FOTO i Ordløs onsdag

                                                        Tidens tegn er temaet denne uka:

 her er flere

Xinran "Tapte døtre"

Dette er en bok om savn og kjærlighet over jentene som ble adoptert bort eller drept i Kina.Vi hører om forfatteren/radioreporteren som prøver å få kvinner til å fortelle sin historie. Ikke like lett, da folk er redde for angiveri. 

Det er  grusomme historier om Kina som vi ikke ønsker var sanne. Jeg trodde at mange Kineser-jenter kom til Norge pga et barnspolitikken. Med det er mye, mye mer enn det.  Systemet, politikken og gamle tradisjoner som enda holdes i hevd på landsbygda.

Mange rystende historier.....Historien om en far som sitter på toget og pludrer med sin et år gamle datter, for så å sette henne av på en stasjon midt på natten når toget stopper. Hans kone er  gravid og han må få en sønn for å få plassen som leder av klanen på hjemplassen. De har fått 4 døtre som de har kvittet seg med og håper nå at det vil være en gutt. De har vært på flukt i over 7 år. Levd i utkanten av de store byene og stikker av etter hver fødsel slik at ikke fødselskontrolørene tar de. Man må først få en sønn, så kan man få døtre i deres kultur!

Jeg er sjokkert, sint, irritert og frustrert over at kvinner blir behandlet som om de lever i middelalderen enda.

Når et barn blir født er ikke det viktigste å sjekke om det puster, men sjekke med en oljelampe hvilket kjønn det er, det er viktig!  Dette gir ofte brannskader. Er det ei jente som blir født høre vi om at de kan blir kvalt, druknet eller kastet i søppelspannet. De er ingen ting verd.

Første del av boka fikk meg bare til å tenke, ok jeg har 3 adoptivbarn selv (søsken). De kommer fra Colombia og vi var og hentet de for 21år siden langt oppe i Andesfjellene. Vi vet at de barna hadde små muligheter for å klare seg og de var heldige som kom til oss og Norge.Vi har også vært tilbake i 2001 og sett barn i hopetall som lever som hunder på gata. Men det er ikke en kvinneforakt på lik linje som i boka, det er bare mye og mange andre problemer.

Historien til Grønne Mari var også forferdelig, hun var 42 år når hun endelig fikk et barn. Hun jobbet med adopsjon og så hvordan barna fikk det i utlandet. Det endte med at hun ga vekk sitt eget barn....uff, snufs...

For 5 år siden var jeg i Kina, da så vi forelskede par, småbarnsforeldre og lykkelige barn i barnehager. Så å høre om disse historiene er nesten uvirkelige, men jeg skjønner at de er sanne. Den gang var vi både i Shanghai, Beijing som var som vestlige storbyer, på ett vis. Men i Xian, to timers flytur inn i landet der var det helt anderledes. Det er et enormt land med mange kulturer og folkslag skjønner man. 

På de store hotellene bodde rike kinesere og de hadde ofte tre barn, det var status fikk vi høre pga at det var en måte å vis at man hadde penger på. 

Dette er sterkt stoff, men jeg har en plan om å reis tilbake til Kina. Så jeg lar meg ikke skremme, da vil jeg heller ha mer åpene øyne.

Denne bør leses eller høres som lydbok!