onsdag 29. august 2018

AUGUST oppsummering




En herlig varm sommer er snart forbi og kvigene som går rundt hytta koser seg med friskt gress.
Byggingen går mot slutten, de røde tomatene er plukket inn (før jeg tok bilde).
Nå stikker jeg til fjells og skal ha utstilling i helgen, se under. 




"Barna fra toget"av Christine  baker Kline, Amerikansk roman.
 En fortelling om de foreldreløse barna i Amerika på begynnelsen av 1900tallet og om fosterbarn i dag. Veldig bra!








"Mischling" Dette er en bok alle burde lese!
Mischling betyr halvt jøde og denne boka  handler om tvillingene Pear og Stasha og hva som skjedde med dem i Mengele Zoo, i Aushwitz under krigen.
Den er  en poetisk vakkert skrevet, om et livet i helvete.


"1968" 7 bok i serien Brobyggerne- Det store århundre
Denne boka handler også om Eric, mye morsomt stoff for en som har levd en stund og minnes 60 tallet.








"Alt lyset vi ikke ser" av Antiny Doerr Vi er i Frankrike, den unge jenta Marie- Laure er i ferd med å bli blind, faren hennes er en god pedagog og lærer henne opp.  Den 2.verdenskrigen tvinner dem til å dra til Bretagne. Vi møter også Tyske ungdommer som melder seg inn i Hitlerjugent, Werner og Fredreick.
Her skildres ondskap, godhet, sårbarhet, hat og kjærlighet på en fantastisk
Denne boka startet jeg å lese for noen år siden, men rakk ikke å lese den ferdig, men nå kjøpte jeg den måte.

Boka vant Pulitzerprisen 2015 , Årets beste roman 2015 i USA!  






"Så mye hadde jeg" av Trude Marstein. En bok det har stått så 
mye popositivt om og som har solgt utrolig bra nå i sommer.
Jeg var veldig negativ i starten før jeg synes den var kjedelig og triviell i starten, men den tok seg skikkelig opp og det er en bok som setter ting litt i perspektiv.
Boka omhandler om livet til Monica gjennom ca femti år og hennes forhold til menn, familie, barn, jobb, utdanning, kjærester og hvem man blir.







Hislam Matar "Hjemkomsten" er en informativ og fin bok om en sønn som vil vite hvor faren har blitt av, lever han eller er han død?  Han ble kidnappet i Kairo og fraktet hjem til Libya av Gaddafis menn.
En sterk og følelsesladet bok om slekt, savn og ondskap i verden



Dette er bok nr 4 i serien om de syv søstrene, adoptivbarna til Pa.
Denne boka handler om CeCe som drar fra London til Australia for å finne sine røtter.
Dette er en litt søtladen serie, spekket med kjærlighet, søken etter sitt opphav, osv. Men, denne serien har mange aspekt som gjør den spennende på en fin måte, hvordan historiene blir rullet opp og hvordan vi blir kjent med det store landet, Australia, folket og kunsten.

Omtale kommer! Må dra og ha en utstilling først, se nederst!
Litt travle dager når utstilling nærmer seg......




    2.bøker fra 2. verdenskrig, Mischling, Doeer,
    1. Amerikansk roman om utnytting av barn-fosterbarn
    1, roman fra sekstitallet,  romanserien Brobyggerne- Det store århundre
    1, Marnstein. Oppvekst og modningroman
    1. Bok fra Libya. En sønn som leter etter faren
    1. Riley. serie/kjærlighet - adopsjon- søken etter røtter roman, Australia.
= 7 bøker denne mnd 
 



 VELKOMMEN TIL UTSTILLING I SOLLIA



Kunstbanken på Hamar, Olav Starheim og Aron Irving Li

  Olav Starheim,f 1939, maler og Aron Irving Li,f 1989, metall objekter åpnet utstilling på lørdag..
Et møte mellom to kunstnere, som det er 50 år mellom. Det kan ingen tro!
En frodig farge og formsterk utstilling!


Solbjørg Tveiten, Kultursjef i Stange kommune sang og hadde en fin tale. Veldig mange møtte!

Bjørn Sverre Kristensen, fremførte det spesialskrevne verket" Metanonia- hommage a Olav"

Aron Irving Li, vister objekter i metall, kjellerhvelvene.

Aron er nyutdannet metall og smykkekunstner fra Kunsthøgskolen i Oslo.
Fantastisk imponerende metallarbeider, jeg velger bare å visen noen av objektene.
Nyt de fantastiske formene, skyggene. 
Disse konstruksjonene i metall må oppleves i virkeligheten!






Olav Starheim, maleri har alle rommene på gateplan. 
Malerier til Olav er fargesterke, store og fantastisk flott!
Olav Starheim er en kunstner med en lang kunstnerisk karriere bak seg.


Det var så mange mennesker der så det var nesten umulig å ta bilder.
Disse bildene må også oppleves på vegg.

Utstillingen står til 7. oktober!


mandag 27. august 2018

Matar, Hislam "Hjemkomsten"




Historien om sønnen som ville vite alt om sin fars forsvinning i Libya!

Dette er historien til Hislam Matar, savnet, sorgen og uvissheten han hadde etter å få vite sannheten om faren Jarballa Matar, er han død eller lever han?.
Faren var en sterk opprører mot Gaddafis terrorregime og han ble kidnappet i Kairo 1990, ved hjelp av Egyptere. Han ble så fraktet tilbake til Libya av Gaddafis sikkerhetspoliti, hvor han havnet i fengsel.
Familien bodde i Kairo, dit de måtte flykte til i 1973. De trodde at der var de sikre, men Gaddafis armer var lange og han hadde medhjelpere i andre land som fikk tak i folk som rømte til eksil i andre land pga av politiske uenigheter. Hva skjedde med faren var han levende eller død?

Boka Hjemkomsten handler om det regime Gaddafi styrte over i Libya i 42 år etter statskuppet i 1969 og frem til han ble styrtet. Han holdt folket i et jerngrep.
Hislam tenker tilbake på skolegang, ensomheten på kostskole i England og savnet etter far. Han har et indre driv til at han må få vite ut av hva som skjedde med faren. Ikke bare har han drømmen om en dag å få se faren igjen, men også broren og moren har et lite håp om  at far enda lever.

Det siste livstegnet de fikk fra han var brev og lydbåndopptak, det opphørte i 1996. Er har flyttet til et annet fengsel? Hvordan døde han? Mange ubesvarte spørsmål.

Hislam startet sin etterforskning og "var på" alle mektige mennesker i Libya han kunne oppspore, som diplomater og han var ofte i media med sine brev og var sterkt kritisk til hvorfor de ikke kunne svare. Han fikk kontakt med representanter for Gaddafis regime, han bodde i eksil, det hjalp lite, de ville ikke si mye...

Hislam var 19år når faren forsvant og 22 år etter drar han, kona og moren i mars 2012 tilbake til Libya, en tid etter at Gaddafis ble styrtet, han ble styrtet i 2011.  De både gleder og gruer seg til møtet med alle slektningene, han har ikke sett onkler og tanter osv. siden han var barn. Har hjemlandet endret seg?
Får de vite noe mer om faren? Ja, de får vite mye.. 

Hislam vokste opp i Tripoli og Kairo, siden 1986 har han bodd i mer eller mindre permanent i England. Byen Benghazi i Libya er hans "drømme" sted, lyset og arkitekturen i byen der.
Veldig flotte visuelle beretninger om arkitekturen og stilene som florerer der fra de ulike tidsperioder. (Fikk lyst til å se den miksen av arkitektur og lyset i Benghazi.)
Hislam får overrakt noen noveller som faren skrev som 18åring, fra farens skolekammerat. Det rører han voldsomt, for han viste ikke at faren noen gang hadde skrev slike noveller.

På slutten av boka får vi høre om hva som skjedde i Abu Salim fengselet den 29. juni 1996. Forferdelige scener og skrekken de 1270 fangene opplevde.. ... Fryktelig regime!  
Et eksempel: Kvinnen som  fikk vite at hun i fem år hadde tatt den 12timer lange togreisen til Abu Salim fengselet, med mat, klær, toalettartikler og presanger for å besøke sin sønn. De fortalte at han hadde fått besøksforbud, så hun leverte alt til vaktene. De koste seg med maten og solgte de andre tingene til fanger...sønnen var jo død, men det sa de ikke.

Naturligvis er dette elementer som også har noe med den arabiske våren å gjøre. Vi vet jo at Libya herjes av ulike konflikter etter Gaddafis død i 2011. Store politiske rivaliserende meninger og samtidig fikk IS også fotfeste i landet.

Han forteller veldig bra og engasjerende. Komposisjonen går frem og tilbake, det driver historien framover på en fin måte. Veldig mye av det som fortelles viste jeg faktisk ikke  jeg så mye om, lærerik bok.

Jeg har lært mye om Libya og dens historie, veldig bra! Spennende informasjon.

Kom ut på norsk 2016
Les intervju med han om boka på NRK
Hørt som lydbok, 8 t. 27 min
Fantastisk bra lest av Mads Ousdal

søndag 19. august 2018

Marstein, Trude "Så mye hadde jeg"





Hvem bestemmer hvem vi er og hvordan vi blir?

Et familiedrama over en femtiårs periode beskrives.  Hovedpersonen er Monica og boka starter med hennes oppvekst i Fredrikstad, og vi følger henne frem til i dag som en moden kvinne, med en del tilbakeblikk på vegen. Alle kravene og forventningene man stiller til seg selv, livet og omverdenen. 

Monica er 13 år, hun elsker å snakke med tante Liv og synes foreldrene er superidioter og prøver å irritere dem hele tiden, på det hun vet ikke foreldrene aksepterer. At hun tar pannekakene med fingrene, ikke vasker seg når hun har vært og ridd osv. Vi hører om hennes oppvekst, hennes forhold til søsken og resten av familien.

Monica flyttet til Oslo for å studere, der skjer den første store kjærlighets opplevelse med Frode, han slår opp og hun føler at alt er tapt. Seinere som 27 åring blir hun "kjæreste" med en professor på universitetet som er 19 år eldre, Roar. Han er gift og har to barn og har ikke tenkt å forlate dem, men vil ha henne også.....
Hun bor i et kollektiv og synes livet er dødskult, hun kan gjøre hva hun vi og er sin egen herre. Så flyttet hun sammen med Torleif, etter at de har blitt sammen og bodd sammen i kollektivet.  Søsteren Kristin og venninner får barn, det skal aldri hun ha...
Handler om følelser om hvem er man og hva er det virkelige livet? Er jeg lykkelig nå? Alle følelsene som er i og mellom folk, hva er rett og hva eller galt?

Så blir hun sammen med Øystein som har sønnen Ulrik, da endres henne syn seg på barn og når hun aborterer, blir det en katastrofe for henne. Den ender med at Roar og hun blir samboere for en stund.

Mannen i hennes liv blir kokken Geir, de får datteren Maiken når hun er 37 år og lykken er fullkommen for henne. Elise, søsteren og Jan Olav, har barna Jonas og Stian? Monica klarer ikke å like Jan Olav, han irriterer meg sier hun og de to søstrene er på hver sin planet. Hvor vanskelig det kan være å takle søsken, særlig fordi de hele tiden skal komme med erfaringer fra egne barn, eks når Maiken gjør som hun vil og er i opposisjon ....
Tante Liv som har støttet henne hele livet, nå er hun bare masete, særlig etter at det som skjedde med sønnen Halvor...

Geir og Monica glir lenger og lenger fra hverandre, hun flytter ut.
Alene igjen, hun skulle ta hovedfag i litteraturhistorie, men.... jobbet i reklamebransjen.
Alle drømmer om et lykkelig liv brister, men en dag møter hun poeten Trond Henrik. De flytter til hans småbruk i Askim, med hans lille datter og hennes datter, annen hver uke med og uten barn. Monica har blitt 46 år, jobber i Oslo, har høner og synes livet på landet er fantastisk!

Her synes jeg virkelig romanen tar seg opp. 
Veldig bra skildringer av jentenes protester, opplevelsene av hvordan det er å bo så ustabilt annen hver uke hos mor og far. Særlig Maiken føler at hun ikke hører til noen steder. Hun blir frustrert og likeglade, mobber medelever og er på veg på ville veger. 
Monica flytter tilbake til Oslo, og må love datteren og ikke få nye kjærest. Den utspekulerte tenåringen Maiken, får det slik hun vil. En rappkjeftet sterk jente som kjenner sine rettigheter. 

Torleif fra kollektivet, som hun også var kjæreste med er hennes aller beste venn og hun betror seg til han. En god støtte i livet, vakkert!

Foreldrene dør, mange tanker som svirrer rundt. Det er naturlige og gode beskrivelser av forholdet hun har med dem, sinne, kjærlighet og frustrasjon. Var de lykkelige sammen?
Den sterkeste opplevelsen er tross alt i begravelsen til svogeren Jan Olav, der hun ser søsteren som en eldre kvinne og hun er 57 år og har forbrukt mange menn før hun treffer den siste, det er Lars som er mannen i mitt liv.... 

Konklusjon:
Det virker som en overfladisk roman i begynnelsen, faktisk ganske lenge ,(litt som å sitte i kantina og lytte til frustrerte enslige damer mandag morgen) 
Etterhvert kommer man inn i tankegangen til denne Monica og flere og flere plan åpner seg og man blir utrolig godt kjent med denne personen og ser hennes verden med alle fasettene livet har.
 På søker etter den perfekte mannen, hva er kjærlighet? Medmenneskeligheten eller det egosentriske?  Utrolig mange flotte observasjoner og refleksjoner.
Barn, hvor sint og frustrert hun kan bli over sitt eget barn, men hun er så lykkelig over å ha henne, og stolt over henne som nå har blitt en voksen datter. Mange fine betraktninger om barn, oppvekst. oppdragelse.

Siste halvdel av boka er veldig fengende. Særlig hennes forhold til datteren Maiken er utrolig gripende og hennes forhold til foreldrene og resten av familien. Det ender med en sterk og følsom avslutning hvor det virker som hun har funnet seg selv og lykken. Hun har fått en bred plattform med mange erfaringer og takler situasjonen som lærer godt. Føler at livet er godt! 
Monica er en person jeg ble skikkelig irritert på (i begynnelsen og tenkte gidder jeg å høre på denne lydboka?) Men så fikk jeg mer og mer sympati med henne og kjente meg så godt igjen i mange scener. Man blir eldre ser verden med nye øyner og endrer meninger og oppfatninger for verden er hele tiden i endring.
Komposisjonen av boka likte jeg godt, ved at den hoppet frem og tilbake med mange repetisjoner av hendelser som kan virke små, men har hatt stor en betydning for hvem man har blitt og valg man tar!

En bok som absolutt er verdt å lese eller lytte til slik jeg har gjort.  Den er spekket med visdom, lærdom og handlinger vi alle kan ta lærdom av. 
Charlotte Frogner leser veldig bra.

Les mer om hvem Trude Marstein (f. 1973) er her, hun har gitt ut mange bøker og fått mange priser. Jeg har aldri lest noe av henne før, men skal holde et øye med henne.

LYDBOKFORLAGET, lytteeksemplar
18timer og 39minutter
Lest av Charlotte Frogner
Gyldendal, 432s, utgitt 2018

onsdag 15. august 2018

Doerr Anthony "Alt lyset vi ikke ser"




En veldig spesiell historie om den blinde jenta Marie-Laure fra krigens dager ...

Dette er en vakker beretning fra krigens dager. Vi blir kjent med Marie-Laure som mister synet sitt som seksåring. Hun bor sammen med faren som jobber på Naturhistorisk museum i Paris som låsesmed. Moren er død og det er bare de to.
Faren er en god pedagog og lærer Marie-Laure å finne frem i byen, han har laget en naturtro kopi av området de bor i form av hus, gater, trær osv. Han trener med henne hver dag ute i gatene. Hun kan memorere med hendene på den lille modellen hjemme. Faren legger også små feller for å teste henne ut, rørende hvordan hun tar seg frem. Jeg synes også hans små fødselsdagspresanger til henne er fantastiske ting, så små enkle gaver, men allikevel så betydningsfulle.

Parallelt blir vi kjent med Werner som bor på et barnehjem, sammen med søsteren Jutta. De bor i en gruveby i Tyskland,(er de halve jøder?) Werner er veldig interessert i radioer og blir beryktet i byen som radaroperatøren allerede som gutt, hans drøm er å bli radioteknikker.
Han reparerer en radio for en militær og får tilbud om å gå inn i Hitlers ungdomsorganisasjon.(Hitlerjugent). Dermed slipper han det harde livet i grua, noe han ikke ville.
Hans liv blir ikke akkurat det han drømte om i Hitlerjugent. Hans venn Fredrik som elsket fugler og deres forhold er sjarmerende. Det er en stor opplevelse å bli med han hjem til Fredrik sitt hjem i Berlin, på permisjon. Fredrik opplever voldsom mobbing og det er et trist møte Werner møter når han drar på besøk hjem til han et år etter, uff!

Noen år går og Paris okkuperes av nazistene, det går ingen tog, men Marie- Laurel og faren skal tar seg frem til Saint-Malo i juni 1940.  De har et viktig oppdrag. Museumsdirektøren har en verdifull juvel og tre kopier, de blir fraktet ut til hver sin kant av Frankrike, faren til Marie-Laure er et av sendebudene. Ingen av de som var sendebud vet hvem som har den ekte, eller kopien.
Da de endelig kommer frem brenner huset, på adressen de skulle til i Saint-Malo og noen gutter robber huset for verdisaker. Marie-Laure og faren bestemmer seg for å dra til farens onkel, Etienne. Han regnes som litt gal og har ikke vært ute av huset på mange år, der de blir hjertelig mottatt av Madame Manec, husholdersken.
Marie-Laurel lærer seg å tolke krigens faser gjennom lukt, lyder og berøring, nydelig beskrevet!

Nazistene vet om den dyrebare steinen og Reinhard Von Rumpel, diamantkjenneren er på jakt etter den.  Morsomt med en bok som tar for seg mineralriket på den måten, men skummelt blir det for Reinhard bruker alle midler for å få tak i diamanten!

Werner synes alt blir mer og mer forferdelig, han tenker så mye på søsteren Jutta, men blir nektet permisjon for å besøke henne. Han er en dyktig radiospesialist og han må ut i felten....

Etienne Le Blanc, onkelen må går ut etter 20 år. Det er morsomt å følge hans utvikling fra en stakkar til at han tar tak i livet igjen, bra trekk i romanen.

Mannen som halter, Reinhard Von Rumpel fikk som fortjent. Utrolig bra at Marie- Laure ikke trodde på parfymehandleren, men ble værende i huset.
8.august 1944, 12 bombefly over Saint-Malo. Byen ble bombet..(klikk på lenken å se bilder derfra)
Werner er fanget i kjelleren som har rast sammen med Volkheimer. Werner har mistet hørselen på det ene øret, men der er det signaler i radiosenderen.....
Her skjer mye spennende.....røper ikke mer.

Utrolig trist at Werner, den gutten jeg hadde fått så mye sympati med, ender slik. Selv om han var vitne til mye ondskap og var tvunget til å avsløre mange i krigens faser, som måtte dø. Uff, forferdelige scener.
Hans omtanke til søsteren Jutta er utrolig rørende, snakk om søskenkjærlighet.

Jeg likte også slutten godt hvor vi hører fra 1974 hva Marie-Laure utdanner seg til og tilslutt 2014, veldig bra! Boka har så mange lag, den omhandler utrolig mye, men så er den jo tykk!

Denne boka er veldig godt komponert, men de gode mennesker på jorden som vil alle vell. All ondskapen og dritt som mennesker kan finne på i en krig og hatet de legger til grunn. Hvordan mennesker blir mishandler og forblir skadet etter å ha vært med på alle grusomheter som en krig er. At det finnes godhet og kjærlighet som folk klarer å skape midt i en krig. Utrolig mange vakre scener og bilder man får i hodet av denne boka.
Jeg fikk lyst til å reise til Bretagne, det er så vakkert der, var der i forrige århundre en gang på biltur.


Fantastisk flott bok, god drive i den og mange flotte beskrivelser av folk, 2. verdenskrig og mye, mye mer.

Boka vant Pulitzer-prisen 2015, kåret til årets beste roman i USA

Utgitt 2014, norsk 2015.
sider 634
Denne boka startet jeg å lese for noen år siden, men rakk ikke å lese den ferdig. Etter å ha lånt den to ganger, kjøpte jeg den tilslutt for jeg måtte lese den ferdig.

mandag 13. august 2018

Hamsun Marie "Regnbuen"



Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser.  Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.
Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.
De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.
Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok).  Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika. 
Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.
Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.
Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink. 
Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!
Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt. 
Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.
Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han. 
Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Brænd gjestegård, Sollia..
Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår. 
Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.
Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.
De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed.. 
"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut




Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia
.
De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.
Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy. 
En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.
Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.
Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.
Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar. 

Helt til slutt!
Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER
De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953
302 sider, Lånt Biblioteket

torsdag 9. august 2018

Guillou, Jan "1968"


                          Bok nr 7 i "Brobygger serien - Det store århundre"

I denne er det fortatt Eric Letang som er hovedpersonen og vi er kommet til 1968 som boka heter. Eric har akkurat tatt ferdig sine juridiske eksamener og er sterkt engasjert på den sosialistisk siden.  Han møter i demonstrasjonstog mot krigen i Vietnam sin fetter Henning, som han ikke har sett på 10 år pga av arvestriden i familien, de to finner tonen.

Henning er Lauritz sin sønn som han fikk utenfor ekteskap når han jobbet som brobygger ingeniør oppe i nord, noe som det handlet mye om i boka "Ikke ville se". Lauritz dør, og moren har fått tuberkulose. Hun tar med seg Henning til Stockholm og oppsøker Johanne som blir adoptivmor for Johannes når han er 3-4år, (de er halvsøsken). Ingen viste om Henning, men moren hadde dokumentasjon som bekreftet farskapet. Henning og Eric kjente hverandre godt i barndommen og synes det var morsomt at de begge hadde greid seg så bra, selv om det har vært store arve stridigheter i familien. Det var jo to gutter fra overklassen som plutselig mistet ikke bare hverandre, men ble gutter, menn som selv måtte jobbe for sin utdannelse og status. Henning har utdannet seg som sivilingeniør og har dansk kjæreste, Mette.

Eric har en drøm om å bli forfatter, men har studert juss, og har fått seg jobber på det kjente advokatfirma Henning Sjøstrand i Stockholm. Han opplever mange vanskelige saker og hans rettferdighetssans må han ikke bruke i den bransjen, noe som er vanskelig. Han er sosialist og anti imperialist som må ta jobber med arvespørsmål, skilsmisse, osv., men hans første oppdrag var noe helt annet som blir vesentlig i historien. Han er medlem i Sosialistiske Jurister.

Han første jobbe:  Han ble sendt til Aachen i Tyskland i to mnd. der han skulle følge  "Neurosedynsaken, det dreier seg om at et Wallenberg- firma har sørget for at det ble født hundre misdannede barn  i Sverige"
En sak om Thalidomid ofrene og erstatningskravene mot den farmasøytiske industrien. Det synes jeg var spennende, som sa mye om feks, hvem som ble innkalt som vitner, korrupsjon, avlytting og hvordan media vinklet denne prosessen. 
Jeg var som ungdom mye barnevakt for et slikt offer, hun hadde ikke svært korte armer. 

Gjertrud var litt av ei dame, som han treffer. Hun og han blir godt kjent og et høydepunkt i historien er turen til Praha, den ser jeg for meg, veldig bra skildret og for et spennende tidspunkt han var der. Men, til tider ble det veldig mye politikk og avlyttinger som ble litt for langtekkelig utdypende. 

Eric drar fra Tyskland etter to mnd. og stopper i København hos Henning. Han og den politiske gruppa de tilhører leier en stor leilighet i KBH, der Henning og Eric møtes. De diskuterer og røyker hasj, Eric havner i seng med en blondine. 
De var veldig politisk aktive, selv om ikke alt stemte. Eks: de så ikke ut som aktivister, men pent kledde folk. De samlet inn klær til Vietnam sa de, men de gikk til Portugal og afrikanske frigjøringsstyrker og til FNL, ikke til folk i Vietnam.

Den venstreradikale retningen Eric har tatt splitter familien Lauritzen enda en gang. De eldre holder på sin stand, mens de unge er mer fri mot den nye tiden. Moren som han så opp til i sin ungdom og som han nesten forgudet som fantastisk mor, støtter han ikke mer.
Acke, hans lillebror og han er helt på kollisjonskurs politisk og hvordan de skal være ovenfor hverandre. Noe vi får et godt eksempel på når onkel Sverre inviterer til juleselskap med familien og forteller om sin donasjon av to Van Gogh maleriene.  (Familietreet ligger under så man kan følge med)

Johanne blir en mentor for han ang. skriving og de har lange diskusjoner om filmene de ser sammen, bøker og forfattere de diskuterer, det er spennende og morsomt å høre. Boka inneholder utrolig mange ting som var nytt og aktuelt på 60 tallet, både politiske ståsteder, gruppetilhørighet, mellommenneskelig relasjoner, klassesamfunnet, den nye tid, klær, moter, fri sex, vin -hasj osv. Mye bra!
Det jeg synes ble litt kjedelig ble noen av omtalene av sakene han jobber med på kontoret, det dro ut selv om han vant den utspekulerte skilsmisse-saken, det var bra.

Til slutt får vi høre om 1969, da han drar ned til Tyskland for å treffe Gjertrud. Det var en uventet og fin avslutning så nå ser jeg frem til neste bok i serien.......

Vigmostad Bjørke, utgitt 2017
463 sider.
Oversatt av Bodil Engen


Linker til mine andre bøker i serien:
1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar
2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London
3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.
4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.
5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans" 2016 , Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968", utgitt 2017
8. "De som dreper drømmer sover aldri", kommer til høsten!



tirsdag 7. august 2018

Konar Affinity "Mischling"


Pearl og Stasha, to tvillingsøstre som overlevde Auschwitz.

Dette er en bok jeg egentlig har gruet meg til å lese,(høres merkelig ut) for jeg vet jo at det er fryktelige ting som skjedde med jødene i "Mengeles Zoo «i Auschwitz. Men, denne boka er fortalt på en så vakker- undrende måte at den ble en helt annerledes opplevelse, enn det jeg hadde tenkt meg. 
Her fortelles det på en måte som ikke grafser i grusomheter, men skildrer hverdagslivet i leieren og hverdags episoder sett med barn øyner. Den skildrer utholdenheten, håpet og godheten, samtidig som et helvete ligger i bakgrunnen.

Boka starter så vakkert om to tvillingsøstre som har delt samme livmor i 8 mnd., så knyttet de var til hverandre. De er helt like, eneggede og heter Stasha og Pearl.  Pearl ble født først så kom Stasha. 
De har fortellerstemmen jeg i annet hvert kapitel. 
Stasha er først og sier at vi bodde i en familie og hadde piano og bøker, dagene forbløffet oss med skjønnet. Vi var så like, og hadde det så fint, men hadde hørt at det var en annen verden også. Pappa var lege i byen vår Lódz’ og han forsvant en dag da han skulle hjelpe en pasient, hvor ble det av han?
Enkelte hevder at det var denne verden som formet oss mest. Jeg vil gjerne si at de tar feil. men la meg fortelle historien, sier Stasha:

Vi var 12 år gamle, sammenklemt i en kuvogn i 4 døgn, sammen med mamma og Zayde, bestefar i 1944. Til føde hadde vi en gul løk vi sleiket på, den sendte vi mellom oss. Til underholdning lekte vi leker Zaide laget, eks klassifisering av levende ting, ordlek med art, kjønn, familie osv. Vi kom til Auschwitz og ble tatt imot av onkel Doktor, i hvit frakk.
Vi var tvillinger og ble sendt bort fra rampen og inn i støvet, ut på en veg. Vi så kropper som lå i hauger. Vi ble ikke sendt til dusjing, (noe vi ikke skjønte før lenge etterpå) men til "Mengele zoo", der hadde det en gang vært staller for hester. Vi fikk dusje med vann og fikk nr på armen.
Der bodde vi i knert små senger med halm og Oksen en sint dame passet på oss. Vi var misunnelige på guttene som hadde tvilling faren som oppasser. Han tok hånd om papirene, alle likte han. Mange var egentlig ikke tvillinger, men tvilling faren sa at de var det og skrev dem inn som det.

Josef Mengele utsatte tvillinger og krøplinger for kirurgiske eksperimenter og prøvde ut med å sprøyte inn ulike stoffer i dem osv...ikke tenk tanken engang. Alt dette mens han plystret glade melodier og klassiske stykker.

Pearl og Stasha har hele livet lekt med sin tvilling identitet, en mystisk og merkelig univers med hemmelige leker, gåter og språk. Dette ble en overlevingsstrategi for dem. Noe av det gikk på at Stasha skulle ta det morsomme og det vond, hun ble en av Mengele sine favoritter.
Pearl skulle ta det triste, fortiden og det gode, slik ble det ikke akkurat, men....

En dag kommer ikke Pearl tilbake. Den 20. januar 1945 kommer den røde arme- russerne kommer og frigjør leieren. Nazistene prøver å flykte og å komme seg på biler ut av leieren, etter å ha prøvd å skjule sine spor og de ønsket heller ikke at det skulle være overlevende igjen i leieren. 
Feliks fikk tak i en bjørnefell. Feliks og Stasha kommer seg inn i folkemengden på veg ut sammen med tusenvis av andre fanger. Den lange dødsmarsjen begynner. De sakner akterut og later som de dør og kommer seg unna og der begynner de på sin reise gjennom det krigs-herjede Polen. De opplever utrolig mye både skummelt, farlig og trist.....

Pearl ble funnet i et bur i kjelleren, hard skadet, men kunne røre seg litt. Dette ble min andre fødsel, sier hun og viste at hun ikke kunne gå mer og hadde arr over alt. Russerne er så sjokkerte at de lager film om den 13 år gamle jenta og de andre i kjelleren. Tvilling faren var også kommet i bur i kjelleren.
Miri, en kvinne stelte med Pearl. Vi dro derfra den 31. januar 1945, det var 35 barn på vandring, med meg i en vogn som Miri dyttet mens tvilling faren holdt ordet på barna. Peter og jeg var gode venner og han hjalp Miri med meg i vognen, vi kom oss til Krakow og videre..... og alt de opplevde, må du lese selv. Det var litt av en fortelling å høre bare å komme dit.

Pappa var ikke død, han hadde vært i Dachau leieren. Han var en nedbrutt mann.
Det skjer så mye i denne boka, men er skildret på en varm god måte med fantasifulle historier som kan ta pusten fra en, det er romanen proppet med fakta stoff. 
Vi vet at den bygger på dokumentarisk stoff og at Dr. Josef Mengele var en mann som kom seg vekk og opererte under mange falske navn. I boka på side 18 er 19 av hans falske navn ramset opp, men ungene fikk bare kalle han for onkel Doktor. 

Jeg ble skikkelig rørt av denne boka, for den er en vakker skrevet poetisk roman om helvete, men med håpet, drømmene og kjærligheten til familien, hverandre og drømmen om en dag å treffes igjen er så sterk, -drivkraften.
Det er en bok jeg har brukt lang tid på å lese, den har vært tøff.  Jeg har tatt den i små bolker med pusterom inni mellom, det er en bok jeg aldri kommer til å glemme. Den er en poetisk opplevelse med mange vakre og fine betraktninger midt oppi alt det grusomme.

Den viser til en historie og en overlevelse som er utrolig. Den er veldig godt skrevet! Spesielt det med at de to jentene forteller sine historier i "jeg" form, etter krigen når de vet litt mer om hva som skjedde, vi får også høre om staffene til noen av de dømte nevnte fangevokterne og assistentene på laboratoriet.

Vi må lære oss å elske verden på ny, er siste setningen i boka. Vakker avslutning!

Dette er en bok alle bør lese! 

Affinity Kontar, f. 1978 er av polsk-jødisk opprinnelse og oppvokst i California. Hun bor i Los Angeles. Dette er hennes andre roman. Den første het: The Illustrated Verson of Things i 2009.

Denne boka ble valgt til "Årets bok" av New York Times, Amason, Publishers Weekly, Flavorwire og Elle.

Ugitt på Font forlag, 
375 sider, utgitt 2017,  
utkom i 2016 på engelsk
oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Kjøpt selv.


Andre som har lest boka: Rose-Marie og Min bok og maleblogg