søndag 20. desember 2020

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

 


En jødehistorie om Kathe Lasnik, en helt vanlig jente fra Oslo 

Kathe Lasnik en ung kvinne født i Oslo, av jødiske foreldre som kom fra Vilnius som flyktninger  til Kristiania i 1908. Hun var en av de 532 menneskene som ble hentet av politiet og ført ned til kaia i Oslo der troppetransportskipet  Donau lå, tidlig om morgenen 26 november 1942. Hun døde i gasskammeret i Auschwitz- Birkenau 1. desember om kvelden i 1942 sammen med moren Dora og søsteren Ane. 

Faren som var syk, han ble hentet dagen før på Louisenberg sykehus hvor han var pasient. Kathe var hos han da politiet var der for å hente han, brutalt.
 Kathe viste hva som skulle skje, etter det hun opplevde med faren på sykehuset. Hun hadde lagt igjen et brev hos venninnen som læreren fikk og leste opp. I det brevet sto det "Takk for meg, nå ser dere ikke meg mer"
 
På Donau var kvinner og barn lastet i et av lasterommene og mennene var lastet i det andre lasterommet. De hadde de ikke kontakt, med hverandre underveis. Det var et sagt fra høyeste hold: "Jødeaksjonen skal være human, de skal få tid til å pakke og spise før de blir hentet", men slik ble det ikke.

Alt startet med at Espen Søbye fant et dokument i Riksarkivet, når han lette etter noe annet. Et skjema alle jøder måtte fylle ut om når under krigen, der hadde Kathe skrevet: "Alltid vært i Norge". Slik ble denne boka til, han ville finne ut mer om denne familien og Kathe, en helt vanlig jente.  

Dette er en rørende historie forfatteren har satt sammen av å bruker alle mulig kilder og arkiver og ved å snakke med overlevende om denne familien og lete etter hvordan det gikk med Kathe. Hans kilder er basert på funn i ulike arkiv og vi følger Kathe sin familie fra foreldrene kom til Norge. Hvorfor de kom til Norge, den første tiden og seinere i familien og jobber. 

Foreldrene  Elias og Dora rømte fra Russland og kom til Norge i 1908, der Dora hadde flere slektninger som bodde på Grünerløkka, Kristiania. Elias var innkalt til militæret i hjemlandet og sammen valgte de å flykte fra alt. De bodde i begynnelsen hos bekjente på Grünerløkka, fikk sitt eget krypinn da de giftet seg i 1909.  Etter 9 mnd. kom datteren Jenny, så kom de som perler på en snor Ane og Elise, også 14 år etter dem kom Kathe til verden den 13. oktober 1927. Faren drev blikkenslager verksted i Oslo.

Hennes to eldre søstre klarte å rømme  til Sverige. Søbye fikk kontakt med dem da han skrev boka, Jenny i Boston og Elise i Israel. De hadde store problemer med å minnes og fortelle om hva som skjedde under krigen. Men, vi får høre om dem, så de har vært med å fortelle det de husker. 

Skremmende og forferdelig å lese om Håkon Høst som låste seg inn i leiligheten deres, for å taksere tingene deres, piano, møbler osv. det var bare symbolske summer så hans venner og kollegaer fikk seg mye billige møbler og utstyr.

Jeg er imponert hvor godt han har beskrevet en helt vanlig jente bare ved å lete seg fram i papirer og i folks minner. Imponerende! 

Espen Søbye ble kåret til Årets litteraturkriker og fikk Olav Dalsgård kritikerpris for denne sakprosaboka i 2018. Den står også på lista over de ti beste sakprosabøkene utgitt på 2000 -tallet.

Utgitt 2015, lydbok Cappelen Damm, lånt på Book Bites. Spilletid 4:36:51

Dette ble to bøker med historier fra krigens dager på rappen, denne og Natalie Z. under. Jeg har lest utrolig mange bøker om dette temaet, men alle historiene er ulik. 

Jeg sitter her å tenker på at Ruth Maier  hun var med på den samme reisen. Hun var Gunvor Hofmo sin tvillingsjel som hun kalte henne, kjæreste sin.  Gunvor sto og så skipet seile ut fra kaia i Oslo kl 14.55, med 188 kvinner, 42 barn og 303 menn om bord. Bare 8 menn fra Donau overlevde og kom tilbake til Norge. En av jødene som overlevde: Samuel Steinmann har ble ofte  spurt: Hva var din verste opplevelse i kongentrasjonsleieren? "Det var når de hvite bussene kom og tok med seg nordmenn etter krigen, men vi som var jøder fikk ikke være med de hvite bussene hjem til Norge"  Det er sterke ord, som vi aldri må glemme.

Marte Michelet sin bokDen største forbrytelsen kommer på kino i jula, den skal jeg se!


Lagt inn på smakebit på søndag

13 kommentarer:

  1. Åter en ny grym berättelse om judeförföljelsen, säkert väldigt bra, men själv känner jag inte att jag orkar läsa så dystra böcker nu i pandemitider. Tack för smakbit

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner hva du mener, tid og stoff må passe!

      Slett
  2. En stark bok att läsa, säkert intressant och förstås viktig. Tack för smakbiten!



    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har lest mange bøker om krigen, men alle er så forskjellige. Hver gang får man litt ny innsikt i hva som skjedde i Europa under krigen.

      Slett
  3. Det er et tema som søles så fjernt, men fortsatt lider mennesker fordi de har en annen etnisitet elelr religion. Det er viktig å lese, lære- og forsøke å forstå.
    Jeg leste en del om denne boke da den kom ut. Minnet meg på da jeg var ung og leste Anne Franks dagbok.
    Visste ikke at Michelet boka har blitt film. Spennende. Skriv gjerne om den her:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig, det er fjern for oss. Jeg er født 10 år etter krigens slutt og var i oppveksten så lei av å høre om krigen.De voksne snakket alltid om den og jeg hørte ikke etter.
      Nå de siste ca. ti årene har det begynt å interessere meg, og jeg har lest haugevis med bøker fra den tiden. Det er viktig å forstå, hvordan mange mennesker har opplevd mye som virker helt sjokkerende for oss og at mange har hatt traumatiske opplebelser osv...

      Slett
    2. Det er et bar prosjekt, Ingun
      Jeg husker at jeg som ung synes det var kjedelig å lytte til besteforeldrene mine fortelle. Som jeg angrer på det nå. Så mye jeg vil vite.

      Slett
  4. Det er lenge siden krigen, men temaet er dessverre aktuelt.

    SvarSlett
  5. Så mycket lidande vi människor åsamkar varandra. Takk for smakebiten!

    SvarSlett
  6. Tack för smakbiten! En viktig bok.

    SvarSlett
  7. viktiga böcker. köpte för inte så länge sedan en diktsamling av Gunvor Hofmo. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  8. Kjære Ingun! Takk for alle bøkene du har gjort oss kjent med! Det er så mange viktige historier som må fortelles og leses! Av og til lurer jeg på om vi har lært noe som helst av krigen! Man kan krangle om hvem som visste hva, den gangen. Men nå vet vi hva som skjedde! Hva gjør vi med den lærdommen i møte med folk som ber om vår beskyttelse i dag?! Det ligger et julebudskap der! Ønsker deg og dine en riktig god jul! Hilsen Jorun

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig med deg, vi vet og må aldri glemme. God Jul til deg også Jorun!

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!