Jeg var litt uforberedt når jeg mandag morgen satte denne lydboka inn i cd spilleren, på veg til jobb. At det var en biografi hadde jeg ikke fått med meg. En ung kvinne, med navn Ida som er forfatteren hadde en dag for seks år siden (den gang 21år), sittet og googled sitt eget navn og inkludert familie navnet Tjøstland. Da kom navnet til morfaren opp på skjermen, han het Per Pedersen Tjøstland. Der sto det svart på hvitt at han hadde vært soldat i Waffen SS og redaktør i SS-ukeavisa Germaneren under krigen. Sjokk!
Ida sende ut lenke til dette stedet på epost til alle familiemedlemmene og spurte om de viste om dette? Var dette mulig, helt nytt og uforståelig for henne. Det kunne ikke stemme at hennes fantastiske morfar var denne mannen. Det kunne ikke være samme mann, noe feil måtte ha skjedd. Hun prøvde å få fjernet det fra Widipedia fordi dette var ikke sant, de manglet bevis. Widipedia fjernet det en kort stund, helt til en historiker kunne bekrefte at dette stemte. Det var moren som i sin tid hadde skrevet inn disse faktaene.
Dette er en svært personlig skrevet bok om familien til Ida, hennes besteforeldre, om nasjonalsosialismen, politisk ståsted og religion. Denne boka handler om hvordan hun sakte men sikkert begynte å grave i historien til morfaren og krigen. Hun ser på sin nære familie med nye øyne og hva viste de? - hvorfor har hun ikke blitt fortalt dette? Hun er så personlig at det nesten noen ganger er vondt å høre på alle lidelsene hun tar innover seg. Hvordan hun ser seg selv, utleverer sine tanker og er så forbanna at hun nesten blir syk av dette, på hva morfaren har vært med på og hans handlinger som er dokumentert i ulike skriv og Germaneren.
Ida starter på Aschehoug sakprosa skole i 2009 og der satt hun en dag på forelesningen til Terje Embeland, seniorforsker ved Holokaustsenteret. Hun gikk bort til han og spurte om han kjenner til Per Pedersen, ja det gjorde han. Hun får mange opplysninger fra han og treffer etterhvert
Bjørn Westlie som har skrevet boka "Fars krig" En bok som har lignenede tematikk og er full av grusomme historier. Faren hans var frontkjemper i Ukraina, på Østfronten sammen med Ida sin morfar og han er nevnt i boka til Bjørn Westlie. Boka fikk Brageprisen 2008.
Denne boka brukte hun veldig lang tid på å skrive, fra starten i 2009 til den utkom i høst 2014.
Vi følger Per fra han vervet seg i Oslo den13 januar 1941, til han blir innrullert og blir sendt til Grace på en fryktelig treningsleir i noen mnd. Så fraktes de gjennom Tyskland, Polen og videre til Østfronten. Han er i Divisjon Viking på oppdrag Operasjon Barborrosa og er Waffen SS soldat og skal sloss mot tyskerne.
På vegen dit besøker de noen ansamlinger med jøder (som morfaren skriver om). Der er det møkkete, trist og mye urenslighet, så de er ikke som oss konkluderer Per.
Er det rart, de stilte seg få spørsmål om hvorfor de levde i slike gettoer i 1941......?
På Vikingtokt, blir et fryktelig blodbad som du må lese om selv.
Per Pedersen kom tilbake etter å ha vært der ute i fronten i to og et halvt år. Det var meningen dette skulle ta 6 mnd, så første vinteren hadde de bare sommeruniformer og det var kaldt i 20-30, ned mot 40 kuldegrader. Det var så kaldt at voksne menn hylte av smerter og 25% forfrøs seg. La man seg ned for å sove var det ikke sikkert at man våknet. Og maten, ja det var ikke mye å skryte av...
At Per Pedersen hadde mareritt, det kan man skjønne.
Per Pedersen kom hjem til sin kjære Gerd, de giftet seg og han måtte sone straffen sin som landssviker. De fikk 6 barn og bosatte seg etterhvert i Rogaland og levde et tilbaketrukket liv uten å gjøre noe annet enn å skape et godt og trykt liv for seg og barne. Det var aldri snakk om landssvikeren i hjemmet hos besteforeldrene. Der var det trygge gode rammer, med omtenksomme og gode besteforeldre.
Dette er en svært personlig skrevet bok om familien hennes, om nasjonalsosialismen, politisk ståsted og religion. Å tåle sannheten, uten å forvandle morfaren sin som et monster er et av hennes mål. Man må slutte å bort forklare hva tidligere slektsledd har gjort, man kan ikke stå inne for det. Men, jeg skjønner at dette har vært tøft for Ida. Hun forteller så lekende og lett om sine opplevelser, som sikkert har vært traumatisk for henne.
Takk, for en fantastisk fortelling som setter så mange vinklinger og ord på så grufulle hendelser. Dette er en bok som absolutt bør leses. Snakk om å kunne utlever seg på den måten Ida her har turdt å gjøre det er virkelig modig. Ja, vi hadde Knausgård som fortalte intimt, men dette er mye sterkere og så mye mer vågalt tematisk gjort!
Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!
Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen.
Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott!
En sjelden bok som slår deg midt i magen!
Ida Jackson skriver egen blog og her kan du lese litt fra boka hennes og andre bøker hun har skrevet.
Runa Eilertsen er oppleseren av lydboka og les veldig bra med god innlevelse.
Boka er utgitt på Lydbokforlaget.no i 2014, samme høst som boka.
Spilletid 8timer og 25 minutter
NB:
Helt til slutt har jeg lyst å minne mine nye leser på at jeg fikk alle pappas tegninger og broren hans sine tekster og notatbøker fra krigen, når vi ryddet opp i bardoms hjemmet etter at mor døde. Det var en grunnene til at jeg startet å blogge. Jeg skulle bare fortelle mine søsken og evt. interessert om hva jeg fant når vi ryddet opp i hjemmet vårt på Nesøya i Asker. Det var helt normale hverdagskildringer fra Helgelandskysten fra to ungdommer som var nysgjerrige og skapende mennesker.
Det tok utrolig mye tid, men var veldig spennende. Jeg kom frem til 1949, da orket jeg plutselig ikke mer. Men jeg har mye mer liggende, så vi får se. Det er morsomt å plutselig se inn i andres hverdag og liv.
Har du lyst til å ta en titt:
Kleppan Historie