1. Kompani Orheim fra 2005. Der Jarle ikke ville ha samme etternavn som faren og tok navnet Klepp etter moren. Stavanger på 80 tallet og mye annet skildres.
2. Mannen som elsket Yngve. Der møter vi Jarle som er i opposisjon til alt, frigjør seg, fester og er opptatt av musikk. Han er som mange 17 åringer søkende på livet.
3. Charlotte Isabel Hansen. Jarle har blitt 25 år og er student i Bergen. Så får han brev fra politiet om at han er far til Charlotte som ble unnfanget under en fest i bok to.
Bok nr 4 handler om mye av hva som skjedde i de tre første bøkene. Jarle har blitt voksen, med kone to barn og jobb i skolen. Tror, man får mest ut av boka om man har lest de tre andre første, kjenner storryen?!?
Denne boka er mye mer undrende, reflekter ende og han tar et oppgjør som er utrolig vakkert mot sin far.
Han treffer tilfeldig en bekjent, fra fortiden som får han til å tenke, reflektere og prøver å skjønne hva som skjedde med faren og i familien. Faren var alkoholiker og drakk og drakk!
Oppgjøret mot faren kan summeres svært kort:
.-sinnet over han og drikkingen han bedrev.
- sløsingen med penger.
- hatet mot han og hva han gjorde med familien.
- likheten med han i handlinger og tanker,
- kjærligheten som faren prøvde å gi han
- opposisjonen mot faren og alt hva han stod for
Besøket på graven til faren med datteren Åshild, er en gjennforening på en måte.
Han prøver å formidle det positive om farfaren til Åshild. En nydelig lavmælt og viktig bok om å tolke fortiden, legge den bak seg og se fremmover.
Han beskriver sin rolle som far og oppdrager for barna så naturlig og herlig!
Unn deg en god bok og les denne! Eller hør den på lydbok
Tore Renberg leser selv og den er så nydelig på Stavanger dialekt.
Spilletid 8. 35min fra lydbokforlaget
Ja, var ikke denne boka rett og slett herlig!!!!??? Selv valgte jeg å lese papirutgaven, men når jeg hører deg fortelle om at forfatteren selv leser lydboka, får jeg faktisk lyst til å høre lydbokutgaven også! Fin omtale for øvrig! ;-)
SvarSlettJa, han er bare så fantastisk og fengende.
SvarSlettJeg prøver å jobber på verstedet mitt, men finner meg selv til stadighet stående foran vinduet og se ut og lytte!
Det er veldig mange som skriver om oppgjør med familien. Det er nok en slags terapi. Familie er vanskelig. Selv har jeg en tom ramme hengende på veggen blant familiebildene. Den minner meg om familiehemmelighetene. De fleste familier har vel sine.
SvarSlettNår man blir voksen, er det vel sunt å se på dem med nye øyne og kanskje ta et oppgjør med seg selv i forhold til dem.
Og kanskje skrive en bok eller flere?
jeg tror jeg har stoff til å skrive flere bøker om familie og hendelser, men noen av det blir så sjokkerende, urealistisk og vanskelig.
SvarSlettSå det må evt vente til man blir pensjonist, så da får man se.......!
Jeg er ikke Knausgård, og vill ikke bli det!