mandag 27. februar 2017

Mühleisen Wencke " All gjeldende fornuft"

                                                     
En brev roman om livet hun har levd og hva nå, videre ......

Dette er en roman i brevform, hvor Wencke Mühleisen har skrevet til sin mann, en venn og venninne som hun savner der hun sitter og tenker over livet sitt. Hun bor delvis i Stavanger med en pendlertilværelse som professor ved Universitet i Stavanger, borte fra mannen som bor i Oslo. Hun reflekterer over det livet hun har levd, hva som har endret seg og kanskje kunne mye vært gjort annerledes....

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen:"Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" Den boka var fantastisk og den burde man kanskje lese for å skjønne mer av hvem  Wencke Mühleisen er som menneske og hva som har preget mesteparten av hennes liv. 



Brevene er skrevet over en periode på litt over et år frem til mars 2014.  De har blitt skrevet i Stavanger og fra Italia dit hun dro for en fri-periode, da alt ble litt turbulent for henne. Flotte scener fra livet der: savnet, ensomheten, den ønskede forandringen, pusen hun blir glad i osv...

Brevene til mannen er preget av kjærlighet til han, tviler hun litt av og til på hva den kjærligheten er?  Dette er en vakker og spesiell kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv.
Hun sliter med å finne seg til rette i Stavanger, tilpasse seg, en desperasjonen og ønske om endringer i livet. Etter et opphold i Oslo, kommer hun tilbake til hybelen og kontoret sitt.

Sølvgranen utenfor kontoret er vekk, hun ser rett inn i et annet vindu. Sølvgranen som skjermet. Hun kunne drømme seg vekk ved å se på den i vinden og den fanget lyset og stemninger i henne. Nå er den vekk!

En dag skulle hun på et radio-intervju og får ikke til å snakke, jeg som har vært en snakkemaskin hele livet, sier hun.

Hva skjer i kroppen min, jeg har blitt eldre! Det må jeg legge fra meg og betrakter seg selv på en humoristisk måte, men føler seg ørkesløs og gammel over bunker med oppgaver som skal rettes. Hun søker om permisjon og drar til Italia for å skrive og lese.

Hun ser tilbake på livet sitt og reflekterer over så idealistisk og lykkelig hun var 1985 da de hadde brutt med AAO-kollektivet, etter nesten 10 år og flyttet inn i et bofellesskap i Oslo.

Etter bruddet hvor vi ville være som alle andre, med egen leilighet.  
Så kom hverdagen, slithetens tid, hvor vi følte oss ensomme. Vi var ti år forsinket med livsfasene, og vi skulle gjøre alt samtidig; være foreldre, ha familie, utdanne oss, forsørge oss, være sosiale og kulturelle.  Vi skulle hastet fra barnehage, skole, lekser til mareritt og drømmer...

Hun er lykkelig for å ha et fast holdepunkt i livet i mannen og hjemmet sitt i Oslo. Hvor mye han betyr for henne og hvor glad hun er i han og at de er to enda er sammen. De har opplevd mye sammen, de var i AAO kollektivet.  Det dukker også opp et møte fra den gang i brevene. Friheten hun fant på hytta, ute i båt og på sykkel på Jæren. 


Da hun kommer tilbake fra sitt Italia opphold og sitter på universitetet i Stavanger og føler seg fanget, innesperret. Alt er ved det samme. Ingen ting er likt. Hvorfor kom jeg hit og har vært her i sju år? 

Hjemme hvor barna har flyttet ut og vi har blitt de aldrene. Vi viste at de ville flytte ut en dag, men alle årene, vi var familie, nå er det tosomheten ....

Slitet hun hadde med moren på slutten av hennes liv. Hun har skrevet en bok om dette som kom ut i 2010.  Den boka gleder jeg meg til å få fra biblioteket, "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" 


Denne boka har vært vanskelig å skrive noe om, jeg har følt den så nær ikke fordi jeg har levd et slikt liv hun har gjort, med refleksjonen hun gjør seg. Jeg satt med tårefulle øyner og leste om hennes refleksjoner som var så like mine, tøft og ærlig flott!

En fantastisk bok for meg, en moden kvinne som jeg har blitt....


Wencke Mühleisen ble 62 år i 2014, når disse brevene ble skrevet. 

Jeg er akkurat i samme situasjon som henne angående jobb, om jeg skal slutte og alle tankene om å gå av med AFP. Mange av de samme tankene om jobb, livet og lei det hele og ønsker forandring. Hun får virkelig satt ord på dette.

Wencke sier opp stillingen sin i boka og faktisk slutter jeg når skoleåret er over. Det har vært en prosess jeg trodde skulle være enkel, men den var vanskelig. Mine papirer er levert og jeg jobber ut skoleåret på videregående skole, hvor jeg har jobbet i mange år. Nå har jeg barna til tidligere elever, så da får det være nok.....



TAKK FOR EN FANTASTISK BOK, nydelig skrevet som traff meg midt i hjertet!


Boka er utgitt på Gyldendal,  Lese- eksemplar  
Utkom 2017
160 sider

Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .

Andre som har lest boka er Tine

lørdag 25. februar 2017

Næss Christopher Jan "En familie om høsten"





Når tilliten brister i en liten familie på tre......

Far Henrik, mor Tonje og deres datter Pernille på 17år, drar på høstferie til Rødehavet. Deres mål er både for å feier moren 40 års dag og være sammen som familie. Planen er å slappe av, være sammen og dykke etter koraller og fisker, men det ligger noe murrer i alle tre, hva er nå det?

Det er en familie som sliter og er i ferd med å splittes. Henrik prøver så godt han kan og være hyggelig, legge til rette for å få det hyggelig, mens Pernille er litt avvisende og tilbakeholdene oven for foreldrene,  hun skjønner at noe har skjedd eller er i endring.

De har ikke tillit til hverandre og dette senser Pernille. Hun treffer en del ungdommer ved bassenget og de er som ungdommer flest og vil prøve å utfordre seg selv og foreldrene. Hun drikker alkohol og kommer ikke hjem til avtalt tid. Spesielt er far redd eller irritert på henne fordi hun har blitt kjent med den innfødt kelner Rafael, som snakker flytende norsk fordi han har vært og jobbet i Norge.
Det går litt trengt i 1.ste del av boka.

Del to løfter boka litt, for her begynner det å skje litt mer. Det blir faktisk veldig, så turbulent for noen og enhver og spenningen øker......
Vi blir nærmere kjent med familien og familieforholdet.Tonje og Henrik kommer fra to svært ulike familier. Mor fra det akademiske og far fra bondeslekten, noe som har ligget og skurret i hele ekteskapet.
Far, Henrik er lærer og har har tar seg mest av Pernille i oppvekst, mens mor har hatt en krevende jobb som er det viktige for henne, så familien går litt på tå for henne. Innerst inne er mor egentlig sjalu på far- datterforholdet. Derfor blir dette en ekstra stor belastning for familien når ting skjer.
Det skjer mange ting på hjemmefronten og det blir store endringer for Pernille som sliter med noe annet.....dette røper jeg ikke for mye om.

Ikke noen høydare innen sjangeren, men spennende nok som ungdomsbok.
Det har vært litt for mange bøker om samlivskrise i det siste og her faller denne litt igjennom, synes jeg.


Utgitt på Gyldendal,   Lese-eksemplar
Utgitt 2017                    
176 sider

torsdag 23. februar 2017

En liten kort Spania hilsen



Jeg er på tur til Spania, med mine venner (Ingema og Ragnhild) fra Kunstnergruppa Taiga. Vi er så fornøyd med hvordan utstillingen vår på Norsk Skogmuseum ble, den sto oppe fra 15okt -15jan. Dette feirer vi nå med en tur ned til Ragnhild sin leilighet i Alkossebre, det er ca to timer sør for Barcelona. Her nyter vi deilige sommerdager og blomstring.


Vi reiste fra vinter og kulde, bilde fra Gardermoen


Her sitter Ingema og Ragnhild og tar en siste kaffe i hjemlandet.


Vi leide bil og dro fra Barcelona og kjørte ca to timer sør over, mot fantastiske farger og blomstring.
Bildet er tatt i fart


Utsikten fra terrassen!


Neste innlegg blir fra toppen, Hermita Santa  Lucia........

mandag 20. februar 2017

Kang Han "Levende og døde"





Hva som skjedde etter det 9 dager lange studentopprøret i Gwangju, i Sør Korea 1980


Sør -Korea er et land jeg vet lite om. Denne hendelsen som fortelles om her i boka er fra studentopprøret i Gwangju i 1980. Hvordan dette som skjedde da, har påvirket mange mennesker i dag som sliter med psykisk- traumer etter det de opplevde den gang, eller fengslene etterpå. Forferdelig tortur!
 Sør- Korea ble styrt av strenge generaler. De brukte sterk og underkuende makt som gjorde at Sør -Korea løftet seg fra å være et fattig lang på 60 tallet, til å utvikle fremgangsrik industrialisering. Det innebar et strengt regime over mange år som resulterte i vekst. Denne makten som generalene utførte var det studentene i Gwangju begynte å gjøre motstand mot i 1979, de startet dette som ender med et 9 dager langt opprør hvor veldig mange ble drept.

Vi følger den fjorten år gamle Dong-ho, han leter etter vennen sin blant alle de døde. Han engasjerer seg i den forferdelige jobben med å stelle og hjelpe familien til å finne sine døde. Han vasker, tenner lys, registrer, bærer kister og passer på så alt går rett for seg. Hans tanker og minner går til vennen Dong-ho og søsteren Dong-me som var 19 år, de leide husrom hos familien Dong-ho, som drev et garveri. Søskenparet gikk på skole og jobbet, nesten så de stupte for at de og familien skulle klare seg.
Hvordan klarer Dong-ho å utføre dette forferdelige arbeidet? Det er så mange forferdelige syn vi får høre om, men også den godheten og omsorgen de har for hverandre, sterkt!

Hva skjer med sjelene til de døde? Sjelen kan den vandre? Dette er usedvanlig spesielt tema og ta opp, der han ligger død i haugen av lik og reflekterer over hva som skjer. Han forteller om sjelen sin ensomhet, drømmene og hvem var de to døde i trillebåren på torget?
Ja, hvor blir sjelen av, etter at man er død, gått i oppråtnelse og brent?  Finnes den?.
Ufattelig godt betraktet, hvordan man tenker seg forfallet. 

Etter massakren blir alle merket av etterdønningene etter det som skjedde og i alle år frem til nå må folket forholde seg til hva som skjedde. Mange mistet sine kjære og kommer aldri over det, mens de som kom i fengsel opplevde forferdelig tortur og tvang som de aldri kommer over. De ble så lemlestet i kropp og sjel at livet ble ikke det man forventet. Mange endte med selvmord eller psykiatriske innleggelser.

I 1985 hører vi historien om Uncuv 21 år gamel, jobber i et forlag. Hun blir banket, da hun ikke vil fortelle noe om en mann, oversetteren som vistnok gjemte seg og som hun har truffet. Hun forteller også om hvordan sensuren jobber, hard og brutalt. Hvordan man føler seg helt underkuet alle myndigheter og politiet, de sjekker alt og til alle tider, ja hvor som helst.Fantastisk flott fortelling fra teaterstykket hun ser og gjenkjenner historien og hva som skjedde. Vakkert fortalt.


Det er på ingen måte noen grine-bok, for alt fortelles så nøktern og rett frem. Nina Woxholtt har en rolig, behagelig måte å lese på. Den stresser ikke og det fortelles så rolig, nøkternt og troverdig..

En bok jeg virkelig anbefaler alle å lese!

Om forfatteren:
Han Kang (1970) er født i Gwangju i Sør-Korea, men flyttet til Seoul da hun var ni år. Fire måneder senere inn traff den massakren i hjembyen som «Levende og døde» handler om.
Etterordet var også spennende, for vi vet så utrolig lite om det landet. Nå vet iallefall jeg litt mer om hva som har skjedd der, og jeg føler meg mer opplyst.


Produsert av:  Lytte eksemplar fra   LYDBOKFORLAGET
Først utgitt: 19.01.2017
Originaltittel: 소년이 온다 (The Boy is Coming)
Spilletid: 06:18:00
ISBN Lydfil: 9788242164643
Målform: Bokmål
Oversetter: Vivian Evelina Øverås


Andre som har lest boka : Rose-Marie, Tine


søndag 12. februar 2017

Ferrante Elena "Svikne dagar"


Hva skjer når din elskede mann forlater deg!

Olga, 38 år opplever at mannen hennes Mario går fra henne etter 15 års ekteskap. Sammen har de barna Janis på 10 år og Ilaria på 7år og sjæferhunden Otto. De bor i Torino, han er ingeniør og hun hjemmeværende kone.
Tilsynelatende et velkjent drama, men sjelden har jeg opplevd en så heftig fortelling. Dette er en smertefull og sterk roman, man som lydbok ikke klarer å stoppe. Den er så sterk, usentimental, rå og direkte at dent skremmer en.

Olga opplever at mannen stille sier at han vil gå fra henne en dag i april. Det har han sagt før og hver gang kommet han tilbake etter en stund og livet har gått videre. Hun har selvdisiplin og er vennlig mot han, for vanlig vis har de en god kommunikasjon seg i mellom. Denne gangen tar han ikke farvel med ungene eller tar ikke med seg noen av sine personlige eiendeler. Han kommer inn om og er sammen med ungene på ettermiddagen for så å gå igjen.

Den dagen han innrømmer at han har møtt en annen kvinne, kommer bruddet......Sakte begynner Olga og endrer seg. Hun ringer rundt og prøver å finne ut av hvem han har truffet. Hun bryter med alle vennene, for de er ikke forundret over at han bare gikk. 
  
For en stund tilbake ønsket hun å tjene egne penger og fikk seg jobb. Mario mente det var helt unødvendig, han ville at hun skulle skrive, hennes første bok fikk jo så fine anmeldelser så hun sier opp jobben i forlaget for å skrive. 
Olga har fulgt Mario hele vegen, til den han har blitt. Støttet han i utdanninga og dyttet han frem og støttet han i alt, siden hun giftet seg med han da hun var 22 år gammel. De flyttet rund om i verden for at han skulle få den stillingen som ingeniør han ønsket og hun lærte språk.

Historien om nabokvinnen fra hennes hjemby Napoli, kommer opp i minnet hennes. Hun var en lykkelig dame med tre barn, men da mannen hennes dro med en annen endret hennes live seg totalt, hun falt sammen. Kvinna mista alt, denne Pavarella. Dette blir som et monster for Olga, en slik parallell historie skulle ikke hun oppleve. Hun minnes moren som gjorde narr av denne kvinnen som ikke klarte å holde på mannen sin.

Allerede etter en mnd. etter bruddet ender Olga seg, hun slutter å stelle seg og blir rå i språket og forbanna. Hun finner ikke ut hvem den nye kvinnen er. Språket blir vulgært og hun får desperate tanker om hvem og hvordan han driver og har sex med, hvem knuller han nå?
Hun er i ferd med å miste seg selv, ansvaret blir voldsomt og fantasiene om Mario blir helt maniske.

Hun skilder livet som alenemor, hvorfor har de hunden Otto? Det er barna sin hund, men det er Mario som har gått turer og oppdradd den. Nå må hun følge den helvetes hunden ut på kveldsturer og får kjeft av naboene som klager over all hunde-bæsjen, og den dagen naboen, musikeren Carano tråkker i en blir hun forbanna. 
Alt det praktiske ved å bli alene. Innkjøp, betale regninger, lage mat osv. Hun må prøver å skrive....Hun måtte reagere, men hvordan....

Hun blir frustrert over alt og redd for seg selv, hvordan hun reagerer. Hun ser Mario med den nye kvinna hans inn i en gullsmedbutikk. Det var Carla, 20 år som var kjæresten. Hun hadde hennes ørepynt på. Hun fikk et svart driv etter å ødelegge. I nesten fem år har han bedradd henne. Han hadde løyet i alt for mange år. Hun angriper han og han faller inn i vinduet, kaos? 

Hun blir etterhvert invadert av skyld og en varm august dag topper det seg for henne. Olga får skyld følelse over alt som har skjedd, sjalusi, raseriet, selvforakten, forbannelsen, håpløsheten, lengselen og smerten, hun føler seg misbrukt som kvinne og frustrert over sitt moderskap.
Invasjonen er ikke bare på det psykiske, men også fysisk ved at først ei firfisle så insekter maur inntar leiligheten i femte etg


Hun finner førerkortet til naboen musikeren Aldo Carano, 53 år. Går ned til han med førerkortet og ei flaske vin, for han har bursdag denne dag. Et trivelig rot i leiligheten. 
Hun forteller om hvor dårlig hun kjente mannen sin og det var han som ville ha Otto, schæferen, den snille og dumme hunden. Aldo er en god mann og er en god lytter, men ikke tunga hans.......

Lørdag 4. august, våkner hun og alt er i ferd med å gå i grus. Datteren kommer og sier at Janis er syk og Otto er så rar. Olga er i ferd med å gå psykisk til grunne..... 
Jeg røper ikke mer. 
Her blir det så energisk at jeg klarte ikke å stoppe og høre på lydboka.

Denne er en meget sterk roman, en brutal fortelling om en familie i oppløsning, sjalusi, kvinnekamp, død, sladder, selvoppholdelsesdrift, oppdragelse, forbilde, mistenksomhet, psykiske, drømmer, akseptere andre menneskers godvilje osv.....Men, gjort på en meget elegant måte.

Denne romanen er bare helt fantastisk skrevet. Komposisjonen og hendelsene tar pusten fra en, den er så stram og holder deg i sin makt. Ordbruken og alle metaforene og de små historier som utspiller seg hele tiden, du må holde pusten for å høre hva som skjer. Det er et driv i denne romanen, en puls jeg sjelden har opplevd så sterk. Italienerne har nok litt skarpere kanter, enn oss nordboere.

Enn bok jeg virkelig ANBEFALER!

Gjertrud Jynge leser fantastisk bra. Hennes nordlandsdialekt passer veldig godt. Silje Breivik leste de fire bøkene om Napoli-kvartetten. Ved å la Gjertrud Jynge lese inn denne boka, kutter man ut forbindelsen og tankene til de foregående bøkene fra Napoli, bra trekk!

Lytte eksemplar fra  Lydbokforlaget

Produsert av: LBF          
Først utgitt: 08.02.2017
Originaltittel: I giorni dell'abbandono, utkom på Italiens  2002
Spilletid: 07:00:17
ISBN Lydfil: 9788242164421
Målform: Nynorsk
Oversetter: Kristin Sørsdal



fredag 10. februar 2017

Knausgård, Karl Ove "Om vinteren"





En lydbok man må høre i korte sekvenser, ha åpne sanser og nyte den!

Denne serien begynte jeg egentlig på en høst, med boka "Om høsten". Den falt ikke i smak, jeg klarte ikke å få meg selv interessert i den. Hørte samme CD i bilen hver dag og husket ingen ting, jeg opplevde den bare som skravling. 
 Jeg tror faktisk at jeg var så sliten da at jeg ikke hadde ro i kroppen til å høre på en så annerledes lydbok, med bare betraktninger, snakking om verden og Knausgård sine tanker om det nye barnet som de ventet. Jeg husker til og med at jeg ble irritert over alt pratet rundt fenomener, verden, dyr, mennesker, endringer i naturen og fikk lite eller ingen ting ut av det han snakket om.

Nå lånte jeg denne boka "Om vinteren" på biblioteket og sitter og lytter til hans betraktninger over stort og smått i verden. Kanskje det er fordi at det er vinter utenfor mitt vindu også, at jeg tar den inn?
Hans betraktninger over naturopplevelser, evolusjon, endringer i naturen, lyset, dyr, mennesker og tiden vi er inne i vinteren. Karl Ove som har bursdag i desember og juleforberedelser. Hvordan de går julenisse hos hverandre og det kalde huset, fine stemningsbilder.......

Jeg stor koste meg. Knausgård har så mange vakre, poetiske situasjoner han forteller om og jeg blir fanget inn i disse små fortellingene. Jeg har bare bestemt meg for å høre litt hver dag og det er fantastisk. Denne gangen hørte jeg av min 40 minutters biltur ca halvparten av tiden, så slår jeg av og bruker resten av tiden til å tenke på det han fortalte og gruble over det. Han får min fantasi i sving og det er fantastisk kl 7 om morgenen!

Han grubler over så mye, men oppdragelsen av barna kommer han stadig inn om. Når krenker jeg mine barn? 
Når er jeg den gode veilederen? 
Hvordan ble jeg tolket eller mistolket? 
Den situasjonen er naturlig tanke og ha, så velkjent for alle oss som har hatt den rollen. 

Jeg har kommet til at han må være en vidunderlig snill, omsorgsfull og veldig flink mann og pappa. Selv om jeg syns det er merkelig å ha alle tannbørstene på badet i et glass og de står der som en blomsterbuket, også tar man den man vil ha den dagen. Hva med smitte og personlig hygiene tenker jeg? 
Han funderer over hvordan han blir betraktet uten fra. Eksempel vis sett med barnevernets øyner, gjør jeg alt rett?. ....
De hadde nok stusset over tannbørsteblomsten tenker jeg.

Jeg koser meg over hans betraktninger fra 70 tallet, der han innprenter sine barn at de måtte finne på leker selv slik det var i hans barndom. han hadde ikke I-Pad, mobiltelefon, spill av ulike slag på nett osv. De måtte finne på ting selv, noe han opplever at ungene er dritt lei av å høre på, fordi det er så fjernt fra deres hverdag.
Han forteller om da de hang etter biler og andre kjøretøy, med glatte sko. Hopping fra garasjetak og ned i store snøfonner, det koste vi oss med også når jeg var ung. Nå tenker jeg bare at det er godt det gikk bra.

Mange av hans funderinger er vakker poesi i mine ører, når han tar for seg detaljer som øret. Hvordan det fungerer med stige, hammer og det hele, får lyst til å male det visuelle bildet han fremprovoserer på min netthinne.

Deres nye barn ble født slutten av januar.

Dette er andre bind av serien. De andre er Om høsten, Om våren og Om sommeren. De skal jeg lytte til, når vi er i de årstidene.

Veldig bra!

Utgitt i 2015,
5cd - 4t og 40 min.
Roman
Lydbokforlaget
Lånt på biblioteket.
Les av Ola. G. Furuseth

Andre som har blogget om boka: Rose -Marie

torsdag 9. februar 2017

Ponta do Sol, vestlige Madeira, del 7

Litt seint, men bedre seint enn aldri kommer det siste Madeira innlegget, hvor vi var i jula!


Ponto Do Sol kan man nå ved å ta buss nr 4 fra Funcal. Den koster 4 euro og tar en time og trekvarter til Ponta do Sol. En halsbrekkende bratt og svingete opplevelse. Eller man kan ta direkte buss, langs motorveien, hvor man ikke ser noe spennende og det går unna på ca 40 minutter.




Drar man enda lenger vestover kommer man til kjente surfebyer som Paul do Mar  og Jardin do Mar.


Men nå er vi i den sjarmerende lille byen Ponta do Sol, her var det utrolig vakkert, stille og fredelig




 Ser man litt nøye etter er det en Kino fra 30 tallet. Der er det en gang i året filmfestival!

 En meget stille dag i 22. desember. I den gamle tlf kiosken var det faktisk to norske bøker.

 En liten bar runde for å smake på det lokale brygg, herlig!

 Det var så ryddig og ordentlig der, helt topp!

Vi venter på ekspressbussen til bake til Funchal.
Madeira er bygget opp rundt sukkerindustri og det ligger flere sukkerfabrikker på vestkysten. Mange av de vakre kirkene som ligger på øya er bygget for sukkerpenger.




Jeg skrev i 1.ste innlegget fra Madeira om julpyntinga. 
Her er noen bilder helt til slutt fra dette i Ponta Do Sol.








Helt til slutt: Vi var på Madeira i jula og her ser man enda litt mer julepynt, og jenta som ventet på nissen. Dette blir siste innlegg fra denne turen, Spania neste!

Del 1: Julestemning i Funchal
Del 2: Safari tur
Del 3: Monte.
Del 4: Rusleturer langs stranda
Del 5: Santana, nordøst på øya
Del 6: Byvandring i Funchal
Del 7: Ponta do Sol

tirsdag 7. februar 2017

Breen, Marta og Jordahl, Jenny "60 damer du skulle ha møtt"




Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt

En morsom, spennende og et fint initiativ. Tegneserie som formidler kvinnehistorie, det var nytt. Kvinnehistorie har jeg som kunstner jobbet mye med, så alle navnene jeg har markerte er linker til mine arbeider som du kan se om du vil. Det er noen som har fått heders stoler med kroner, mens andre har fått et "Hommage til..." smykke laget som passert til vedkommende historie. Forordet er helt korrekt og det har også vært noe av bakgrunnen- drivkraften for å jobbe med sterke kvinner som har stått i mot mannsbastionen. 


Camilla Collett, har Heldigvis fått en flott omtale og her har de fått med seg meste- parten av hva hun står for. Amtmandens  døtre er tydelig tegnet ned som hennes hovedverk. Hun var jo også en utmerket skribent som skrev reiseskildringer om livet ute i Europa. Hun hadde det ikke greit alene og sørget over sine sønner. Livet var ikke en dans på roser for henne. 
       Hun ble en sur, bitter gammel dame på slutten av livet, har mange samtidige skrevet. blant annet Harriet Backer som syns hun var en pest og plage.                                                 Så flott at hun ble hedret med æresmedlemskap i Norsk kvinnes saksforening. Det har jeg ikke fått med meg. Alltid noe nytt å lære.


Kristine Bonnevie er for meg en kjent person jeg har hørt mye om. Dette pga at jeg er tante til hennes oldebarn eller blir det tipp?
Hun var professor i Zoologi, Norges første kvinnelige professor.  Disse fire sidene av henne var flott illustrert med havet, dyrene som lever der og litt friske, lekne tegninger, de skiller seg  ut i boka, med sin lekenhet.                                       Broren min er faren til Tora Bonnevie, som også er forsker, hjerneforsker.  Kristine er da slektningen hennes, med røtter på mors siden.

 Sigrid Undset, har fått alt for liten plass i denne boka, det synes jeg er trist at dette er alt som står om henne. (litt uskarpt bilde)



Amalie Skram, er også en av de som er skildret veldig bra. Jeg ser for meg den tragiske historien om hvordan hennes liv ender opp, selv om hun var lykkelig med Erik Skram i mange år. 
Tegningen øverst er helt genial og urnen som står der og skinner med den teksten. 
Veldig bra!

Marie Høeg har jeg aldri hørt om, har hun noe med fotomuseet i Horten å gjøre også?
Morsomt med alle bildene man fant i Marie og Boletta sitt bo, etter at de var døde. Skal vedde på at de har hatt det super morsomt med kameraet, barter, undertøy osv.

Veldig mange av de sterke kvinnene i boka er lesbiske, det forundrer meg ikke.
Synnøve Finden var en av dem, hennes historie kjente jeg ikke, informativt og bra!


Hun er en kvinne jeg har jobbet mye med og hennes historie har jeg mang en gang stått og formidlet, når jeg har vært på rundtur med skolesekk prosjektet mitt. Hennes historie og dikt er så sterke, at tårer har trillet på kinnene til tilhørerne har jeg observert. Bra info om henne!


Inger Hagerup, hun fikk en alt for liten omtale i boka. Hun var litt av en dame og om henne "Grå musa", som hun ble kalt kunne man fortalt mange historier!


Dette er min ungdoms musikk og de hørte jeg mange ganger på ulike konserter i ungdommen.

Hva jeg synes totalt om boka: 
Mye, bra. 
Litt mye vinkling på kvinnefrigjørings damer. Jeg skjønner at et slikt utvalg blir ut fra interessen til forfatterne og at det er så mange kvinner man kunne sagt så mye pent og fint om.
Kjempeflott at de har laget en slik bok i tegneserie - format, da vil kanskje de unge finne den og bruke den i skolearbeid osv. 

Noen av tegningene er veldig fine, med innlevelse og liv. Andre blitt svært anonyme eller stereotype tegninger, som ikke har fått en god nok gjennom arbeidet helhet. (der kom tegnelæreren i meg med kritikken sin.) Jeg vil spesielt trekke frem noen av dobbeltsidene F:eks:
 Inger Hagerup, og Sigrid Undset disse dobbeltsidene er ikke gode nok i helhetsinntrykket, spesielt tegningene av personen blir kjedelige, for enkle og tynn omtalen også, syns jeg 
Det samme gjelder Ebba Haslund og Haldis Moren Vesaas, også. De har alle bare fått en dobbelt side med en tynn, intetsigende tekst til.
Derimot var det spennende å se det som sto om Cora Sandel. Hun har jeg minst en biograf, men har aldri fått lest den, det må jeg gjøre noe med. Bøkene hennes derimot kjenner jeg godt.  

Noen kvinner som har betydd usedvanlig mye og jeg ville nok prioritert annerledes om jeg skulle laget en slik bok. Slik er det jo og det aksepterer jeg, men for meg er f.eks Harriet Backer en mye viktigere malerinne i ettertiden enn Aasta Hansteen, vil nå jeg hevde. 
Flott og morsomt om Hannah Ryggen. 
Savner: Nora Gulbrandsen , Kirsten Flagstad, og mange andre kvinner i stede for gruppene som The Dandy Girls. Men, så lenge man er flere så vil alle ha sin egen mening. 

Selv om jeg ikke var hundre prosent enig i utvalget inne i boka sier jeg. 
Flott engasjement!

La oss få en til, det er så mange å ta av Eks: De nye som Kronprinsesse Mette Marit, og ikke forglemme Dronning Sonja, osv. 


Boka har 160 sider som er godt dokumentert med flott tidslinje over personene og med ryddige person og litteratur lister.
Ugitt på forlaget Manifest 2016
Lånt på biblioteket.

Denne boka er joker til bokbloggerprisen og nå har jeg ikke linket til noen, ingen nevnt, ingen glemt!