Lars Saabye Christensen "Haren"

 

                                      En fin novellesamling, med 20 unike noveller.

Mannen som ble bit av en hund, og takke være hundebittet ble han testet og det ble funnet kreft-celler hos han. Han, som var forfatter, hadde en nabo som absolutt ville at han skulle sørge for å få avlivet den store farlige hunden. Men ville forfatteren det.......

Carl kommer med en gave til  kona Vigdis, hun blir skeptisk til at han kommer med en gave. Hun er på en måte likegyldig til alt, selv om det er ting har synes er stygge, og ikke vil kle kona..... 

Musikeren som er utbrent og klarer ikke skape musikk mer, men så drar han til Karlstad og der finner han noe. Kan man jukse seg suksess?

Han skriver flere noveller om å ha kreft, noe vi vet han har/har hatt selv. De opplever jeg veldig personlige, og fine.

Novellen om "Haren" var en veldig lang og fin novelle. Er det viktigste å vinne eller mestre som 800meter løper? Roar tar et stort valg, og gjør et uvanlig valg. Og om hvordan Åge som var treneren hans, aldri ble kvitt sladderen om at han valgte feil side under krigen.

Fortellingen om to gutter som lekte med kinaputter og hva med Welhavens skulptur, som ble skadet....

Likte også godt historien om kunstner-spira Lauritz Knutsen som aldri kom inn på kunstskolen, men han sto på og malte og malte. Han hadde et stort håp om å komme inn i 1984, men nei...

Så en dag fikk hen et oppdrag om å male en type, et selvportrett som han skulle gi til kona i 40 års-presang. Ganske så morsomt og fikk en tragisk utgang,....Slik går det når man er storsnutet.

Stor nese hadde også en mann, som var til besvær. Han fortalte at han hadde fått kreft, men tok en operasjon. Men ble han lykkeligere???

Jeg må innrømme at jeg liker disse små novellene fra Christensen, de har en fin snert i seg :)

 Utgitt 2025 Cappelen Dam

"ti amo" av Hanne Ørstavik

 

En selvbiografisk historie om mannen sin, hans sykdom og død! 

Dette høres ut som en trist bok, men jeg opplevde den faktisk ikke slik. 

Hanne Ørstavik skriver så vakkert om mannen sin og deres felles opplevelser som de fikk sammen i de fire åren de var kjærester og gifte. Hun minne først og fremst de fine tingene, drar de fram og nyter dem, selv om vi skjønner at her har det vært mange vanskelige studer. 

Hun formidler den dype kjærligheten til han på en så vakker og omsorgsfull måte. Samtidig som denne tiden er opprivende for henne, for hun vet at han skal dø, men de snakker ikke om døden. Det føler hun som en litt ensom opplevelse, for hun vet at bukspyttkjertel-kreft bare har en utveg, men vet han det? 

Det temaet tar de ikke tak i, men lever livet som om hver dag er ny, bare han får nok smertestillende medisiner, det kan til tider være en prøvelse.  Alle pillene, smerten og morfinen, endrer han. Når han får nok morfin er det utrolig hvordan han reiser seg og går på jobben i forlaget, treffer venner osv.  

Han var hennes forlegger i Italia og slik traff de hverandre. Var han syk allerede i 2018, da hun flyttet til Italia for å bo sammen med han. Han insisterer på at de skulle gifte seg. 

Hennes mange reiser og opplevelser. Morsomt at hun skriver om turen til Vietnam, hun ville gå i Marguerite Duras sine fotspor og se stedene hun hadde vokst opp. Hanne har vært opptatt av Duras fra hun var en ung kvinne, og har faktisk oversatt boka "Stedene" som er en samtale mellom Marguerite og Michelle Porte, som også var filmskaper og regissør. (Jeg har funnet den som e-bok, men synes den er vanskelig å lese på mobilen. Boka har masse bilder fra livet til Marguerite, av henne, søsknene, foreldre, hus og landskap.)    

Boka er skrevet som en dagbok, med litt hopp frem og tilbake i fortellingen. Hun nevner ikke navnet hans en eneste gang, omtaler han bare som du eller han. Men samtidig skaper hun et bilde av en god mann og et lykkelig liv. Hun lar han ikke få lese det hun skriver, for her får vi også vite noe annet .......

Jeg har gått på Wikipedia Luigi Spagnoli het han.   

En veldig bra bok! 

Den ble utgitt 2020, og hadde bare 93 sider, bibliotekbok.

Grimsrud Beate "Jeg foreslår at vi våkner"

    

En sterk bok om å få kreft. 

Dette var en utrolig fin og samtidig forferdelig bok om Vilde. Jeg skjønner at mye av stoffet og historiene er selvopplevde, men kanskje ikke biografisk. Beate Grimsrud døde i begynnelsen av sommeren i år av kreft, det var en trist beskjed vi fikk på dagsrevyen. Om alt er direkte selvbiografisk vet jeg ikke, men hun har nok opplevd litt av hver av oppturer og nedturer gjennom sin sykdom. Den handler om et vanskelig tema, men formidles på en leken og noen ganger svært morsom måte. 

Det hele startet med at Vilde Berg får et brev, med et innhold som skremmer slik det som ofte gjør når man får brev fra sykehuset. Hun fjerner først det ene brystet, hun får problemer med protesen som er satt inn. Får den fjernet og får en falsk protese som hun kan legges i Bh-en. Hun skriver humoristisk om den dagen hun legger protesen i feil bh skål. Hun skildrer hvordan livet og hun selv endres på en fin og til tider morsom måte. Hva hun selv har opplevd vet man ikke, men den er skrevet veldig personlig. 

Vilde bor og arbeider i Sverige, hun forteller om barndommen på Dovre og barndoms minnene fra da hun stjal bestefarens gullpenn og skrev om rotta som også er med her som og gjør sine krumspring.

Vilde synes livet er kostbart og føler seg lykkelig. At moren dør som er 92 år kan hun akseptere, men hun som er midt i livet, hvorfor skal hun dø.

Noen ganger går hun helt amok og kjøper seg massevis av fargesterke klær. Koste, hva det koste vil, hun skal ha det og bruke nå for kreftkaktusen vokser i henne NÅ. Etter hvert har hun ti steder i kroppen som er angrepet og det finnes ikke håp, men hun er ikke depressiv, men nysgjerrig på hva som skal skje med henne. Får ikke lov å trene mer, det synes hun er trist, for det var tydeligvis en livsglede. Hvor lenge får jeg leve og hvordan skal jeg bruke den tiden spør hun seg selv.

 En bok jeg virkelig satte pris på å få lest den ble nominert og fikk Brageprisen 2020, det fortjener den.

Jeg har sett Beate Grimsrud på tv noen ganger og hun var en spesiell kvinne, med en spesiell energi, humor og styrke. 

Cappelen Damm 535 sider

 15 % av de som får brystkreft dør av den. Det synes jeg var mange, kjenner så mange som har hatt brystkreft og blitt helt friske. Moren min fikk fjernet et bryst, ble frisk og hun hadde humoristisk sans. Hun synes det var så praktisk når hun var ute og reiste, verdisakene hadde hun i en pung sine i bh

Wexelsen Rebecca "Hotell Montebello"

Nina, en merkelig ensom, sær og egosentrisk jente..

En lydbok jeg måtte høre to ganger, for det gikk en stund fra jeg hørte den til jeg skulle skrive om den. Da dukket det opp noen spørsmål som jeg måtte ha svar på, for mine små notater holdt ikke.

Likte jeg historien, egentlig? Eller var den på kanten?  På en annen måte var det noe lekent og morsomt med en bok med dette som tema, men hvor reelt er det at man kan bli boende et slikt sted?

"Otra mas..." en gang til måtte jeg høre den før jeg kunne skrive noe fornuftig om denne.

Litt om boka:

Nina driver å studere astrofysikk, men har ikke tatt noen eksamener enda. En dag merker hun en kul på halsen. Tar etterhvert kontakt med en lege og glemmer dette nærmest før hun en dag får innkalling til Radiumhospitalet. Hun juger og sier hun at det er best om hun kan bo på hotellet, for hun har ingen nære i byen. Foreldrene er skilt, moren har hun ikke noe godt forhold til og faren er et sted ute i verden...

Nina har ikke fortalt moren at hun har kreft, for moren tror at man blir syk takket være seg selv og sin livsførsel, så får man kreft har man bare seg selv å takke, det er ikke et menneske man betror seg til

Nina er egentlig en ensom jente, faren var hennes nærmeste og vekket interessen om verdensrommet, han er fysikker.

Ingen av medstudentene savner henne, det synes hun er litt trist. Hun var jo ekstrem anonym på Blindern.

Mennesker hun treffer

Tore, er den første hun treffer. Han har kreft med spredning og drømmer om Thailand.

Berit er frivillig eller likesinnet-menneske som sloss for å få åpnet et basseng, det er hennes ønske.

Merethe går i klassen hennes og de treffes første gang på ved starten av studiet. Nina forteller løgner til henne om sin helsetilstand og den samlingen med jenter fra studie ble bare kvalm.

Alf er den nye vennen som også er våken om natten, de er på sanserommet. Han var musikkstudent, men da musikken sviktet han, da ble han redd!

Jeg vil være hans fadder og lære han om alle rettigheter på hotell Montebello, sier Nina

Ivar, en merkelig fyr han er bare der, han liker å jobbe med mennesker og steker vafler til alle - han også svært sær og egentlig ensom... og heldigvis blir han forbanna på henne.

Julia søsteren, hun vil ordne opp......

Hva jeg likte var historie om motivasjonskurset, det var morsomt.

Jeg har så mange som har død av kreft, er syke og ser ikke helt humoren i at hun blir, blir og blir......

Det er en roman, ja jeg vet det men, utnyttelsen av fellesgodene er ikke morsomt og denne romanen fenget ikke meg.

Sorry, denne ble fort glemt og gjorde ingen inntrykk på meg!

Maria Strand leser, ok

Lydbokforlaget, 2019

spilletid 3.57 min

Fugelli Per "Døden, skal vi danse?"

   

En vis mann har gått bort, nå danser han ikke mer her på jorden!

Kjære vene, for en fantastisk mann, med så mange flotte tanker og visjoner som ikke var høytflygende, men jordnære og enkle. En selvironisk og åpen bok om å leve, valg vi tar og tanker om livet etterpå. Som han sier; "Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden". Dette er med skarp og humoristisk sans han deler sine tanker om å bli syk.

Per Fugelli f.1943 var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet flere bøker. 

Men, nå er det han som har blitt syk, tykktarmskreft. Han er i skrivende stund 66 år og føler han er helt på topp i livet. Han og kjæresten Charlotte har akkurat kommet hjem fra en reise i Afrika. Det var på denne reisen i 2009 han fikk blod i avføringen og skjønte at noe er galt.

Kreft er et tabuord! Hvorfor, - det må bli mer åpenhet rundt det, sier han. Både leger og ansatte ved sykehusene er redde for å si dette ordet. Han sier: Jeg fikk beskjed om spredning av kreft til lungen, når jeg ligger med rumpa opp, slik at han ikke har øyekontakt når han sier det. Hva slags kommunikasjon er det?

Han var fornøyd med helsevesenet i Norge på mange måter, de gjør ikke forskjell på Jørgen hattemaker og meg, professoren. Det synes han er bra, men ikke alt er like bra. Arne som dør på samme rom som han, sykepleieren som ikke gir trøst til han og lyver når hun sier at hun har ringt etter lege og gir han litt smertestillende, som å skvette vann på gåsa.

Alle kan ta feil! Fugelli har vært lege på Værøy og glemmer ikke sin store tabbe med en kvinne som han fornærmet voldsomt. Vi er ikke perfekte, men som ung og uerfaren gjør man tabber.

Jeg har vært hos 37 leger, det blir ca 6 minutter hos hver. Det betyr 0 kontinentet og mye tid til rapportskriving og lesing for legene, det koster mye tid og tid er penger. For pasienten blir det upersonlig, skaper utrygghet for legene kjenner deg ikke. Han opplevde en gang at de ikke fant journalen hans, det skaper frykt. Det blir tomme og upersonlige samtaler som ikke gir trøst. Dette skaper dødsangst og leger ser på døden som et nederlag.

Alle hans morsomme historier fra Afrika, Egypt og der han har vært og det han har opplevd på sine reiser, er flotte fortellinger som spriter opp bok. Historien fra Essaouira, der jeg var for ikke så lenge siden. Han likte seg så godt der og tenker på at den gang fikk han tilbydd hasj. Nå ligger han og tenker, hasj skal være så fint mot kvalme, skal jeg prøve?

Døden er naturlig, genial? Retten til å dø? Døden det er punktet for "No return". Men, hvem skal bestemme hvordan og hva du skal ha på deg og med deg undrer han.

Dette skrives i 2009 og han har blitt invitert til Legekullet 40 års fest- 69 kullet av leger. De fine 6 årene vi var sammen, men jeg vil ikke gå. Jeg ligger her og skal kanskje dø, jeg orker ikke alt føleriet. Han referere til Pushwagner som en gang sa. Pushwagner går ikke på do, men det gjør jeg - ergo lever vi.

Man skulle tro at dette var en trist og kjedelig bok, men det er det absolutt ikke. Han setter fingeren på så mye om dagligdagse ting og har utrolig mange gode løsninger.  Hans viktigste er å leve, mens man lever. Jeg trenger ingen gud, men å være sammen med mine nære, det betyr alt.

Veldig bra lydbok!

Tips. Gi den til en som ikke er helt lykkelig med livet, denne får en til å se positivt på livet! Det er så mye glede og positivitet, bare vi vil se det. Det gjør Per Fugelli. Det er så flott at han har lest inn boka selv, for du hører han er trist og glad. Han hadde så fin god stemme.

Per Fugelli døde 13. september 2017 på Jæren. Han fikk dø der han ville dø, på Jæren slik ønsket hans var, det var godt å lese på Wikipedia.

Spilletid 8.42.27
Lydbokforlaget 2016
Lånt på biblioteket     








Bildet av Per Fugelli lånt fra Wikipedia

Jeg er en elefant for meg selv, slik elefantene i Serengeti er, når de blir gamle, sier han.

Jeg synes kanskje han er mer som en løve. Bilder jeg tok i Serengeti, Tanzania des 2006

Jeg ble litt satt tilbake til tiden da min mor lå for døden, med kreft. Hennes sykehusopphold rundt om på ulike steder, og med svært store ulikheter angående behandling, omsorg og hjelp. Mor døde i  Røyken, mars 2010, med god pleie og alle fem barna rundt seg. Jeg husker boka kom ut, men da orket jeg ikke lese den. Nå var jeg klar for det og angrer ikke et sekund. Man kan se på døden på mange måter, men en dag er den der for alle, det er sikkert.

Malmquist Tom "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live"

 

                     Dette er en selvbiografisk roman om kjæresten Karin som er høygravid og dør, mens barnet, Livia overlever .

Dette er en kjærlighetsroman til Karin som Tom mistet og til sitt nyfødte barn, Livia.
De har vært kjærester i ti år og venter sitt første barn. Karin blir akutt syk, de tror det er influensa til å begynne med, men det er mer enn det...
Barnet blir tatt ut med keisersnitt og lagt i kuvøse. Dette blir en tøff tid for Tom. Han løper mellom intensivavdelingen der Karin ligger og nyfødt posten der Livia ligger i kuvøsen.

Karin hadde en cyste i hodet og ble operert for den i 2004. Tom var ved hennes side hele tiden og  etter operasjonen, men han klarer ikke å huske hva som klart hva som skjedde. Tom og huske bare bruddstykker og detaljer som er uvesentlige. Hun vil at det er han all informasjon skal gies til og at han skal formidle det videre til familien. Så derfor har han bestemt seg for å følge opp og skrive ned alt hva som skjer med Karin.

Han var nok en intens og irriterende mann på sykehuset, der han gikk rundt med sin blokk og skulle vite alt
Familien syns dette er vanskelig og han styrer for mye, særlig Karins far som selv er lege syns det.

Han hadde god hjelp av sin mamma og moren til Karin som byttet om å være der på natta. Hans far hadde vært kreftsyk i 10 år, og ble dårligere og dårligere så det var mye trist som skjedde rundt han.
Det var tøft å høre om hans opplevelse rundt det å bli alenepappa uten at de var gift eller at han hadde underskrevet papirene på at han påtok seg farskapet. Han må nærmest sloss mot myndighetene for å bevise at han er pappaen til Livia, slik at han kan få barnetrygd og bli omsorgspersonen for datteren. Jeg trodde man skrev under slik på sykehuset når ungen ble født, eller han var jo med til jordmor hver gang?

Boka hopper fra nåtid og fortid med glimt fra livet han levde som gladgutten med gjengen og livet sammen med Karin. Deres drøm om å kunne leve av å skrive var målet for begge. Det er lit vanskelig å følge med, for det er bare et litt lenger avsnitt, men det går seg til. Dette gjør at vi blir bedre kjent med dem begge. At det er sorg og at han var sjokkert over hva som har skjedd er forståelig, men boka handler om mye mer enn det. Det er en bok om livet og tittelen "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live" skjønner man utmerket og passer perfekt. Der han på de siste sidene følger Livia i barnehagen for første gang og går fra henne og vinker til henne. Det hadde han aldri gjort før....

Bilde tok jeg under TV programmet: Brenner, 21. sept 2016. 

Bare noen uker etter at Karin døde begynte jeg på boken, våren 2012. Jeg var alene med et spedbarn og alt var voldsomt heftig og nytt for meg.  Han ville forstå og se hva han hadde opplevd, kunne han takle det? sier han i Brenner intervjuet jeg så med han på tv i høst.

Boka var: Nominert til NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2016
Vinner av: Karin Boyes Litterære pris
Vinner av: Dagens Nyheters Litteraturpris
  
Til dette sier Tom Malmquist:
Han sier at det viktigste med boka er at økonomien har endret seg. Nå kan han kjøpe det han vil og der ved bli en bedre pappa. Han imponerte meg og viste så fine følelser i programmet, da han fortalte om sin rolle som mamma og pappa til Livia.

Nå, etter å ha lest boka syns jeg den var ok, men ingen høydare eller den skulle jeg lest på svensk, da hadde jeg fått et annet inntrykk er min konklusjon. For oversettelsen fløt ikke og mange svenske ord var ikke oversatt og det skurrer litt i mitt hode.
Den tok opp mye essensielt, ja! Men, med så mange priser og innstillinger må det være noe mer med boka enn det jeg fikk ut av den. Det kan være tid og sted ikke passet med innholdet for meg, akkurat nå.........

Annet har han utgitt:

 Lyrikk om mannskulturen -ishockeyspiller. "Sudden death" 2007 og

 "Fadersmjølken""2009, der skrev han om en far som ble alene med et barn.

Utkom på svensk 2015,

Norsk 2016, 291 sider
Lese-eksemplar fra  Gyldendal