Viser innlegg med etiketten Dahle Gro. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dahle Gro. Vis alle innlegg

mandag 21. januar 2019

Dahle, Gro "Karneval" Diktlesersirkelen





Diktlesersirkelen som Artemisias Verden organiserer er i gang igjen. 
Nå i januar er det  humor og glede som er temaet. 

Gro Dahle sin diktsamling "Karneval", bare tittelen sier noe om dette er humor, glede og hverdagslige episoder  fine formet som dikt.  Noen er svært enkle dikt, andre må man gruble litt over før man letter på smilebåndet og skjønner hva hun mener.

Si at du stapper moren din 
opp i en koffert. 
Hva får du da?

En håndbagasje

du må slite med opp trappene
inn gatene
over plassene
gjennom byene

Kanskje du vil sette kofferten din igjen

gjemme den på flyplassen
låse den vekk i oppbevaringen
Som om du virkelig skulle gjøre det
Som om det ville være nok
Ta en buss eller løpe
Bytte navn
Skifte adresse
Som om det ville hjelpe

Moren din er der

Moren din ser deg
Du trodde du la henne igjen
med kofferten
men hun er fortsatt med
halvt skjult
mellom øyenbrynene dine

Dette diktet liker jeg spesielt godt. Ja, hvorfor det?
Jo fordi dette kunne vært meg. Jeg synes moren min var helt håpløs, gammeldags og streng, for umoderne og jeg var i voldsom opposisjon til henne en periode da jeg var tenåring. Jeg var ikke snill og kastet de verste beskyldninger og trussler til henne.
Men, dette endret seg heldigvis når jeg ble eldre. Jeg har blitt som henne, hennes verdier og holdninger er blant annet noe som er utrolig viktige for meg den dag i dag. Så hun sitter der mellom øyenbrynene mine.
Jeg tar meg i å møte folk på samme måten som hun gjorde, plapprer i veg. Har den samme kroppsholdningen, elsker å jobbe i hagen, reise og oppleve nye ting. Men, utvendig ligner jeg på far.

Hvem er det som plystre ned veien
klokken seks om morgenen?

Det er ikke avisbudet
på den blå sykkelen
Gjenkjennelig på kjedet
og grusen som singler i oppkjørselen

Det er den gamle maskinisten
du hører
Det er han som plystrer alltid freidig
når du går
på sin tredje siste tur
langs gjerdene

Genseren bak fram
Hendene i lomma


Jeg liker veldig godt Gro Dahle sine dikt, de er litt undrende og fine. Skrevet i en kortform som gir en tid til tanker og tolkninger.

Dette er en diktsamling med utvalgte dikt fra 1987- 1997
Boka ble utgitt 1998, av Den norske Lyrikklubben. 


Mer om Diktleser-sirkelen kan du finner hos Artemisias

lørdag 12. mars 2016

Dahle Gro "Amerika"


En følsom, sterk, vakker og rørende novellesamling! 

En novellesamling som har tyve små historier. Det er en liten familie som har mistet et barn, en sønnen som døde for tre år siden. De som er tilbake er to voksene og et barn, de er så triste og vil søke etter ny lykke i det store landet Amerika.
Da de kommer til Amerika vil de at lille Åse skal skifte navn, kalle seg selv noe nytt feks. Samantha, er ikke det et fint navn foreslår foreldrene? Foreldrene sier at amerikanerne klarer ikke å si Åse, så det er for å hjelpe henne at de vil at hun skal kalle seg noe annet.
Er jeg en annen, Sam, kan jeg kanskje kalle meg og sklir ned i depresjon på den gule skolebussen. Jeg vil ikke være her, tenker Åse og ser seg rundt i bussen!

Savnet etter å måtte forlate alt, bildebøkene, lekene osv når de flytter fra Norge og inn i et hus  i USA. Det er et stort hus som de leier og er fult av andre barns leker.
Savnet etter broren, det kjente og depresjon over skiftningene i alt sem ikke sies. Alt hun vil spørre om, men kan ikke snakke om det med foreldrene, de hadde nok med seg selv. Savnet etter broren, den trykkende stemningen mellom foreldrene som krangler og det tomme som aldri blir sagt. Åse som tror og føler at hun hele tiden er iveien for de voksene, hun er lat, negativ, sur, vrang og føler seg ikke som andre barn.

Faren er så taus hele tiden og i etterkant spør hun se selv, "Kjente jeg han, denne mannen jeg kalte far..."
Hun sliter med tunge tanker som "Ønsket far at det var jeg som var død og ikke broren min..." og når foreldrene spør om hva det er så smiler hun slik hun har lært å smile, moren får et nervesammenbrudd.

Hun opplever et hull i verden etter at broren døde, men en dag spør hun far om hvor gammel han var, 8år svarer han og vil ikke si noe særlig mer.... Hun er 6 år og prøver å rømme, det er bare ut i hagen, men foreldrene blir redde. Åse er glad i sine foreldre sine og er redd for at noe skal skje med dem.

OY, dette er følsomme greier. Men, det er skrevet så vakkert og rett frem, minner mange av oss kan ha fra barndommen som bare er bagateller, men som man husker så godt. Her hører vi om bikinien som strammet og klør, så velkjente barndomsminner. Jeg blir glad og trist på en fin måte av boka.

En rørende novellebok, som jeg ikke klarte å lese mer enn to-tre noveller av før jeg måtte legge den fra meg og la de synke inn. De rørte noe i meg som skremte meg på en måte, men fanget interesse på en annen. Hvordan man handler og ikke ser og handler når man har opplevd noe så rystende som å miste et familiemedlem og drar fra alt det kjente, på søken etter noe annet? Er det rart man får vondt i magen og at livet ikke er så enkelt som om man vil ha det til? Den ender med at de reiser hjem, men er det enkelt etter  noen år og forlate noe?

Dette jeg har skrevet virker kanskje litt depressivt, men det er absolutt en bok jeg vil anbefale og den er flott.
Jeg syns coveret var så merkelig, men etter å ha lest boka skjønner jeg naturligvis valget. Det er fra dyrebildeboka hun var så glad i.


Utgitt på Cappelen Dam. Takk for leseeksemplar!
Utgitt 2015
Noveller, 208 sider.

Diktsamlingen "Karneval" som Gro utgav i 1998, den har jeg brukt mye. Jeg leste faktisk et av diktene fra den boka i mor sin begravelse "Si at du stapper moren din opp i en koffert. Hva får du da?"
Med det ville jeg si hvor mye mor betydde for meg, hvordan jeg var i opposisjon mot henne som ung og hvordan hun har preget meg. Jeg syns det diktet sier så utrolig mye og jeg syns at Gro Dahle er så flink til å si mye med få ord.
Fantastisk flink, dyktig, pedagogisk dame som sier mye om levd liv, livs visdom og får deg til å tenke!