Herbjørg Wassmo Reiser- Fire Noveller

 4 korte noveller

Rut Tellefsen, leste novellen om eldre kvinnen som var på visning i sin gamle leilighet og reflekter over livet.

Anitta Suikkari, leser novellen om den kreftsyke kvinnen, som lå på det siste og skulle dø, så tilbake på sin gode venninne skuespilleren, og døtrene sin, og alt det de hadde vært for henne. Mannen som som svek henne for en annen.

Lise Fjellstad, leser om kvinnen som var blitt alene og drar til varmere land, og hennes ensomhet og savn etter venninnen sin.

Annika With,leser om hun som var kunstner og dette er nærmest en kort skisse til hun som ble Rut i boka  Mitt menneske.

En ganske så annerledes bok, og faktisk Wassmo sin første novellesamling. Jeg liker nok romanen hennes aller best, de elsker jeg!

Storytel, 4 t 25 min

Carl Frode Tiller "Flukt"

Et foreldrepar har opplevd å miste en sønn. 

De har opplevd det verste foreldre kan opplevd. Det er julaften og det har gått et halvt år siden sønnen Johannes, sønnen deres døde i en ulykke. Det har vært en vanskelig tid for foreldrene, å miste sitt eneste barn, det hadde endt med at de hadde flyttet fra hverandre. De klarte ikke å leve sammen mer etter Johannes sin død. Faren ville vite alt om ulykken, alle politirapporter og sykehus rapporter ble gransket, mens moren slukket smerten med alkohol. 

 De møtes på julaften formiddag på kirkegården for å legge ned en krans på graven hans. Elisabeth glemmer igjen veska si i bilen til Sakarias og han kommer for å levere den og blir invitert til å feire julekvelden med han. Elisabeth, har vært utøvende musikker, har vært mye på turne når Johannes var liten og føler skyld og skam for at hun ikke tok mer ansvar og omsorg for han. De får snakket en del om hva som kunne vært gjort. Johannes var en spesiell gutt, han likte å kle seg ut som jente og likte seg aller best når han kunne få være alene og kle seg ut og sminke seg. Da ble han Selin, sin dobbeltrolle. Foreldrene prøvde å skaffe han venner, men man kan ikke tvinge venner på en 10åring, skjønner vi.

Vi som er lesere kommer inn i hodene til begge de voksne, og Johannes. V får være med på hva som skjedde og hva de tenkte og hvordan de handlet. En meget spesiell bok som var litt vanskelig i begynnelsen.  Alle tre hovedpersonen forteller sine historier i «jeg form», og det tar litt tid å skjønne hvem som sier hva, men etter hvert når man skjønner teknikken går det bra. 

 Elisabeth spiller piano for Sakarias, og de slapper av, for første gang kan de skjønne hvordan den andre har hatt det. Og de opplever noe underlig denne julekvelden sammen….. 

Tittelen flukt skjønner man veldig godt når man er ferdig med boka, perfekt tittel.

Jeg synes denne boka var utrolig fascinerende og vakker! 

For en fortelling, for en fortellerteknikk han har brukt, fantastisk! 

Dette er min femte bok av Tiller og han skuffer ikke

Andre som har lest boka: Anita og Åslaug 

Anne B. Ragde "Hjerteknuseren"

En mor som alltid gjorde det beste for sønnen sin.

Jonette er moren til Ragnar, en gutt på 25 år, han bor hjemme, jobber ikke, betaler ikke for seg hjemme. Han er ikke student, men har studielån? 

De bor i byen, men har ei hytte to timers kjøring hjemmefra. Det er sommerferie for Jonette som jobber på et storkjøkken. Hun trives på hytta, men en dag er Ragnar helt utafor, hva har skjedd med han? Full krisemaksimering, så var han bare kanon full. Han ble pumpa og hun som trodde han hadde fått hjerneblødning.

Han er en bortskjemt gutt, hvor moren vaske både rommet hans, klærne hans og lager all maten i huset. Faren, Ragnar døde da han var 16 år, så moren føler hun må gjøre alt for gutten sin, hun har bare han.  Hun blir forbanna på han av og til, men gjør ikke noe med det.

Ragnar drar for å treffe en dame, og kommer hjem og spør om moren kan være barnevakt en helg, for han og Tonje vil være på hytta alene. Etter en stund sier hun jo, og drar hjem til Tonje og overtar ansvaret for to barn på 8 og 5år.  Hun stortrives i rollen og liker barna veldig godt. Men hvorfor ringer ikke Tonje og lurer på hvordan det går?

Jeg røper ikke mer, men Jonette tok noen trekk helt på slutten av boka som hun skulle tatt for mange år side. Heldigvis! Ellers var jeg ganske irritert på Jonette som lot seg utnytte på alle måter av sønnen gjorde så mye dumt. Hun ville og var en god mor skjønner vi, hun var en som likte å barn rundt seg og kunne sette grenser for dem. Hun må få seg en annen jobb, hun hadde passet fint i en jobb med barn. Hun var engasjert, men ensom. 

Dette ble en syltynn historie, som er alt for utbrodert i minste detaljer. Historien fortelles lineært i tidsforløp og alt er fra hennes synsvinkel. Jeg synes den ble kjedelig, langsom og for triviell. Den kunne vært kuttet ned til en novelle, for det bikket noen ganger over til "å koke suppe på en spiker"

Spilletid 7t, 3 min. Book Bites, Lest av Anne Ryg.

 Andre som har lest boka : Tine, Anita, Beathe

Tarjei Vesaas "Det store spelet"

Klassikeren i desember: 

Vi blir kjent med Per, eldste gutten på småbruket Bufast. Faren forteller han som liten gutt at han skal arve Bufast, noe han aldri glemmer han sier: " Du skal bu på Bufast all di tid" han er bundet til gården, ætten og som eldste sønnen skal han ta over. Dette var harde ord for lille Per, og som han grublet mye over, han ville ut i verden og se noe også, hvorfor sa far slikt, undret han seg over.

 Faren er en sliter til å bryte jord, han snakker ikke unødig og når han sier noe, er det bare å lystre. Moren har mer enn nok å styre med, tre unger og fjøs. Da Per var 9 år døde broren Botolf 6 år gammel. De to sov i samme seng og Per har ofte tanker om var det hans skyld i at Botolf døde. Vesle Åsmund er den yngste av brødrene, men de to har lite felles pga. alder. Tanta som bor i huset sammen med dem er Per sin sammensvorne og venn.

 Olav viste at det fantes barn på hans alder i bygda, men hadde ikke truffet dem før han begynte på skolen. Kun, Åsne som han hadde hørt om traff han en sommer og de badet sammen. Olav forelsket seg i Åsne som førskolebarn, han ville ha henne. På skolen oppfører hun seg helt annerledes, og ville bestemme over Per og kammeraten hans Olav Bringa, noe de to misliker.

 Vi hører om livet på gården og arbeid de utfører. Per blir konfirmert og hva da? Han var skoleflink og hadde drømmer, men måtte være med faren og bryte jord. Tanta har funnet seg en kjæreste, Bjørn og de gifter seg, bygger hus og får barn på Bufast. 

Åsne har fått arbeid i Bringa, og det går ikke mange år før Åsne og Olav gifter seg. Men før det fikk Per og Olav gå et halvt år på Vinterlandbruksskolen.  

Per sitt liv ble på Bufast, men med Bjørn var de to mannfolk, og han hadde ei vakker søster som het Randi..... snipp, snapp, snute.

En sjarmerende og vakker fortelling om livet og kravene som stilles til å være odelsgutt. Parallelt som per vokser opp, følger fortellingen årene og får vi et godt innblikk i Per hva han tenker. Fra de barnslige tankene som barn, ungdommens utbryter trang og livet generelt, med slakting, fødsler og melk.  

Nydelig innlest av Torgeir Fonnlid på Telemarks dialekt.

Spilletid 7 timer 23 min. Storytel. Utgitt første gang1934. 

Tarjei Vesaas, wikipedia. Går du inn å leser om han, så ser man at denne boka og de kravene som odelsgutten hadde, kjente han godt til. 

Herbjørg Wassmo, "Mitt menneske"

En bok som virkelig var perfekt for meg akkurat nå, om kunstnerlivet og litteraturen.

Rut og Gorm, de to hadde møtt hverandre tilfeldig, mange ganger i barndommen, men aldri vært nære venner. Gorm Grande er disponent for handelshuset Grande &Co i byen, i Nord Norge. En jobb han som eldste sønn skulle overta, for slik var det, som far så sønn var kjøpmenn. Gorm har vært gift og har datteren Siri, som bor i Bærum. Han lar den nyskilte og deprimert søstera Marianne bo hos han, i Grande-villaen. 

En dag får han en invitasjon fra Rut Nesset, som skal åpne utstilling i Oslo. Hun vokste opp på øya, fikk sønnen Tor. Kom inn på Kunstakademiet og forlot øya og sønnen Tor, til sine foreldre. Hun var endelig blitt fri, særlig fra faren Emissæren, som hun hatet og aldri ville se mer. Hun hadde fått stort ry i kunstverden, og hadde bodd flere år i Berlin. Der galleristen August Gabe, AG, hadde tilbudt henne atelier og bolig. De ble også kjærester, men nå hadde hun brutt kontakten med AG. Han henger over henne psykisk som et mareritt, han hadde alt for stor makt over henne. 

Gorm har lyst til å treffe Rut og drar til Oslo. Det blir en inderlig kjærlighet og de er i lykkerus over hverandre. De har begge sine behov og i vareta, han handelsstedet med hus, 130 mil unna Oslo. Rut, har et stort hus i Oslo, med atelier og selger bra. Hun har store utstillinger på gang og jobber intenst med maleriene. Gorm bestemmer seg for å flytte til Oslo og leve ut sine drømmer, han føler at livet har mer å by på enn bare å drive forretninger. Han vil studere litteratur, han søker på universitet og kommer inn på Litteraturvitenskap. Slik kommer han også til å ha mer kontakt med datteren Siri, som han gjerne vil være en god far for.

Sønnen til Rut, Tor har blitt 22år og har store planer for fiskeribedrift på Øya. Siri flytter til Tor og mye familie, drømmer og problemer dukker opp. Rut vil ikke besøke Gorm på øya, hun vil ikke treffe faren sin. Det er først når faren er nær døden, og dør at hun drar opp dit. 

(Slik som det i virkeligheten var for Herbjørg, hun heiste flagget til topps, den dagen hennes far døde. Jeg ser også at hun har brukt mye selvopplevd i denne boka, men formidlet gjennom Gorm og hans drømmer, veldig bra.) 

 

Smykket som jeg laget til serien: Hommage til Herbjørg Wassmo.

Rut og Gorm, vil leve i en verden som kjennes sann for dem, det er ikke så enkelt. De går begge inn i sine verdener og fordyper seg i den. Forfatteren vil fortelle at man kan bryte med det som har kommet som arv og forpliktelser, og velge sin egen vei her i livet. Det kan by på omkostninger for familien og for seg selv, med mest av alt handler det om å treffe og leve livet sammen med den som betyr noe for en og er det viktigste i livet.  

Rammen på boka er inndelt i tre perioder 1984- 1988, 1989-2000 og 2000-2012. Jeg kommer ikke mer inn på dette og hva som skjer og skjedde, det må du lese selv. ....

Veldig spennende kunstnerisk, hvordan man kan jobbe eller bli utnyttet slik Rut ble av AG. Hvordan hun fikk ideer, så muligheter osv. Mange fine møter der Gorm forteller om sine møter med studenter og skriver. To personer som ble veldig levende for meg.

Slutten slet jeg litt med å skjønne underveis, men etter at boka er klappet sammen ser man dette veldig klart. 

På toppen av Viktoria-parken som ligger på den høyeste åsen i Berlin har man super-utsikt over hele Kreuzberg og kan orientere seg. Litt disig denne morgenen, men kanskje det var slik den dagen Rut var der også, mens det var åpning av utstillingen. 

Rut som reflekterer over at hun helt frivillig og uten vederlag har laget et minnesmerke over en mann som tok all ære over hva andre, hadde gjort av kunstneriske verk og vist i hans gallerier. En skikkelig tankevekker!

Denne boka begynte jeg å lese på lørdag, der Rut har drukket litt for mye på åpningen av utstillingen sin. Ok, der var jeg også etter en hyggelig tlf. på fredag, da jeg fikk beskjed om at Innlandet Fylkeskommune hadde kjøpt inn seks av mine Hommage smykker, Happy, for en lykke rus, og for denne boka.

 WOW for en roman, Herbjørg Wassmo skuffer ikke, jeg elsker romanene hennes, men har ikke lest forløperen til denne boka, som heter "Det sjuende møte" den har jeg bestilt. 

Jeg har drømt meg vekk i malerkunsten og  i litteraturen om å se, bli inspirert, lys og skygge, komposisjon, farger og ikke minst å vandre i Berlin, og i Paris sine gater. 

En litt rotete omtale, men med så mye som skjedde sier jeg bare. 

Les den, den er fantastisk bra! 

Boka er utgitt av Gyldendal, 463 sider, kjøpt selv.

Andre som har lest boka: Anita

Seip Åsmund "Det er dette som er bålet"

 En visuell vakker dikt bok. 

Litt morsomt at Åsmund har Adventskalender på Instagram, der han leser et dikt hver dag. Jeg har sett på mange av dem, det er litt fint å høre han selv lese diktene sine selv. Jeg synes det var så morsomt her om dagen, da han fylte 40 år, og hadde så fine tanker om livet, flokken og fremtiden. Han fremstår som litt genert og synes nok ikke det er så lett å by på seg selv, men han virker så ærlig og rett frem. En mann som kan tillate seg å fortelle om å bli berørt og gråter over episoder, som f.eks. da hans gode vennen fra gamle dager, som han fikk den gode samtalen med. Hør han på Instagram, på @Poesimedisin.  

Så til diktsamlingen som jeg likte coveret til:                                                                                     

Han begynner med å fortelle/skrive dikt om lyset, blå-timen og hva skikker han  var oppvokst med på Helgelands-kysten. Magien roen med å sitte der og se lyset fra ovnen, få roen i seg. De gjorde noe sammen, som generasjoner har gjort før han. "Flokken samles ved bålet" er en metafor på tematikken gjennom hele boka. 

Veldig mange av diktene handler om å puste, ta inn over seg hva som skjer. Møtet med naturen enten man går på kjente stier eller går seg vill, men stans og hør grønnfinken!

Fra side: 12

Når jeg har det vondt, 

synes jeg det er godt

å gi meg selv lov til 

å ha det vondt

Flokken, alliansen med andre er viktige for han - å ha tilhørighet

side:15 

Jeg øver meg på å være 

vennlig mot meg selv.

Det høres kanskje smått ut, 

men litt vennlighet flytter fjell, 

på samme måte som vann, 

som bekk, som elv søker hav.

Det tar sin tid, det gjør det, men

vannet og vennligheten,

finner alltid fram.

Kjærligheten, på side 20 var et ærlig dikt som fikk meg til å sitte å undre litt. Han har flere dikt om kjærligheten og barna. Han skammer seg over noe - nærhet, - lengsel, -uskrevne krav, - ønsker.

på side 26 skriver han et så vakkert et dikt om et innviklet liv og siste strofe er: 

Å ta min egen uro helt hjem. 

Bare sånn kan kjærligheten vokse frem. 

Han er oppvokst ved havet, noe han stadig kommer tilbake til: havet, fjæra, roen, men også til barndomsminner, kjærligheten, skogen, bålet og flokken.   

Jeg synes han sier veldig mye bra i denne diktsamlingen, ting som jeg blir rørt av, eller kan få meg til å undres over. 

Utgitt på Heia Folk, 2021,leseeksemplar fra forlaget.                                                                      

Åsmund Seip har utgitt sin fjerde diktsamling, nå i 2021

Det regner fugler av Jocelyne Saucier

En roman fra Canadas dype skoger, om menn som vil leve det frie livet i skogen.

 Det bor tre menn langt inne i de Canadiske skogene, de har hytter like ved hverandre, men kan ikke se til hverandres hytter. De treffes daglig og samarbeider om diverse ting. Det kommer en kvinnelig fotograf (som har hørt om legenden om Boychuck, som overlevde storbrannen som rammet Canada i 1916, der han mistet hele familien sin. Hun jobber med et prosjekt og vill fotograferte de overlevende, og høre deres historie. Charlie kjenner ikke til den historien. Men, Ted eller Ed eller Edward som han kalte seg, må være Ted. Han er død, han døde i forrige uke sier Tom og Charlie, som viser henne graven til Ted. De gikk etterpå opp til hytta til Ted, hmmm...

 De to andre herrene er ingen ungfoler, Tom er 86 år. Han er en gammel fyllik, som alle ville sende til et gamlehjem. De to ungene hans hadde underskrevet på en slik plassering. Men, Tom ville ikke dø innesperret og flyktet til skogs. 

Charlie er 89 år og hadde jobbet i posten, med kone og to barn. Han hadde en drøm, om å bli pelsjeger og da han for 15 år siden nesten døde, dro han til skogs, fri som fuglen og hadde ingen ansvar mer.

 De tre mennene har alle sine historier om hvorfor de vil være fangstmenn og ensomme i skogen, mange fine fortellinger om det, som jeg hopper over her. Bruno og Steven var  portvoktere deres og deres gode hjelpere. To hasjdyrkende og hasjrøykende menn, som henter alderspensjoner, matvarer og medisiner osv. til dem. De to er de enste som er bindeleddet mellom de tre mennene og verden. 

 Ted var mannen som opplevde den store brannen i det nordlige Ontario på begynnelsen av 1900 tallet, den førte med seg grusomme ødeleggelser. Ted, overlevende da byen hans  brant opp i Ontario, i 1916, og han fant familien sin død i kjelleren. Han ble en legende som fikk mer og mer historier på seg for hver gang hans historie ble gjenfortalt. Dessverre hadde Ted død stille og rolig en kort tid før fotografen kom på besøk. Men, han hadde malt hundrevis av malerier.

 Marie-Desneige er tanten til Bruno. Hun hadde levd på en Psykiatrisk klinikk i 66 år. Ble innlagt som 16 åring, etter en katastrofe. Bruno hadde aldri hørt om henne, men da moren fikk nyss om dette tok hun kontakt med Bruno. Han og tanten ble enige om at dette var ikke noe sted å være for henne. Bruno ba tanten pakke kofferten, og så rømmer de derfra. Han ringte til moren og så at tanten hadde stukket fra han på bensinstasjonen, og leteaksjon ble startet. Men ingen leter lenge etter en 78 år gammel kvinne, så Steve og Bruno tok seg av henne. Hun fikk en ny identitet og hun ble integrert i de gamles samfunn rundt innsjøen.

 For Charlie og Tom ble dette litt overveldende, og de satte i gang og bygge et hus til Marie-D ved siden av Charlie sitt hus. Ting utvikler seg mellom dem, som vi ser på coveret. En ganske morsom, og søt historie.

Den kvinnelige fotografen og Marie-D. ble gode venninner og etter at de har vært inne i Ted sin hytte og sett på bildene der, klarer de å se hva han har malt. Det er den store skogbrannen som han har skildret. Det er 367 malerier totalt, mange fra brannen, også er det malerier som viser til de to tvillingsøstre Angie og Margie Polson.  En fin og rørende historie, jeg røper ikke mer. 

 Dette er en fin og spesiell fortelling. Den hadde et vakkert syn på mennesker, om man er outsidere, eller spesielle av andre grunner. Stedet til mennene ved innsjøen ble aldri det samme, etter at Marie-D og fotografen kom inn og forstyrret deres verden, men hyggelige ting skjedde også. Fotografen fikk til en stor utstilling, og Angie fikk sett maleriene og etterlot seg et brev i galleriet, hun var 102 år gammel. 

Fotografen, hun ble preget av hva hun hadde gjort og opplevd. Livet hennes ble endret etter dette og hvordan det endte står i boka, for hun traff Richard.... 

En rørende roman som hyller kjærligheten og alderdommen med en ny sjanse, selv om man har blitt gammel. Litt trist også, men slik er livet. Dette er en bok om de gode fortellingene som man ikke så lett klarer å legge bak seg. 

Lest av Mads Oustal og Anne Ryg. Fra Cappelen Damm. spilletid 5timer, fra Storytel 2021.  Orginaltittel er; "Il pleuvait des oiseaux" oversatt av Gøril Eldøen, 2020

Simon Stranger "304 Dager"

 

Å ha vært krigsveteran i Afghanistan ... 

Dette er en hjerteskjærende historie om hvor vanskelig og slitsomt det kan være, for mange krigsveteraner å få forståelse for alle de vonde opplevelser de har opplevd som soldat i Afghanistan. I denne boka har Simon Stranger laget en roman som bygger på historiene til krigsveteranen Nicholas Dreyer sine opplevelser, fra han var norsk soldat i ISAF -styrkene i Afghanistan. Mange av historier er reelle og andre er fiksjon, f.eks. historien om Arman. I tillegg får vi høre historisk hva som skjedde i Afghanistan, helt tilbake fra Aleksander den Store sin tid på 300tallet, hvordan England erobrer Afghanistan i 1839 og helt fram til dagens situasjon. 

304 dager er tittelen på boka, og vi blir kjent med Nicholas, romanens hovedperson i mars 2015. Han har vært hjemme i fire år, de siste årene har nesten ikke vært til å holde ut. Han får ikke sove om natten, det er vondt å være våken og sliter med selvbildet, han er ensom, forvirret og sliten. En ufør mann på 25 år, som sliter økonomisk, psykisk og ønsker bare en ting, - å ta livet sitt.  Han tar med seg klatretauet sitt og går til skogs for å henge seg, men hvem skal ta seg av hunden hans, Buljo og han må si ifra til moren sin? Han ringer moren, som han har god kontakt med. Hun overtaler han til å treffes om en halv time og han forteller henne om sine tanker. Hun klarer å overtale han til at han må vente til etter jul. Dette blir en pakt mellom dem, og det er nedtellingen som henviser til dagene, han har igjen å leve. 

 Historien veksler mellom to fortellinger, om Nicholas som i starten ikke visste helt hva han vill bli, etter vg. skole. Han ble innkalt til militæret og gjør det bra, og blir godkjent til videre utdannelse i forsvaret. Han drar til Rena Leir, der lærer han mye og han ser fram til å dra til Afghanistan, ut i aktiv tjeneste. Bortsett fra at han må reise fra kjæresten sin. 

Er han psykisk nok forberedt på hva som vil møte han? Det virker ikke slik, for allerede ved ankomst skjønner vi hva som skjer med mange av krigsveteranene. (Jeg fant på nettet at mellom 1999 og 2010 tok 88 000 amerikanske krigsveteraner livet sitt.)

 Parallelt som vi blir kjent med Nicholas, hører vi historien om den unge Afghanske gutten Arman (fiksjon) som barn måtte flykte sammen med familien fra sitt hjem i Herat i 1978. Han har sett både steining av kvinner, og bomber som faller. Årene går og Arman blir til Taliban krigeren, som var mannen som nesten drepte Nicolas.  Scenen fra trefningen som skjer utenfor Bad Qak er sterke og dette er scener som hjemsøker han da han kommer hjem. 

Å komme hjem var ikke noe lett overgang etter første perm. Han reiser tilbake til Afghanistan og jobber ut perioden. Da han kommer hjem blir det tomt. Samholdet i Afghanistan og kameratskapet forsvinner når han kommer hjem til Norge. Da er alt meningsløst og håpløst. Kjæresten hans hadde tatt slutt, han fikk angstanfall og mistet etter hvert jobben han. Han hadde heldigvis en god psykolog som hjalp han i krigen mot Nav om å få sykepenger, det var ingen enkel sak. 

 Han får diagnosen PTSD posttraumatisk stresslidelse. Han svetter til når harde lyder inntreffer, får panikkanfall, pustevansker osv. Hva med alle som vokser opp i Afghanistan?

Heldigvis slutter denne historien bra på en måte, men dette er bare en av alle de historiene som har vært ute og kriget. Jeg kjenner til folk som har vært både i Afghanistan og menn som har vært innom Fremmedlegionen, de har sår/bilder som aldri forsvinner, for hodet og hjertet glemmer ikke alt det vonde de  har sett og opplevd. 

 Dette er en sterk historie som jeg håper mange vil lese. Veldig bra skrevet, både med det historiske, hvordan Nicholas opplevde krigen, og Arman sin historie. 

Simon Stranger er en forfatter som skriver gode bøker, jeg har lest to av han før

  

Utgitt Aschehoug 2021. spilletid 10timer  9 min, på Book Bites

Andre som har lest boka, se gjerne hennes omtale: Tine, 

Kristof Agota "Analfabeten"

En skjønn liten bok av den ungarsk forfatter født 1935.

Hun kunne å lese allerede når hun var fire år, hun hadde en far som var lærer. Hver gang hun og broren var litt masete, skysset moren dem ut av huset. Hun gikk til faren som underviste elever i et rom tvers over gårdsplassen, der faren hadde elever fra 1-6 klasse. Broren, Jano gikk til vedskålen og lagde opptennings-ved, slik at moren ble blid. Leste gjorde hun hele tiden, besteforeldrene var så stolte av henne. Hun ble også en mester til å fortelle historier.

Fjorten år gammel flyttet Agota på internat, kaldt, fatterslig, to hundre jenter fra 14-18 år fikk kost og losji av staten. Hun fikk ikke besøke broren sin, og gråt over barndommen sin. Med far i fengsel og mor som jobbet, der det var jobber å få. Hun torde ikke fortelle moren at klær og sko var utslitt, for hun viste at moren ikke kunne kjøpe noe nytt til henne. 

Født i Ungarn, ni år gammel flyttet de til den Østerrikske grense, der russisk ble obligatorisk. Da hun var tjueen år kom hun som flykning til Sveits, med "los" over grensa med sitt 4 mnd. gammelt barn og mannen sin. Der snakket de fransk. 

Etter tretti år, synes hun det fremdeles er et vanskelig språk, hun kaller det et fiendespråk, som tar livet av morsmålet hennes. Da vi rømte fra Ungarn, fra brødrene mine, familien min i slutten av november 1956, mistet jeg alt som jeg aldri får tilbake, også tilhørigheten med mitt folk.

I Ungarn døde ca. tretti tusen i 1956 og diktaturet kneblet folket: Deres tenkningen, kunsten og litteraturen. De ble flykninger i Sveits, og ble godt tatt imot og hjulpet. Hun forteller om hvordan det er å bo på flyktning-mottak. Hun skriver at hun ville nok ha skrevet samme hvor hun hadde havnet i verden, hun hadde en egen drift til å måtte fortelle. 

Å være flykning er ikke helt lett. Hun får en statisk jobb på en fabrikk og der kan hun sitte å få form på diktene sine, i hodet. Hun beskriver situasjonen som å leve i en ørken, hvor man ikke skjønner språket og alt er ukjent for dem, stillhet, ensomheten og tomhet. Når vi flyktet mistet vi fellesskapet, familien, venner og det er altfor dyrekjøpt, og drømmer om hjemlandet.

Videre i livet begynte hun å skrive teaterstykker som ble fremført av amatører. Så ble hun hørespillforfatter, opplest av profesjonelle skuespillere på radio. Så ble det mer og mer dramaelever osv. Hun brukte barndommen som inspirasjon, til øvelser i drama. 

Hun skriver på en roman, det er "Tvillingenes dagbok" tre år etter er den utgitt på 18 språk, fantastisk! 

Hun skriver at etter fem år i Sveit kan jeg snakke fransk, men ikke lese det. Jeg kunne lese som fireåring, men ikke nå mer, da begynner hun på franskkurs og etter to år får hun topp karakterer.

En vakker liten biografi om Agota Kristof sitt eget liv, hun døde i 2011, 75 år . 

Har du ikke lest historien om: Tvillingenes dagbok,  ta en titt Her

Denne boka ble utgitt på Cappelen Damm, utgitt 2021, 54 sider + fint etterord av Simon Stranger =71 sider.

Tore Renberg "Assalamu Alaikum"

Dette er fjerde boka om Hillevågsgjengen, man bør ha lest bok tre: Skada Gods og kanskje de to andre også for å skjønne hvor sprø, vill, søt og litt voldsom, denne serien er. 

Vi er i 2013 og Jan Inge våkner av et voldsomt mareritt, hva han har gjort? Han blir sittende og undrer seg over hvem han er, og hvor er jeg, spør han seg selv? Han føler seg fortumlet, hva har han brukt livet sitt til? Han føler seg dum og utstøtt slik Mathis i boka «Fuglene" av Tarjes Vesaas er. Jan Inge som blir kaldt videogutten, skal starte et nytt liv. Han har startet på biblioteket, der låner han bøker og hygger seg med dem, i stedet for videofilmer. På biblioteket blir han så godt behandler og alle er hyggelige mot han. Jan Inge, har bestemt seg, han skal slutte med all kriminalitet, dop og bli en skikkelig mann. 

Søsteren hans Cecilia, og Rudi venter tvillinger og de skal bli helt vanlige folk i flyttebransjen, bare de blir kvitt liket av Tong. Rudi er ikke helt enig, for han liker å putte noe i nesa og bli rusa, og han har sittet inne tre ganger, så han skjønner ikke hvordan det nye livet skal bli. Han har gravd opp liket av Tong i hagen, og det som lå i fryseren, så nå skal han av gårde å kvitte seg med dette for den nette sum av 30 000. Så skal de plante et tre der Tong lå begravet, kona til Tong lurer fremdeles på hvor han har forsvunnet…(fra bok tre)

 Jan Inge skal bli som alle andre og tar unge Schoun med ut for å spise middag på restaurant. Der skjer det noe, han blir slått ned og han havner på sykehuset. Jan Inge våkner og er overbevist om at han har blitt Ibrahim, en religiøs muslim. Han stikker av fra sykehuset i sykehuskittelen sin og lager ståhei i byen. Han blir plukket opp av politiet og kjørt hjem. De betrakter det som om det har tørna for han.  

Her skjer det mye, narkohandel, bandeoppgjør, sex-innspillinger med Rudi og mye, mye mer jeg ikke vil røpe noe om. Kun det at faren til Jan Inge og Cecilie har mange gode ideer om å leve det gode live, og få til store ting. Han har lært noe i alle de årene han bodde i Amerika.  

 Jan Inge begynner å minnes hva som skjedde tilbake til 1982, da de skjønner hvem som har laget et maleri som henger på veggen deres, det er Ningus. Jan Inge hadde hele tiden passet på Cecilie, som var tre år yngre, etter at faren dro og moren forsvant. Jan Inge fulgte Cecilie på skolen, men like seg ikke på skolen, og orket ikke å være der. En dag han skulka skolen traff han en kar i en videobutikk, han forførte han, misbrukte han på mange vis. Dette er noe han aldri har fortalt til noen. Han leste i avisa i 1999 at Ningus, mannen fra videosjappa, ble tatt og dømt for mange overgrep på mange unge gutter. Jan Inge har aldri glemt det, men aldri sagt noe om det heller. 

Tiden har gått og Ningus får virkelig gjennomgå i slutten av boka. Ufff, uf, uf, for en hevn, utført av den ny religiøse mannen?  Hva skjer med han nå, det må ha tørna helt? 

Her skjer det så mye på slutten, jeg synes det ble alt for mye og for detaljert. Her kunne man klippet vekk mye, uten at det hadde gjort noe. Jeg synes det ble makabert og kjedelig.

Gunn Anita, har levd under det falske navnet i mange i Molde, hun tar flyet sørover til Stavanger. Hun vil hilse på barna som hun var nødt til å forlate for mange, mange år siden. Barna er Jan Inge og Cecilie, så da tolker jeg det dit hen at serien ikke er slutt?

Lest av Tore Renberg selv, det er halve moroa å høre han lese. Han lever seg sånn inn i fortellingen at man blir helt grepet. Jeg hadde aldri lest denne boka, hadde den vært i bokform. Den er for lang og utbroderende på småting. For en gjeng, for en fantasi!

 

Lydbok på Book Bites 18t og 20 minutter, utgitt 2021

"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen. Vinner av Nordisk Råds Pris 2021

Boka starter med overskriften: Selvmordene nr. 45, også telles det nedover. 

Dette var en bok jeg synes var litt vanskelig, og jeg ble ikke helt grepet av historien til hovedpersonen, hun var lesbisk og har et forhold til Maliina. Jeg leste første del av boka, ca. hundre sider, og synes den gav meg lite. Det handlet om at hun dro til Århus for å studere antropologi, følte seg utafor og likte ikke folkene i kollokviegruppa si, men møtte opp på en del av forelesningene, hvor man kunne være i fred. Hun er i tyveårene, men kan virke litt naiv og savnet Maliina. Hun som liker henne til tross for at hun er litt overvektig. En dag rett før juleeksamen får hun vite at Maliina sin kusine på 13 år er død. Hun juger og sier til studieveilederen at hun må hjem fordi kusinen hennes er død. Men hun vet at Maliina trenger hennes støtte.    

Et nytt kapittel, det heter DU. Da er det ikke lenger et menneske som dør ved hver nedtelling, men episoder som hun opplever da hun kommer til Maliina som bor i Tasiilaq. Det er et vakkert sted skjønner jeg, på øst Grønland med høye fjell. Gudrun er den 13 år gamle kusina til Maliina. Hun, blir møtt godt mottatt av Maliina sin familie. Kusinen Gudrun, sin mor og far er i sjokktilstand og er der også. Det er en uhyggelig og trist stemning rundt bordet når de skal spise, ... jeg ble kvalm bare av å høre hva de spiste.   

 Det er i Blomsterdalen at Gudrun ligger begravet. Blomsterdalen er et gravsted med masse fargerike blomster av plast. Hun og Maliina vil gjerne finne ut av hvorfor Gudrun tok selvmord og får vite at hun har prøvd to ganger før. Hva med psykiatrisk hjelp? Den var et lite og dårlig tilbud. Sejer strever også psykisk, men tilbudene er dårlige, kun skype samtaler.

 Alle selvmordene som det er nedtelling på, er litt grotesk, noen av de døde kjenner hun, andre ikke. Etter hvert skjønner man at hun blir påvirket og ser på seg selv som en taper. Ingen bryr seg om henne og hun blir tverr og vanskelig. Hun passer ikke inn hverken i Århus, hvor alle er blinde og fordomsfulle. På Grønland er hun ensom og hun føler ingen vil vite av, den alt for store kvinnen. Hun er sint fordi kampen om selvmordene blir hysjet ned og ikke snakket om. 

 Tilbake i Århus, synes hun livet blir trist, ingen ser henne og hun agerer aggressivt mot alle og her får danskene høre hvordan de ser på Grønlendere i Danmark, fyllesvin. 

Mormorens historie om huleboeren kommer hun stadig tilbake til, hvorfor var hun så opptatt av den hula og tok med vennen sin dit, som også begikk selvmord. Var det hennes skyld at han døde?

 Den historien går ganske linjert fremdrift i romanen, med noen glimt fra ungdomsforelskelse osv. Noen fine naturskildringer fra Grønland, var det også.

Den handler om kjærlighet, vennskap, sorg, homoseksualitet, familien og tilhørighet. Komposisjonen og tematikken er ganske spennende satt sammen, den forelskede og alle selvmordene, to motsetninger, kontraster i livet.

Romanen er skrevet i meg form, men jeg ble egentlig ikke kjent med henne? Psyken og kravene hun ikke taklet, og drivet mot Blomsterdalen ble for stort for henne og boka slutter dramatisk. Var slutten god nok?

Kunne ønske jeg viste litt mer om tidsbildet i fortellingen, den er litt uklar. Ok, den satte selvmords- statistikken på Grønland i et spesielt lys, og kanskje som et diskusjons tema. Var dette en verdig vinner av Nordisk Råds Pris? 

Utgitt på Gyldendal, 2021, 280 sider. Lånt på biblioteket

"Happy Sally" av Sara Stridsberg

Boka bygger på Sally Bauer, kanalsvømmer og svømmedronning bragder.

 Svenske Sally Bauer (wikipedia) var den første skandinaviske kvinne som svømmer over den engelske kanalen i 1939. Året før i 1938 svømte hun over Kattegat på 17 t. 5min, og bare åtte  dager seinere svømte hun over Ålandshavet på 13t. og 6 min. Det var hennes drøm å svømme over den engelske kanal, og slå legenden Gertrud Ederle sin rekord fra 1926. 500 personer hadde prøvd å gjennomføre dette, men bare 15 hadde klart det. Sally klarte det i 1939 på 15t og 22min, og slo sin egen rekord i 1951, med 14t og 40 min.

I denne historien er det tre kvinner stemmer som forteller: Sally, Ellen og datteren til Ellen. Historiene veksles hele tiden mellom dem, og har noen likhetstrekk. Like på en måte, men svært ulike på en annen måte.

Vi møter Sally som svømt veldig mange lange distanser. Hva hun tenkte er bare fantasi her i boka. Vi hører om hennes privatliv sammen med venninnene Carla og Marguerite. Særlig om sist nevnte som hun hadde et spesielt forhold til.  Historien fra 1930 tallet er ganske så annerledes enn, de to andre kvinnenes historier. Det er Ellen som i 1983 som vil prøve å gjenta bragdene som forbildet Sally hadde gjort.

Vi hører en del om hvordan det er, hvordan Sally smører seg inn, kuldestrømninger på vegen, og Marguerite som ventet på henne. Pulsen var normal, når hun kom på land som det første menneske som har svømt mellom Finland og Sverige. Ingen ville satse på henne, men så møtte hun redaktøren Eidmark, han ville sats på kanalsvømmingen. Marguerite ble sjalu og møtte ikke opp da hun kom i land. Jeg skal svømme over den engelske kanalen for Marguerite. Hun gir meg energi, hvem ville jeg vært uten Marguerite. Her er det både dramatikk og kjærlighet som man skjønner 

Ellen hadde mann og barn, hun var besatt av tanken på å klare å svømme over kanalen fra Dover til Calais i Frankrike. Sally Bauer var hennes store forbilde. Hun hadde inngått et forlik med mannen sin Victor, om at hvis hun klarte målet sitt, skulle hun få fortsette å svømme. Men. om hun tapte skulle hun bli med Victor og barna på hans drømmeseilas til Amerika, over Atlanterhavet. 

Ellens datter sitter i Dover i 2001 og minnes morens sommer hvor hun øvde seg. Dette er skrevet som dagboksnotater og forteller om datteren som er 12 år og må passe på broren sin H. på 5 år. Hun forteller om morens drømmer og hvordan de har det der, mens de venter på moren som er ute og svømmer. Alle minner om moren; Du leste bare om Sally, jeg vil at du skal lese til meg, sier hun. En mor som var besatt av Sally, og barna var til bry.  

Atlanterhavsreisen, det er ikke morsomt sier barna. Det er ikke mange som våger å reise slik, sier Victor. Må vi til Amerika, spør H. for han skjønner ikke helt hva det handler om.  Dere vet ikke hva dere vil, sier Victor. Reisen er viktig ikke målet, sier Victor.  Det er jeg som må passe på H. i båten, han leker med dukkene. Er dere sultne spør Viktor, maten er klar. Vi har vår egen fisk sier H. i supermannkostyme, han lar seg fange av Victor. H. går alltid med flytevest. Etter at du forsvant våger jeg ikke å svømme bort fra båten. Victor er helt bortreist i hodet og har nok sine tanker og sloss med. Jeg røyker og er bare 12-13 år, mens H. er bare 5år. Mamma, hvor og når kommer hun, spør H. Han søker voksenkontakt med alle, og skjønner svært lite av hva som skjer. Han er et barn, som en ungdom må ta seg av, og de finner på mye farlig sammen. Faren bryr seg ikke om noe, men H. får ikke ta med seg katten hjem fra Marokko. 

Dette er Sara Stridsbergs debutroman. En fantasi om to kvinner som har en tanke i hodet, å nå målet sitt. Kan man som mor satse alt på egen lykke, og lå barna passe seg selv? 

Dette var en bok i tydelig Sara Stridsberg stil, den har ingen lineær fortelling, men hopper mellom tre kvinners fortellinger. Den er spennende og litt utfordrende å lese. Absolutt verd å lese!

Jeg begynte å høre denne boka som lydbok, men fikk ingen sammenheng, det var så mye frem og tilbake mellom de tre stemmene, i boka. Så denne gangen måtte jeg lese boka som var tydelig merket med sted, dato og lett å skjønne.

utgitt på Aschehoug 2004, 197 sider 

Olav Duun "Det siste leveåret"

Bok nr. 3 i Ragnhild trilogien

Håkon var ikke frisk og går til legen, han skjønner at han har bare har et år igjen å leve. Det var han som hadde angitt Ragnhild slik at hun måtte på tukthuset. Nå har det gått noen år siden Ragnhild kom tilbake og Halvor var blitt en 13-14 år og var litt av en villstyring, de har også fått ei datter Tale etter at Ragnhild kom hjem.

 Håkon vil prøve seg på laksefiske, for han vil friste og tjene noen penger. Det er harde tider. Han vil prøve å unngå å måtte selge gården. Ragnhild vil ikke at Håkon skal kjøpe laksnoter, hun sier at det blir ruin fordi vi har mer enn nok lån. Ragnhild undres over mannen sin. Framtiden er gården og barna, så kom ikke hjem med mer skyld og gjeld, advarer hun. Håkon var bråsikker på sin sak og fiske ville redde dem. Han hadde sende to hundre kroner som lån til broren sin Johannes, og nå hadde han fått dem tilbake. Ragnhild viste ikke noe om dette, det var en sak mellom to brødre, mente han. 

 Det var auksjon i nabobygda, og han ville dra av gårde. Ragnhild stenger vegen for han da han vil dra, jeg kan ta ansvar, sier hun. Håkon hører på henne og drar ikke selv, men sender penger med noen sambygding, og han får flere fine lakse-noter for pengene, han sier ikke et ord om dette til Ragnhild.

Ut på fiske drar han og slår seg sammen med Nyborg, som har mange garn og rettigheter. Det kommer et forrykende uvær og uværet tar mange av lakse-notene, men de investerer pengene i noe annet og låner mer, han pantet bort mer og mer av eiendommen. Noe han heller ikke sier noe om til kona.

 Halvor, sønnen har blitt den store syndebukken i bygda. Han får skylla for alt som blir borte i bygda. Han forteller moren om hva som er sant og hva som ikke er sant, folkesnakket er ikke til å holde ut. Han har jo en mor som har vært på tukthus. 

Håkon forteller ikke Ragnhild at han tror han skal dø snart, så han rømmer hjemmefra for å dø. Han undres om han skal skrive et brev til Ragnhild å fortelle det, men det blir aldri sendt. Alle i bygda får vite om skipsvraket de kjøpte og solgte videre med stort tap, Håkon får også beskjeden og murer seg inne på gjemmestedet sitt. Lea er kvinnen som klarer å få snakket han til fornuft, og han vender hjemover. 

På hjemvegen skjer det mye og Nyborg får han enda en gang til å skrive under på noe, Håkon har ingenting å tape. Ferden hjem ender med forlis, men Håkon blir reddet. Han går i banken og gjør noe dumt....

Det blir oppdaget hva han har gjort og nå er det nok Håkon som må på tukthus, men Ragnhild vet hva hun skal, for på tukthus skal han ikke.  Ragnhild sitt offer var mye større enn Håkon ante, noe det tok han lang tid og skjønner, hvordan hun hjalp han.

En veldig brå slutt, men egentlig sier den mye.  Det ble store endringer i livet deres og boka slutter med at de begynte et nytt liv, lengst nede på samfunnsstigen. De har måttet tålt og opplevd mye av hverandre, men det virker som om at ekteskapet og kjærligheten vokste, samtidig som de hadde fått stor respekt for hverandre.

En rørende fortelling!

Denne fortellingen har ikke gått ut på dato, selv om den er snart 100 år gammel. Den er like aktuell i dag, med tanke på den lave renta og folk som handler og handler, uten å tenke over konsekvensene. Vi er inne i en ny Jappetid. 

Jeg skal absolutt lese mer Olav Duun etter hvert. 

Utgitt første gang 1933, 4 t. 36 m. på Storytel

"Mitt Abruzzo" av Per Petterson

 

Dagboksnotater, over et halvt år.

Dette var en spesiell bok, dagboksnotater om hva Per Petterson gjør hver dag, samtidig som han oppsummerer sitt forfatterskap og mye mer.  Vi blir kjent med han, og blir med et halvt år i Coronatiden og hans liv. Han har blitt 68 år og skal flytte fra gården der han bor sammen med kona Pia, som han har vært gift med i snart 30 år. Hun er bonden og han er forfatteren i skrivestua, med ansvaret for bukken, de bor på et småbruk i Høland i Akershus. Denne dagboka bestemt han seg for å skrive og startet opp i slutten av januar -21, den skal slutte når han fyller 69 år, i juli. Snart 70 år, uff, sier han. 

Det er Corona tider, men livet på landet, med sauer, bukken, bøker, skriving, bilene, og hverdagen som han har faste rutiner på, går som normalt. Han og Pia skal bygge seg et nytt hus like ved, de har ikke har fått godkjent tegningene enda, men jobber med tomta, hugger trær osv. Hvordan blir det å flytte fra huset de har bodd i 28 år? 

Gjennom boka bli vi kjent med han på mange måter, hvordan han tenker, hvordan han ser på seg selv som en litt sjenert mann og hvordan han jobber. Han har diagnosen ADHD, og prøver ut medikamenter, han får overtenning når han ikke tar medisinene sine. Han minnes barndommen da han aldri kunne sitte stille, og skjønte ikke hvorfor. Han er et rutinemenneske som står opp kl. 6 hver morgen og leser bøker i to timer. Han har litt bok-mani, og har alt for mange halvleste bøker i bokhylla, sier han. Jeg synes det er utrolig morsomt å høre hvordan han refererer til andre forfattere og skryter av bøkene deres. Eks: boka Familieleksikon av Natalia Ginzburg, det er en innmari fin bok. Han digger Hemingway og mange andre som han nevner.

Han ble veldig kjent med boka: Ut å stjele hester og jeg er nok enig med han at den og Til Sibir er nok de aller beste av hans bøker (de leste jeg før jeg begynte å blogge). Jeg visste faktisk ikke at han var så kjent i utlandet og at hen har gitt ut bøker i så mange land, imponerende. Det er også morsomt å høre om hans møter med andre forfattere rundt om i verden, på konferanser og andre turer.  

Han jobber i skrivehytta som ligger like ved huset, den kalles Porten. I hodet hans er det bøker, det handler hans liv mye om, både de han har utgitt, oversettelsene og hva han synes om noen av oversettelsene. Han er utdannet bibliotekar og har jobbet i mange, mange år i Tronsmo bokhandel i Oslo. Et sted og folkene der, han stadig er og besøker og har et godt forhold til. 

Familie og livshendelser som er viktige for han, noteres og også de gode minner fra den dagen fra andre år, kommer også med. I denne dagboka eller protokollen noterer han også temperaturen og været hver dag.  

Hans gode venn Øyvind som han møter og kan diskutere alt med, er viktige møter for han. Det er Øyvind som også leser alt han skriver og kommer med tilbakemeldinger. Steen og Per møtes også ofte.  Storebroren Steen bor på Rømskog, han elsker å male og "han er på hugget" og får det til og har akkurat hatt en utstilling med bra salg. Det er bare de to igjen av familien. Foreldrene deres og de to andre brødrene er døde, Odd var lillebroren og svært ung (brannen på Scandinavian Star). Moren som var vaskekone, hun var fra Frederikshavn i DK. Faren som var arbeider, innen skofabrikk.  Eldstebroren Steen, ble født i 1949, i Danmark. Moren dro til Norge og giftet seg med faren, da hun ble kastet ut av moren som var indremisjonsdame, forteller han. 

Dette er en bok jeg synes var fantastisk god. Særlig fordi jeg hørte lydbokutgaven der han selv leste, med masse selvironi.  Det ble så naturlig og noen ganger en litt desperat, intens tone over hvordan han skulle få til alt, eller når noe gikk galt. Her hører vi ikke om de dagligdagse hendelsene som Corona, mat og kjedelige ting, men alt det andre han driver med som blir fortalt med en tørrvittighet som bare han kan: F.eks. alle episodene med bukken og Freia (hunden) sauene, høyonna og alt annet på småbruket. 

Han skildrer det hverdagslige med angst angående foredraget, han skal være med  på ved litteraturfestivalen på Lillehammer, Temaet er: om Nordiske traumer. Her kan han hisse seg litt opp i fortvilelse, det samme over noen oversettelser, som han syns er halsbrekkende og fantasifulle, mens jeg humrer her jeg sitter. 

Per Petterson imponerer meg med sin sårhet, ved stadig å si at han måtte grine litt, og samtidig sliter han med kroppslige skader han som ikke høres bra ut. En mann som kan vise sårbarhet og omsorg, men samtidig så virker det som om han kan slå i bordet når det gjelder. 

I denne boka forteller mye han ikke har fortalt offentlig før, og hvordan han har brukt sin fortid og opplevelser som inspirasjon til bøker han har skrevet. Dette er jo på en måte blitt en biografi om han selv. Imponerende!

Denne har jeg virkelig storkost meg med, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye av stresset og utfordringer man sier ja til, men som man angrer på, hvordan skal dette gå? osv...

Hør den som lydbok, den er virkelig god! 

Book Bites 10 timer og 23 minutter. Lest av forfatteren selv, utrolig bra!

Andre som har blogget om boka: Tine, 

Britt Karin Larsen "Kanske kommer tante Brit"

En ny bok fra Britt Karin Larsen  

En bok forlagene ikke ville gi ut, så hun har selv gitt den ut. Ganske så spesielt gjort av en forfatter som har fått masse priser og ble hedret av Hedmark forfatterforening seinest i fjor osv. Dette er en sann historie om Brit, fra Oppsal. Skrivejenta fra Solør, var 10 år eldre enn Brit og er forfatteren selv, som var gift med broren til Brit.                                                  

Kanskje denne boka ble litt for ærlig for forlagene? 

Dette er en bok om rus, og rusproblematikk. Vi blir kjent med Brit som vokste opp som et av tre barn på Oppsal, en drabantby i Oslo. Hun hadde en far som var periodedranker, han var en hyggelig fin, snill mann når han var edru, men voldsom, oppfarende og vill når han var full, han var periodedranker. 

Skrivejenta hadde ordnet seg visum til Iran og hadde tenkt seg til Afghanistan i 1968. Det var blitt det nye reisemålet for mange den gang. Øl og sprit var byttet ut med hasj, en fredsommelig rus. På Kielferga traff hun en gutt med bil og en ledig plass i bilen, de blir kjærester og dro til Jugoslavia. Denne unge mannen ble noen år seinere mannen hennes, slik kom skrivejenta inn i familien på Oppsal. 

Brit var 13 år, den mellomste av barna i familien, hennes eldrebror - sjåføren hadde vokst opp hos besteforeldrene i Elverum, fordi foreldrene hadde dårlig råd. Eldstebroren tok helt avstand fra farens drikking og ble avholdsmann. 

Brit var en søt og blid jente, på ungdomsskolen var det mye uro, mange av klassekameratene drev med nasking, rusa seg osv. Brit og venninnene prøver både alkohol og annen rus, Hun hadde hatet faren når han drakk, men hun synes selv å like å ruse seg. Moren til Brit gikk alltid rundt og var stresset for neste fyllekule og bekymringer over faren, så hun brukte mye nervestillende preparater.  

Sommeren 1971, rømmer Brit og en venninne til Geilo og videre til Bergen. De ble sendt hjem med sosialkontorets rekvisisjon, men Brit blir påspandert så mye av medreisende på toget at hun torde ikke dra hjem. Hun overnatter på Uteseksjonen i Oslo, de ringer foreldrene, som naturligvis ble sjokkert.

Brit ble etter hvert narkoman. En stygg historie om en god jente. Hun ble elsket av alle tantebarna sine og hun likte veldig godt å komme til broren og skrivejenta som hadde en sønn, som hun var super tante til. Brit sin store drøm var å bli sykepleier, det klarte hun dessverre ikke, men fikk ros for arbeidet hun var med i for Røde Kors og mobiliseringen av hiv-forebyggende arbeid blant stoffmisbrukere. 

Dette er en sterk historie, hvor vi også får vite litt om Britt Karin sin barndom og oppvekst i Solør, hun traff f. eks ikke faren sin før hun var godt voksen.  

Brit, døde i 1992 av en overdose. Familien hennes vendte henne aldri ryggen, men hjalp henne så godt de kunne. Kunne hun ha vært reddet? 

Dette var en sterk bok, som stiller mange spørsmål om hvorfor noen doper seg og noen dukker under, det finnes nok ikke et entydig svar, men den får meg til å reflektere over problematikken. Hvordan kan vi hjelpe som medmenneske og hvordan ser vi på rus?

 

Boka,71 sider og trykket på giutbok.no, 2021, Lånt boka av Britt Karin sin venninne Lise 

Bildet er fra mai 2021, da disse to var på utstillingen min på Fjordheim. (til v. Britt Karin) og vår felles venninne, Lise til h.

Gunhild A. Stordalen , det store bildet.

For en viljesterk, kjemper og stå på dame!

Dette er en biografi om Gunhild Stordalen. Om legen og miljøforkjemperen, og en hyllest til livet og kjærligheten!

Vi høres om hennes barndom og oppvekst, på Muggerud ved Kongsberg. Den gang hun som ung var bombesikker på å utdanne seg til dyrlege. Men etter en utplassering i ungdomsskolen skiftet hun mening og gikk inn for plan B, å bli lege som moren sin.

Gunhild vokste opp med en far som var glad i naturen og elsket å være ute, mens moren fra  Oslo- vestkant, hadde litt andre interesser. Gunhild likte å være i skog og mark og hun har  hele tiden vært opptatt av å holde seg i form ved å løpe/jogge. Foreldrene var opptatt av miljøspørsmål og miljøpolitikk og det preget over på henne også. 

Som 19 åring opplevde hun at Marit, den yngre søsteren ble hard skadet i en bilulykke, hvor hun mistet både tale evnen og var i lange tider på Sunnaas og trente seg opp igjen. Gunhild har også en lillebror, Dag. 

Veien fram til lege-studie, var humpete av ulike grunner, men tilslutt fikk hun plass i Oslo. Hvor hun stortrivdes og hadde et par samboerforhold som gikk i vasken. Inn til hun møtte Petter Stordalen og etter hvert giftet seg med han i 2010, samme år som hun tok en doktorgrad. 

En litt morsom historie om hvordan de traff hverandre og ble kjærester, for det tok sin tid og var ganske spesielt. Bryllupet var i Marokko, med over to hundre gjester, litt av et eventyrbryllup. Litt morsomt å høre hvor negative mange var til hennes valg av mann. Særlig moren, men hun snudde når hun ble kjent med Petter.  

Hun ble milliardær fruen som skulle kjempe mot at alt skulle bli sunnere, trodde man på henne? Bedre blir det ikke når hun og Petter starter opp med pissoarflua, slik at menn kan pisse på den. Gunhild formidler utrolig mange av Petters gode sider og om hvor dyktig den 16 år eldre mannen hennes er. Hun påvirket han i mange retninger F.eks.: med å legge om frokostserveringen på alle Petter Stordalen hotellene, noe som skulle vise seg ble vanskelig. Hvordan han støttet alt for mange tiltak med penger, og fikk han til å satse bedre på få hjelpe tiltak. 

Petter fikk vite om hennes sykdom, som hun har vært plaget med siden ungdomsskolen. Den sykdommen høres helt fryktelig ut. Det var først i 2014 at hun fikk diagnosen Systemisk sklerodermi (sklerose, se under), en uhelbredelig sykdom.  Gunhild hadde sett et tilfelle av denne sykdommen som hun beskrev ganske tidlig i boka. Så en dag da hun er ute og svømmer, er det like før hun drukner for hun blir helt stiv. Hun føler seg ikke vell og Petter skjønte raskt at det var noe som plaget henne. Hun har fått konstatert sykdommen på Rikshospitalet og hun leser seg til at det eneste som kunne hjelpe var en beinmargstransplantasjon, men legen advarer mot at hun skal gjøre.  

Hun vil ikke dø bit for bit, sier hun. Hun var bare 35 år og vil leve. Hun sender en mail til en spesialist i Pittsburgh. Målet er å få en time hos han mens de var i USA. De dro til New York og hun fikk en time. I Nederland kunne hun ble operert. På et stort sykehus i Utrecht får hun håp og får behandling. Det høres helt forferdelig ut, den beinmargstransplantasjonen, uff.  

Hun dro på kontroll tilbake i Utrecht, et halvt år etter og blir test av de samme legene Van Laar og Kuball, de kommer med gode nyheter "Prøvene ser bra ut" og alle er glade.  

Gunhild er grunnlegger og president i EAT Foundation, et prosjekt hun brant for fordi hun var opptatt av klimaendringsspørsmålet, helse og dyrevelferd. Sammen med Petter Stordalen grunnla de Stordalen Foundation i 2011. Green Edge osv., som de raskt fant ut av ikke holdt mål, vi får en god forklaring på det. 

Hun snakker mye om mat, eks: at folk ikke drikker vanlig melk mer, men kun lettvariantene. Hva som skjer med alt fettet som blir til overs, det blandes inn i alt mulig av matvarer. Derfor er det blitt et vektproblem, særlig i USA. Folk spiser ferdigmat, som er tilført mye av fettet, det fører til overvekt.

Gunhild står på for EAT, prosjektet som hun har jobbet med. Hun trodde hun hadde hele livet sitt til å legge om matvanene til folk, men plutselig handlet det om at hun kanskje bare hadde et par år igjen å leve. Hun sliter seg nesten helt ut.  

Høsten 2015, ble det bekreftet at jeg hadde fått tilbakefall, og hun ba om en ny beinmargstransplantasjon, men det synes legen var for farlig. De mente at det ikke gikk, kun en kvinne i Kina hadde fått gjort det før, en kinesisk kvinne. Våren 2016 ble hun enda sykere og fikk gjennomgå prosessen en gang til. Allerede i juni står hun på scenen i Stockholm og åpner ny EAT konferanse.

Petter var hos henne hele tiden, han var med henne i flere måneder om gangen. Hun skryter av hvor fantastisk hen er og hvor støttende han har vært i alt hun har foretatt seg. Denne boka kom ut i 2018, også skilte hun seg fra Petter Stordalen i 2019. Jeg sitter igjen med et stort hvorfor? De var jo verdens lykkeligste par og gründere?

Da jeg var et stykke inn i boka, søkte jeg om den fantes på storytel som lydbok og der var den gitt. Så da ble det livet til Gunhild som fulgte meg på vegen til og fra Sarpsborg på søndag. 

En bok jeg synes var svært god, den var presis og fint skrevet uten masse sykehus prat, men hvor lykkelig man er innimellom alt det vonde man opplever. Jeg ser både på Gunhild og Petter Stordalen med andre øyner etter denne boka. Ikke døm folk fordi man har mye penger, her kommer det storsinnede fram. Og ikke å forglemme samværet med Petter sine ex koner og barn osv. Latteren og humoren, som stadig ligger på lur. For ei dame!

Bok, 261 sider + div, utgitt 2018 på Pilar forlag. Historien er fortalt til Jonas Forsang. 

Storytel, Spilletid 6t 22min. Lest av Henriette Steenstrup 

-------------------------------

Kopi fra Wikipedia: 

Hopp til navigeringHopp til søk

Systemisk sklerose

Systemisk sklerose (også kalt sklerodermi) er en autoimmun bindevevssykdom som påvirker huden og andre organer, som for eksempel hjerte, lunge, nyre og tarm, ved at bindevevet blir stivt og hardt.

Lokalisert sklerodermi rammer et begrenset område av kroppen. Ved denne formen for sklerodermi er huden på armene og bena oftest rammet, mens indre organer ikke nødvendigvis blir affisert. Sykdommen er asymmetrisk, dvs. at den ikke rammer likt på begge sider av kroppen.

Lokalisert sklerodermi kan deles inn i morphea og lineær sklerodermi. Ved morphea har man minst et område med fortykket hud, mens ved lineær sklerodermi ser man et eller flere båndlignende områder der huden og underhuden er rammet.