En var bok om kjærlighet, musikk og om det å være ung og usikker
En ung gutt Axel, opplever å miste sin mor. Hun var som en støtte i livet for han og de hadde så flott komunikasjon over musikk som var limet mellom de to, i livet deres. Moren var sterkt alkeholisert og drukner på en familieutflukt.
Boka er både et familiedrama hvor vi opplever hvordan han og søsteren Kathrine som han ikke komuniserier med hverandre og faren som han bare småsnakker med ang. nødvendigheter som må utføres. Hvordan familien gradvis går i oppløsning og ingen har kontroll på noe.
En streben etter å bli den beste pianisten og debutere. Vi er i Oslo i slutten av 60tallet, de kaller seg de Unge Pianisters Samfunn og er både venner og rivaler. De har kolossale forventninger til seg selv og øver og øver, slutter på skolen og bare øver. De har et voldsomt press på seg fra spillelærere, kritikere og noen av elevene fra foreldre. Hvor galt det kan gå når man snubler i kjolen eller kommer ut av det.
Dette er meget bra beskrevet så jeg tror nok Ketil Bjørnstad har følt mye av dette selv på kroppen som en fremgangsrik pianist den gangen.
Kjærligheten og besetellesen Axel føler for Anja, som ikke ser han er nydelig, men ender desverre tragisk.
En vakker bok med nydelige musikkstykker innimellom.Den tar opp så mangt en ungdom strir med. Hvem er jeg! hvordan vil jeg bli oppfattet av andre osv. Han sitter i Orekrattet og drømmer og funderer.
God bok!
Lest av Haakon Strøm ca 11timer, utkom i 2009