Viser innlegg med etiketten Storeide Anette. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Storeide Anette. Vis alle innlegg

tirsdag 26. juli 2016

Storeide Anette redaktør "Tidsvitner"


Håper at vi aldri opplever noe slikt mer, som disse fortellingene beskriver.

Sterk bok hvor 8 unge menn forteller hva de opplevde under krigen. Fem norske unge menn som forteller historiene sine fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir og 3 jøder, som kom levede hjem fra Auschwitz konsentrasjonsleir og tilintetgjørelsesleir.

"Hukommelsen er som en flyktig venn", sier en av de som forteller sin historie i boka og syns at det er trøst. Man prøver å tenke på det positive og skyver all vondskap vekk.Men den ligger der og dukker noen ganger opp. Det er ting man aldri glemmer.

Jeg leste boken "Unge Tidsvitner" og syns det var en fin og ærlig bok, denne er laget over samme konsept ved at de forteller sin historie. Jeg har lest masse vis med bøker fra krigen og hørt mye om dette, men fikk lyst til å høre denne også (mens jeg sitter å jobber).

Boka har et fint og ryddig forord om de ulike stedene denne boka handler om. Om oppbygningen av disse to konsentrasjonsleirene og driften og hverdagen var.
De åtte som fikk sin histori hadde fått spørsmålene på forhånd og har brukt tid til å svare på dette. Det  var tre spørsmål og det var hvorfor du havnet der, minnene de hadde hvordan det var og hva som de spesielt husker.

Dette er sterkt stoff og man sitter med forferdelige bilder på netthinnen. Tenk at noen har vært med på dette og overlevd. De forteller om forferdelige mareritt fra tiden, men de hadde alle et fremtidshåp som de bar med seg. Alle var sendt dit pga av sin avstand til nazistene, på grunn av sin ras eller som hevn. Det var bare flaks at de klarte seg. Alle var unge og sterke menn i utgangspunktet.

To av mennene var ungguttene Midtveit og Øvretveit fra Telavåg (utenfor Bergen)det regnes som et av de stedene som fikk virkelig hard medfart av nazistene under krigen. Der var det hevn som gjorde at de ble sendt vekk. Først måtte de stå og se på at de fem gårdene ble brent ned før de ble sendt til forhør og Grini og videre. De var sammen i Sachsenhausen og hadde det ikke vært  for Røde Kors pakningene hadde de ikke overlevd, sier de. Der fikk varer som de kunne bytte bort i klær, men det viktigste var nok pakkene fr Røde Kors. Noen viste at de var der, det var et signal på at noen utenfor leieren viste om oss, det var viktig for selvoppholdelsesdriften.

De som var i Sachsenhausen konsentrasjonsleir opplevde å se mye, de hadde det ille, men kanskje ikke så forferdelig som de i Auschwitz. Det var bare tilfeldigheter at de overlevde og spesielt de siste dagene når de i tynne klær i januar måtte ut på en lang dødsmarsjen i Januarkulden og gå 80 km. De holdt de på å fryse i hjel. Forferdelig!

Jeg er imponert over at de har klart å fortelle om dette og at de ikke har sinne til tyskerne. Alle sier at det var ikke nasjonen med individene i leirene som var grusomme.

Da krigen var slutt og de kom hjem opplevde de at ingen forsto hva de hadde gjennomgått, så de snakket lite om det. Midtveit sier at han aldri har snakket med sønnen sin eller barnebarna sine om sine opplevelser.
De andre har vært  i leirene seinere, med de hvite bussene og har en felles beskrivelse: "Det er forferdelig å se, men det vi virkelig opplevde kan ikke vises på et museum".

En lydbok som gjør inntrykk.
Fantastisk lest av Anders Ribu,
Utkom på lydbokforlaget i 2007. 5t og 36 min