Erika Fatland "Englebyen"

 1-3 september i 2004 ble 333 mennesker drept i et gisseldrama på Barneskole nr1, i Belsan, et lite lokalsamfunn. Det er i republikken Nord-Ossetia i Russland. Det er 1. skoledag og mange barn skal begynne på skolen igjen etter sommerferien. De yngste blir fulgt av foreldrene sine, i stivpynta nye klær, for å møte den nye tiden som skoleelever.

Skole nr 1, var godt omtalt skole, og ble regnet som en av de beste skolene i distriktet. Den hadde ca 900 elever. Det var en varm og fin dag, så plutselig var de omringet og alle ble ført inn i skolens gymsal. Der måtte de sitte uten mat og drikke i flere døgn. Det ble varmt der inne med alle menneskene opp mot 40 varmegrader, men de fikk ikke noe å drikke, eller spise. De små barna gråt av sult, noen fikk tiss, for å stoppe tørsten og gråten. De som gråt kunne risikere og bli skutt, men hvordan stoppe et lite barn til ikke gråte i en slik situasjon.  Det utspant seg etter hvert forferdelige scener. Av de 333barna var det 186 av dem barn som døde.

Gissel situasjonen varte i tre dager, og noen kvinner med spebarn fikk slippe ut, med spedbarna. De måtte gå fra de andre barna sine som satt igjen der. Det ble kaos når bombene gikk av. Hvem sto bak dette? Var det Putin? han hadde varslet terrorangrep og aldri lagt skul på hva han ville.

Vi hører om strengt religiøse og strenge regler for hvordan man skal oppføre seg i dette samfunnet. 

F. eks: ikke sex før ekteskap osv. Vi får en beskrivelse av et rolig folk, som lever et tilbaketrukket liv, i fred og ro før gisselsituasjonen. 

Etter gisselsituasjonen endret alt seg. Noen har mistet barna sine, andre både kone og barn. Mange menn snakker ikke om hva som skjedde, de bare drikker.  Menn i Kaukasus har høye idealer, de skal forsørge og beskytte familien. Mange ekteskap går ikke mer, de klare ikke å leve vider etter at barnet er borte, eller påkjenningene av hva de har opplevd, og mange skiller seg. Mennene har aldri laget mat, eller drevet med husarbeid.

Mennene som døde under stormingen av skolen ble hedret, og enkene fikk ekstra pensjon. Vanlige folk måtte søke om billighetserstatning fra staten, og de som fikk det ble nærmest mobbet som griske. Det ble svært ulike og individuelle erstatninger. Noen fikk livet sitt totalt ødelagt, ble funksjonshemmet,   ble rullestolbrukere, og noen nærmest sørget seg nærmest i hjel.

"Englebyen", var navnet på gravplassen der alle som døde i gisseldramaet, ble begravet. Mange mødre var der hver eneste dag.... og sørget.  

Det har gått mang år, men, sorgen, hatet, lengselen etter de døde barna og misunnelsen  for de som krevde erstatning, er fortsatt stor. Men, hvem som sto bak gissel dramaet og alle drapene er det enda stor usikkerhet om hvem var. Det vil nok forbli en hemmelighet. 

Erika Fatland er flink til å formidle, om hva hun har opplevd de gangene hun har vært der, og endringene over flere år. Hun er en modig og flink sosial. Dette temaet ble  hennes Masteroppgave, for en del år siden.

Spilletid 7t 31 minutter, lest av Erika Fatland og Marit Christensen, lydbok fra Kagge  2023.

Erika Fatland « Sjøfareren»

En bok jeg har gledet meg til å lese, så fikk jeg den som lydbok og papirbok. 

   Dette er ikke en bok man leser i "et jafs", jeg har brukt hele januar og fått lært noe nytt hver dag.

NB: Alle bildene har jeg lånt fra boka.

Eventyrene til Erika Flatland begynner denne gangen i Spania, hun skal være med et frakteskip til Biscayabukta. Hun befinner seg 12 dekk over innlastingen av massevis med hvite biler. Hun har egen lugar/skrivestue, med påskriften "4th Engineer". Hun reiser og spiser med mannskapet og kapteinen. Det er mye sjø, og det er hun ikke så glad i, men det var ikke "Henrik sjøfarer" som dro på eventyr-reise på 1400 tallet, siterer hun. Hun nevner han mange ganger i boka.

 Erika ankommer Ceuta (en spansk enklave i Marokko), en grense sted hvor mange tusen sitter fast. I 2021 klarte åtte tusen å ta seg over grens til Marokko (vaktene snudde ryggen til). Drømmen til alle emigrantene var å komme til Spania. Mange triste historier om hvordan mange tusen sittet fast der i årevis, bak seks meter høye grense gjerder. For eks. historien til Oscar som kom fra Senegal, han og kameraten har brukt to år bare på vegen fra Senegal til Ceuta, og derfra kommer de seg ikke videre.

 

Hun har passert Las Palmas og fortalte at allerede i 1402 hadde normanniske oppdagelse reisende gått i land på Lanzarote, og Portugiserne bosatte seg der fra 1400 tallet, det samme gjorde de på Madeira og Asorene i 1427. Disse øyene hadde vikingene oppdaget lenge før portugiserne kom dit, men var forsvunnet derfra da de kom, men DNA fra vikinger fra den tiden har de funnet der. (Her kan jeg nevne boka (Grønnlandsfunnen, som jeg har og har lest)

                                    Jeg elsker at det er kart i boka slik at jeg kan følge reiseruta. 

Hun ankommer Kapp Verde, (den er like lite grønn som Grønland). Her hopper Erika fra øy til øy og videre forteller hun historier fra folk hun møte der. Eks: Herr Lille Flokk, som han kalles med sine 45 barn fordelt på 5 koner. Om vulkanutbruddet i 2014, folk bor i halvt utgravde hus, fremdeles fulle av kald lava, men som de graver sakte og sikkert vekk, rom for for. Folk på Kapp Verde-øyene er migranter som har kommet dit, men å komme seg vekk derfra er ikke lett, de unge reiser ut og studerer.  Vi hører også om frihetskampen for Kapp Verde (fritt 5juli 1975) av den 85 år gamle mannen og senteret som ble bygget opp rundt hva som skjedde. 

Kapp Verde handlet mye om det svart gull, det handlet om slavehandelen som startet der fra i 1444 da de første slave toktene begynte. ¨Slavene ble skipet ut fra flere steder i Afrika. i 1448 gav Prins Henrik ordre om at slavene skulle kjøpes ikke røves. eks: for en hest kunne du få 14 slaver. Innen 1550 var allerede 800-1000 sendt til Portugal. Mye politikk og først i 1980 ble det brudd mellom Kapp Verde og Portugal.

Hun tok fly videre til Guinea Bissau. Rød jord: Der handlet de også før i tiden med slaver. De ble selvstendige i 1970. Det ble mye fram og tilbake med hennes visum, som var et feil visum, ordnet seg. Hun og kjentmannen/ kontakten Vagner dro på en motorsykkeltur og en båt tur som ikke gikk helt som forventet. De ble nærmest forlatt, men de fikk en full kar til å kjøre dem til på en skuter. Alle tre på en skuter. Erika ble skikkelig forbrent, det fikk hun slite med pga. av betennelse. 

Erika forteller også om opplevelsen fra øya Praia Grande med å se at skilpaddene ble utklekket og kom seg tilslutt ut i havet, var en stor opplevelse. De ble bevoktet så alt skulle gå normalt. Av et kull på ca. 1000 små er det bare et par -tre som overlever og vokser opp. Litt av en opplevelse! 

Gullkysten og Claudio på øya Principe som produserer sjokolade som regnes som verdens beste sjokolade pga. dyrkningen av kakao og hvordan den blir håndtert og hemmeligheten hans.     

 Angola 

I Angola er ca. halvparten av de voksene ikke registret i folketallet, men de får stemme?? Men, alle barna som ikke er registrert ca. 25% får ikke skolegang. 

Erika møter Sonia Ferreira, en kvinne som har hatt et vanskelig liv, men står på og hjelper der det er mulig. Sonia blir ekstra interessert, når Erika sier at hun skal skrive bok fra Angola. Hun blir en fin guide og hjelpsom kvinne for Erika. Det er mye fattigdom, tyveri og de unge har drømmer som alle andre unge mennesker. Å få seg en utdannelse og bli til noe, men det ender opp med at særlig jentene gifter seg alt for tidlig og blir gravide, for unge, sier Sonia. 

Ricard er safari-guide og tar henne med ut for å treffe Sand-folket og for å se hulemalerier. Han er streng og sier at de ikke skal snakke, eller løpe. Vi er på deres territorium som vi må ta hensyn til. Vinden må vi ha mot oss, ikke med. Det kan bli farlig med alle de ville dyrene. De møter Soban som forteller om livet til folket sitt, sand-folket, han har f.eks.: 8 barn med tre koner. 

Fra Angola ble det fra 1514-1867 sendt over tolv millioner slaver i lenker over Atlanteren. Ca. fem millioner endte opp i Brasil, de kom fra slave handeshavnen Luanda i Angola. Fra Benguela ca. tre tusen til Rio de Janeiro. Mange av slavene døde underveis fra 5-30 %.

Hun fikk Hitler som guide, en lavmælt herre som tok henne med til Paradis. 

Hun er innom Mosambik grenselandet og all uroen der, folk rømte derfra etter fem års krigen som sluttet i 2021. Da ble det mange tomme hus som man kunne flytte inn i. Mange hadde opplevd forferdelige scener som Bodo som hadde 10 barn, og fant mannen sin halshugget. Manuela fortalte om vennen og forfatteren Henning Mankell som bodde der i lange perioder og skrev tekster til teateret der. 

India: til Durban i bil-frakteskipet, med ny kaptein.  Hører om hennes første reise til India som 19åring. Hennes bleke hud og rødt hår vekket oppsikt og alle ville ha selfie med henne. Fra Durban og Daman, var det portugisisk, hun fant den portugisiske delen og Festningen hun lette etter. Goa som tidligere var en hippie by for 50 år siden har endret seg mye.

 Sri Lanka: Til Malakka, kom hun med fly fra Kuala Lumpur. Her er det mye snakk om Muskatnøtter. Hun drar ut til øys Run, en bilfri øy, litt av en opplevelse ang.  fisker. 

Hun møter den norske globetrotteren Jens A. Riisnæs, det var morsomt, selv om han ikke var helt i form. Det var han som hadde tipset Erika om å skrive om det portugisiske imperiet. Jakarta som er indonesisk har også vært Portugisisk.

Øst Timor, Timor betyr øst. Mange portugisere ble sendt dit. 

Erika dro videre til Japan, at kristendommen ble forbudt der i 1614 og misjonærene bortvis viste ikke jeg. Mange kristne i Nagasaki ble henrettet osv. Men skjønner at det er hemmelig å samfunn som i dag er kristen der. 

Hun drar til kasino-byen Macao, som var portugisisk fra 1557-1999. Videre er det båt til Brasil, der ble det veldig mye kongelig snakk, med så mye navn at jeg gikk helt i surr. 

Hun var innom så mange steder at det er umulig å si noe om alt, i denne bloggen. Men beretningene fra karnevalet og opplevelsene der var voldsomme. Reisen endte i Lisboa etter 12 mnd. på reise.  Helt til slutt må jeg ta med, at hun snakket mye om Vasco da Gama, Columbus og andre reisende også. 

Det var slike fine kart(under) og foto ved hvert kapittel, slik at det var lett å lese et og et sted hun var på. En fantastisk historie bok, med masse flotte skildringer av folk, hendelser, møter med ulike folk, folkeslag og gode historier. En fascinerende bok og ikke minst en ryddig fin bok!