Bjørn Hatterud "Mjøsa rundt med mor"

En skjønn liten fortelling om livet til Bjørn, "en livsreise" som jeg ble betatt av .

 Bjørn Hatterud.( se wikipedia) er funksjonshemma, han forteller om livet og oppveksten i Ringsaker, i Veldre nærmere bestemt på Byflaten. Byflaten var ei grend hvor alle kjente alle, der var det butikk, posthus og benker å sitte på. Nå er det bare private hus der, og ingen steder og møtes. Bjørn bor nå i Oslo, i Groruddalen sammen med Peder. Han flykta fra bygda når han var 21 år, for han ble mobbet som homofil. Nå har han bodd i Oslo i 21 år, men drømmer om å få bo i en lita bygd. 

Bjørn og moren drar ut på en biltur, hvor de minnes mye. Dette er en reise-metafor som har mange vinklinger. Historiene kommer i nåtid og fortid om hverandre. Fortiden handler om hvordan ting var når han eller forfedrene hans var unge, hvordan de levde og hva de drev med. 

Det er ikke bare den fysiske reisen som han skriver om, men en historie som forteller om hans barndom, med mange historiske tilbakeblikk på endringer at steder, byer, og om hvordan vi omgås hverandre. Hvor viktig det var å holde kontakten med slekta, og alt det den sto for. Samtidig å huske på hvor man kom fra, om klasseskille i bygde-Norge, det var enormt stort. Fra storbøndene på Hedemarken til husmanns standen man kunne hesje med og bestemme over, de som var nederst på rangstigen, som Prøysen. 

Den sosiale reisa som Bjørn har opplevd fra å være kroppslig dårlig, til å bli den mannen han er i dag. Jeg er imponert over han og alt han ble utsatt for i barndommen av u vitenskap og fordommer. Gutten som kom fra et arbeidermiljø på landsbygda, til å jobbe med kunst og ulike former av kultur i Oslo. (se linken over). Hans humoristiske måte å fortelle om seg selv, folk og steder er imponerende. Han forteller om hyttelivet, slekta, historiske ferjer, bruer som ble bygd og hvordan vi har endret reisemåter. 

 Moren var flink, de hadde lite penger og de hadde dårlig råd, men Bjørn minner tiden som en lykkelig tid. Moren sydde alle klærne til seg selv, og reparerte. Bjørn var gjerne fjerde person som arvet klær fra slekta. Hvor stas det var å få moped, da følte han seg fri. 

En hyllest til oppveksten han hadde, til foreldrene og stedet han kom fra, Ringsaker. For man glemmer aldri stedet og folkene man omgav seg med, det som var så viktig i barndommen. Nå har ikke slekta den samme betydningen, og man besøker ikke hverandre på samme måten. Vi dra til "Syden" i stedet.  

En fortelling som jeg likte godt, fordi den forteller om mitt nærmiljø, stedene og folket jeg kjenner så godt. Jeg ble inspirert av boka og skal få med meg mannen min, å ta meg en sommer biltur rundt Mjøsa. 

 Vinner av Kritikerprisen 2020 og ble Nominert til Brageprisen i 2020. 

Lucinda Riley og Harry Whittaker "Atlas, historien om Pa Salt"

Den åttende boka om de syv søstrene.

Alle søstrene (se nederst)  skal møtes ombord på den store båten Titan som Pa Salt eide, for å ta et siste farvel med sin mystiske adoptivfar. Men kjente de han egentlig, hvem var han?  De seks jentene som hadde vokst opp sammen i Sveits som vi ble kjent med i de seks første bøken og den ukjente som vi ble kjent med i den syvende boka. Den eldste av jentene, men vil hun komme???....

 Ombord ble det ganske kaotisk med de syv søstrene, deres barn og kjærester/menn. De ble 18 rundt bordet. Det blir mange heftige diskusjoner mellom søstrene, aner man en liten konflikt?

En dagbok som Atlas skrev, blir kopiert til alle søstrene. De avtaler å lese så og så mange sider hver dag og diskuterer hva de har lest. Disse dagboksidene forteller om Atlas sitt liv og alle opplevelsene hans. Fortid, nåtid og Atlas sine historier flettes i hverandre på en spennende og elegant måte.

 Her får vi vite om hvem Pa Salt var. Historien starter i 1925 i Sibir. To små gutter mistet foreldrene sine, flukten til Europa, hvor han og broren ble uvenner og det endte med dramatikk. 

Atlas kom til Frankrike i1928, tre år etter. Atlas var ganske så forkommen da han ble plukket opp og tatt hånd om av familien Landowski. Der fikk han bo, fikk omsorg og alt han trenger. Han bestemmer seg for å være den stumme gutten og kaller seg Bo, han er redd for å bli avslørt. Er det like lett å holde kjeft hele tiden? nei..... Han bodde hos Paul Landowski, det er billedhoggeren som laget den store hvite berømte skulpturen i Rio, så da fikk vi en liten repetisjon tilbake til boka som omhandlet det.

Atlas var en dyktig fiolin spiller og får spilletimer hos en av lærerne på musikk- konservatoriet, han traff Ell (kjæresten) som var jøde og sammen måtte de flykte da nazistene kom til Frankrike. Krigen er på anmarsj, og mye skjer, med forfølgelse, jødehat osv. 

 Vi følger dagboka og hører om deres reise til Norge og opp holdet i Bergen, 1938. Krigen bryter løs og de to unge menneskene flyktet til England. Tilfeldigheter gjør at får drive en bokhandel i London. Men de blir stadig forfulgt. Atlas får et brev, som endelig kom fram til han, ang. bestemoren som hadde død og han arvet henne. Han ble blitt en rik mann, men mye makt og forlovet seg med Ell med en vakker ring.

 De drar med båt til New York, og opplever mye i 1947. Han reddet en kvinne i Harlem der det oppstår bruduljer, og demonstrasjoner om raseskille, hun tar kontakt og de hygger seg sammen. Nye problemer oppstår og de skal flykte til Australia. De skal møtes neste morgen, men hvor er hun som han skal gifte seg med blitt av? 

Det ble noen år i Australia, gruvedrift for å finne opaler, før han vender tilbake til Europa. Litt vel mange tilfeldigheter, men han havner i Spania, og blir spådd. Noe han velger å tro på....ja, ja!

 Dagboka forteller hvordan og hvorfor Atlas og broren ble uvenner, fin fortelling om en vond tid. Hvordan han etter hvert fikk den ene adoptivdatteren etter den andre. En adopsjon skjer ikke på den måten, så tilfeldig og kjapt som det fremstilles her, men skitt au det er en roman. (jeg er litt negativ til slike lettvinte løsninger, har selv adoptivbarn og vet at på den måten ordnes ikke adopsjon).

  

Slutten var fin og det ble en verdig avslutning på boka, rørende! 

Det var mange ting underveis som var ganske rare, merkelige og uforståelige for meg. Men, slikt må man bare hoppe over, for det er jo tross alt bare en roman. 

Om sønnen Whittaker kan jeg bare si at han har gjort en stor jobb, med å fullføre dette prosjektet etter at moren døde og han skriver godt og fengende. Lucinda Riley sin bøker ble litt like, som om de ble bygget opp og rundt et skjema, mens denne boka var helt fri for dette skjemaet, med frie fortellinger som man aldri viste svaret på, på forhånd. Mye spenning og gode fortellinger, flettet inn i historiske hendelser.

Om han fortsetter bokprosjektet vet man ikke, men han la ut noen peker på at Atlas sin bror-sønn som har blitt flettet inn i en denne familien, om han ligner sin far, kan han lage mye bråk??? Så mye kan dukke opp.....

 Utgitt 2023, Cappelen Damm. Jeg fant den på storytel, 21 timer, 31 min på svensk, Herlig!

Serien:
Bok nr. 1: De syv søstre, fra 2014 omhandler Maia, oversetter, Brasil
Bok nr. 2: Stormens søster  omhandler Ally, seileren og fløytisten, Norge og Bergen

Bok nr. 3:  Skyggesøsteren fra 2017 omhandler Star, den jordnære, Nord England

Bok nr. 4: Perlesøsteren, utgitt 2018 omhandler CeCe, kunstner,  drar til Australia

Bok nr. 5: Månesøsteren, utgitt 2019 omhandler Tiggy, Skottland og Spania

Bok nr. 6: Solsøsteren, 2020 Electra, kjent fotomodell, handling er i USA og Kenya. 

Bok nr. 7: Mary, boka fra 2021.

 Andre som har lest og omtalt denne boka: Tine

Abida Raja "Frihetens øyeblikk" av Håkon F: Høydal

 

 En sterk og viktig bok om kvinnefrigjøring. 

Abida er storesøsteren til Abid Raja. Boka til Abid har jeg hørt som lydboka, han selv boka. Det var en skremmende oppvekst hans opplevde, og hvordan han ble behandlet av foreldrene er sjokkerende.  Han slet blant annet med en tarm som lakk, og som foreldrene ikke tok tak i, for de nærmest ble tvunget til å skjønne at han måtte behandles. Faren kalte Abid for en feilvare. 

 Storesøsteren Abida født 1973, den eldste av søsknene Raja. Hun var ei lita jente da hun ble med foreldrene til Pakistan første gang, der forlot de henne hos besteforeldrene. Foreldrene dro hjem til Norge. Hun snakket bare Urdu når hun kom tilbake til Norge for å begynne på skolen på -80 tallet. Hun kunne ikke norsk og alt var ukjent, Adiba kjente ingen på skolen. Hun var norsk statsborger, - men levde i en pakistansk familie, med pakistanske regler og oppdragelse. 

 Faren var en streng mann, som slo både barna som kom som perler på en snor og kona si, når det ikke gikk slik han ville. Faren ba ofte barna om å finne pinner som han kunne bruke til å rise dem med, når de hadde gjort noe galt. Faren var sjefen og bestemte alt i hjemmet. F.eks.: Abida fikk ikke delta i svømmeundervisning, pga. religion. osv. Hun fikk heller ikke gå i Norske klær, slik venninne gjorde. Faren kalte henne ei tispe, som ville gå i bukser. 

 Som ungdom fant Abida noen brev som faren hadde gjemte, der kom det fram at hun skulle giftes bort i Pakistan. 18 år gammel ble hun tvangsgiftet med en mann hun ikke liker, i Pakistan. Han var også en svært voldelig mann, og voldtar henne ofte. Sammen med denne mannen fikk hun fire barn, etter at de flyttet til Norge. Mannen jobbet mye, men alle barna og Abida var livredd han. 

 Abida klarte å flykte fra han og klarte å skape sitt egnt liv. Men for et fryktelig nedverdigende liv hun må ha levd i alle disse årene sammen med mannen sin. Det var heller ingen enkel sak, å få hjelp. Hun ble giftet bort det året hun skulle begynne på vg. skole i 2. kl., så hun hadde ingen utdanning. Hun viste egentlig lite om hva en skilsmisse innebar, før hun dro fra mannen sin. Som Norsk jente med Pakistanske røtter viste hjelpeapparatet, den gang lite om hvordan de skulle forholde seg til Pakistanske jenter som trengte hjelp.  

   Det tok syv år fra boka ble påbegynt til Abida endelig torde å slippe boka. Abid (broren) sin bok var opplysende og jeg endret mitt syn på han. Han støttet henne i ekteskapsbruddet og å gi ut boka. 

Abida sin bok synes jeg var en grusom historie. Har lest noen slike bøker før, men hennes liv må ha vært forferdelig. Med alle voldtektene, som er seksuale-lovbrudd. Hvordan han snakket til henne som skitten hore og hund. Ufff

 Les den eller hør den som lydbok i Storytel. Kanskje vi alle kan lære noe og skjønner mer om hvordan mange kvinner kan ha det.

 Lydboka utgitt på Kagge forlag. Det er yngste datteren som leser, utgitt som bok 2022, lydbok 2023

Anita Østerbø "Skammens mødre"

 

En fin historisk nær fortelling om jenter som ble alenemødre på 50 og 60 tallet.

Jeg viste at det var skam for både jenta og familien, om en kvinne fikk et barn uten å være gift på den tide, men ante ikke at de var så vanskelig den siste tiden før kvinnekampen slo til på 70- tallet. 

Boka handler mest om Anna, en arbeidsom og kvikk jente på 25 år fra Sogn som flyttet til Bergen i 1950, der hun har fått huspost hos en direktør-familie på Nygårdshøyden. Anna kom fra liten gård hvor alle i familien deltok i alt på gården. Det var et tungt og et strevsomt liv og Anna var lykkelig over å komme seg vekk. Hun kom til en streng og kresen Direktørfrue, som hadde mann og to små sønner. Hun jobbet fra morgen til kveld, og utførte alt av husarbeid for familien. De første månedene uten lønn, for det var prøvetiden. Hun klarte det og fant seg til rette, og klarte å takle den streng og kravfulle kona.

Ragnhild er hennes gode venninne som hadde flyttet til Bergen tidligere, og hadde det fint hos Dank-direktøren og hans familie. Anna ble sjokkert over hvor fint hun hadde det, stort rom, avtale og en grei og hensynsfull kone, som hun jobbet for. Anna skjønner at Ragnhild tross dette ikke har det helt bra. Etter en stund får vi vite at mannen i huset hadde voldtatt henne.    

Det er disse to og tre andre unge kvinner vi følger. Alle fikk barn utenfor ekteskapet. Det ble en kamp for tilværelsen, hvordan de ble sett ned på og lite verdsatte i arbeidslivet. De møter store utfordringer og må ta vanskelige valg som får store konsekvenser for dem seinere i livet.

 Ragnhild ble naturligvis kastet ut fra huset, når fru Sivertsen oppdaget magen hennes. Ragnhild hadde en søster i byen, men mannen hennes nektet Ragnhild å bo der, med en lausunge som snart ville komme. Hun kom inn på et mødrehjem, fikk en gutt som hun adopterte vekk. Ragnhild så hvem som adopterte sønnen hennes, det var helt tilfeldig...... 

Anna var ei jente som både passe husets to barn, lage mat og var en jente som direktør-fruen ikke hadde noen problemer med. Marie, var direktør-fruens svigermor som bodde i samme hus. De ble gode venner og hadde mange hyggestunder sammen. Anna krevet ingen ting og bodde nærmest på et kott. Både Ragnhild og Anna var arbeidsomme jenter, som arbeidet både sein og tidlig. Det var ikke store tabber de skulle gjøre før de fikk avskjed, og måtte komme seg vekk på flekken.

Broren til Anna tok henne med ut på dans, for hun var så glad i å danse. Hun treffer sjømannen Torgeir og hun ble gravid. Anna kom på et mødrehjem og føder Ingrid, hun skulle aldri i verden adoptere bort sin lille jente. Hva skulle Anna gjøre, hun fikk tilbake jobben, men barnet måtte hun få vekk. 

Ingrid ble plassert på et barnehjem til hun var to år, det ble enste utveg. Det må ha vært surrealistisk for mødrene som gikk inn på slike avtaler, for de fikk ikke ta en berøre bara sine på to år, bare se dem gjennom ei glassrute. Sjokk, fortvilelse, barn trenger kos og stimuli, det var det lite av....hva tenke myndigheten på den gangen?   

De fem kvinnene støtter hverandre og tar opp kampen. Vi møter Bergen bak fasaden. En spennende og rystende historie som ikke er så langt unna i år. Jeg er selv født -55 i en familie og synes dette høres utrolig gammeldags ut. Men det skjedde jo utrolig mye bra kvinnekamp på slutten av 60 tallet, noe vi hører om i boka og aller mest skjedde det på 70 tallet. 

En bok som grep meg voldsomt, kanskje fordi jeg selv har tre adoptivbarn (fra Sør-Amerika). Boka omhandler sanne personlige opplevelser, fra disse fem kvinnene. Heldigvis er tiden over når man skal holde alt skjult, for sannheten kommer alltid for en dag, og alle vil vite noe om sitt opphav. Jeg har sittet og sett på tv, den engelske serien om folk som vil finne sitt opphav via DNA, ganske så spennende. 

Dette er en viktig bok, historisk sett. Den er godt skrevet og med god variasjon i tematikken om de fem kvinnenes liv. En bok jeg sent vil glemme. For Bergensere må den være ekstra spennende, for gater, parker og miljø er så godt beskrevet, og ikke minst klasseskillet. 

Lydboka ble utgitt mai 2023, spilletid7t 47 min. storytel, bok utgitt som bok 2021

Valerie Perrin "Å vanne blomster om kvelden"

 

En bok om kjærlighet, savn og om å ta nye valg her i livet!

Vi blir kjent med Viloette som jobber på en kirkegård som gravlunds vokter i en landsby i Bourgogne, i Frankrike. Hun ble født av en mor som ikke ønsket barnet, og Violette har vokst opp i ulike fosterhjem der hun aldri ble sett eller behandlet som en familie medlem. Hun fant seg aldri helt til rette. Vi får hennes livs historie, inni mellom mange andre fortellinger, som krydrer og endrer boka på mange vis. Litt typisk fransk tenker jeg i starten, med utroe menn og mange sidesprang, men denne boka har  så mye, mye mer enn det.  

Violette treffer Phillipe Toussaint, og hun blir stormforelsket. Violette er bare 18 år når hun får datteren, Leo, eller Leoline som var navnet hennes. De gifter seg i 1989, samme dag som Leonine fyller tre år. Svigerforeldrene hennes mislikte Violette og overser henne, men elsker barnebarnet. Phillip er enebarn og gjør som han selv ville, han er bare ute og kjørte motorsykkel og lever livet. Det viser seg at han er en egosentrisk skjørtejeger.

Violette og Phillip får seg en jobb som bomvoktere for toget, dvs. det blir Violette sin jobb. Det er tog streik og togene blir stående, folk kommer seg videre på alle slags måter, men to mennesker blir sittende igjen på toget. Det er Celia og barnebarnet hennes Emmely. De blir med Violetta hjem og det utvikler seg til et helt spesielt vennskap, bare på de to dager de var sammen, vakkert. 

En dag kommer det et brev fra Celia med tre billetter til Marseille. De skal få bo på hennes hytte ved Middelhavet, de svømme og har fri. I ti dager opplever de en helt spesiell familielykke og Violette er så lykkelig, og glad, kan livet bli bedre? 

Det skjer utrolig mye som jeg synes forfatteren formidler på en spennende og vakker måte. Hvorfor var Phillip så urolig, hvor ble han av når Violette flyttet til huset på gravplassen, han ville ikke bo der? 

Men så skjer noe fryktelig vondt for Violette mister sin store lykke og glede i livet, barnet sitt … Hvordan kan man leve videre?

Sacha, som hadde jobben som gravlunds vokter, som Violette ble kjent med. Han lærte henne så mye om blomster, mennesker, te, filosofi og om livet. Han ble som en far for henne. Hun overtok jobben hans når han dro tilbake til India på sin lange reise. 

Det var Phillip som tross alt hadde svært mange problemer, men snakket eller viste det aldri. Han endrer seg totalt på slutten, en mann som våknet til slutt. 

Politi-etterforskeren Julien som vil oppfylle morens siste ønske om at urnen skal settes på denne kirkegården på en spesiell manns grav, som han ikke har noe kunnskap eller familieskap med. Her er fortellingen tilbake i tid, og vi hører om hans mor Irene og kjæresten hennes, som Julien naturligvis ikke visste noe om før han fant morens dagbok. Torde Violette og sats på kjærligheten ... lurer du på det, les boka ...

Absolut en rørende bok. Jeg har skjønt at noen synes den boka ikke var noe bra, men jeg tror de som mente det gav opp litt for tidlig, for den var litt treg i starten. (jeg holdt på å gjøre det samme). Dette er en trist og fin beretning om hvordan kjærligheten til livet og livet endrer kan seg, slik våre valg og ståsteder her i livet også endrer synspunkt etter hvert.

En rørende vakker fortelling. En bok som vokser etter at den er avsluttet, den er både poetisk og har en vakker historie! Den har både det lyse - med vennskap, litt krim og om det mørke og triste som rammer mange. Spesielt når det dreier seg om barn. Mange fine tanker. 

Utgitt i Frankrike 2018, på Norsk i 2022, 464 sider.

Magnus Takvam skriver om sin mor "Marie Takvam"

En nydelig biografi om poeten Marie Takvam, skrevet av sønnen Magnus Takvam.

Magnus Takvam forteller ganske så kronologisk om morens liv. Marie Skylstad f. 1926 -2008 fra Hjørundfjord på Sunnmøre, (Ørsta).  Hun var eldst av de fem barna på gården. Det var en god barndom, hvor alle var med i alt som skulle gjøres på en gård. Det var en vanskelig skoleveg på vinterstid, med bratte fjell og snøras. Marie fikk videre skolegang, noe f.eks. ikke søsteren Oddbjørg fikk.

 Marie traff Johannes Takvam, de giftet seg sommeren 1950 og fikk sønnen Magnus i 1952, samme år som hun debuterte 25 år gammel. Familien som nå var blitt fire slo seg ned og kjøpte en rekkehusleilighet på Oppsal, der Marie ble boende de neste 30 årene. Der var det utsyn til skog og natur som Marie kunne sitte i times vis å se på. Marie og familie Takvam var mye sammen med familien til Sigbjørn Hølmebakk som bodde i nærheten, og Torbjørg Nedreaas som bodde på Nesodden. 

 Ekteskapet røyk da Magnus var i tenårene. Han ble boende hos moren, mens faren og søsteren flyttet ut. Marie og Magnus hadde god kontakt med besteforeldrene og hver sommer var de der og møtte onkler, tanter og søskenbarn. Noe han minnes som frodig og fin tid. 

Marie jobbet i flere år på statistisk sentralbyrå. Hun begynte på psykologistudier, men ble ikke helt ferdig. Skilsmissen i 1969 gikk sterkt inn på henne og hun begynte å drikke, hun som aldri hadde drukket i ungdomstiden. Marie ble med i det radikale kunstner miljøet i Gabelsgate, inn i et miljø med samme røtter som henne. For å nevne noen: Aslaug Vaa, Inger Hagerup, Halldis Moren og Tarjei Vesaas.

Etter hvert ble klubb 7 det nye samlingssted. (Litt morsomt, jeg husker henne godt fra den tiden på klubb7, hvor hun leste dikt.) Der traff hun andre forfattere og filmfolk, og ble med i noen filmer. Det ble litt skandale rundt filmen "åpenbaringen" som Vibeke Løkkeberg, sto bak, men Marie brydde seg ikke om det. Marie på 50 år levde ut livet med folk som bare var halvparten så gamle, det ble den ny opposisjonell radikal ungdomstid for henne.

 I 1985 ble det antagelig nok bohem-tilværelse og utsvevende liv for henne og livet ble vanskelig for henne. Det ble noen kaotiske år, som førte til psykiatrisk sammenbrudd.  Magnus bodde delvis hjemme hos henne og på Blindern der har gikk på Journalisthøgskolen etter at han også hadde hatt en litt turbulent og utforskende ungdomstid. Dette ble en vanskelig tid for Marie, med alt for mye alkohol. Det merkelige var at hun klarte å skrive samtidig. 

 Hun reiste ofte vekk, for å kunne skrive. Kjøpte seg en reiseskrivemaskin og var borte lange tider av året. Hun hadde en sterk livsvilje, men ikke nok vilje ovenfor å drikke. Hun deltok stadig vekkulike scener som f.eks.: I 2000 på Bjørnsons-festivalen og hun var festspill-dikter ved Dei Nynorske Festspella 2003.

 Det gikk nedover med Marie, hun fikk demens, aldersdemens og mistet språket. Hun ble 80 år og feiret dagen med barn og barnebarn i 2006. Den 28 januar 2008 døde hun uten at noen var tilsted, hun ble funnet død på en inspeksjons-runden om morgenen. 

En vakker, modig og ærlig bok har sønnen skrevet om sin mor. Han forteller om moren liv på en kjærlig måte. Han og moren hadde helt tydelig et svært nært forhold, men hvor kom uroen hennes fra? Magnus undrer seg over hvordan hun kunne skape de vakreste dikt, selv etter at livet hennes ble på komplisert?

 Hennes forfatterskap omfatter mange diktsamlinger fra 1952-1997, to romaner, drama, og en barnebok. Hun mottok en lang rekke priser.

 Utgitt på Kagge Forlag 2021, 2020 sider. Biblioteksbok

 

"Kjæresten"Karolina Ramqvist

En ung kvinnes drømmer om hva lykke er, hus, penger osv

Jeg har lest andre delen av denne bok om Karin i  "Den hvite byen", Etter å ha lest hennes siste "Brød og melk" tenkte jeg at "kjæresten" som er 1. boka om Karin, måtte jeg få med meg. 

Det er sommer og Karin er alene i huset. Karin er kjæreste med John. Hun har fått et hus av John. John og vennene hans er på jobb, men hva slags jobb? Han tok på seg nye treningsklær, joggesko og Karin fikk en mobiltelefon med kontantkort? Hun venter på at han skal ringe, hva har skjedd? Han og kameratene er i det kriminelle miljøet. Vi sees snart sier han, men når vet man ikke.

 Hun kjeder seg og inviterer damene til Johns kamerater Therese, Linda og datteren Ella. Anna kommer med kokain. De drikker, tar kokain, fester og begynner å vurdere livet. Orker de å være gangster fruer mer, er det verdt all ventingen og hva som kan hende. All underkastelsen og usikkerheten rundt morgendagen. John har forbudt henne å forlate huset før han kommer hjem, bortsett fra å ta en rusletur med vakthunden Big.  

Vi får vite om hvordan Karin kom inn i dette miljøet. Hun og Therese jobbet på Ibiza, og treffer noen kriminelle menn. Hun har alt, vil leve dette livet som hun har alltid har drømt om. Hun har alt hva annet skal hun ønske seg? Jo, kanskje barn?

Hvordan livet til disse kvinne er fortelles det mye om, det handler om å se ut som vakker, tiltrekkende og sex kvinner. Utsende og klær, er sentrale ting, i deres liv. Karin undrer seg på om hun vil ha barn, hvordan er det å vokse opp med en far som er gangster. Linda har tenkt å stikke med datteren Ella, hun er lei dette livet. Bilen står ferdig pakket utenfor.  

Neste dag, en av telefonene ringer, hun går på do og spyr. Men hun vil ikke innse hva som har skjedd. Therese sover på sofaen, hun våkner og skjønner at Linda har dradd. Alex, kjæresten til Therese har kommet hjem, hun drar hjem. 

En bok som skildrer livet til kvinnen i gangster-miljøet på en reflekterende og ærlig måte. Kvinnen som må underkaste seg mennene, og makten de har over dem er skremmende. En bok jeg ble litt skremt av, for det er sikkert ganske tett opp til virkeligheten, tror jeg. Kvinnen skal bare være vakre, slanke og sexy kledde kvinner, uten noen meninger om noe. Bare lystre sine menn, så får de det de peker på. Skremmende!

 Utgitt 2010, 264 sider. Gyldendal 

Oppsummering april 2023

 

Etter seks uker på krykker ble det en reste-genser, måtte kjøpe en bunt med garn, ellers arvet og eget restegarn. Dette var vært en vond og slitsom tid, så heldigvis har jeg fått lekt meg med litt farger. Det har blitt alt for mye tv og alt for liten konsentrasjon på å få ferdig smykker til to utstillinger. 

Den som skal til Polen, har jeg snart i boks, heldigvis. To venninner blir med, fly og hotell klart, så jeg gleder meg til Warszawa og Plock tur. Det er heldigvis ikke før beg. på august, da må beinet være bra igjen.   

Langdikt av Carl Frode Tiller. En fantastisk fin bok, et langdikt. 

 Novellesamling Utskudd av Majken En fin samling noveller.

Tomm Kristiansen "Afrikanske Fortellinger" et fyrverkeri som lydbok der han selv leser fra boka, en morsom bok, med mange ulike fortellinger fra Afrika.  

 Bok i Elidas lesesirkel bok nr 6 : Forfatter fra Europa, 1880, "Nana" av Emile Zola. Her var det noe som var het litteratur for lenge siden, men ikke nå leger. 

                                                   

                           

Edouard Leve "selvmord",  En fin bok, til ettertanke og undring over at noen gjør slikt. Jeg klarer ikke å skrive om boka, har en hendelse for tett på, akkurat nå.

 Ida Marie Hansen "Jeg var gift med en bedrager". En tøff og vanskelig situasjon forfatteren opplevde. Selvbiografisk, og spennende som en krim. 

Brød og Melk av Karolina Ramqvist. En nydelig rolig og tankevekkende bok om mat, lukt, smak og medmenneskelige relasjoner.

Cecilie Enger  "Et minutts stillhet". en vakker og litt vond bok om å få hjerneslag. Hun har i over 40 år vært gift med engelske Thomas. Nå får hun ikke til å snakke engelsk mer, men sitt morsmål norsk har hun i behold.  

Ønsker dere alle en fin 1.mai. Her snør det!