Viser innlegg med etiketten Blixen Karen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Blixen Karen. Vis alle innlegg

søndag 20. november 2022

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.


"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  


Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.
 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 
 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

søndag 11. juli 2021

"Babettes Gjestebud" av Karen Blixen.

 


En fin fortelling fra Berlevåg i Nord-Norge! 

Jeg har hedret Karen Blixen med et smykke, og det er ikke til salgs (se foto under). Typisk da er det mange som viser interesse for det. Jeg ble stående sammen med noen å diskutere Karen Blixen på min siste utstilling på Biri. Vi kom inn på denne novellen og jeg husket egentlig svært lite av den fortellingen. For mange år siden så jeg filmen som gjorde et sterkt inntrykk på meg, men film og bok er ikke det samme. Derfor har jeg nå lest denne skjønne novellen på nytt.  

Vi er i et nordnorsk bygdesamfunn på slutten av 1800-tallet, rettere sagt i Berlevåg. Sitat: Berlevåg by ligger som et leketøy by av små klosser, malt i grå, gule, hvite og andre farger. (fint sagt av den danske forfatteren). Der i Berlevåg bor to litt eldre peppermøer, døtre etter den avdøde presten, som var en svært streng prest. Kvinnene heter Martine og Philippa, og de bor i det gule huset. Martine hadde hatt en beiler, i en ung offiser ved navn Lorens Lövenhielm, men det ble ikke til noe. Philippa forelsker seg i en sanger Achille Papin fra Paris, men det rant også ut av tiden.   

En regnværsnatt i juni 1871 banker det på døren i det gule huset. en utslitt, likblek kvinne faller besvimt om på dør-terskelen deres. Hun har med et brev, skrevet på fransk fra Achille Papin, der han skriver at han har tenkt på Phillipa i 16 år og han håper Babette kan få være hos dem, hun er en dyktig kokke. Den franske revolusjonen herjer i Paris.  

Babette forteller ikke mye om sitt liv i paris, men en dag opplyser hun at hun har vunnet en stor gevinst på det franske lotteriet, som hennes venninne i Paris har fornyet. Babette vil gjerne hedre søstrenes far, den døde prosten på hans 100 års fødselsdag.  Hun vil lage et fantastisk måltid for han, noe søstrene ikke helt liker tanken på ... men, selskap ble det. 

 En fantastisk fortelling om kokekunst, festen og hvordan vi blir kjent med gjestene livshistorier gjennom de første kapitlene og hvordan personene endres under måltidet. 

Dette er en novelle som kan tolkes på mange vis, uti fra hvilket perspektiv man ønsker å se dette: -på handlingen, - den religiøse, -det medmenneskelige, - menneskesynet generelt, -kjærlighetens alle sider, -mat, -penger, fellesskap, trygghet osv. 

 Utgitt på Gyldendal 2011, 83 sider. Novelle fra boka Skjebneanakdoter fra 1958. Bibliotekbok


 Jeg ville se filmen på nytt (den fikk Oscar i 1987) og skulle bestille den på biblioteket, men der kom jeg over denne fantastiske boka om Babettes Gjestebud. Den rommer alt, novellen, tolkninger, bilder fra filmen, mat oppskrifter av hva Babette laget og varianter over disse. 


En bok med et skikkelig dypdykk i Babettes gjestebud. Der står novellen, tolkninger, bilder fra filmen og mye om maten hun laget til selskapet. Anbefales!  

I denne boka finner du oppskriftene på hva Babette servert i prestens minnefødselsdag, 100 år. 
Den til venstre er forretten,  "Blinis Demidoff", den andre er "Vakler i butterdeigskiste". 
Det er mange andre varianter, med tips til hvilken viner eller annet passende å drikke til.
En skikkelig fin bok!


 Dette er smykket jeg hedret Karen Blixen med. Mitt smykket heter:" Afrikaminner" Det er koraller jeg har plukket på stranda på Zanzibar, Tanzania i 2007. Tidlig om morgenen før badegjestene kom og tråkker korallene i stykker. Jeg tok med meg disse fem fingerkorallene og en blondekorall derfra, som ble til dette smykket. 

Det symboliserer den hvitkledde, hvite kvinnen Karen fra den tiden hun bodde på farmen sin og livet i Øst - Afrika, litt nord for Zanzibar. Smykket har en hvit mink over skuldrene slik Karen alltid gikk med, etter at hun kom hjem fra Afrika, hun synes det var kaldt i Danmark og var mye syk. Ellers er det sølv, hvite kulturperler på den hvite lærsnoren.