Viser innlegg med etiketten Sigvart Anne. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sigvart Anne. Vis alle innlegg

lørdag 16. november 2013

Sigvart Anne "Som avtalt med legen"




En skremmende historie fra virkeligheten og de såkalt "gode" hjelperne!

Vi møter i boka moren som starter med å fortelle om seg selv. Hun slet med spiseforstyrrelser og sitt selvbilde, men traff en gutt Tom som drev med amfetamin og han ble hun ble gravid med. Hun sier at hadde det ikke vært for graviditeten den gangen, hadde jeg vært død eller narkoman i dag.

Hun fødte sin sønn Aleksander og  flytter etterhvert bort fra barnefaren, via krisesenteret og hjelpen fra familien sin.Aleksander er allerede som lite barn svært krevende og sta, men kan også gjemme seg bort med puslespill i timesvis. Han går helt opp i det og ingen må forstyrre han i dette, da blir han veldig sint og aggressiv. Barnehagen oppfatter han som svært spesiell gutt. Han er krevende og sta å ha med å gjøre.

Da Aleksander går i 4 klasse får han etter testing hos BUP, diagnosen ADHD og starter med Ritalin tanletter. Moren er så glad i gutten sin og sier han er et Søndagsbarn, derfor er han anderledes- (søtt forklaring)!

Oppførselen til Aleksander gjør at han ikke blir invitert i barneselskaper, for i slike situasjoner eskalerer hyperaktiviteten.Han blir beskyldt for alt galt som gjøres på skolen og han føler seg utenfor. Han blir krenket av rektoren på skolen den dagen han skal forklare klassen hva som er problemet til Aleksander: " ADHD er en feilkobling i hjernen hans, sier han til klassen".
På den liten skole blir både han og moren stigmatiser både av foreldrene, lærer og elevene. Bedre går det ikke på ungsdomsskolen. Han får etterhvert tilbud om en å gå på en spesialskole. Der går han i to år, der fungerer alt supert! Liten klasse, tett oppfølging og mye praktisk arbeid, lite teori.

I vg. skole starter de tunge problemene som boka handler mest om, hvordan han ble skikkelig tungt medisinert og hvordan dette stoppet utviklingen hos gutten. Hvordan kroppen endret seg med alle medisinene. En rystende fortelling om hvordan barn blir endret. Et møte med hjelpeapparatet og fordommene i samfunnet kommer tydelig frem.
Han får en praktikantjobb etterhvert og blir en kjernekar i barnehagen, hvor han elsker barna og de han. Aleksander er en snill og pliktoppfyllende gutt.  Jobben fungerer en god stund inntil rutinene endres ved at en nye sjefer kommer inn. Da endres alle rutiner og det klarer ikke Aleksander, stabilitet i hverdagen må han ha for å fungere.

Nav og hjelpeapparatet er for tungrodd og har for lange prosedyrer. Når man søker om noe tar det flere mnd før svaret kommer og da hadde situasjonen til Aleksander endret seg. Gutten blir pillenarkoman, gir blaffen i alt og hater seg selv . Han utsettes for mye uakseptabelt av politifolk, lærere osv. Kampen om å få hjelp. Ikke bare penger fra Nav, men noe å drive med er viktig for en med hans diagnose, isteden blir han dopet ned og blir behandlet som en narkoman..
Moren er en skikkelig tiger og kjemper en kamp for gutten sin, som setter hennes livssituasjon på mang en prøvelse. Hun føler seg alene i kampen mot byråkratiet og hjelpeapparatet. Når Aleksander blir 18 år vil ikke legen snakke mer til henne, de har taushetsplikt. dette skaper naturligvis mye usikkerhet og problemer Faren Tom kommer inn i bildet når hun er veldig utslitt og hjelper han med avrusing, han kjenner til hva som må gjøres siden han har vært en del av dette selv før.

Skremmende å lese om all den tunge medisinbruken og jeg setter ekstra pris på den fine forklarende teksten umiddelbart under nytt medikament han får. Det sier ikke så lite om hvordan medikamentet er og hvem det er tiltenkt for i form av diagnoser.

Er dette virkelig mulig i dagens Norge kan man spørre om?
Da er mitt svar veldig klart, SLIK ER DET!
Dette er ikke tull og fanteri. Denne boka skildrer en sosialrealistisk opplevelse som en mor har hatt og kommer til å fortsette å ha. På lik linje med mange andre foreldre med lignende problem som sliter for sine barn i hjelpeapparatet. Legene får anmerkninger og blir svartelista ei stund og ikke noe mer! De står ikke til ansvar for de mange skadede barn og unge som ligger igjen etter deres forsøk.

Jeg vet dette er virkelighet siden jeg har en svært nær familiemedlem som har blitt ødelagt på samme måte. Det er noen tiår siden skaden skjedde, men han er skadet for livet og vil bo på institusjon resten av sitt liv.

Så for de som ikke kjenner denne problematikken, bør denne boka leses.
TIPS: Alle Nav ansatte, psykiatere og legestanden kunne få et eksemplar i jule gratsial fra kommunen sin som jobber med barn og unge. Kanskje de kunne lære noe av andres feil


Boka er på 197 sider fra Nova forlag, 2013.
Takk for lesereksemplar!