Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.
Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes,
Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994.
Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en
kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av
henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er
også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen,
det utelater jeg.
I denne boka
kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler,
drømmer, savn og opplevelser. Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde
det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av
boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter
at jeg er død.
Denne boka er
skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk
ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale
etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde
ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på
Nørholm plaget henne veldig.
De hadde det tøft
og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til
prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem
familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.
Jeg tar med noen
fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er
det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært
kort.
Komposisjonen er
kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser
fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut
og annet episoder, det utelates her.
Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9
søsken (bilder i Gjernes bok). Faren hadde butikk og gikk konkurs så
de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med
store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var
Konkursfanter.
Flyttet til
Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver
at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var
vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika.
Utsikten over
Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes
og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og
stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der
de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og
ost.
Gården vokste og
søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga
etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så
fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie
livet hun elsket og å være sammen med dyrene.
Hun forteller om
maten de spiste, lykke og ulykker.
Hun likte å lese
og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe.
Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden.
Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag,
noe som gikk greit. Hun var skoleflink.
Hun skriver at hun
var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18
år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet
seg over at de var så mange.
Hun fikk seg
guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en
skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups
i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt
skuespiller, uff!
Hun sluttet i
jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år.
Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode
samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt.
Hun var på Nasjonalteateret,
der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans
første ord var "Nei
herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten
mellom de to blomstret.
Marie synes Knut
var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele
sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han.
Knut var ingen
enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han
når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa.
Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.
Gifter seg med
Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager
før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på
Brænd gjestegård, Sollia..
Knut henter
etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig
lenge, høst, vinter og vår.
Marie kjeder seg
voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på
gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun
er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn
av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.
Han var en
merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk
til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det
gikk han aldri mer på ski.
De ble faktisk
boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg
inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed..
"Drømmen om et
firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut
Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia
.
De drømte om en liten gård, kjøpte møbler
og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var
gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte
ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så
han måtte sove der han skrev.
Utpå høsten leide
de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset
sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for
det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev
på "Den sidste glæde».
Etter et halvt år,
pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det
"Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han
som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet,
for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy.
En vårdag i 1917
forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd
når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han
skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der
skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.
Datteren Cecilia
ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk,
hun måtte ordne alt selv.
Han vantrives i
Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller.
Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt
tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.
Marie kjente en
slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det
lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år
med fire barn uten strøm og innlagt vann.
Knut hadde store
planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at
han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut
mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en
veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen
hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med,
hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte
han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.
Knut hadde et
utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet,
leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var
veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for
å skrive for de bråket så mye.
Marie Hamsun har
skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble
utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig
populære. Barna betydde alt for henne.
Barna hører vi
også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som
nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble
alvorlig skadet.
Det er en bok til
som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og
etterpå. Den ligger klar.
Helt til slutt!
Marie Hamsun har
skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver
utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at
hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet
den gang, for hundre år siden.
Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun
:HER
Utgitt på
Aschehoug, Oslo 1953
302 sider, Lånt Biblioteket