En sterk bok av en vever kvinne!
Ingrid Bertancourt drev valgkamp for presidenten i Colombia da hun ble
bortført i 2002. Hun hadde inngått en avtale med FARC to uker før hun ble tatt
som gissel. De hadde gitt sitt håndtrykk på at de skulle beskytte henne mot
terrorhandlinger. Slik ble det altså ikke, det ble 6 og ½ år i FARC sitt
fangenskap i jungelen i Colombia.
Boka begynner ved at hun nylig er tatt for å rømme for fjerde gang,
dette var i en periode hvor hun ikke var så overvåket. Noen ganger måtte hun ha
lenke rundt halsen som en hund. Hun var livredd for hva som skulle skje med
henne nå.
Vi får høre om hvordan de ulike FARC-leierene som hun var i fungerte,
det var ulike leirer som ble drevet ulike steder i jungelen og det
underlig var at det var så mange kvinner med i FARC bevegelsen, undret hun seg
over.
Hun lever et liv i fangenskap som det bare er å ta av seg hatten for,
hun led både psykisk og fysisk, men klart å holde ut uten å bli varig skadet.
Hun var sterk selv og troen på å klare seg må ha vært en viktig drivkraft for
henne. Hun pratet de sterkeste mannfolkene i senk, - i senk så enkelte blir
ydmyke for henne verbale språk tolkninger og kunnskaper.
Hun måtte stadig på vandring lenger og lenger inn i Amasonas
jungel. Hun ble tatt sammen med en annen kvinne Clara, Hun var en ugift kvinne
i førtiårene. De fikk et veldig anspent forhold til hverandre etterhvert, fordi
de levde helt tett på hverandre. Periodevis levde de under en myggnetting på 2 x
1,5meter.
Man kan undres hvordan hun fikk dagene til å gå, men hun startet med å
lese bibelen, brodere og vevde mye. Drømmen var utrolig viktig for henne,
frykten for å dø, drømmen om frihet og motet til håpet om en dag å bli fri og
treffe igjen barn og mann. Meldingene på radioen og håpet om at hun skulle frigis
var hele tiden tilstede. En imponerende dame.
En sterk bok, som en spenningsroman - men den er virkelig!
Jeg prøvde å få opp Renauds sang som ha laget til Ingrid, den
heter "Dans la jungle", men fikk det ikke til så her
er en snutt fra frigivningen av henne:
Ny tur til Colombia, ?!
Som adoptivmor til tre barn fra Colombia drømmer/ planlegger jeg/vi
atter om en reise tilbake til Colombia for 3.gang, nå vet jeg sannelig ikke om
jeg tør. Den første gangen vi var der, var jeg og mannen min og hentet tre barn
som vi adopterte fra Manizales i 1989 langt oppi Andesfjellene.
Vi synes det var skummelt, med menn med maskingevær over alt, men det
gikk greit. Vi fikk dengangen ikke lov å kjøre bil fra Bogota til Manizales pga
av all narkohandelen. (Nå er det enda verre, har jeg sett på TV).
Mange spennende ting skjedde, eks: Vi var en del rundt i leid bil med
sjåfør, da så vi mye gjenglemte hippier, natur, fattigdom og det vakre landet.
På en av turene var en landsby vi var i som het Palestina, dit kjørte
ikke sjåføren inn på torget for det var for farlig. Det var et farlig sted, sa
han og det følte vi også, Det var ekkelt å være der for vi ble så beglodde, som
fiender.
Ellers var det en fantastisk reise og opplevelse som er helt
uforglemmelig. Den endret våre liv, å få tre barn med en gang ble mange til
mange omstillinger. Derfor er Colombia er en del av verden som jeg er veldig
opptatt av, naturligvis.
Andre gangen var vi i Colombia bro vi ikke til dit barna kommer i fra,
men helt mot nord i Cartagena, det var i 2001. Da var vi på ferietur i tre uker
og var rundt om i området over alt. Flott tur hvor vi så mye spennende, reiste
på turer etter Lonly Planet boka. Det ble noen minneverdige turer til langt
inne i mangroveskogene til langt ute på øyer i det karibiske hav. Skremmende
bussturer i høy hastighet og mye fattigdom flyr enda over netthinnen. Spannede
og slitsomt, man gikk i konstant frykt, vi havnet midt oppi et væpnet ran og
var vitne til at en dame ble robbet. Men ingen ting skjedde med oss. I ettertid
har min mann med lys hud og blond hårete mann fått betegnelsen "Patron"
når noe viktig skal avgjøres, for vi hadde jo horder etter oss som ropte det
til han, for han var jo mannen man skulle henvende seg til. Og spansken var
langt borte, alt for mange år siden den var aktuell. Colombianerne ellers var
positive og vennlige folk, de synes det var flott at vi hadde barn fra Colombia
og at de fikk se landet sitt igjen.
Ingrid var i jungelen i mot Amasonas som ligger sør for Bogota, hovedstaden og mot Ecuador og Amasonas.
Dit har ikke jeg tenkt meg.
Boka utkom i 2011 og 580 sider
