En bok som fikk meg til å reflektere
over debatten om flyktninger, bistand og nødhjelp i Afrika
Gunnar Kopperud f.1946 har
rapportert fra nesten de aller afrikanske land. Han har elsket,
håpet og trodd på sine drømmer om Afrika.
Om du leser boka skjønner du at han i
dag erkjenner at etter tjue år med reiser som journalist i Afrika tok han feil.
I denne boka ser forfatteren på
flyktning strømmens spor. Hvor og hvorfor startet de?
Dette er en essayistisk bok om
menneskene i Afrika, som går tilbake på hans tidligere opplevelser av
journalistisk arbeid på reise i Afrika. Han ser tilbake på dette og reflekterer
på hvordan kan Afrika reddes fra seg selv?
Denne boka har mange
forferdelige historier om nødhjelp, korrupsjon og alle som tjener på krigene og
sulten i Afrika, det er et politisk spill. Her er noen eksempler:
Boka starter med å fortelle om
den omstridte spanske enklaven Ceuta på den marokkanske nordkyst. Det er en
gammel militærbase og handelsby før fønikere, romere, vandaler, bysantinere og
arabere. Den ligger helt i Schengens yttergrense, med ekstrem streng grensekontroll.
Den har vært spansk i over 500 år, siden 1580. Der stanser flyktningestrømmen i
enorme flyktningeleirer utenfor gjerdene.
Det er satt opp et dobbelt
gjerde som er seks meter høyt, fordi her prøver mange flyktninger å komme seg
inn, slik at de kan ta fergen over til Spania. For mange er drømmen å komme
denne vegen. Over gjerde, under gjerde eller klippe seg veg gjennom gjerde for
å skjule seg i den muslimske bydelen, der de kan kjøpe seg billige falske
papirer, og komme til Europa. Dette er veien man kan ta om man ikke risikere en
synkeferdig båt over Middelhavet.
For Europa er disse menneskene
på andre siden av gjerdet, flyktninger, asylsøkere eller emigranter. For Afrika
er de utvandrere og dette er bare begynnelsen av hordene som vil komme.
Desperate mennesker på flukt fra krig, undertrykkelse og fattigdom? Hvorfor
flykter de fra Afrika? Hvor får de alle pengen fra til å betale smuglerne? Det
koster ca. 20 000 dollar- 160 000 norske kroner, hvor får de pengene fra?
Han skriver utrolig godt,
humoristisk og provoserende. Han skriver i en veldig direkte tone, korte
presist og fengende fortellinger eller historier om hva han har opplevd.
Jeg må innrømme at denne boka
har jeg lest i små porsjoner for virkelig å skjønne og forstå hva han skriver.
Eks: Alle flyktningene som står i kø for å få vann, matvare rasjoner eller
medisinsk hjelp. Mens soldatene i FN-teltene like ved får flydd inn mat til seg, de har
diet-satser på 100 dollar dagen og det er åpne alkoholkraner døgnet rundt. Er
det virkelig sant eller sarkasme?
1990 Mauritania, det er i Vest-Afrika, som har vært
Fransk koloni 1898 -1960.
I 1990 ble 100 000 mennesker
kastet ut av sitt eget land, sine egene hus og sendt ut i ørkenen, det er et
ørkenland. Vestlig bistand fikk økonomiske interesser der de bodde og kastet dem
ut. 80 000 tusen til Senegal og 20 000 til Mali. Der ute i ørkenen i 40 grader,
ingenting gror der og det er ingenting å gjøre der. De får mat, vann så de overlever, men så er det sykdommene....
Kopperud var tilbake i 1991.
Han viste frem en firedobbelt sider fra en avis, hvor han hadde skrevet om dem.
De var ikke interessert i hva som sto der, men bildene. De sa: "Dette er et
bevis på at vi enda finnes". Et folk uten fremtid.
I Mauritania eksisterer det
også slavehandel den dag i dag.
1994, krigen mellom Tutsiene og
Hutuene i Rwanda. Det er en krig vi så mye om på tv og han dekket den, først
hutuene som drepte - slaktet ned en halv million Tutsier og tre mnd. etter var
krigen snudd og han skulle dekke den også. Det angrer han på i dag, det var
tøft....
En kort forklaring: Tutsier er kvegfolk, de lever
på proteinrik diett av kjøtt, melk og blodmat, de blir et høyreist folk. Hutuene er gårdbrukere og lever
på en proteinfattig kost med frukt og mye grønnsaker, kortvokste.
Og alle FN soldater som var
øyenvitner til alt dette, men fikk ikke ta til våpen.
1992, Sudan. Borgerkrig mellom
arabiske muslimer og kristne som var mot et islamsk militærregime.
Han skriver om guttflokker på 200-1000 unger i alderen 9-16 år som flakker omkring langs den kenyanske
grensa. De lever av frukt og nøtter, stjeler det de kommer over og prøver å
holde liv i seg selv. Han beskriver sultedøden, fryktelig.
Sult brukes som våpen og sult
er gullgruve for forretningsmenn. Tenk om maten hadde kommet frem til dem som
skulle ha den, men ca. en tredjedel forsvinner til forretningsmenn som tjener
seg rike, kall det plyndring eller korrupsjon, i de høye kretser kaller de det
kapitalflukt. For ikke å glemme spesialflyene med nødhjelp, hver last koster
100 000 i utgifter til mannskap og leie av fly osv. osv.
Noen av feilene som er begått og som han skriver om kan summeres slik:
- Alle frigjøringskrigene har
ikke skapt frihet eller fred.
- All nødhjelpen vi har drevet
med er et politisk spill og ødelegger.
- All bistand misbrukes
= Resultatet av dette er at
menneskesmugling har blitt verdens tredje største industri. Dette er noe han begrunner
veldig grundig.
I slutten av boka forklarer han journalistenes jobb, Dvs:
- mediedekkingen av kriger
og katastrofer. Redaktører som krever....
- Nødhjelp, alle de kritiske
spørsmålene man ikke tar opp.
- Innsamlingsaksjoner i Norge
hvor hver 5. krone går til hovedorganisasjonen,
utgifter til NRK
og reklame osv.
- Asylpolitikk og enda mer.
Som jeg nevnte over er dette en
meget sterk bok, den er på bare litt over 200 sider, men jeg måtte bare ta en
og en historie om dagen, dette var heftig lesing. Skal jeg ta opp hans
stil, så kan jeg spørre om: kan jeg tro på han?
Det vil alltid være uenigheter
om slikt, men jeg synes denne boka var utrolig spennende og bra. Jeg setter noen spørsmålstegn med det han hevder, men slik er vi for vi vil verne oss selv.
Les den og bli orientert fra
en mann med lang erfaring, og hva han mener.
En bok jeg anbefaler å lese,
for å bli klokere og får å få en annen informasjon.
Jeg var for noen år siden og
besøkte noen venner i Tanzania som jobbet med informasjon om trær og jordvern,
et svensk prosjekt. Det slo meg hvor mange sikkerhetsfolk de hadde og hvor
redde vennene var om jeg/vi ikke kom hjem akkurat da sola gikk ned. Vi var aldri
utenfor det høye gjerde etter at det var blitt mørkt. Jeg følte meg alltid
overvåket av vaktene deres, noe jeg ikke tenkte så mye på da, men som jeg har
reflektert over etter å ha lest boka.
Jeg hadde et fantastisk
spennende opphold, bortsett fra og at jeg ble kort svindlet, på et flott hotell
i Serengeti av de ansatte på hotellet. Banken reagerte heldigvis fort. Vi hvit-ingen ble sett på som
noen man kunne utnytte, og det klarte de veldig bra med mine to kort.
Gunnar Kopperud (f 1946),
forfatter, journalist og medielærer. Han har magistergrad i filosofi og er
utdannet skuespiller. Han har vært krigsreporter i Afrika og Asia og skrevet
for mange aviser, les mer om han på wikipedia.
Sakprosa
208 sider
Leseeksemplar