Viser innlegg med etiketten Lest 2019. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lest 2019. Vis alle innlegg

søndag 15. mars 2020

Fuglene under himmelen, av Karl Ove Knausgård





Hvorfor er vi kvinner så hemmelighet- og forventningsfulle, ovenfor hverandre?

Solveig er sykepleier, Hun har flyttet hjem til moren på landet for å bo sammen med henne som har blitt gammel syk og pleietrengende. Hun kan nesten ikke snakke og beina hennes bærer henne ikke mer. Hun er en viljesterk kvinne og vil bo hjemme.
 En dag sier en mann hei til henne, det er en gammel skole-kamerat. De gikk i samme klasse for 35 år siden. Han var den stille gutten som flyttet i fjerde klasse. Han, Inge skal opereres for svulls på hjernen. ...
Hun forteller at moren hennes er syk og har bodd hos henne i to år. 

Line datteren ringer og vil komme på besøk, hun sitter på bussen allerede. Solveig blir så glad over at hun ville besøke henne og moren. Line er 21 år og sier hun vill hjem for å lese til eksamen. Hun er taus og vanskelig å komme inn på, så Solveig lurer på hva det er? Line sier ingenting.
Line har alltid vært så glad i å være på landet og har drømt om å bli veterinær.

Boka handler om tre generasjoner kvinner, hvordan de har vært og er mot hverandre. Oy! jeg kjente meg igjen så det suser... 
Landskapet på landet med dyrene og fuglene, skildres så vakkert.
Moren som tror at det er noe med henne siden Line oppfører seg så vanskelig, men en tlf. til sønnen Thomas åpner øynene til Solveig og hun skjønner hvorfor Line er så taus..

En liten perle av en roman.
Hvorfor har vi det så vanskelig for å være åpne for hverandre?   

Lest av Nina Woxholtt, flott!
Spilletid 1.22.
Kort- roman
lytteeksemplar

mandag 30. desember 2019

Roman 2019 av Dag Solstad



En sprudlende, fantastisk god historie!

Dette er 3. boka om Bjørn Hansen. Jeg så Dag Solstad snakke om denne boka på tv og fikk lyst til å høre den. Nå har jeg ikke lest eller hørt de to første, så det var kanskje litt dumt, men den står seg fint alene også. Får ta de andre seinere.

Bjørn Hansen har nå blitt en eldre mann på 77år. Han bor på Grønland i Oslo, han er ensom på sin måte og lever sitt eget sære liv, med å ta trikken rundt om kring, gå på kafe og lese bøker.

Han har en sønn som han besøkte spontant for 9 år siden i 2009. Han fikk en ide om at han ville treffe sitt barnebarn Wiggo, som han aldri har truffet, de bor i Bø. Det eneste han så av sin 11årige sønnesønn var at han drev med hanggliding langt avgårde sammen med fem andre oppe i luften. Så besøket var mislykket og han dro hjem. 

Thea Nilsen, Bjørn Hansen sin svigerdatter står en dag i 2018 utenfor døren hans, med sønnen Wiggo på 20 år ved sin side. Hun har bestemt at Wiggo skal bo hos sin farfar for og studerer litteratur på Blindern. Bjørn bor i sin et-roms leilighet fylt til randen med bøker, så det blir fint.

Wiggo er en sær og spesiell type som sin farfar og en dag sier Wiggo: "Du er en slags opprører". Han ser opp til sin spesielle farfar og de blir ekstra nære når Wiggo sier at Bjørn bor i en tarvelig 1.roms dritt leilighet, overfylt med bøker. Men, de snakket ikke om litteratur sammen.

Etter et par mnd. forelsker Wiggo seg og det fører til ulike og uventede utspill og endringer.

Dette var et fyrverkeri av en Solberg roman, det beste jeg noen gang har lest/lyttet til av han. Hans uventede dreininger og sære personer som gjør mye rart og oppfører seg litt annerledes enn mange andre mennesker. 
Vi hører også om hvorfor det har vært brudd mellom far og sønn. 

Denne må bar leses eller lyttes til opplest av Kai Remlov som leser fantastisk bra!

ANBEFALES!

Utgitt på Lydbokforlaget
spilletid 3.02.47
Kilde: lytteeksemplar


lørdag 28. desember 2019

"Vi er fem" av Matias Faldbakken



 Hobbyrommet, med leira som ble rene horror fortellingen

Tormod Blystad og hans sprøe eksperiment med leire er hovedtemaet i denne boka.

Det er en typisk bygdefortelling og siden jeg kjenner godt til at Matias vokste opp i Vang (det er på bygda),  i Hamar Kommune. Det mange sted, person, bygdestiltrekk jeg kjenner igjen og det synes jeg er litt morsomt. Det handler om stedsnavn og plasser som lett gjenkjennelige som Svartelva, Ådalsbruk osv.
Derved er hodet mitt på hugget og jeg ser for meg landskapet hvor handlingen er fra. At han har valgt keramikk er nok heller ikke så underlig for oss som vet at hans mor er keramiker.

Tormod sine ungdomsår var ganske ville, med dop av alle slag. Heldigvis ble Siv, en reddende engel for han og siden hans kone. Tormod og Espen en tidligere dop kamerat de kuttet forholdet til hverandre. Tormod ble en trygg god familiemann, med to barn, Alf og Helene. Tormod bygger hus, garasjer og alt som skal til for at livet skal bli så standsmessig som mulig, og livet går sin gang.

En dag begynner barna og mase om at de ønsker seg hund, noe Siv som er frisørdame og TV-slave ikke vil ha i huset, hun misliker å gjøre reint. Men, etter mye mas og overtalelse kommer Snusken inn i familien og huset. 

Tormod er en god far og i verkstedet har han laget hobbyrom, så han og ungene kunne leke og eksperimenter med keramikk og hva de ellers ønsker å drive med av fritids aktiviteter. Tormod synes det er morsomt å prøve noe nytt og en dag blander han rødleire og kunstgjødsel......
Espen dukker opp i livet hans igjen og her skjer det mye som blir ganske så dramatisk. Mer har jeg ikke tenkt å si om innholdet. 

Boka sluttet litt kjapt og åpent, så hvordan det gikk med familien, stedet de bodde på og dem selv er ganske åpen.

Det er en humoristisk bok på mange måter, men har en tydelig undertone om hvor lite det skal til for at alt går dit høna sparker. Jeg savnet en tydeligere slutt, men alle fortellingene i romanen likte jeg, selv om eksperimentet var litt urealistisk, men morsomt på et eventyr nivå.

spilletid 4. 48.04
Lest av Ivar Nergaard
Kilde: lytteeksemplar


Andre som har lest boka : Tine, Beathe

onsdag 18. desember 2019

" På randen av Vigeland" av Roy Jacobsen



En vakker fortelling fra Roy Jacobsen sine barndomsminner

Roy Jacobsen vokste opp i Oslo, sammen med faren og søsteren var de ofte i Vigelandsparken. Der fordrev de tiden mens mor var hos tannlegen, sa far. Sannheten var at mor ikke var hos tannlegen, men hos en kjent psykiater, Strømme han som Hamsun gikk hos. Noe Roy ikke fikk vite før etter at moren døde i en bilulykke i 1986. Moren til Roy gikk i årevis til psykiater for hva? Ja, da må du ta en kikk på denne boka og løse den gåten selv.

Faren til Roy var en arbeider, en sliter som hadde jobbet med slegge og spett i årevis, nå kjørte han gravemaskin og bulldoser. Hva må det ha kostet han og holde stille om sannheten for oss barna og hva med de økonomiske utgiftene alle disse besøkene kostet?

Vi får høre om oppveksten til mor og til far, det var vanskelige og fattige kår. Veldig morsomt å høre om Sigurd og hans historie som bodde på Årvoll. Han var gift med morens kusine.
Og ikke å forglemme det han forteller om Monolitten og Vigeland.
Den ble avduket sommeren 1944, et år etter Vigelands død. Da hadde tre menn hamret på denne kjempesteinen, Iddefjordsgranitten på 280 tonn i tre år.

Roy husker ikke så mye av parken bortsett fra Sinnataggen, for far fortalte ingenting om skulpturene, vi var bare der, lekte og matet endene. Nakenheten sa far var for da var de tidløse, alle figurene i parken. Det er bare Vigeland selv som står med klær på, en serk.
Det synes Roy er et stilbrudd, noe jeg ikke er enig i for det er jo å fremheve han som er skaperen av parken, Vigeland selv. Men jeg er enig at det er merkelig at den ikke har full størrelse.


En bok jeg virkelig kan anbefale, her får man innsikt i forfatterens barndom og hvorfor han skriver de så flott bøkene om øyboerne på Helgelandskysten osv. Dette er en liten men svært personlig vakker og rørende bok.



Cappelen Damm, 2019
60 sider +  mange fine bilder
Kilde : Biblioteket

mandag 16. desember 2019

"Ut av skyggene" av Shazia Majid





En flott bok om kvinnenes historie som innvandrere til Norge og deres etterkommere.

Dette er historien Shazia skriver om sin mors, den gang hun kom til sitt nye hjemland Norge på begynnelsen av 70 tallet. Hvordan de bodde, jobbet og etterhvert fikk barn. Hvordan de ble sett på i samfunnet og hvilken rettighet de aldri fikk vite noe om, som f.eks. når de fikk barn, var syke osv. Mange av kvinnene levde bortgjemt i dårlige hus og var veldig ensomme. De fikk ikke opplæring i Norsk og følte seg som sommerfugler i Vinterland. 

Hvorfor var ikke vi rike når mamma vasket hus og pappa vasket biler og hadde både dag-jobb og kveldsjobb? Shazia var barn nr. to i en søskenflokk bestående av fem jenter. Hun forteller at de var mye hjemme alene som små barn, fordi foreldrene jobbet døgnet rundt. Hvorfor gjorde de det kan vi spørre? Pakistanere hadde helt andre regler og plikt ovenfor stor familien i Pakistan og sendte alt for mange penger hjem til familien, sier Shazia.

Noen av historiene som fortelles er utrolig triste. Historien om den unge kvinnen Nazim som kom til Norge, nygift. Paret bodde hos svogeren og etter fire dager i Norge var det bare å jobbe, jobbe og leverer lønnen sin til svogeren som styrte livet deres. De fikk to barn som ble sendt til besteforeldrene i Pakistan. Først etter ti år klare de å komme seg vekk fra svogeren og hentet barna og kunne begynne å leve et liv. Så dette er ikke en bok om hvordan bare vi behandlet folk, men også hvordan kulturen fra hjemlandet ble tatt med hit.

Shazia forteller at de flyttet tilbake til Pakistan da hun var barn, men da søsteren ble skadet dro moren med døtrene tilbake til Norge. Shazia var ni år når hun kom tilbake til en to roms på Vestli og hun kunne begynne på Rommen skole.

Hun skriver mye om skoleverket og hvor viktig morsmålsopplæringen er. Hun var en flink elev og har høy utdanning fra Bi og jobber i dag som kommentator i VG.
  
Jeg er så enig med henne at morsmålsundervisning er viktig. Jeg opplevde i 1989 da vi kom hjem fra Colombia, med vår adoptivdatter som var syv år, ikke hadde rett på morsmålsundervisning. Det var det bare innvandrer og asylsøkere som hadde rett til det, dengang. Jeg fikk kranglet meg til noen timer i uka etterhvert. Man lærer ikke ordentlig et språk, når man ikke har et språk å bygge/referere til. 

Mange av de pakistanske arbeiderne som kom til Norge, hadde høy utdannelse i hjemlandet- men kunne ikke språket og fikk lavstatus-yrker.

Dette er en bok som forteller mye om tvangsekteskap, og at hun selv giftet seg frivillig med fetteren, 18 år gammel. Hun giftet seg av kjærlighet til han, men han døde kort tid etter ankomsten til Norge av kreft. Da var hun enke og startet på høyere utdannelse, noe moren støttet henne i isteden for å være kassadame.

Alle diskusjonene om hidsjab er ting jeg ikke har tenkt så mye over, spennende å høre historien om hvorfor det skautet har blitt så viktig. Dette er en bok som tar opp veldig mange ting jeg bare har tenkt halve tanker om, og blir egentlig litt flau over meg selv over at jeg ikke har satt meg inn i ting. 

DET ER SINTE KVINNER SOM HAR ENDRET KVINNENES KÅR, sier hun og sammenligner de kvinnene som innvandret sin situasjon, med fakta som Camilla Collett sloss for. Nå har vi mange andregenerasjons innvandrere som sloss mot skamkulturen og patrikatet, sier hun. Forteller mange fine om historier vi i dag kjenner til som politikk, stand up, media osv.

Denne boka ble nominert til Brageprisen. 
Den forteller minoritetskvinnenes historie fra innsiden og det er utrolig godt lagt fram og dokumentert.

Jeg har hørt den som lydbok, der Shazia leser selv boka. Hun er flere steder tydelig rørt og sint og det er så bra, det blir så levende. 

Utgitt på Lydbokforlaget 2019
spilletid 12. 54 minutter
Boka 334s utgitt på Aschehoug

søndag 15. desember 2019

Min søster Madonna av Christopher Ciccone



Brorens fortelling om livet med og uten Madonna

Madonna sin to år yngre bror har skrevet denne boka om seg selv og hans forhold til søsteren sin Madonna. De har holdt sammen i tykt og tynt fra barnsben av og vært hverandres styrke i mange, mange år.  Dette er også en biografi om han selv og hans turbulente liv. Hvordan han ble skjøvet fram som broren til Madonna, livet han fikk oppleve av triumf og styrken hun gav han. 
Tross alt det gode forholdet de har hatt opp gjennom livet, endrer dette seg etterhvert.  Begge mistet de på en måte det naturlige fotfeste og kontrollen over seg selv, sine gjerninger, sitt misbruk andre partnere og livet som endret seg totalt for begge.

Madonna var pappas bortskjemte lille jente og Christopher er hennes homofile bror, som faren aldri helt klarte å takle. De var begge opptatt av dans og musikk, det var noe av limet mellom dem, og det å ta vare på hverandre. De hadde i barndommen mistet moren sin og fikk raskt en stemor og halvsøsken.

Jeg har lest en annen biografi om Madonna, så det var faktisk ganske morsomt å lese denne boka. Christopher og Madonna har jobbet sammen i mange, mange år. Han var også danser i showene hennes i begynnelsen, men fikk mer og mer å si ang. kostymer, Han var påklederen hennes, han hadde ofte regien og design av scenene. Han ordnet alt med husene og leilighetene hennes, alt av innredning, "stailet" med møbler, kunst, tekstiler, farger osv. (totalt åtte av hennes hjem). Han var rett og slett en utstrakt arm som viste alt om henne og viste hva hun likte og ikke likte. De stolte 100 % på hverandre.

Det var i 1984, da det virkelig tok av for madonna under "The Virgin Tours" at Christopher kom på lønningslista, til Madonna. Han hadde før det utdannet seg som danser, jobbet med å lage musikkvideoer og malte bilder. Han flyttet til L. A og det turbulente liv startet. Hans verden ble Madonnas fortrolige venn og aller nærmeste medarbeider. Dette ble et annet liv omgitt av luksus, med kjendiser og muligheter han ikke hadde drømt om.

Livet med Madonna var ikke lett, skjønner jeg. Myten hun selv har skapt ved å fortelle at hun kom til New York med 25 dollar i lomma og ingen steder og bo er bare tull, hevder han. Hun hadde mange venner der og de fikset bosted og jobb for henne. De kom heller ikke fra en fattig familie, men fra en middelklasse familie. Madonna. Hun likte å sette ting på spissen. 
Madonna blir mer og mer ustabil ettersom årene gikk og hun blir en større og større stjerne og begynner å behandle folk dårlig, også han. Hun tenker bare penger, men gir bort utrolig mye også.

Årene går og Madonna sin "pappajakt", begynner hun ønsker seg barn, det blir intenst med mange menn og korte forhold. Hennes forhold/ekteskap varte ikke mer en max to år, sier han.

Christopher høster på sin side annerkjennelse og har flere kunst utstillinger i årene som går, selger bra. Er det fordi jeg er Madonna sin bror? Mange kjendiser kommer på utstillingsåpningene og høyt doping nivå. Dette medfører at Christofer begynner med kokain, sammen med Ingrid, Madonna sin partner i mye og gode venninne. De tre var en trio i 15 år. 

Han var Madonnas mentor i alt og han kjøpte blant annet inn kunst for henne. Men en dag da de hadde blitt enige om å kjøpe inn tre malerier, og han kom med dem. Så hun ikke på dem før hun sa at de ville hun ikke ha dem. Der sto han med disse tre bildene han hadde kjøpt for 65.000 dollar (-95) og hun ville ha dem. Han ble skikkelig forbanna, men etter et halvt år fikk han solgt dem. 
Dette og at Madonna ble gravid, hvor all festing tok slutt, da begynte hun virkelig å ta avstand fra fest og dop. Kalte han narkomisbruk er osv. de blir venner igjen, men det han ikke vet er at under Oscar utdelingen i 1999, blir min siste dans med Madonna. «Vi det perfekte dans-par!» 

Regissøren Guy Ritchie har kommet inn i Madonna sitt liv, han er har homofobi og jeg er ikke velkommen mer. Det ble nakkeskuddet for mitt forhold til søsteren min, sier han. Guy (Chris. fikk komme i bryllupet) og Kabbala religionen splittet oss. Oy, her kunne jeg skrive mye, men dette får holde.

Christopher har alltid holdt seg i bakgrunnen og holdt seg unna pressen, aldri uttalt seg om Madonna i media, men her forteller han mange sannheter om livet sitt og Madonna. Og hvorfor dette skar seg, men at det er på bedringens vei, håper han.

Absolutt en fin biografi, som hyller Madonna på mange måter, men også på en forståelig måte klarer å fortelle bruddene. Og være Madonna sin bror har gitt han mye, et liv han aldri hadde drømt om.  
Det stemmer utrolig bra, overskriften i mitt forrige innlegg om Madonna: " En dame med store krav til seg selv og vet å utnytte andre til sin fordel".


  


 Madonna og Sean

Utgitt på Schibsted forlag 2008.
sider 358, + mange sider med bilder
Lånt på biblioteket 


onsdag 11. desember 2019

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarozuk



Nobelprisvinneren i litteratur 2018, gikk til denne polske kvinnen!

Janina Duszejkos en av de få beboerne i den lille byen på den polske landsbygda, tett inntil den tsjekkiske grensa. Hun har blitt en eldre kvinne med en bred arbeids-bakgrunn, hun har jobbet som bro-ingeniør, lærer og nå bruker hun dagene sine til å oversette bøker av William Blake sammen med en tidligere student. Hun studerer astrologi og passer på/ er vaktmester til en del sommerhus til rikingene som bor i Warszawa. Hun er en enslig merkelig kvinne som er imot jakt og liker seg sammen med dyr, bedre enn mennesker. Hun betraktes som en litt sær kjærring. 

Det er kald vinternatt og hun vekkes av at naboen Duglaus knakker på døra hennes. Hun har tatt sovemedisin og er litt utenfor, men kommer seg på beina da han sier at Store Fot er død.
Dett blir bare et av dødsfallene på det lille stedet Luftcug, det oppdages stadig nye mennesker som er tatt av dage og hennes egne hunder- jentene mine som hun kaller dem. Det må være jegere som har gjort dette.
Politiet er trege og Janina begynner og utforske drapene på egen hånd. Hun har sin egen teori, hun er sikker på at det er dyrene som tar igjen og dreper menneskene. De ville dyrene vil ta igjen, er hennes hypoteser.  Hun ser spor som ikke politiet bryr seg om og hun skriver lange brev til politiet og forklarer, men det skjer ingenting.

Hun likte egentlig ikke Store Fot, så at han døde sjenerer ikke henne, hun har tidligere anmeldt han til politiet for dårlig hundehold. Dessuten driver han med krypskyting og ulovlig jakt, hevder hun Hun har sin egen lille kirkegård i hagen, med mange rare ting.  Janina er selv vegetarianer og hater folk som spiser kjøtt. Man kan si at romanen har en del samfunnskritiske momenter i seg.

Ja, er hun bare gal? Bor alene og leker astrolog? Mener moren som er død for lene siden er i kjelleren, osv. Hun er en svært original kvinne i småbyen. Hun har et spesielt syn på naturen og dens mystikk. Den er litt trolls med dyr som kikker på henne gjennom vinduet. Men man kan også si at romanen er samfunnskritisk, en god mix av mange sjangere. 

Ballet i soppforeningen var morsomt og beskrivelsene av naturen rundt henne enestående. Dyrelivet og av sommer- gjestene var også spesielt fine. Jeg hadde en magefølelse om hvordan den skulle ende, og min magefølelse fikk rett. Boka har mange fine tolkninger og var spennende nok til tider. Den var på ingen måte kjedelig og slutten var helt spesiell. 
Kult!   
oversatt til Norsk, 2019
sider 290.
Leseeksemplar fra forlaget.

Nobelprisen i Litteratur 2018

Andre som har lest den. BeatheAnita, og sikkert flere

søndag 8. desember 2019

Gileads døtre av Margareth Atwood



Andre boka!

Denne boka er fortsettelsen av boka Tjenerinnens beretning, Det har gått 15 år i den dystopiske republikken Gilead, samfunnet er hardt, brutalt og fastlåst. Det er en fundamentalistisk republikk i USA, med konservative holdninger som vi hørte om i første boka. Men, dette samfunnet begynner å rakne, for det viser tegn på at det å sitte på toppen ikke er en enkel sak, så det råtner innenfra. 

Tre kvinner forteller sine historier, som danner en helhet:
Agnes har vokst som privilegert datter av en høytstående førere i Gilead. Hun har et godt forhold til sin mor Tabita, men hun er syk og døende. Faren ser hun lite til og de har ingen tjenerinner med rød kappe, det har hun bare i leke sakene sine. Agnes blir vi ganske godt kjent med og da moren dør får vi vite at Agnes er nok giftemoden snart, hun er bare 13 år. Skal hun virkelig kaste sin rosa skoleuniform alt? Alle de merkelige lekene de hadde i skolegården. 
Faren gifter seg med Paula og da får hun vite at hun er en skamflekk for det er tjenerinnen Ofkyle som har båret henne fram.
Agnes opplever en skremmende opplevelse hos tannlegen Grove, og får en rosa tannbørste når hun går. Agnes får tre mannlige kandidater hun kan gifte seg med og får grønn uniform. Egentlig får hun ikke noe valg for det er Føreren Judd, en eldre mann som skal ha henne. Agnes vet at hennes venninne Becka har blitt Tanta i Ardua Hall, det vil hun også prøve på....

Tante Lydia er en av de høye herskerne i Ardua Hall, hun har blitt en aldrende kvinne. Hun er avbildet over alt og laget skulptur av. Hun anvender makt og frykt hvor hen hun går. Hennes metoder gjennom hensynsløs innsamling av samtaler via skulte kameraer og høyttalere. Denne informasjonen bruker hun videre i sitt styresett. 
Vi får bakgrunnen til denne legendariske kvinnen. Hun var før Gilead en familierettsdommer og hun ble tvunget til mye i opplæringstiden av hvordan Gilead skulle styres. Hun fikk selv en tøff start, men klarte prøvelsene. Hun har mye blod på hendene, men viser nå i alderdommen at hun kan har medfølelse og angrer på at hun ikke har rømt, hun også slik stadig flere gjør. 
Hun har blitt gammel og skjønner og støtter Agnes på at den grusomme Judd ikke skal bli hennes mann. Sakte men sikkert skjønner vi at hun kan vise godhet og gir Agnes, som har blitt Tante Victoria hemmeligstemplet informasjon.   

Daisy fyller 16 år og livet hennes blir snudd på hodet da foreldrene hennes blir drept i en eksplosjon etter at hun har vært med i en protestmarsj mot Gilead, og blitt filmet på tv. Daisy var adoptert og het egentlig Nicole, noe hun fikk vite etter eksplosjonen. Her skjer det mye og det blir utrolig dramatisk.
Det får du lese selv...

Dette er en skremmende fortelling om det dystopiske samfunnet Gilead. Det som er skremmende er at man kan se tendenser til dette rundt om i verden.

Symposiet på slutten av boka fra år 2197 var en flott avrunding av boka

Man er sliten etter å ha lest denne boka, for den er skikkelig spennende og tankevekkende. Jeg anbefaler alle å lese disse to bøkene, for de skildrer mye som kan være på trappene om vi ikke holder stand.

utgitt 2019.
450 sider
Kilde: Leseeksemplar

Andre som har blogget om boka: Tine , medbokogpalett og sikkert mange flere

fredag 6. desember 2019

Therese Bertheau, Tindebestigerske og Lærerinde" av Anne-Mette Vibe


Therese Bertheau, f 1861- 1936. 
En pioner i fjellklatring, hun besteg Store Skagastølstind i 1894 i hatt og stakk

 
Alle bildene er lånt fra boka. Dette av Therese tatt mellom 1897- 1909

Therese, en ung kvinne som elsket å klatre i fjellet, født i Skjeberg. Therese tok guvernante eksamen i 1879, da hun var 18 år. Det var den gang den høyeste utdannelsen kvinner kunne få på den tiden, det vil si lærerinne. Hun fikk jobb på Nissen Pigeskole. Vi er inne i en brytningstid og det skulle ikke gå mange år før Universitetet ble åpnet for kvinner i 1884. 

 Navnet Bertheau kom fra farens franske aner, mens han selv vokste opp i Tyskland. Han var trelasthandler og ordfører, men døde da Therese var tre år gammel. De flyttet da til Kristiania. 


Dette bildet viser at det var ikke bare Therese som var glad i å gå i fjellet. Bilde av to kvinner som vasker klær på Gjendebu sommeren 1896. Det er Alette Falck og Kristine Bonnevie (seinere professor i Zoologi). Det som er morsomt for meg er at dette bildet av Kristine, hun er en nær slektning av til mitt tantebarn Tora Bonnevie.


Selv om vi på slutten av 1900 tallet, en brytningstid hvor mye nytt ble aksepter at kvinner gjorde så var moten fremdeles gammeldags og upraktisk. Man kunne ikke som kvinne klatre i bukser, man måtte klatre i skjørt og hatt, litt anstendig skulle man være. Men, mange av kvinnen hadde bukser under og bandt opp skjørtene. Det var først i 1910 det ble akseptert at kvinner fikk bukser akseptert som korrekt utstyr når de klatret.

Bildet til venstre er fra 1906 og viser Therese og Asta Tønsberg som klatrer. 
Bilde til høyere er bildet fra The Graphics vist i Urd 8, mars 1902. Her fortelles historien om Therese som var den 1.ste kvinnen på Store Stagastølstind i 1894 og da hun dinglet i tauet og trodde siste time var kommet i 1901. Store Skagastølstind er 2405 meter høy og er Norges 3. høyeste fjelltopp etter Galdhøpiggen og Glittertind, men de to toppenen er enklere å bestige. 
1902 var også året Therese ble valgte inn som 1.ste kvinne i Den Norske Turistforening som vara. I 1909 ble hun som første kvinne, invitert som medlem av Norsk Tindeklubb. Det skulle gå 70 år før første ordinære kvinne fikk medlemskap der i 1979.



Dette bildet måtte jeg ta med, der sitter Therese foran Store Skagastølstind, tatt fra Dyrhaugstind. Utrolig så bratt, - ufattelig at det gikk, med hatt og stakk. Therese var et attraktivt klatrefølge. Det var mange utlendinger, særlig engelsk som var i fjellet og Therese var en språkmektig kvinne som underviste i både engelsk og fransk og var derved et fint følge. Hun var seig og utholdende på de lange turene. Hun hadde godt humør, var sjenerøs og var en positiv tur-venn, men kunne også eksplodere på fransk vis, sies det om henne.

Therese fortsatte å klatre til hun var nesten 50 år.  De siste årene mest på Kolsås, som ble et populært mål for mange. Hun fikk i 1896 oppkalt en fjelltopp etter seg i Lom. Toppen fikk navnet Tussetind, etter at hun besteg det. Hennes med klatrer Torgeir Sulheim synes det var for omstendelig med Theresetind. 
I år 1916 flyttet hun og søstera Elisabeth til Drøbak. Therese underviste litt, men oversettelse av bøker fra engelsk til norsk tokover mer og mer. Hun skrev mye på norsk også. Hun døde 74 år gammel. 

Therese var "lærerinde" av den gamle sorten, streng og krevde mye av elevene. Samtidig som mange husker henne som en ildsjel for mye, særlig språk og naturopplevelser. Hun var et år guvernante på Island i 1890, der lærte hun å ri og der fikk hun denne spesielle søljen som hun så ofte brukte. Se bildet til høyere. 

En veldig spennende og fin historie om en utrolig modig kvinne. 
Vel verdt å lese, både som kvinnehistorie, klatrehistorie og for de som liker å gå i den Norske fjellheimen. 



ca. 100 sider med fine bilder, referanser og kort oppsummering av Thereses bragder.
NB: Alle bildene har jeg lånt fra boka, for å vise hennes bragd

Takk til "Birte, med bloggen Jeg Leser" Det var hun som gjorde med oppmerksom på boka og til Anne-Mette Vibe, forfatteren som sendte meg boka.

Jeg manglet en slik sportslig frisk kvinne i mitt "Hommage til.." prosjekt, så jeg skal prøve å få til et smykke dedikert til henne, vi får se....


tirsdag 3. desember 2019

ENE barnet av Ida Hegazi Høyer


  

Dette var en litt uvanlig bok om morskap. 

B er en kvinne som skjønner at skal hun få barn, må hun gjøre noe snart før tiden renner ut. Det skal være hennes barn, ingen andres. Hun ønsker ikke en fysisk far til barnet.
Minst fire menn har hun har stadig kontakt med og er innom henne, men hvem er faren? Det får vi ikke vite. Det er kanskje ikke så viktig. Flere av dem skjuler hun barnet for, så det er et merkelig morsportrett eller er den egoistisk eller moderne måte å få barn på, trangen etter å formere seg hun ønsker å få frem i boka.

B som selv er forfatter har en liten innlevelse i sitt eget barn, hun klarer ikke engang å gi det et navn. Hadde det ikke vært naturlig å ha et klengenavn på barnet? Jeg kan skjønne at naboer og helsesøster undere seg over henne, at hun ikke vil ha hjemmebesøk. Naboen Marianne kommer etterhvert innenfor døra, men vil B egentlig ha henne som venninne?

Barnet blir på en måte det nye bindeleddet hennes med naboer og de synes hun er litt merkelig
Noe skjer med henne, den dagen hun og alle leieboerne får meldingen i postkassa om hva og hvordan man bør utruste seg i tilfelle en katastrofe. Hun handler inn hermetikk, tørrvarer og medisiner så det vekker oppsikt. Omsorg for seg og barnet har hun, tydeligvis. Men brevet fra staten skremmer henne, hun går i stadig angst for hva de vil vite.

Kvinnen som ønsket seg barn og fikk et barn, hadde flere menn, men var totalt alene med det? Hvordan henger det sammen, har hun ingen familie og forteller andre steder i boka at hun har venninner?

Hun stuller og steller barnet så godt hun kan, holder det rent og lager maten til det selv, ved å mose naturlig mat istede for å kjøpe små bokser. Hun har et stort morshjerte, men handler og tenker annerledes.

Jeg får ikke helt tak i sammenhengen henne, med å være forfatter og stå foran et publikum, mens den lille sønnen er hjemme alene. Hvor iskald kan man være, hun har jo Marianne eller venninner? Hun lever litt i sine egne drømmer og en dag glemmer hun barnet etter et foredrag, da er det like før det går galt.

Hun er livredd for at barnet skal forstyrre på en eller annen måte, hva?
Samtidig som hun er stolt og fryder seg når han kommer med lyder, for hun snakker tydeligvis mye med barnet, slik at språk utviklingen er normal. Kanskje er hun en god mor, innerst inne tror jeg det. Hun er bare litt annerledes. 
Du og jeg, dette skal vi greie! sier hun til sønnen.

Dette er bok nr. to i serien Ene av tre, jeg må nok lese den første også seg jeg. 
Coveret signaliserer noe spesielt, med det dyret, hmmm?


Utgitt på Tiden Norsk Forlag, 2019.
192 sider, Bibliotek


Lyttereksemplar fra Lydbokforlaget 2019,
spilletid 4.41min










Andre som har blogget om boka Tine og Artemisias Verden

fredag 29. november 2019

Full spredning av Nina Lykke

                                                   



 Hvem har skylla når ekteskapet ryker, er det gamlekjæresten, deg eller Facebook!

Dette kaller forfatteren en legeroman. Ja det handler jo om ekteparet Elin og Aksel som er leger, men dette kunne vært hvem som helst. 
Elin er allmennpraktiserende lege og ganske så lei pasienter og sutringen deres, men også av ekteskapet med Aksel, han som bare løper på beina eller ski. Barna har flyttet hjemmefra og de to voksne lever hver sine liv. Hun kjeder seg i ekteskapet og drikker alt for mye vin. Dette er ikke slik man tror en lege skal oppføre seg. Ingenting er som man tror om folk i denne boka.

Bjørn jobber med IT, han var Elin sammen med i et år for over 30 år siden.  Så en kveld sitter hun på facebook og blir venne med gamlekjæresten, det skulle endre mye! Hvorfor ble jeg venne med Bjørn på Facebook? Hvorfor har jeg svart han på alle de idiotiske meldingene hans?

Hun er sint på seg selv og bebreider seg selv for situasjonen hun har rotet seg opp i. Hun bor på legekontoret, og skjelettet Tore blir en slags samtalevenn, sannhets-forteller og et morsomt innslag i boka.
Elin har så mye selvinnsikt som hun formidler til pasientene sine, med å leve et sundt liv, med søvn og trening. Hun selv lever virkelig det usunne livet. Hun liker ikke at folk bare skal ha, skal ha og blir fly forbanna om noen ikke holder det de lover ovenfor henne, f.eks. nå man skal møtes osv., men hun kan og tar ofte hevn. 

For et år siden var det bare Aksel og jeg hjemme. Ida var flyttet ut, hjemmefra for å studere medisin i Tromsø, Silje hadde flyttet til Bergen. Mor bodde på pleiehjemmet. Vi var fri til å gjøre som vi selv ville. Sekslivet var dødt, og vi var bare litt over femti år. Min fritid var å drikke vin ut av kjempestore vinglass (gullfiskbolle) og å se tv-serier, for et liv sier Elin.

Så kom denne Facebook meldingen fra Bjørn. Facebook er som på barneskolen, med lapper, gamle bilder osv. hvorfor skal jeg ta opp kontakten med alle disse gamle vennene som jeg ikke bryr meg om å pleie et forhold til, mener Elin. Hva var det med Bjørn som var så spennende, hun forteller Aksel at hun skal møte han.....ja, slik går det noen ganger.

Utrolig morsom å høre hvordan legen tenker om jobben sin, hvor dritt lei hun er av alle krav og understrømninger som folk er opptatt av. Pasientene klager og klager, men hun selv har ikke helt kontroll over hva hun sier og er ærlig. Hun sier ofte det hun mener, uten å pakke det inn. Eks: "barnet ditt er for tykt eller dere er for gamle og har fem barn tilsammen allerede, dere trenger ikke et kjærlighetsbarn, alle kan ikke få alt hele tiden."slik blir det klager av.

Elin hadde det ikke så grei i barndommen, vokste opp med en kjærlighetsløs mor, som nå bor på gamlehjemmet og kjenner henne ikke igjen datteren mer. Elin føler seg egentlig utrolig ensom.

Ja, dette var litt av en legeroman utenom det vanlige. Elin bryter mange tabuer og jeg tror nok at jeg kommer til å humre og smile neste gang jeg er på et legekontor. He, He!
Denne boka kan jeg trygt anbefale alle som ikke er helt fornøyde med hverdagen og trenger noe å le og smile av for her er det mye ironi.
Men, hold deg langt unna om du er glad i Facbook!

Spilletid 7.37.52
Lytteeksemplar fra forlaget