Viser innlegg med etiketten Hamsun Marie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hamsun Marie. Vis alle innlegg

søndag 17. februar 2019

Simonsen Anne Hege "Kjærlighet og mørke, en biografi om Marie Hamsun"



En bok som belyser dikterhustruen, Marie Hamsun og hennes liv!

Jeg har lest flere biografier om Marie Hamsun, men denne er mer dyptgående enn de andre jeg har lest. Den er lettlest og godt fortalt, med fine bilder som har samsvar med teksten. Utrolig mange små snutter fra brev som gikk mellom Knut og Marie, de sier så mye. 

Alle brevene mellom venninnene Cecilia Aagaard og Aslaug Haug forteller utrolig mye. Her får vi høre om de dypeste tankene til Marie Hamsun, om Knut, ekteskapet, sjalusien, fraværet hans, barna, politikk, slanking osv. Dette er veldig informativ og den beste biografien jeg har lest om Marie, her blir vi kjent med henne.

Jeg har lest Marie Hamsun sin egen biografi "Regnsbuen"og Birgit Gjernes "Marie Hamsun, et livsbilde", i begge disse bøkene har jeg tatt med bilder fra bøkene. 
Alle bildene jeg viser her er nye for meg og avbildet fra denne boka.


Marie Andersen ble født i Elverum, den 19. november 1881. Faren drev landhandleri og de bodde i Lundgaarden, et vakker møblert hjem i Leiret (som er sentrum i Elverum) Det var harde tider og faren gikk konkurs og de flyttet til Langengen, det ligger i Strandbygda et stykke utenfor Elverum mot Rena. Bildet over er hovedhuset som ble revet i 1960. Det er litt morsomt å se bilder av huset. Jeg har tidligere ikke sett bilde derfra. (Jeg har bodd i Elverum i 20 år, jobbet der i 26år, så kjenner stedet.)
Til Langengen flyttet familie Andersen, etter at faren hadde gått konkurs. Det var et halvferdig hus, etterlatt etter en mann som dro til Amerika. Marie var blitt ti år og var den eldste av de seks barna, fire jenter og gutter.  Gården lå ved Glomma og hadde en dårlig beliggenhet, med skrinn jord og stor fare for flom om våren.
Hun skriver i sine memoarer at dette var hennes lykkeligste barneår, særlig om sommeren når hun kunne være på sitt paradis Nupen, som var setra der hun og søsteren Ingeborg regjerte. De bodde bare seks år på Langengen, for Marie var dette det stedet som gav henne grunnlaget for hvem hun ble, sa hun. 
Familie flyttet til Kristiania, der Marie fikk bedre skolemuligheter.
    
Marie fikk seg en jobb i Solør, først som guvernante og etterpå som lærerinne. Hun er på en diktopplesning der Dore Lavik leste dikt. Hun treffer Dore, eller Dorotheus Olivarius Lavik het han egentlig. Han var opptatt av teater og var omreisende skuespiller med en liten trupp. Dette bildet av Marie og hennes første kjærlighet skuespilleren Dore Lavik. 


Året 1901, slår hun seg sammen med hans teater trupp. Han er 38 år, gift og 18 år eldre en Marie som er 20 år. Foreldrene til Marie var sjokkert over at hun var samboer med denne mannen. Han skilte seg og det var meningen de skulle gifte seg i 1906. Det å være en omreisende trupp og økonomien var vanskelig. Marie fikk en liten jobb på Nationalteateret. Hun håpet en dag å få spille Elina, fra stykket "Ved Rigets port" av Knut Hamsun. En dag møtes de i 1908 for å snakke om rollen. Der startet det lange livet og kjærlighet....med Knut Hamsun.


Dore døde av tarmslyng og dermed kunne de gifte seg bare Knut fikk skilt seg fra Bergliot, som var mor til hans datter Victoria (bilde til venstre). Bryllup ble i juni 1909. Livet med denne mannen ble nok ikke helt som hun hadde drømt om.  Sjalusien og hans egosentriske liv gikk foran alt. Han tvang henne til å forlate skuespilleryrket og gjorde narr av skuespill.
Hun ønsket å slå seg til ro og få sitt eget hjem, det ble noen år med rotløshet. Hun falt til ro og likte seg veldig godt i Nord-Norge, på Hamarøy. En dag drømmen brått slutt etter seks år, de flyttet til villa i Larvik. Det følte hun som et svik, på Skogheim var hun lykkelig og hadde født tre barn og var gravid med nr. fire når de forlot gården og Hamarøy. Noe hun skriver mye om i Regnbuen.


Marie fikk en god venninne i Cecilia Aagaard mens de bodde i Larvik, før de flyttet til Nørholm. Brevvekslingen mellom dem er flott og spennende. Her ser vi hvordan Marie forandrer seg, og får etter hvert mange sterke politiske meninger og blir uvenner med Cecilia. Det er veldig mye nytt og spennende stoff, som løfter denne boka fra tidligere biografier jeg har lest om henne.   
Barna får vi vite mye om, både hva hun synes om dem og sorgen og savnet etter dem da Knut vil sende de vekk for å gå på skole, uten at Marie fikk ha noen videre mening i den saken. Hun gikk inn i depresjon hver gang et av de flyttet ut. Hvordan kunne hun tillate dette?
Knut Hamsun må ha vært sykelig sjalu, han var den store kunstner og gjorde som han ville, han var aldri tilstede ved barnefødslene eller store begivenheter, alt og alle skulle lystre han og hans skriving. Det var ikke like lett i et hus med fire unger, så da flyttet han ut, på hotell, han måtte ha ro. Marie skrev også mange barnebøker.


Arild ble bonden på Nørholm og der skrev Marie sine memoarer over Knut og hennes samliv, etter krigen og avsluttet soning. Denne brevvekslingen til Aslaug sier mye om Marie sitt politiske syn. Marie gav ikke opp sitt jødehat og var stolt over hvordan hun glødet i Tyskland på sine opplesningsforestillinger der. Noe som styrket hennes idealistiske tro og støtte til NS. Hun, Tore og Arild var alle tre medlemmer av NS, de måtte betale dyrt for det med fengsel og bøter etter krigen. Knut fikk også sin straff. Kanskje var den hardeste straffen for Marie at ikke fikk komme hjem til Knut på fem år, han ville ikke se henne. Hvordan han plutselig kunne ombestemme seg og be henne komme.
Hjem til en olding hun skulle pleie, til hans død.

Denne boka er så ryddig og fin. Jeg liker spesielt godt at bøkene som Knut skriver omtales med tittel og at det blir skrevet litt om hva han tar opp i den enkelte boka, for det er jo ofte en parallell mellom livet og skrivingen hans på en merkelig måte. 
Eks; den vinteren de var nygifte og bodde i Sollia, da skrev han på "En vandrer spiller med Sordin", der han betrakter ekteskapet, med mye sjalusi. Eller da de flytter fra Hamarøy til villa i Larvik og han skrev "Markens grøde", mens drømmen om bonde var fremdeles i hodet hans.

Takk for en fantastisk flott biografi, denne sier så mye mer enn tidligere leste biografier om Marie Hamsun og hennes liv. Jeg viste faktisk heller ikke at Arild hadde skrevet diktbøker og en bok. Mye nytt, trist og skremmende kom frem, men Marie ble iallfall jeg kjent med på en helt annen måte. 
Livet med Knut må ha gjort henne til den hun ble, hun måtte legge hatet til noen, eller…? 

En bok jeg virkelig kan ANBEFALE!

Utgitt på Res Publica 2018,
348 sider + noter
Leseeksemplar fra forlaget.

Forfatteren, Anne Hege Simonsen (f. 1965) er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag, Oslo Met.

Bøker jeg har lest om og av  Marie Hamsun
Bøker jeg har lest om og av Knut Hamsun

Andre som har lest og blogger om biografier: Tones bokmerker

mandag 13. august 2018

Hamsun Marie "Regnbuen"



Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser.  Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.
Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.
De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.
Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok).  Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika. 
Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.
Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.
Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink. 
Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!
Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt. 
Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.
Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han. 
Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Brænd gjestegård, Sollia..
Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår. 
Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.
Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.
De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed.. 
"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut




Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia
.
De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.
Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy. 
En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.
Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.
Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.
Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar. 

Helt til slutt!
Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER
De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953
302 sider, Lånt Biblioteket

torsdag 28. juni 2018

Rottem Øystein "Hamsuns liv i bilder

En fin biografi, kortfattet med bilder fra familien Hamsun sitt liv!

Marie og Knut Hamsun med hunden Dux på trappa til Nørholm. 
Knut elsket å gå lange turer med hunden.

Knut Pedersen ble født på denne gården i Lom i 1859, fattigslig og avsides. Da han var tre år flyttet familien til Hamarøy i Salten. Det var en lykkelig tid sammen med seks søsken. Da han var 9 år kom han i tjeneste hos morbror Hans Olsen, der ble han satt til hard arbeid, tyrannisert og det var mye sulten i de fem år.


Som 14 åring dro han til onkelen i Lom, jobbet hos han og ble konfirmert der. 
Året etter i 1875 drar han nordover og blir betjent hos kjøpmann Walsøe på Hamarøy i ca et år. Det er handelsstedet som ble modell til Sirilund hvor Kjerringøy er kulissene som ble brukt i filmene Pan, Benoni og Rosa.

Så ble han omreisende kramkar, skomakerlærling. 1877-1879 var han i Bø der var han skolelærer og lensmannsbetjent. Han fikk gode attester derfra.
Han leste og skrev fikk tre romaner på trykk, hvorav den siste Bjørger, 1878 er verdt å lese.
Den mektige Zahl gir han penger, han er modellen for handelsmannen Mack, i Sirilund.


 
1879-1890, kalles Vagabond tiden, eller kall det en 10 år lang dannelsesreise.  Vinteren 1880 var pengene fra Zahl brukt opp og han levde på sultegrensen. Han måtte tilslutt ta seg arbeid og jobbet som vegarbeider i 2år. Han trivdes godt, men spilte vekk alt for mye penger. Han var en sosial, oppvakt og hyggelig mann så han fikk innpass i borgerskapet. Han var to ganger i Amerika, første gang i 1882 med penger han fikk. Han jobbet med alt mulig for å klare seg, som vegarbeider, trikkekonduktør, gårdsarbeider osv. andre gangen var i 1886. Han var en stor sterk mann. Knut Hamsun var veldig inspirert av Nietzsche, Dostojevskij og Strindberg. Han leste mye og holdt foredrag rundt om og fikk litt på trykk.

Over Knut med damehatt, fra første Amerikaturen.  
Det andre bilde er fra Danmark, hvor de har kledd seg ut, 1890.




1890-1908, Sult kommer ut- sensasjon - genialt! Han tolker det moderne menneskets sjeleliv. Mange mislikte boka og andre roste den opp i skyene. Han brettet ut sin forakt for kjente forfattere, idrettsfolk i dag hadde vi nok sagt at han var litt høy på seg selv. Han var attpåtil stor og flott kledd litt spesielt så folk snudde seg etter han på gata.
Han flakker omkring og får mange venner, det første maleriet av han er malt av Alfred E. Andersen i 1891. På det andre bildet er han fotografert sammen med Henrik Jæger. Strindberg som han var så opptatt av ble han aldri noen venn med(de var nok for like).
Han er i mange kunstnermiljøer og mytologi er i tiden. Pan er en symbolreise i Rousseaus ånd. Hvor ren livsglede og lykke går hånd i hånd med det nervøse, forfinede menneske.
I 1898 gifter han seg med Bergliot, hun var vakker, rik og besatt av henne. Han skriver sin poetiske kjærlighetsroman Victoria.



De dra ut på reiser østover da han får stipend i 1898, til Helsinki hvor han blir kjent med Axel Gallen-Kallela og andre kunstnere. Bildet over er fra St.Petersburg. Moskva var eventyrvakker sier Hamsun.


Videre tar de toget til Vladikaukas og derfra hest opp i Kaukasusfjellene, der likte han seg godt. 
Det var en normal livsform som minnet han om Nord-Norge, der kunne han tenke seg å bo. Reisen gikk videre til Tiflis, Baku(et sted han mislikte). 


De ankom Konstantinopel/Istabul med dampskip. Der likte han å vandre rundt i basarene.

Victoria og Bergliot foto 1903.
Ekteskapet med Bergliot skranter, hun betaler mange spillegjelder for han. I april 1906 er det slutt, de tar ut separasjon. Bergliot får samværsretten til lille Victoria, som Knut forgudet.




I 1909 har han truffet skuespilleren Marie på 26 år, han har blitt 49 år, de gifter seg.
Han og Marie har ønske om jord og naturalhusholdning. Etter en tid i Elverum får de tak i et gårdsbruk på Hamarøy. Bildet over og Maria med sønnen Tore fra 1914. På fem år fikk de tre barn.

Markant vending i forfatterskapet, skifter helt stil når han flytter tilbake til Nord Norge. Realistiske samfunnsnormer og sosiale tendenser blir viktig og tematikk som nøysomhet, rotfatshet og det enkle livet med naturalhusholdning og bondekultur blir viktig. Som det skrives om i Sværmere 1904, Benoni og Rosa fra 1908 og En vandrer spiller Sordin, 1909. 
Hovedverkene fra Hamarøy tiden er: Børn av tiden 1913 og Segelfoss by 1915. Det handler om et samfunn som forfaller moralsk og eksistensielt. De flytter til villa i Larvik. 

Den kunstinteresserte Olaf Ørvig kalte båten sin "AS. Dampskipet Knut Hamsun"i 1914.


 
Som vi alle vet var det Nørholm i 1918 et gammelt gods som ble deres sted tilslutt, etter et kort opphold i Larvik. Der var han lykkelig og fikk ro, bare ikke barna kranglet og bråkte for mye. Knut var en god far som elsket å leke med barna sine, men ekteskapet var ikke alltid like enkelt. Marie var og forble en sterk støttespiller for han. 
Knut Hamsun var imot teknikk, men var den første til å skaffe seg traktor og la silofôr. Han jobbet ikke mye med jordarbeidet selv, men hadde ansatte. Han brukte tiden til å skrive bøker og i 1918 kom den humørfylte og lystige romanen "Konene ved vannposten".

Bilde av barna; Arild, Cecilia, bak Ellinor og Tore

Bildet av Marie og Knut, fra 1930. De hadde store gnisninger og var uenige. Marie ble mer og mer bitter og Knut ble mer og mer døv. På slutten av 30 tallet drar hun på opplesningturer til Tyskland, Østerrike osv. mange ganger. Der leser hun fra sine barnebøker og Knut sine bøker, da er hun lykkelig. 
Marie var den som tok kjørekort, tøft bilde og det andre er fra en forelesning hun hadde.

Dette var et lite innblikk i denne boka. Utrolig mange bilder av kjente forfattere og andre kunstnere som Knut kjente og har hatt betydning for han. Dette er en kortfattet og grei bok som sier litt om bøkene, reisene hans og livet. Mange fine fotografer som ofte kan si mer en tusen ord.

Skrevet av Øystein Rottem, billedredaktør Sissel Falck
Utgitt på Gyldendal i 1996
149s + stikkord.
Lånt på biblioteket


En liten liste over Hamsun bøkene jeg har lest nå og blogget om: 
Biografi, del 1 "Svermeren" om Knut Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi, del 2 "Erobreren" om Knut  Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi om Marie Hamsun, av Birgit Gjernes
Romaner:
Konene ved vannposten, 1920 
Segelfoss by, 1915 
Markens grøde, 1917,Roman Nobelprisvinneren 1918
På gjengrodde stier, 1949

søndag 22. april 2018

Gjernes Birgit "Marie Hamsun, et livsbilde"

  
Biografi om Marie Hamsun.
Marie Hamsun f. 19. november 1881 på Elverum – 1969 Nørholm, hun var skuespiller, forfatter og gift med Knut Hamsun
Jeg har lest så mye om Knut Hamsun(1859 – 1952) og føler at kona hans Marie må ha vært en utrolig person som har klart å holde ut med han. Jeg fikk vite en del om henne i Kolloen sine to bøker om Knut, men vil gjerne vite mer. Jeg dro på biblioteket og fant meg tre biografier om og av Marie Hamsun. 
Denne boka er skrevet av kulturjournalisten Birgit Gjernes, de ble kjent sommeren 1959 på Nørholm  og de to holdt kontakt de siste tiårene Marie Hamsun levde. 

 Marie Andersen var av bondeslekt. Hun var eldste barnet og moren Gjertrud og Carl fikk etter hvert 9 barn til hvorav 7 vokste opp. Foreldrene hadde en butikk i Leiret i Elverum, når prisene falt på tømmer i midten av åttiårene gikk den konkurs. Det ble tvangsauksjon og de overtok en ny butikk som også gikk konkurs. De ble «Konkursfanter». Faren Carl ble forsikringsagent og de kjøpte et vanskjøttet og i dårlig stand gårdsbruk i Strandbygda, Elverum. De hadde heldigvis en sæter «Nupen» som gikk godt. Marie gikk på Svanåsen skole og var gjeter og måtte passe søsknene, hun måtte arbeid som en voksen, fra hun var liten. De solgte gården i 1897og flyttet til Kristiania.


                                 Marie som Agnes i Ibsen sitt stykke "Brand " i 1905
Marie gikk på Ragna Nielsen private middelskole og fikk studenteksamen i 1902. Hun fikk skolejobb i Solør, men hadde en stor interesse for teater. Hun traff  skuespilleren Dore Lavik og blir med hans trupp. Dette er en stor tragedie for foreldrene og de klarer ikke å akseptere at Marie gav seg sammen med en halvgammel gift skuespiller, de var samboere i seks år. Lavik vil sette opp Hamsun sitt stykke og Marie skulle spille dette på Nasjonalteateret, slik treffer hun Knut Hamsun.
En lang kjærlighets historie, med sykdom og Dore som dør. Hamsun var svært ustabil, hun måtte lære seg å leve med det skjønte hun tidlig. Han kalte teateret for «Gjøglerlivet» ganske så ironisk. Knut fikk sin skilsmisse i april og 49 år gammel giftet han seg med Marie på 26, (det var 23 år mellom dem). De gifter seg 25. juni 1909. Allerede noen uker etter drar han fra henne for å være sammen med datteren Victoria og skrive. De flyttet etterhvert til Elverum, men var på utkikk etter en gård.

De fikk tak i Skogheim på Hamarøy, en gård på 100 mål. De flytter dit i 1911, bare noen kilometer fra Hamsund der Tora, Knut sin mor bodde. Tore ble født 1912 og de fikk fire barn på fem år.  Marie følte seg som en sjømannshustru, for Knut var stadig på farten. 
Marie var lykkelig og hadde tre nordlandskuer og gris, hun var litt av et arbeidsjern tidlig og seint. Etter 6 år finner Knut ut at de skal selge og de flytter til Larvik. Der bor de i et år, men liker seg ikke. Knut skriver på Markens grøde og har en drøm om jord, da er Knut nesten 60 år.
Nørholm var et gammelt herresete fra dansketiden, uten vann og lys. Det lå vakkert til, men Marie ville helst flytte tilbake til Hamarøy, men i 1918 kom flyttelasset til Nørholm. Hun elsket å jobbe i hagen, «Min største glede er arbeidsgleden», sa Marie


Med barna på Nørholm: Barna vokste opp. Knut var ofte urimelig på småting, når barna kranglet, men han var en snill far. Han regjerte og tok raske beslutninger,hun var langsint. 
Tore 1912-1995, utdannet maler. Den eldste sønn ble Marie sin beste og fortrolige venn. 
Arild 1914- 1988 overtok gården. Ellinor 1916-1987 var skuespiller, men slet med store psykiske problemer, hun ble lobotomert to ganger. Cecilia 1917-1985 slet også med psykisk problemer. Begge søstrene var ut og inn av ulike institusjoner.
Marie drømte om å stå på scenen igjen og i 1922 fikk hun dra på opplesningsturne i Tyskland.
Rettsaken mot Marie Hamsun i Grimstad tinghus 23. august 1946. Marie har på seg sølvcapen, selv om det var en fin sommerdag.
Marie var lojal mot Knut og hva han men mente under krigen. Marie og sønnen var medlemmer av NS, ikke Knut. 26 mai 1945 ble de informert og satt i husarrest, det skulle gå fem år før de møttes igjen. Tore satt sin straff på Grini og Arild i Åkebergveien og i Arendal.
En langhistorie ble rettsoppgjøret, noe jeg har skrevet om HER


Marie mellom Leif Hammer og Arne Johnson Ved utdelingen av Kirke og undervisningsdepartementets barnebokpris i 1958.

Marie gav ut «Smaadikt» i 1922, Knut like diktene hennes og oppmuntret henne. Hun gav ut to diktsamlinger og flere barnebøker, bygdebarn-serien i fem bind 1927-57. Knut likte ikke at jeg skrev romaner, men var stolt over barnebøkene mine.
 Marie var på mange rundreiser/foredrag i Tyskland 1939-43 med fulle hus. Hun snakket om Knut sine bøker og sine fortellinger. Dette synes hun var veldig greit, for det var nærmest borgerkrig mellom ektefellene. Nørholm var et ensomt sted hvor de knapt snakket sammen.

Etter krigen var de pålagt å betale mange bøter og fra 1957 fant de ut at de kunne tjene litt penger på omvisning, Marie var da 76 år. Hun viste grupper rundt i mange år, før hun ikke orket mer, sammen med seg hadde hun svigerdatteren Brit og eldste barnebarnet Anne Marie som overtok jobben etter hvert. Det var på en sånn visning forfatteren ble kjent med Marie i 1959. 


  
Marie ble gravlagt etter hennes eget ønske ved siden av Esben som døde i en trafikkulykke vel 20 år gammel, på Eide kirkegård. Hun var så glad og opptatt av barnebarna sine.


Marie under maleriet av Knut. 
Atskillelsen hadde vært en tragedie for begge. Nørholm hadde forfalt, taket lakk og malingen flasset. Marie ofret seg for å stelle så godt hun kunne med få midler. Marie skammet seg over at det ikke var penger så Knut fikk ordentlige klær den siste tiden han levde. De hadde heller ikke penger til begravelsen da Knut døde.  De var fem rundt kisten i hans begravelse, ingen prest, ingen taler, ingen blomster og det gikk åtte år før urnen kom i jorden. «fattigdommen var det verste av alt» minnes hun.
Marie var en kunstnersjel og likte å ha det vakkert rundt seg, både inne og i hagen.
Hennes nevø Kai Fjell, prøvde hun å støtte så godt hun kunne, med oppdrag i Gyldendal, men det falt ikke i smak hos dem.
Jeg har en opplevelse av at Marie var en god kvinne, som gjorde så hun kunne, det var mange stunder hun følte seg alene med barna, og at de to døtrene slet psykisk var tungt for henne, hun hadde mange tunge stunder, men også gleder i livet.
Marie døde på Nørholm den 4. august 1967, på Knut sin 110 årsdag, bitter og resignert, trett av dage.
Teksten på bildet: Kjære fru Birgit. Takk for alt. Marie Hamsun 14/12 - 68.

I forordet skriver forfatteren: sitat Marie var et menneske mange mente noe om. Sterk og dominerende, sa noen. Svak og ettergivende på samme tid, sier sønnen Tore som var hennes gode venn. Om hun var politisk svarte hun: «Jeg måtte rette meg etter den kongen jeg var gift med i det som i alt annet»
Birgit skriver: Marie var et menneske som hadde lett for latter og lett for tårer og kunne bli veldig rasende. Glad og slagferdig, men med en melankoli som etter hvert ga seg sterkere utslag. Full av kjærlighet og omsorg for sine nærmeste, men med liten evne til å være lykkelig. Liten tro på seg selv.
Hun var et betydelig menneske. Det viste seg i måten hun håndterte livet med Knut Hamsun på. Og selv om hun som regel føyet seg, beholdt hun en indre styrke, som særlig kom til uttrykk i årene etter krigen.

Boka er litt mye frem og tilbake i tid, litt vanskelig å følge kronologisk hva som skjedde. Men en personlig og fin bok fra en som tydeligvis kjente Marie godt og hadde fått mye informasjon av henne gjennom de gode samtaler med Marie Hamsun, og hennes familie.

Jeg skal nå til slutt ta en titt på Marie Hamsun sine egne selvbiografiske bøker Regnbuen (1953) og Under gullregnen (1959).
 Dette ble et skjematisk overblikk over Marie Hamsun, men jeg skal hedre henne ved å lage et smykke tilegnet henne til mitt Hommage til ..., prosjekt.

Utgitt på Aschehoug, 1994
Sider 185
ISBN 82-03-17201-6
lånt, biblioteket