fredag 22. juni 2018

Christensen, Lars Saabye "Byens spor"


Et bilde av Oslo, familieliv og hendelser fra etterkrigstiden.

Denne boka handler om familien Ewald og May Kristoffersen, de bor i Kirkeveien 127, Oslo og året er 1948.  Det er fred i Norge og mange "etterkrigsbarn" er født, May og Ewald har Jesper som er født under krigen. Det er harde tider for mange og May er aktivt med i Røde Kors.

Ewald er en glad litt tykk mann som elsker å ta seg noe å drikke sammen med gutta på jobben, etter arbeidstid på Bristol. May er 32 år og hjemmeværende, sosial og hjelpsom, liker å se på pene ting og prøve lekre kjoler, men økonomien tilsier at det kan hun ikke gjøre, så det får holde med drømmene. Fru Vik er en eldre enslig, barnløs kvinne som bor i etasjen over dem, hun har telefon og ser ofte etter Jesper. En dag møter hun en enkemann på kirkegården og vennskap oppstår, men tør hun å håpe på kjærligheten en gang til? 

Maj tar med Jesper til legen fordi han har fortalt fru Vik at Jesper har sagt at han faller om natten.
Jesper har livlig fantasi og er en gutt som handler mer med hjertet enn hode, noen ganger. Han har en venn Jostein, slaktersønnen som nesten er døv. Jesper begynner på skolen, May er gravid, men Jesper vill heller ha et piano enn et søsken...

Ewald blir syk, men sier ingenting til kona. Han endrer seg og jeg føler at det er han jeg blir mest kjent med i boka. Mange tanker som surrer rundt i hodet hans og så ekstatisk han ble når de fikk telefon...

Jesper drar til besteforeldrene i Hurdal på sommerferie, hugger ved med bestefaren.
Når han kommer hjem er alt forandret, nytt kjøleskap. Faren har blitt såååå tynn, og Stine har blitt stor og fått seng i stua.

Dette er en bok om dagliglivet på slutten av 40tallet og hvor vanskelig stilt mange var og fikk hjelp av Røde Kors. 

Tenk at folk gikk mann av huset for å se det nye Rådhuset i Oslo i 1950. Alle var opptatt av dette stygge bygget, men alle ble forundret og fasinert av det når de får se huset innvending. Se bildene under som jeg tok for noen år siden.

En fin skildring av Oslo, familieliv og miljø fra slutten av førtitallet begynnelsen av femtitallet. Det er mye humor i boka, men også triste hendelser som får store konsekvenser både for slakterens sønn Jostein og May sin familien.

Norges røde kors og arbeidet som ble nedlagt i dette får vi god kjennskap til. Det sier mye om tiden, men tok litt mye plass. En varm og hyggelig bok om tiden da. Jeg har lest at dette skal bli en trilogi så jeg skal nok følge med familien. Særlig fordi boka ender litt trist.

En god bok!


Flotte skildringer fra Oslo, og hvordan omgangsformene har endret seg oss medmennesker i mellom. 
Cappelen Damm, utgitt 2017,
442 sider
                                                   Noen bilder fra Oslo Rådhus!


Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyretbyrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 193150 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassenrådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Øst for Rådhuset ligger Akershus festning, rett bak Fridtjof Nansens plass.


Rådhuset er bygget i rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.
(Fra Wikipedia)


Rådhushallen
Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommet har en rekke veggmalerier som gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, og viser utviklingen av byens næringsliv, med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard inngår også i programmet (Fra Wikipedia)
 .
jeg må innrømme at det er utrolig mange år siden jeg var her, men det er storslått vakkert.

Rådhuset er vakker, men under bilde til venstre ser vi at det trenger litt renovering

Toalettet i Rådhuset er en fryd, er det ikke like vakkert som en festsal?
Har du ikke vært på Rådhuset, så ta deg en tur innom der!



mandag 18. juni 2018

Lillo-Stenberg, Lars "Nini"


Et varmt og fint portrett om Nini Stoltenberg!

Dette var en spesiell biografi. Lars Lillo-Stenberg f 1962, ble spurt av Torvald Stoltenberg om å skrive en bok om Nini, for Lars og Nini hadde kjent hverandre fra barndommen. Lars ble kjent med Nini på Steinerskolen, der han gikk i parallellklassen, de hang mye sammen i ungdomstiden. Lars må huske veldig godt, imponerende godt sitter han og reflekterer over små detaljer som han spør de ulike intervju-objektene om etterpå, stemmer det?

Han har en nysgjerrig måte å fokusere på som gir boka liv. Denne tror jeg noen liker veldig godt, slik jeg har gjort eller ikke vil like den pga. av stilen den er skrevet i. Litt tilbakelent, reflekterende og ikke bare beskrivelser av Nini, men også av miljøet og ungdomstiden som de hadde sammen og som preget dem. Boka bygger på Lars hukommelse og intervjuer av folk som kjente Nini, men også blir vi godt kjent med Lars. Han skriver personlig om seg selv, familien sin og ser at de har mange likhetstrekk. De var begge to yngste barn i en søskenflokk.

Nini og Lars var venner i ungdomstiden, dette er en bok som skildrer oppveksten blant unge på 80-90 tallet i Oslo. Nini, Lars og mange av vennene vokste opp med det vi betrakter som fri barneoppdragelse og de brøt mange tabuer og levde det glade livet med hasj og alkohol. De var ganske unge når de startet å dra ut ute på familien Stoltenberg sitt sommersted Ula og festet, veldig unge vil vi synes i dag, men slik var tiden.

Nini var en eksentrisk ung kvinne som likte å leve livet og ble med på fester sammen med søsknene sine Camilla og Jens fra hun nærmest var et barn, hun ble bare tatt med slik Lars ble tatt med av sine eldre brødre. Nini lærte seg tidlig å omgås voksene mennesker og ble akseptert som en likesinnet i ungdomsmiljøet til søsknene sine, flere av deres venner ender opp som hennes venner seinere i livet. Hun var vakker, intelligent, skoleflink, vittig og hadde en spesiell utstråling, er noe som repeteres i alle intervjuene.

Nini hadde en turbulent ungdomstid. Hun og venninnen Martine bodde sammen og delte leilighet i åtte år, de var mye på reiser i sør -Amerika og jobbet Nicaragua. Nini begynner og studer juss og fikk fine eksamener. Hun begynte å jobbe i NRK sammen og var der noen år frem 1994, da hun blir ferska som narkoman. Da hadde familien Stoltenberg vist det i ca. et år.

Hvorfor ble Nini narkoman? Ja, det får vi heldigvis ikke noe svar på, for det vet man jo ikke. Hun vokste opp i et hjem svært engasjerte foreldre. Faren Thorvald var statsråd, mor Karin som var toppbyråkrat. Etterhvert ble broren Jens statsminister og Camilla ble lege og direktør. De hadde et åpent hyggelig hjem.
Hun vokste opp med fire voksne og henne som barn? sier mange, hun likte å være barnslig. Hadde hun et forventningspress på seg til å bli noe stort?
I 1991 begynte hun og ruse seg på harde stoffer, heroin, da var hun 27 år gammel. Hun døde i 2014 bare 51 år gammel.

Det er mange som kommer til orde og jeg synes det er flott å høre Jens, Torvald og Camilla fortelle om Nini sin, oppveksten og hvordan det er å ha en narkoman søster/datter i familien. Det er slitsomt og Torvald tok et veldig ansvar og fulgte henne opp. Veldig mange flotte samtaler med familien.
Jeg viste faktisk ikke at Torvald og Karin hadde vært i en stor trafikkulykke og at Karin ble så voldsomt skadet når Nini bare var 10 mnd. gammel. Karin ble liggende lenge på sykehus og det ble turbulent for et så lite barn, jeg tenker at hun kan ha fått en skade som kan defineres under tilknytningsproblematikk?
Dette kan man få selv om man har andre voksne rundt seg, som ikke er mor og far.

Nini hadde andre venninner, eks: Therese Bjørneboe som er en av dem. Hun forteller og reflekterer over tiden. Nini var så samfunnsengasjert og hun var veldig bortskjemt. Torvald gav henne penger hele tiden, slik at de to kunne gå på kafe og der satt de og diktet opp historier og lekte de var voksne. Lykkelig tid!

Det som var supermorsomt var at Anne Kristine Thorsby min tidligere svigerinne, nå skilt etter å ha vært gift med broren min i 20 år (de har tre flotte voksne barn samme).
Jeg viste at hun hadde gått på Steinerskolen sammen med Lars Lillo-Stenberg, men viste ikke at hun kjente Nini. Det var morsomt å høre henne fortelle om deres bekjentskap og hvordan Lars snakket om henne som billedkunstner.

Det er mange han snakker med men, jeg synes Ole Paus, som Nini jobbet sammen med en stund i NRK var utrolig godt formulert. Jeg kan ikke nevne alle og avslutter der, men til slutt gjør Lars et intervju med halv/ lille-søsteren sin, Jeanette. Åtte år ynger enn seg selv.  
Jeanette har mange felles trekk, begge narkomane, begge lillesøstre. Det som ikke er likt er at Jeanette har to døtre, det har vært vanskelig. Hun sier at etter at Stoltenberg familien sto fram merket Jeanette at faren hennes ikke var så skamfull lenger over å ha en narkoman datter. Pappa beskyttet alltid meg sier Jeanette, han følte lettelse ved å høre andre familier slite med dette problemet..

Når jeg skrev øverst at det er sikkert mange som ikke liker den type biografi, vil jeg utdype det med at Lars har fletter inn så mye av sin oppvekst, sine venner og familie at det blir nesten en biografi om dem begge. Det synes jeg løfter boka, det gir den intensitet, troverdighet og sier noe om tiden og menneskene som var, gikk og fremdeles er. Oslo er et lite sted og mange vil undres hvorfor så mange kjendiser blir nevnt og sagt noe om. Miljøet for skapende kreative mennesker var ikke så stort, så mange kjente og omgikk hverandre på en naturlig måte.

Lars har en fascinerende sleivete måte og prate på, akkurat som Torvald Stoltenberg og det ironiserer han over på en morsom måte med Torvald. Lars er også opptatt av at han ikke er forfatter og det gjør at teksten er litt vinglete og ikke så strukturert, noe som gjør den levende og god. Jeg liker at han sporer av og forteller små historier om seg selv innimellom, slik jeg opplever at de var begge to. Boka er skrevet over en lang periode og det kommer tydelig fram med dato og skrivested, et ekstra pluss.

Han gir heller ikke svar på hva som gikk galt, for det får via aldri vite for menneskesinnet er bygget opp rundt og er preget av mange livsopplevelser og har mange fasetter. Kanskje folk kan skjønne at narkomane er mer en bare vrak, men at det kan ramme hvem som helst og i alle familier.

En veldig fin, interessant og spennende bok, jeg likte den veldig godt!

Flott at Lars leste den selv, det var et perfekt valg!

Utgitt på LYDBOKFORLAGET, 2018
Spilletid 13 timer
Lytteeksemplar

Utgitt på Gyldendal, 2018

søndag 17. juni 2018

Kopperud Gunnar "Vi som elsket Afrika"



En bok som fikk meg til å reflektere over debatten om flyktninger, bistand og nødhjelp i Afrika

Gunnar Kopperud f.1946 har rapportert fra nesten de aller afrikanske land.  Han har elsket, håpet og trodd på sine drømmer om Afrika. 
Om du leser boka skjønner du at han i dag erkjenner at etter tjue år med reiser som journalist i Afrika tok han feil.

I denne boka ser forfatteren på flyktning strømmens spor. Hvor og hvorfor startet de?
Dette er en essayistisk bok om menneskene i Afrika, som går tilbake på hans tidligere opplevelser av journalistisk arbeid på reise i Afrika. Han ser tilbake på dette og reflekterer på hvordan kan Afrika reddes fra seg selv?

Denne boka har mange forferdelige historier om nødhjelp, korrupsjon og alle som tjener på krigene og sulten i Afrika, det er et politisk spill. Her er noen eksempler:

Boka starter med å fortelle om den omstridte spanske enklaven Ceuta på den marokkanske nordkyst. Det er en gammel militærbase og handelsby før fønikere, romere, vandaler, bysantinere og arabere. Den ligger helt i Schengens yttergrense, med ekstrem streng grensekontroll. Den har vært spansk i over 500 år, siden 1580. Der stanser flyktningestrømmen i enorme flyktningeleirer utenfor gjerdene.

Det er satt opp et dobbelt gjerde som er seks meter høyt, fordi her prøver mange flyktninger å komme seg inn, slik at de kan ta fergen over til Spania. For mange er drømmen å komme denne vegen. Over gjerde, under gjerde eller klippe seg veg gjennom gjerde for å skjule seg i den muslimske bydelen, der de kan kjøpe seg billige falske papirer, og komme til Europa. Dette er veien man kan ta om man ikke risikere en synkeferdig båt over Middelhavet.

For Europa er disse menneskene på andre siden av gjerdet, flyktninger, asylsøkere eller emigranter. For Afrika er de utvandrere og dette er bare begynnelsen av hordene som vil komme. Desperate mennesker på flukt fra krig, undertrykkelse og fattigdom? Hvorfor flykter de fra Afrika? Hvor får de alle pengen fra til å betale smuglerne? Det koster ca. 20 000 dollar- 160 000 norske kroner, hvor får de pengene fra?

Han skriver utrolig godt, humoristisk og provoserende. Han skriver i en veldig direkte tone, korte presist og fengende fortellinger eller historier om hva han har opplevd. 
Jeg må innrømme at denne boka har jeg lest i små porsjoner for virkelig å skjønne og forstå hva han skriver. Eks: Alle flyktningene som står i kø for å få vann, matvare rasjoner eller medisinsk hjelp. Mens soldatene i FN-teltene like ved får flydd inn mat til seg, de har diet-satser på 100 dollar dagen og det er åpne alkoholkraner døgnet rundt. Er det virkelig sant eller sarkasme?

1990 Mauritania, det er i Vest-Afrika, som har vært Fransk koloni 1898 -1960.
I 1990 ble 100 000 mennesker kastet ut av sitt eget land, sine egene hus og sendt ut i ørkenen, det er et ørkenland. Vestlig bistand fikk økonomiske interesser der de bodde og kastet dem ut. 80 000 tusen til Senegal og 20 000 til Mali. Der ute i ørkenen i 40 grader, ingenting gror der og det er ingenting å gjøre der. De får mat, vann så de overlever, men så er det sykdommene....
Kopperud var tilbake i 1991. Han viste frem en firedobbelt sider fra en avis, hvor han hadde skrevet om dem. De var ikke interessert i hva som sto der, men bildene. De sa: "Dette er et bevis på at vi enda finnes". Et folk uten fremtid. 
I Mauritania eksisterer det også slavehandel den dag i dag.

1994, krigen mellom Tutsiene og Hutuene i Rwanda. Det er en krig vi så mye om på tv og han dekket den, først hutuene som drepte - slaktet ned en halv million Tutsier og tre mnd. etter var krigen snudd og han skulle dekke den også. Det angrer han på i dag, det var tøft....
En kort forklaring: Tutsier er kvegfolk, de lever på proteinrik diett av kjøtt, melk og blodmat, de blir et høyreist folk. Hutuene er gårdbrukere og lever på en proteinfattig kost med frukt og mye grønnsaker, kortvokste. 
Og alle FN soldater som var øyenvitner til alt dette, men fikk ikke ta til våpen.

1992, Sudan. Borgerkrig mellom arabiske muslimer og kristne som var mot et islamsk militærregime.
Han skriver om guttflokker på 200-1000 unger i alderen 9-16 år som flakker omkring langs den kenyanske grensa. De lever av frukt og nøtter, stjeler det de kommer over og prøver å holde liv i seg selv. Han beskriver sultedøden, fryktelig. 

Sult brukes som våpen og sult er gullgruve for forretningsmenn. Tenk om maten hadde kommet frem til dem som skulle ha den, men ca. en tredjedel forsvinner til forretningsmenn som tjener seg rike, kall det plyndring eller korrupsjon, i de høye kretser kaller de det kapitalflukt. For ikke å glemme spesialflyene med nødhjelp, hver last koster 100 000 i utgifter til mannskap og leie av fly osv. osv.  

Noen av feilene som er begått og som han skriver om kan summeres slik:
- Alle frigjøringskrigene har ikke skapt frihet eller fred.
- All nødhjelpen vi har drevet med er et politisk spill og ødelegger.
- All bistand misbrukes
= Resultatet av dette er at menneskesmugling har blitt verdens tredje største industri. Dette er noe han begrunner veldig grundig. 
I slutten av boka forklarer han journalistenes jobb, Dvs:
- mediedekkingen av kriger og katastrofer. Redaktører som krever....
- Nødhjelp, alle de kritiske spørsmålene man ikke tar opp.
- Innsamlingsaksjoner i Norge hvor hver 5. krone går til hovedorganisasjonen, 
    utgifter til NRK og reklame osv.
- Asylpolitikk og enda mer.

Som jeg nevnte over er dette en meget sterk bok, den er på bare litt over 200 sider, men jeg måtte bare ta en og en historie om dagen, dette var heftig lesing. Skal jeg ta opp hans stil, så kan jeg spørre om: kan jeg tro på han?
Det vil alltid være uenigheter om slikt, men jeg synes denne boka var utrolig spennende og bra. Jeg setter noen spørsmålstegn med det  han hevder, men slik er vi for vi vil verne oss selv.

Les den og bli orientert fra en mann med lang erfaring, og hva han mener.
En bok jeg anbefaler å lese, for å bli klokere og får å få en annen informasjon.

Jeg var for noen år siden og besøkte noen venner i Tanzania som jobbet med informasjon om trær og jordvern, et svensk prosjekt. Det slo meg hvor mange sikkerhetsfolk de hadde og hvor redde vennene var om jeg/vi ikke kom hjem akkurat da sola gikk ned. Vi var aldri utenfor det høye gjerde etter at det var blitt mørkt. Jeg følte meg alltid overvåket av vaktene deres, noe jeg ikke tenkte så mye på da, men som jeg har reflektert over etter å ha lest boka.
Jeg hadde et fantastisk spennende opphold, bortsett fra og at jeg ble kort svindlet, på et flott hotell i Serengeti av de ansatte på hotellet. Banken reagerte heldigvis fort. Vi hvit-ingen ble sett på som noen man kunne utnytte, og det klarte de veldig bra med mine to kort.

Gunnar Kopperud (f 1946), forfatter, journalist og medielærer. Han har magistergrad i filosofi og er utdannet skuespiller. Han har vært krigsreporter i Afrika og Asia og skrevet for mange aviser, les mer om han på wikipedia.

Utgitt, Gyldendal 2018
Sakprosa
208 sider
Leseeksemplar

onsdag 13. juni 2018

Middelalderfestivalen på Hamar, 2018, del 3


Søndag var dagen jeg skulle gjøre en innsats sammen med Vikingene å ta folk med ut på Mjøsa. 
Først måtte jeg ta en runde liten runde for å se på folkelivet på festivalen.

Fire flotte fruer på tur!
Det er folk i alle aldre på festivalen, det er mange fra Polen, Estland, Tyskland, 
Sverige, Danmark og sikkert andre land som er deltakere og gjester. 

 
Dette gjør det til en så spennende festival og derfor er det så flott og sette seg ned 
å se og nyte folkelivet.

Eller lære noe av. Her var det en smed som demonstrerte smiing.

 Presentere produktene sine er viktig og det er folk flinke til på denne festivalen som har 80 boder.. jeg har produkter laget med kjærlighet, sier Nina Tigerstedt. Hun er en ivrig utstiller på messer og festivaler, se mer om henne og hennes aktivitet her:       http://www.textilstudio-nt.com/

 Morsomt å høre om farging og hva hun bruker av naturmaterialer. En lang prosess for å få riktig farge og finne de riktige blader, stilker og røtter er viktig for å få ønsket farge.

 Mesterborgeren skal hedres, det har vært en lang nominasjons runde i avisa.

Tidligere mesterborgere er med i toget.
Jeg synes det er synd at ikke min kandidat ble valgt, men det ble idrett dette året også.

Aktiviteter for små barn er det mange av, som her for de minste.


 Dette svensk dame med navn Linda har en fantastisk fin blogg, om diverse klær for ulike perioder, salg osv. Ta en titt på den og bli inspirert: https://handcraftedhistory.blog/


 Dette er Hamar båten Olav Kvite

Mjøsen Lange fra Lillehammer

 Disse to båtene var ute på Mjøsa hele dagen, med folk som hadde lyst til å være med i et Vikingskip å ro eller bare være med. Alle store og små måtte utstyres med redningsvest, det drev vi med en gjeng.
Det er en fantastisk opplevelse å være ut å ro i slik et sommervær

Køen gav seg aldri.

 Et vakkert skue når to møtes!

Pil og bue er typisk for vikinger og det var det handlet det mye om i Ekeberg sin siste bok "Djevelens rytter" der Harald lærer å ri og skyte med pil og bue fra hest av Khazar kvinnen Kitai.
Også i boka som er fra årtusen av Bjørn Andreas Bull-Hansen "Jomsviking" .

 Sko, ja det frister til min nye drakt fra Grønnlandsfunnene, men den var for varm i helgen, i ull.

 Fikk du ikke med deg utstillingen 
på Domkirkeodden står den i Låven på Aulatoppen frem til 16. september.

2018:

Middelalderfestivalen på Hamar del 2

Kunsthåndverkernes catwalk: Dette er ting som er tatt med fra utstillingen:
ANNO 2018, Norsk samtids kunsthåndverk inspirert av middelalderen, Domkirkeodden


Vi hadde en flott gjeng med ungdommer som stilte opp og viste kunsthåndverk

 Veronika Glitsch, "Kappeplagg" og Ingun Kleppan smykke


Modellene var flott sminket og håret dandert i ulike fasonger av to frisører.


Veronika Glitsch, "Kappeplagg" og smykke av Torill Vrålstad

                                              Svein Ove Kirkhorn, frakk og Hodesmykke av Esther H. Slagsvold

 Veronika Glitsch, "Kappeplagg" og Ingun Kleppan smykke

                                              Veronika Glitsch, "Kappeplagg" og Esther H. Slagsvold smykke


 Ingun Kleppan smykke


Krave av Mona Strand


Smykke av Torill Vrålstad


                                           Veronika Glitsch, "Kappeplagg" og Ingun Kleppan smykke


                                        Svein Ove Kirkhorn, kappe og smykke av Torill Vrålstad


    Smykke av Torill Vrålstad og Hodesmykke Esther H. Slagsvold

Brudekjolen privat, smykke Esther H. Slagsvold

Svein Ove Kirkhorn, Frakk  og i hånden har han en lysestake av Ola Svensson

Den nærmest fikk jeg ikke enkeltbilde av men laget av Mona Strand
Utstillingen kan du se på Aulatoppen helt frem til 16 september
Takk for fantastisk jobb av modellene og til et positivt publikum!

Frisørene og Torunn Meyer, naturligvis!

Olav Kvite ute på Mjøsa, Jeg er med i Viking gilde og er med og ror når jeg har tid.
Båten ligger vanligvis ved brygga på Hamar.

Noen av "frendene mine" fra vikingmiljøet.
Vi hygget oss ute på Ølstua til langt på kveld


 Den svenske tryllekunstneren "Magikere Arkadia  " var utrolig flink. 
Han er svensk mester i trylling 2018, her tryller han fram tilskuerens femhundrelapp ut av et egg. 
Ola og Emil satt og storkoste seg over kunstene hans.




 Den danske gruppa " Ramashang " laget en skikkelig stemning med gjøgleri, musikk og masse humor  trommer.
Utrolig hyggelig og morsomt å sitte ute i sommerkvelden og hygge seg på Ølstua.
For en kveld!

Del 3: kommer.......