Korte klipp fra noen av historiene, fra sladder, sanne historier og annet fra den lille byen:
Vi er i en liten by Nowa Ruda, en liten by som tidligere hadde vært en del av Polen Tyskland og Tsjekkoslovakia. Her møter vi mange ulike fortellinger fra denne byen, - om menneskene der og hva de har opplevd. Egentlig en bok som kan fremstå som en samling av små noveller over mange av de ulike innbyggerne i byen, både døde og nålevende. Hun får historiene om sin lille by av deg gamle gåtefulle Marta, hun kan alle de underligste historier om folkene der. Hun skjønner at der i byen har alle en historie å fortelle.
Kvinnen, som var bankfunksjonær
som dro fra hjemstedet på leting etter en mann hun hadde drømt om. En mann ved navn
A.M,(jeg noterte ikke navnet) Hun dro av gårde med tog oppsøkte mannen og han
skjønte ingen ting, men det ble til at de drakk seg fulle og det endte med sex.
Det hadde hun ikke opplevd før og ble overveldet.
Politimannen som på
motorsykkel, skal identifisere noen unge folk. Han blir tydelig dopet og kjørte
seg fast i snøen.
Han som var syk og satte seg på
grensa, med et bein i Polen og et bein i Tsjekkoslovakia. Der døde han og
grensepolitiet flyttet han fram og tilbake, for ingen ville kjennes ved den
døde mannen, det ble ikke enkelt.
Byfolk som har gress- allergi,
bør ikke bo på landsbygda for der blir ikke gresset slått og allergien blir som
et fengsel for den som ikke tåler gress.
Frank Frost og kona som ventet
barn, med han døde i krigen. En gutt dukker opp, han er helt likt kona og Frank
sitt barn, helt like og de lekte så bra i sammen. Men, hvem var gutten? Barnet forsvant
like plutselig som det kom
Han, Beranek (drengen) som gav
fra seg masse blod, alt for mye som blodgiver. Han endte opp med å fortelle at
han hadde gitt 16 spann med blod, han kunne redde mange, mente han.
Det var utrolig mye snakk om
sopp, hvordan man sankes, tilbereder og spises i ulike sammenheng. Til og med
hvit fluesopp spiser de, bare den var laget riktig. Også mye snakk om å
drikke alkohol blant menn, men kvinnene fikk servert Marta sin rips-saft.
Krigen hadde så vidt sluttet alle
togene var forsinket, og Polakkene ble forbanna, da var svaret: fyr opp et bål.
Kvinnen drømte om vakre ting, og lekkert tøy i klesskapet. Togene hadde ikke
noen endestasjon. Toget fulgte solens gang, ingen hadde kontroll på noe.
Myndigheten var en mann i ridestøvler og ba folk vente. Kvinnene smug-kikket på
hverandres og fant ut at, tyskerne hadde melkesuppe til frokost, poteter med
skall til middag, på søndag kumle og saft til middag.
Mennene lagede brennevin og drakk
hver dag. Det ble en lang sommer og mange fest. Polakkene vil helst ikke se
Tyskerne i øynene. Da høsten kom, hadde myndighetene glemt dem. En dag, kom det
en som sa at de kunne pakke sammen. Grenda heter ikke lenger Ain Sigler, men
Pietnohe.
Tinnfatet:, Marta hadde mye
gammelt skrot etter tyskerne. Fant hun det selv, eller hvor kom de fra? Hadde
hun gravd det opp, og hva med alle vegg-broderier med tyske ord. Jeg likte bare
et tykt fat, det var tinnfat, som Martha hadde. Det fylte hun med epler om
sommeren og nøtter om vinteren.
Det ble en ny tid med
metalldetektorer og folk lette etter skatter som tyskerne hadde gravd ned. Men
det var ikke alltid at de skjønte at de fant noe verdifullt. Poopla som fant ei
jernbeslått kasse full av noe, som hadde anløpt og han skjønte ikke at det var sølv,
mye sølv. Et helt spise-service med ca. 40 gjenstander av hvert slag i serviset.
Poopla fant en gang noe våpen, og han tok seg stadige turer til byen for å
selge ting som han fant med detektoren.
Fortelleren hadde tysk
barnepike, Gjertrud. Som liten var hun med Gertrud og kan den dagen i dag deler
av det tyske språket.
Det kom to unge kvinnene, de
var helt like tvillinger. De hadde vært i en konsentrasjonens-leiren. Kroppene
deres var dekket av arr, de hadde fått utført mange eksperimenter på kroppene
sine i leieren. Begge skrek hver natt i søvnen. De bodde der i ca. en mnd.,
gikk opp i vekt, før de dro tilbake til Warszawa for å lete etter familien sin.
Agni, en ung gutt kommer forbi.
Han jobbet i hagen hos henne, hun roter i lommene hans. Han kommer for å si
adjø, men det ble sex med han. De elsket hele kvelden etter. Søndag kveld gikk
han, Mandag kom mannen hjem. Da han kom hjem, snakket de ikke sammen, kun det
nødvendigste. Annie
måtte til stråling, og ei ung jente Agni hadde fått beskjed om å komme, sa hun.
En ung vakker kvinne, mannen kjenner seg urolig over å være i samme hus som den
vakre unge kvinnen, han drømte om jenta både på natta og om dagen.
Denne nest siste historien i
boka: Ekteparet og Agni, ble absolutt den vakreste historien. Annie kom hjem,
og Agni, han dukker opp og blir som en helbreder for henne. En merkelig
historie.... Ville Annie overleve, slik at hun måtte hjem til ektemannen. Mannen
tenkte det samme. Hun frisknet til og Annie kom hjem, de hadde ingenting å si
hverandre, bare tausheten hadde de felles. De levde i hver sin verden, i et
iskaldt hus. Hun ble senil og døde.
Mannen som hadde spist menneskekjøtt, hadde det heller ikke godt i ettertid.....
En underlig historie som tok seg opp mer og mer, etter hvert som man skjønte, og ble kjent med mange av folkene i småbyen.
Lånt fra Book Bites.
Tar med noen ord fra omtalen av boka:
Omtale fra Den Norske
Bokdatabasen
Nowa
Ruda er en liten by i Schlesien, et område som tidligere har vært en del av
Polen, Tyskland og Tsjekkoslovakia. Da fortelleren flytter inn i
området, oppdager hun at alle - og alt - har en historie. Med hjelp fra sin
gåtefulle nabo Marta samler hun inn disse historiene: de lokale
helgenene, mannen som ringer inn og vinner radioquizen hver dag, og mannen som
skaper internasjonal spenning da han dør på grensen mellom Polen og
Tsjekkoslovakia.
Hver av historiene blir en byggestein i det enorme monumentet som er byen. På nysgjerrig, varmt og fantasifullt vis skildrer nobelprismottaker Olga Tokarczuk hvordan ethvert sted er et univers i seg selv, og hvordan sladder, anekdoter, oppskrifter og skjebner til sammen skaper et stort epos.
