Louis Edouard,Ken Loach "Samtale om kunst og politikk"

Et innlegg hvor (jeg blander meg) litt inn i debatten. 

 En samtale mellom den unge forfatteren Edouard Louis, og filmskaperen Ken Loach på 85 år. De snakker sammen om mangt og meget. De har oppvokst i to ulike tidsperioder og i to ulike land. Men, mye av tematikken er den samme, og de har begge jobbet med for å få dette fram i politikken. Ken Loach er fransk og har en litt annen vinkling, men egentlig er de enige i hvordan de fattige i begge land forblir fattige og de rike blir rikere. De er svært enige at spesielt media har en viktig rolle i hvordan de fokuserer på materielle vilkår og undertrykking, men også i politikken. Der de fattige blir framstilt som farlige, voldelige og late. Men, det er en kjensgjerning at folk som sliter økonomisk, blir stress, blir utålmodige og lite forståelses fulle oven for sine nærmeste. 

Edouard som forteller om fabrikkene som sliter ut folk, blir de syke og blir man skadet må de etter en stund tilbake på jobb, ellers mister de all stønad. (dobbel undertrykkelse). Slik faren til Edouard opplevde i boka. "Hvem drepte faren min" . I boka "Voldens historier"  snakker det mye om å være homoseksuell og vokse opp på landsbygda, hvor vanskelig det var, men er det enklere i byer? 

«Hope not Hate», å bli med i en bevegelse tror jeg på også. Der man kan være åpen, ha felles skjebne, felles trøst og støtte om man er fattig, homo eller har plager av annen art. (Men man må ha litt rest-ressurser for å klare det.) Har man kommet så langt at man blir husløs, noe som kanskje er mer vanlig i andre land, er livet håpløst som vi ser mer og mer av på tv og når vi er ute og reiser. E.L. vil snakke om konfrontasjon, istedenfor empati. Det skjønner man godt når man har vokst opp i fattige kår som han skriver om i første boka si  "Farvel til Eddy Belleguelle"  og det er det han ønsker å få fram, ikke empatien. 

 Spennende at de snakker om folk som stemmer ytre høyre, osv. (Jeg opplever også her på berget at de med minst skolegang og har lavtlønnsyrker ofte tror uten å blunke på høyrepolitikken. Noe vi nå ser tydelig i N. med strømkablene som høyere-siden gikk inn for til utlandet osv., men som folk flest skyller på nåværende regjering for. Skremmende!) 

 Neste tema er hvordan man ser på kunst og kunstnere i dag, det er viktig at kunstnere engasjerer seg i vg. utdannelse osv., sier E. det er jeg enig i. (Estetiske fag på skolen er viktig, ikke en tilleggsaktivitet. Selv f.eks. en elektriker trenger å lære om form, farger, komposisjon for at anlegget skal se pent ut.)

 Tilgangen til kunst og kunstformidling er nok bedre i N. enn i England og Frankrike. Her har vi mange tilbud til både barnehager, ungd.sk. og vg. skoler, og de offentlige museene har mange gratistilbud om omvisninger og foredrag til barn og unge (jeg har jobbet mye med det). Det som er en «miss», er det at det er opp til skolene/lærerne å engasjere seg, der ser man store forskjeller på småsteder og i byene, det bør det gjøres noe med. 

 (Man må lære noe om kunst og kunstforståelse for at kunst kan nå ut til alle, om det er på film, i gallerier eller på teater, det må ligge i alle læreplaner. Vi har også teaterbilletter og kino stønad i N. så det koster ikke all verden, i forhold til mange andre land. Her går det mer på om man er oppvokst med å gå på f.eks. teater. Jeg har ofte hatt med elever i vg. skole på teater som aldri har vært på teater før, sjokk for meg.  Må legge til at moren min jobbet på systuen til Det Norske teater fra jeg gikk i tredje klasse, så jeg elsker teater, men er ikke flink nok, nå. Når ungene var små, var det en ofte bursdag gave.)

 Trygghet i arbeid, bolig, trygd osv. er utrolig viktig. Det fant moren til Edouard i denne boka.  (Jeg kjenner alt for mange som har prøvd å leve som kunstnere/kunsthåndverker hele livet og blir minste pensjonister. Det er hard, man har ikke penger til innkjøp av materialer og drift mer. Jeg har heldigvis hatt jobb i skoleverket i mange, mange år og får ok pensjon).

Det blir et tøft år for mange i år, med økte pris på mat, strøm og alt annet vi trenger. Men, ikke for politikerne som ikke skjønner at vanlige folk, ikke tjener så  mye som dem. 

 Dette ble et langt innlegg (med innblandinger av mine påstander) på en ekstremt tynn og engasjerende bok.

Anbefales!

Sett den opp på pensumlista!

Lest den som bok i Book Bites, 62 sider. 

TIPS: Å være fattig i Frankrike, da er dette en spennende serie om: Veron Subutex, 3 bøker

Les også gjerne Tine sin omtale

Ravatn Agnes "Gjestene"

 

Misunnelse kan gjøre mye rart med folk?

Kai og Karin er et ektepar med to barn, de har fått låne ei hytte av en gammel bekjent av Karin. En jente hun vokste opp med, Iris som i dag er skuespiller. En konflikt ødela vennskapet deres og nå ville helst ikke Karin ha noe mer med henne å gjøre. Så en dag kom det umulige møte, helt tilfeldig ute på byen treffes de. Karin og Kai kom i prat med henne og Kai som er snekker ble raskt hyret til en jobb på hytta.

Dere kan få låne hytta vår, om Kai kan reparere brygga, sier Iris. Barna ble plassert hos besteforeldrene og de dro av sted. Oyyy, for ei hytte? En moderne overklasse hytte med "høy standard", ikke noen vanlig "skjærgårds stuga" i Oslofjorden, nei. 

Karin synes det er flaut og liker seg ikke der, særlig etter at hun hadde gått en tur og en mann hadde kommentert at dette er privat eiendom, men hun latet som ingen ting og pratet med han. Hun synes dette stedet var litt for tåpelig, overfladisk og snobbete. Det er jo alt dette hun kunne ønsket seg innerst inne, men aldri vil få, hun var jo bare en kommuneansatt jurist. Hun ville dra hjem, mens Kai synes det er døds kult å være der. 

Da Karin møtte mannen som sa at det var privat eiendom, hadde hun kommet med en løgn til han. Han hadde provosert henne og hun var litt rappkjefta og ble litt høy på seg selv som bodde på den lekre hytta. Det viser seg at mannen er Per Sinding og kona Hulda Ekhult, Karin sin yndlingsforfatter.

Kai og Karin blir invitert over til forfatterparet, etter at de har møt hverandre igjen. Det blir et psykologisk drama, hvor de forsnakker seg og ikke kan de sosiale kodene, og juger så de tror det selv. En spennende og morsom tematikk, som kanskje ikke er helt vanlig, men som jeg kan se for meg skjer i det virkelige liv. 

Morsomme scener, godt bygd opp dramatisk og et flott komponert plott. Her var det mange ting som slo sprekker, både ekteskap, troverdighet, innsikt og ekteskapet. Jeg satte like stor pris på lydboka, akkurat slik som Per synes det ble et morsomt skuespill. Jeg måtte til stadighet dra på smilebåndet, over alle påfunnene og tullprat. 

Lydbok fra Book bites, utgitt på Samlaget 2022, Lest av Sara Hellmann

Ekman Kerstin "Løpe ulv" ,

 En rørende vakker skildring av dyr, natur og over å bli eldre. 

Ulf har vært skogvokter og formann i det lokale jaktlaget, han sitter og tenker på hunden han hadde en gang, Kasper som klarte å få 28 elg i skuddhold. Nå har han blitt 70 år og pensjonist. Han sitter i sin gamle camping-vogn i skogen og får et syn. Et øyeblikks øyenkontakt av en stor voksen flott ulv står utenfor campingvogna, men forsvinner like raskt. Ulf finner et hår etter han som han legger i lommeboka og en skrott av et dødt dyr som ulven hadde gjemt under noen trær. Han kaller han Høgbein.

Ulf blir besatt av å holde dette hemmelig, selv for kona Inga, som han har vært gift med i snart 50år. Han klarer ikke å snakke om det voldsomme synet som rørte han på en helt spesiell måte. Alt fra han12 år har jakt vært en viktig aktivitet for han. 

Ulf, blir kaldt Uffe og han sitter og blar i den gamle notat/jakt-boka fra den gangen og ler litt over notatene han skrev som gutt, korte notater med minimalt innhold: -om hva slags dyr han skjøt, -været og stedet hvor dyret falt, og noen litt lengre utredninger, som fraktaler (is som danner mønster på vann)

Jaktlaget har fått tildelt lisens på å skyte to ulver. Ronny kommer begeistret og forteller det, noe som blir en sterk påkjenning for Uffe, som sliter med angina smerter. Vet han om Høgbein? Ronny og Uffe blir uvenner.

Vi hører mye om privatlivet hans med Inga, søsken og barn...  En kveld får han en oppringning fra Elna og Affe, han må komme med en gang, ta med rifle for sauene... det ble tøft for han, men sender bilder og rapport til fylkestingets naturreservat. Hva han fokuserte på røper jeg ikke....

Uffe, sier fra seg vervet som formann i det lokale jaktlaget, han skylder på hjerteproblemene. Han får havner på sykehuset, og kommer hjem der det har skjedd litt av hvert, både positivt og noe svært negativt.  

Kerstin Ekman ble født i 1933 dvs. hun er 89 år og jeg synes scenene som hun beskriver av det eldre ekteparet er sjarmerende og vakkert skildret. Hvordan de er ovenfor hverandre og hvordan de har gode antenner når en av dem sliter. Nydelig og følelsesmessig skrevet, dette rørte meg.

Kerstin Ekman har skrevet mange fine bøker. Jeg har bare lest boka  Hunden før, en vakker bok om en hund som roter seg vekk. Jeg har ei bok ulest som jeg arvet i bokhylla, så jeg ønsker å lese mer av henne. 

Coveret var utrolig nydelig og passet perfekt til boka. Det lille gull glimtet i øynene har lurt meg til å sette meg ned og finne ut hvordan det gikk med Uffe og ulven. Jeg trodde innholdet var helt annerledes, enn jeg så for meg, men dette var absolutt spennende og en god bok. 

En fantastisk fin bok jeg vil ha med meg lenge!  

Svensk bok, på Norsk utgitt i 2022, Aschehoug, 177sider. Kjøpt selv. 

Å oppleve ville dyr og se dem på nært hold har jeg opplevd flere ganger, møte med bjørn. Det var når vi bodde på landet og drev med sau. Det er en merkelig og mektig opplevelse. 

Vigdis Hjorth, "Femten år, den revolusjonære våren"

 

Om å føle foreldrenes press, og ikke kunne bestemme selv. 

 Paula bor sammen med mor, far, storesøsteren Elisabeth og lillebroren Lasse. Hun synes hun hadde hatt en barndom som hadde vært helt vanlig, fulgt av alle rytmene i årets gang, påsken, jula, skiturene sommerbesøk hos besteforeldrene osv., men det var noe som skurret. Familien var hennes viktigste personer, men som midt-barn opplevde hun ikke å bli sett. Alle forventningene og hvordan foreldrene presser Elisabeth til å få fine karakterer, og lillebroren Lasse som var så flink til alt, hjerteknuseren. Hun hadde heldigvis venninnen Karen. 

 Om sommer finner Paula morens brev, som hun har skrevet til mormoren og lurer seg til å lese dette. Det var bare fult av løgner og tull, hun kjenner seg ikke igjen. Faren hadde ikke fått lønnsforhøyelse og Elisbeth gjorde ikke god eksamen. Paula bestemte seg for at hun ikke ville være med til mormoren på Rødøy. Men det var ikke tale om å lure seg unna. Faren kjører dem over fjellet til mormoren, og drar igjen med en gang. Paula tar seg av Lasse og lærer han bokstavene og å fiske. Han får skryt, og hun skjønner at mormoren ikke liker henne. 

 Elisabeth var tvunnet til å gå på det kristelige gymnaset som kostet mye, men var ikke opptatt av gode karakterer, så hun strøk til eksamen. Paula ble sjokkert over at moren forskjønner familie situasjonen, ovenfor familien. Hvorfor var moren ikke ærlig ovenfor moren sin, de var jo religiøse. Hun skulle ikke bli som moren, men fortelle sannheten til enhver tid. 

Hun skulle konfirmeres, men torde ikke si det at hun ikke ville. Hun klarte å finne på noe smart sammen med presten som skjønte henne og de hadde gode samtaler. 

 En fin bok om ikke å tollere andres meninger og å leve på løgner, men være fri. Håper hun tilslutt klarte å få sin vilje igjennom. Skremmende at konfirmasjon enda er tvang i enkelte hjem/miljøer. Jeg vokste heldigvis opp i en familie hvor vi fikk ta egne valg, om konfirmasjon, skole og yrkesvalg osv. Så jeg tok valgene selv, og har for eksempel aldri konfirmert meg. 

 En meget god bok, håper den kunne komme på pensumliste for elevene på ungdomsskolen. 

Anbefales på det varmeste. 

Utgitt 2022, lånt på biblioteket

Gunnhild Øyehaug "Hjartet i skalkeskjulet"

En fascinerende liten bok med ulike essays!  

 Litt av en pangstart med Giacometti sine fantastiske skulpturer, og det minner meg om at det er alt for lenge siden jeg var på Louisiana Museum, en av mine yndlings museer i KBH.

 «Å lese» Det var morsomt å lese hvordan hun tenkte på å skrive fortellinger/romaner ut fra sitt eget hjerte som ung og da skulle man ikke kjenne til alle klassikerne, morsom og annerledes tenking enn alle andre folk har. Hun ble skremt da faren sa hun burde studere litteratur, for da måtte hun jo nettopp det. 

 Jeg synes hun har mange morsomme, spesielle tanker som er så befriende å lese. Særlig likte jeg tolkningen hvor hun snakker om Edvard Munchs bilde "Tre stadier" og sammenligner det med norrøne normer og Edith Södergrans sine dikt.

 Nikolay Astrup sine bilder skjønner man kanskje ikke med en gang (eller som svært ung) som hun her forteller om. men når man har lært litt om kunst og virkemidler ser men på bilder på en helt annen måte. Hvordan Astrup sitt bilde blir betrakter i henhold til Olav H. Hauge, synes jeg er fine tolkninger og kommentarer. Et essays som mange kunne lære noe av.

 Om pianotimen, harmonier og disharmonier skriver hun om i musikk, det finnes i alt mener jeg også. Drømmene hennes om å hente vann, og entusiasme, morsomt og får en til å undre seg, hva er hva? spennende tanker. 

 Hun skriver om hvor stor del det uferdige er, når man skrive en bok, det er det viktigste og ja det gjelder i alt skapende arbeid og for min del den mest spennende. For man vet hva man starter med og hva ønsket at slutt resultat vil bli, men prosessen i mellom dette er det som virkelig er spennende å jobbe med. Noe jeg ser vi begge hygger oss med. 

 Filmen "Speil" fra 1975, av Andrej Tarkovskijs ble jeg skikkelig gira på å se, den hørtes ut som noe jeg liker. Hvor han jobber med virkningene og mulighetene i films språket. Takk for tips!

 Skisporet som hun kaller siste del, hvor hun sier noe om skulte referanser. Det er noe vi alle har og bruker hele tiden, uten at vi kan kalle det kopi. For det kan noen ganger bare være et ord, en stemning osv. Her i denne korte boka er det mye å hygge seg med, av refleksjoner, unike tanker og helt til slutt det fine diktet. 

Veldig bra essaysamling, som jeg har storkost meg med.

Utgitt på Kolon Forlag 2022. Lese eksemplar fra forlaget, 106 sider

Del 2 av "Kvinnen jeg tenker på om natten" av Mia Kankimäki

     Del 2 av boka "I fotspor til mine heltinner "tar Mia Kankimäki for seg fem kvinnelige Oppdagere. Mia kaller dette prosjektet, "hjemmelaget yrke": Skrivende oppdagelsesreisende:

NB: Jeg elsker å lese biografisk stoff, så jeg surfer rundt på nettet samtidig som jeg leser om hver enkelt av Mia sine heltinner, så det tar sin tid. Men, kanskje kan jeg bruke det til noe, derfor noterer jeg i hytt og gevær. Det er så spennende å finne annet stoff/bøker om dem samtidig. Som havner på min lange må lese liste. 

Del to:  Det var et sjokk for Mia og komme hjem til Finland etter å ha vært i Afrika. Drikke vann fra krana, gå på gata uten frykt for å bli ranet, kjølig sol osv. Samtidig strevde hun med å komme videre. En dag finner hun ut at de hun vil finne ut mer om de oppdagelses reisende kvinnene:

  Skrivende oppdagelsesreisende:"Det var 1800 tallskvinnene som var ferdig med å stelle med barn og familie, som gjorde drømmen virkelig og dro ut i verden i korsett og lange skjørt". I denne boka er det historien om 5 middelaldrende kvinner, som rev seg løs fra det kjedelige livet hjemme, hundre og femti år før det ble moderne. Menn som var oppdagelses reisen de kom hjem som helter, og kvinner ville også ut i verden, og sette sine lyster ut i livet, men gjett hvordan folk betraktet dem?. 

Etter at Mia hadde jobb med å kutte ut mange ble det  fem, tre av dem skriver om her. Det var helt spesielle kvinner. De hadde ikke penger, hadde ikke god fysisk form, ingen vitenskapelig utdanning, ikke støtte i samfunnet, og ikke helt ung eller  friske men dro avsted. Derfor har forfatteren valgt disse fem: (Her en liten fakta blokk om tre av dem, skal du vite mer må du lese den utrolig morsomme boka, for forfatteren bryter ofte inn i fortellingen, med sine synspunkt og kommentarer)

1. Isabella Bird, født 1831- 1904 fra  Yorkshire i England. Oppdagelsesreisende, fotograf, naturforsker/ botaniker, forfatter av 11 bøker og avis-skribent. 

Hun var gammeljomfru og prestedatter som led av søvnløshet og hodepine og var deprimert. Hun gikk til legen, han anbefalte henne å ta en tur vekk, kanskje til Brighton. Hun hørte på legen, men kjøpte billett til et litt annet sted: til Australia, hun var 42 år gammel da hun dro ut i 1872. Hun reise verden rundt alene de neste 30 årene. Skrev titalls reiseskildringer og ble opptatt som kvinnelig medlem i kongelig geografisk selskap. 

I Australia klatret hun på høye vulkaner og red på hester på mannfolkvis, over skrevs. Hun synes Australia var litt kjedelig og dro til Hawaii. Der ble hun et halvt år, det var paradis synes hun.  Dro videre til Colorado i 1873, til Rocky Mountains. Der bodde hun i ei koie med jegere, og forelsket seg i en øyet, fredløs mann som fridde til henne. Hun takket nei og dro hjem. Han ble skutt et halvt år etter. Hun gav ut to bøker, reise-skildringer fra denne turen, som ble veldig populære. 

Når hun kom hjem, ble hun den prektige kvinnen igjen. Hun levde et schizofrent dobbetliv, -den anstendige kvinnen hjemme og -den viltre, frie kvinnen på tur. Det ble kjedelig å være hjemme, hun tjente bra på bøkene og skrev til Charles Darwin om hvordan fjellklatring i Andesfjellene var, han frarådet henne dette. Så hun dro i 1878  til Japan i stede. Et fremmed land hvor man ikke snakket engelsk. Hun dro med en hjelper over mange lange "hvite" strekninger på kartet. Hun registrerte hver by, hvor mange hus, temperatur, vegetasjon, folket og maten. Over alt hvor hun dro, hver dag. 

Kyoto synes hun var verdens vakreste by. Hun dro derfra med båt til Kairo. Fra Kairo gjennom Sinai-ørkenen (18 dager på kamel), ble syk og veldig skuffet over munkene på Sinai-fjellet som var full og bare opptatt av å tjene penger. Dro hjem etter et år på reise, skrev bøker om turen. Det kom ut to bind i 1880 fra denne Japanturen.

Hun giftet seg i 1880 med legen John Bishop, han døde bare noen år etter. Da var hun fri og neste tur gikk til Sentral Asia, -Himalaya. Major Sawer reiste hun sammen med til Persia (en forferdelig tur som nesten tok knekken på henne) 57 år. Hun overlevde og dro alene gjennom Syria, Tyrkia, Armenia og kom hjem etter 2 år. Dette ble det bøker av og hun ble invitert for Dronning Victoria og holdt flere foredrag. 

Isabella har blitt 62 år, er i dårlig form men drar på en lang tur med foto-apparat de neste tre årene til Korea, Kina og Japan. På denne turen opplevde hun litt av hvert. Dette endte naturligvis også i noen bøker. Hennes siste tur ble til Marokko, med telt på hesteryggen alene i Andesfjellene. 

Hun hadde pakket ferdig reiskista si og skulle reise til Kina, 72 år gammel. Hun døde en oktober morgen i 1904 i sin egen seng, alt pakket og klart for nye eventyr. 

 2. Ida Pfeiffer, født Reyer 1797-1858 fra Østerrike. Kone, mor, Oppdagelsesreisende, 2 ganger rundt jordkloden, forfatter av mange reisebøker oversatt til 7 språk

Hun var datter av en velstående familie, og hadde fem brødre. Faren oppdro alle barn likt, kledde henne i gutteklær og farens ønske var at hun kunne bli offiser. De fikk en streng oppdragelse hvor de lærte å tåle både lite mat, smerte og harde forhold. Dette fikk hun brukt for seinere i livet.

Wien, hun var 44år, hadde to sønner som var ferdig utdannet og flyttet ut. Mannen Doktor Anton Pfeiffer hadde tatt seg jobb i Lemberg, hun ble sittende alene og studerte globusen. En pilgrimsvandring ble unnskyldningen hennes for å dra til Konstantinopel. Hun klippet håret og skrev testament og 1.mars 1842 dro hun med dampskipet. Det tok 14 dager å komme seg til Konstantinopel, hun lærte mye om alt mulig på den reisen, om overnatting, drikkepenger osv. Kledd i kysehatt og biedermeier-drakt var reise-antrekket hennes på alle hennes reisene. 

Hun dro videre til Kypros, Beirut, Jerusalem, Libanon, Egypt og Italia. Hun skrev notater hele tiden og da hun var tilbake et halvt år seinere ville en forlegger utgi dagbøkene hennes, de kom ut i 1844, (anonymt)de ble en suksess. Honoraret ble til ny reise til Island og Skandinavia, i 1845. Hun hadde lært seg preparering av planter og dyre-prøver og den nye oppfinnelsen fotografi.

Hun solgte alt hun eide og dro på sin 1.ste jorden rund tur fra 1846-1848, besøkte flere land i Sør-Amerika, Tahiti, Kina, India, Persia, Lilleasia og Hellas før hun kom tilbake til Wien. Hun skrev et trebindsverk fra turen, som utkom i 1950, på engelsk året etter og på mange språk. Hun samlet inn planter, biller, sommerfugler og etnologiske gjenstander som hun solgte til museer. Hun møtte sterk motstand blant enkelte, særlig mange menn likte ikke at hun reise rundt på denne måten, men hun ble en kjendis.
   

Den 2. jorden rundt turen varte fra 19851-1855, da dro hun i den motsatte retningen. Den turen tok 4 år og hun var mye syk på turen. Via Berlin, London også til Sør- Afrika, Borneo, Java, Sumatra, Indonesia. Mange steder var hun den første europeer folk hadde sett. Hun padlet på elvene og ble kjent med dajakene (hodejegerne). Hun ville i Sumatra til baka-stammen (som spiste menneskekjøtt), hun var ikke redd, for hun mente at hun var for gammel og seig til å spises. Men dit fikk hun ikke lov av myndigheten til å dra, hun ble stanset. Turen videre gikk til Mellom Amerika, og videre til USA. På reisene samlet hun ukjente planter og mineraler, som hun solgte til naturhistoriske museer. Hele tiden skrev hun rapporter, om stedene hun kom til, funn hun gjorde osv. Hun kom hjem i 1855, da var hun 57 år gammel. Hun fikk ofte gratis billetter på reisen for hun var blitt berømt. Denne turen ble det 4 bøker av, med navnet hennes på forsiden. 

Madagaskar 1856-1858, og det ble hennes siste reise. Hun kom til Sør- Afrika og skulle utforske Madagaskar, der ble hun tatt som fange og satt 53 døgn. Det var div. politisk stridighet der og hun ble utvist derfra 1857. På Mauritius fikk hun malaria og dro hjem i mars 1858. Hun døde i brorens hus 27 okt. 1858. Reiseskildringene fra denne turen kom ut i 1861 i 2 bind, ink. biografisk stoff skrevet av sønnen, Oscar Pfeiffer.

3. Mary Kingsley f 1862-1900 fra England. Hun pleide foreldene til de døde, dro hun til Vest-Afrika, britisk oppdager, etnolog, skrev reiseskildringer og samlet mye til Natural History Museum, London 

Faren var lege men, nesten aldri hjemme. Han var hos ulike adelige i Asia, Amerika osv. En far som ikke var tilstede, men som Mary så opp til og ville gjerne vært med han. Moren var svært deprimert og var store deler av Mary sin oppvekst sengeliggende. Mary lærte å lese av lille broren Charles, hun lærte seg latin, fysikk, kjemi, matematikk, biologi og samfunnsvitenskap. Dette var i Victoriatiden og kvinner fikk ikke utdanning, så det ble selvstudier. 

 

Foreldrene døde med noen ukers mellomrom, hun var 29 år og fri. Hun reiste en tur til Kanariøyene i 1892 noen måneder. Hun og broren flyttet til London, der tok hun sykepleier kurs i tropiske sykdommer, hun ville dra til Vest-Afrika. Dit dro hun i 1893 med enveisbillett, til Saint Paul som var det sydligste punkt. Hun reiste alene, men var en munn rapp og frisk dame, som svarte at hun lette etter "han", og pekte den retningen hun skulle når hun ble spurt om hvorfor hun reiste alene. Hun dro mot nord i til Calabar, en tur på 4 mnd. og båt hjem.

Året 1894 var hun på farten igjen etter å ha lært litt mer om preparering av Albert Günter ved British Museum, og hadde fått kontrakt med et forlag. Hun var 32 år og dro til Fransk Kongo. I langt skjørt, korsett og hvit bluse dro hun med to veivisere på floden Ogooüe. Hun var ikke redd for noen ting, bannet og svor når noe gikk galt, og hun hadde mye selvironi og lo mye. Hun var alltid pen i tøyet, og hadde visst nok bukser på under skjørtet for ikke å få stikk, bitt osv. 

Underveis hadde hun med div handelsvarer som fiskekroker, tobakk osv. som hun byttet i transport og mat. Underveis hjalp hun også syke, hun hadde jo lært tropisk sykepleie. 

 "Fang-ene" en stamme i boområde, var fangstfolk og menneskeetere. Hun ble venner med dem, men så makabre ting der også. Hun klatret sammen med noen av dem opp på en 4000høy vulkan som det tok 7 dager å komme opp på. 

Under hele denne turen som varte nesten et år hadde hun sendt kassevis med innsamlet materialer av krypdyr, sommerfugler, fisker osv. til British Museum. Avisene skrev om hennes ved hjemkomst og det ble stor ståhei når hun gikk av båten, med apen sin på skulderen. 

Tilbake i London, der var alt som før. Hun gikk i selskaper og holdt foredrag over alt. Skrev to bøker, det var visst litt av et mareritt oppi alt. Bøkene kom ut i 1897, -99 og ble bestselgere. Hun ble en betydningsfull kvinne i kolonipolitikken, for hun hadde mange egne meninger. Hun ble en betydningsfull kvinne i kolonipolitikken, for eksempel var hun mot misjoneringen i Afrika.  

Boerkrigen herjer i Sør -Afrika og Mary fikk sydd seg sykepleier-drakt og dro til Cape Town. Tyfusen herjer og hun hadde ansvaret for 100 pasienter, det hjalp ikke at hun drakk vin og røykte om kveldene. Hun ble syk og døde 3. juni 1900, 37 år gammel.

  

4. Aleksandra David-Neel f 1868-1969, Belgia/fransk reisende. hun skrev over 30 bøker om sine reiser, filosofi og religion. 

5. Nellie Bly .f 1864-1922. Amerikansk. Reiste jorden rundt på 72 dager, var pioner innenfor undersøkende journalistikk

NB: de to andre kvinnene 4 og 5 kommer det mer om. For meg blir dette et mer dypgående prosjekt som jeg bruker alt for mye tid på, men akk så morsomt. For jeg leser ikke bare om dem i denne boka, men har div. andre infokilder som: bøker, video snutter osv. som jeg leker meg med, og googler mye rart som de drev med.

Tror nok jeg skal lage noe ut av dette på et tidspunkt, får se hva det blir til.........morsomt er det.  

Michel Houellebecq "Plattform",

En bok som handler om ekstremt mye sex og feriereiser.

Mitt innlegg i Sept: Mannlig forfatter i 1001 bøker i Elidas lesesirkel.

Michel, hovedpersonen heter det samme som forfatteren. Michel hevder at navnet på hovedpersonen ikke har noe med hans liv å gjøre, litt merkelig å bruke sitt eget navn på hovedpersonen. Denne Michel er i 40 årene, singel og uten barn. Han fikk beskjed om at faren var død og har fulgt han til graven. Faren var blitt drept av utlending. Forhør og rettsaken om hvem som drepte faren, fulgte  han ivrig med på, det var en opplagt morder. Michel jobber til daglig  med kultur og når han nå har arvet så mye penger drar han til Thailand på ferie. 

I Thailand virker det som om han er mest opptatt av å ha sex. Han virker ekstremt opptatt av det. Han ser for seg kvinnene og studerer dem grundig, der han ser dem eller kommer i snakk med dem. Skildrer ofte klærne og kroppene deres i boka. hvordan de ser ut når de kommer våte opp fra vannet osv.

. 

Turen til Thailand ser han på som en flukt, synes jeg, han treffer flere kvinner på turen, men kjøper sex av de Thailandske som han beskriver i lange utredninger, litt vell mye pornografisk, slik menn like det, tenker jeg. En kvinne kunne aldri ha skrevet dette, mener jeg. 

Han treffer Valeria helt på slutten av ferien, de blir et par når de kommer tilbake til Paris. Hun er en dyktig forretningskvinne har en høy stilling  i reisebyrået som hun reise med på denne reisen for å sjekke ut hvordan det er og fungerer. Hun er ung, vakker og tjener veldig godt. En dag skjer det forhandlinger og hun får et enda bedre tilbud, med dobbel lønn. 

Et nytt ferieklubbsystem som bygger på sol, sand, sjø og sex, for det er det kundene vil ha. Vi treffer Bertran Berger som tar de med til sex klubben hvor det er helt sinn-sykt mye ondskap, med kvinner som piner menn i tortur-rommet, og annet villskap. Forferdelig, jeg måtte slå av, orket ikke høre om vold. 

Men vold på toget i Paris er det også, og det synes Michel var forferdelig at det skulle gå utover hans medarbeider på jobben. Ja, området var vi advart mot mange ganger i boka, for det var så mange frustrerte innvandrer og arbeidsløse som bodde der, men at hun skulle bli voldtatt av fire menn på toget ble voldsomt for han også. 

Michel og Valeria reiser under cover til Cuba, med sitt eget reiseselskap, der er det trekant-dramaer og mye skjer. Det er ikke like populært med sex opplegg i muslimske land, det får de oppleve i et attentat. 

Der blir mange skadet og Valeria er en av dem som dør. 

En bok jeg synes var alt for mye fokusert på sex til at jeg fant den spennende.  Jeg vet at han liker å provosere med sin skriving, men denne ble litt for mye pornografisk litteratur til at jeg hygget meg med den. Samtidig som han er ekstremt god til skildre samfunnet i utvikling, og hva som skjer der ute. Noe jeg har lest i hans tidligere bøker. Han skriver så fengende, så man blir fanget inn i historien.

 Ugitt i 2001, Fransk forfatter, Book Bites lydbok 12timer 38 min. Lest av Håkon Ramstad.  

 Lest i "Elidas 1001 lesesirkel". Tema september:  Mannlig forfatter. Det ble denne boka "Platform" fra 2001,

 

Henriksen Levi "Bare myke pakker under treet"

Min julebok, med julefortellinger mens julebaksten pågikk.

 En novellesamling med et utvalg av sære fortellinger fra Levi Henriksen, og som han leser selv. Jeg liker å høre han lese, for det setter en ekstra snert i fortellingen. Kongsvinger dialekta er så spesiell og fin på sin måte. Snart er det julaften og alle er ved å gå til ro, men ikke alle har det like godt i disse siste timene i novellesamlingen.

 Her er det en god miks av de triste fortellingene og de morsomme som man måtte smile av. F.eks. om gutten som prøvde å få koblet læreren sin opp mot moren, slik at de kunne bli et par. Et morsomt og barnslig eventyr som ikke re usannsynlig at en smart pjokk kunne finne på. Han ville jo bare at mammaen hans skulle få en kjæreste, så tanken var god. Eller gutten som vil imponere jenta, som tilhører en annen religion og han prøver å fortelle at de heller ikke feirer jul, men det er ikke lett ....

 Tenk å bli kneblet og ført bort fordi at du er lege og skal hjelpe til ved en fødsel, langt til skogs i ei koie. En ung kvinne som føder sitt barn ulovlig i Norge. En rå og tøff behandling av livredde folk som er ulovlige innvandrer, eller har fått avslag

 Familien som drar til USA for å feire jul og opplever det dramatiske med at deres lille sønn forsvinner fra dem i en stor forlystelses park. Det ender heldigvis bra.

 Den håpefulle fotballspilleren som gikk over til et annet lag, det ble et nederlag som sendte han inne i alkoholen og uteliggerens problemer. Han ville hjem til moren u Kongsvinger på julaften, men slik ble det ikke. 

Mannen som har fått en dement kone, gruer seg til barna kommer og kona vil spørre, hvem er de der?

 Tilslutt tar jeg med historien om jenta som gjorde seg til kjenne i kirka på julaften, hun som satte seg ved siden av kona til elskeren sin og sa: Hmmm, har vi ikke likt skjerf?

 En lydbok som passer perfekt for å ikke kjede seg under julebaksten. Her kan vi også drømme om tro, håp og kjærlighet for noen og enhver, håper alle koser seg like mye med den som jeg gjorde.  

 Spilletid 4t 35 min, Storytel. utgitt 2005

Trude Teige, "Lene seg mot vinden" bok 2

 

Bok nr 2 om Kristiane, barna og livet på Sunnmøre på 1800 tallet.

Det har gått 13 år siden handlingen i bok 1. Kristina har to barn, Andreas har blitt tenåring år og Constance ei lita jente som hun har med Lars, de bor i Los gården.  

 Kristiane finner i fjæra et dødt barn, i Mulevika. Hvem var det sitt barn? Det kommer både Lensmann og prest kommer til gårds og avhører Kristiane. Det blir slik at Kristiane må gå rundt å sjekke brystene til kvinnene i ulik alder i distriktet. Har de melk og barn som ammer, ja da er alt ok. Men hun finner ingen.

Anders har en voldsom og eneste interesse, det er å spille piano. Han og Andrine sin datter Anki (Anne Kristine) som spiller cello, deler han denne interessen med og de spiller ofte sammen. En dag kommer Anki med celloen og Anders setter seg ved pianoet og de begynner å spille noe helt nytt. Kristiane sier at slik musikk har hun aldri hørt før, nei det har du nok ikke for det er Anders som komponerer denne musikken, sier de unge oppglødd.

Anders vet at moren vil at han skal bli los, noe han overhode ikke vil. Han har store musikalske evner og mange planer som ikke stemmer med hva moren forventer av han. Han vil dra til Ålesund og lære mer, og der får han mange gode tilbakemeldinger på spillingen sin.

Eline, søsteren til Kristiane ammer tre år gamle Audun og hun blir presset til å si at det er hennes barn, og at det er hennes skyld. Hun havner i fengsel, men Kristiane vet at Eline ikke kan ha drept sitt eget barn og begynner å kjempe for å få henne fri. Hvem har forvoldt barnets død? Hva skjedde egentlig? Kan det ha vært Magnus, mannen hennes?

Lars og Kristiane sitt ekteskap var ikke vakler, han er mye på Skåt holmen og ser trøtt og gammel ut. De to er uenig i det meste. Han vil at Anders skal få lære mer og bli musikker, men moren står på sitt og at han skal lære los faget, av Lars. 

En dag på sjøen går skjer en ulykke og Lars kommer hjem med en hard skadet Anders.  Dette ble en skikkelig dreging i tematikken om å bli los, for nå handlet det om å få Andreas opp og tilbake til livet. En fin fortelling om utprøving, se muligheter og mye pågangs mot til tross for alle funksjonene som ikke er helt på plass, så klarer Anders det helt utrolige....,

En sterk og fin beretning, om Anders som sikkert gikk i andre tanker da den fatale ulykken skjedde. En fantastisk beskrivelse om hvordan familien ble samkjørt igjen. Tross ulykken og  hvordan Lars klarte å lage alle hjelpemidlene til Anders, så han kunne få gjøre det det ville. Å komponere musikk og spille sammen med Anki. Flere liv ble endret, for det fantes lys i tunnelen, skjønner vi......

Det står på storytel at det er en trilogi, men det stemmer nok ikke. På Wikipedia, der er det ikke nevnt flere bøker i serien. Trude Teige skriver veldig  troverdig og bra!  

 

Jeg skjønner at folk kan føle fred og harmoni ved hevet, men det kan være voldsomt også.

Utgitt 2004, oppfølgeren til Havet syng, Roman, Spilletid 6 timer 33 minutter. Lest av Silje Breivik. 

Trude Teige "Havet syng" bok 1.

 

En fin kjærlighetshistorie fra 1800tallet, fra fiskermiljøet på Sunnmøre.

  

Denne gangen er det ikke krim, Turid Teige skriver om, Dette er hennes første bok som kom ut i 2002. Det er en roman fra Sunnmøre fra 1800 tallet. En historisk roman, hvor sann den er vet ikke jeg, men mye mulig. Trude Teige er fra Fosnavåg, som er administrasjonssenteret i Herøy i Møre og Romsdal, og det er der handlingen utspiller seg.

Vi møter Kristiane som er født inn i en los familie, hun er en sterk kvinne som har lovet faren at los-nummeret hans, skal ikke gå ut av slekta.  Det blir et forlis og mannen til Kristiane, Anders og faren dør på havet, i et voldsomt uvær. Kristiane sitter på steinen sin og venter på dem, hun er ved å fryse i hjel da Lars, hennes nabo og barndomsvenn finner henne. Hun er forfrossen der hun i stormen har ventet og ventet på at losbåten skal komme hjem. Lars får henne i hus og hun kommer til kreftene igjen. 

Hun var gravid da Anders døde og hun føder en sønn som hun kaller opp, Vesle Anders. Etter noen mnd. kommer overmakta og krever å få los- nummeret hennes, men hun vil ikke gi det fra seg. Hun ber om å få beholde det, men det kan hun ikke som kvinne i et mannsdominert kystmiljø. De lager en avtale, om at hun må gifter seg med en los innen et gitt tidsrom, et og et halvt år. Hvor skal hun finne en mann, som både kan og vil jobbe som los? 

Lars er hennes gode venn og hun mykner helt når hun ser sønnen Anders sitter hos Lars, han leker og tuller med han. Så det ender med at Lars blir stefar til gutten. Kristiane har mye å styre med og hun drar til Ålesund. Der skjer det mye, både av flotte selskaper, en kjekk mann Frederik. Hun forhandler seg fram til gode priser på fisken. Ikke bare for seg, men for alle fiskerne som leverer fisk i Ålesund. Hun står på krava om rettferdig lønn. Kristiane er en sterk kvinne i mange saker, men ikke i kjærligheten. Skal hun velge plikt eller lidenskap i livet?

Kristiane og Lars jobber hard, han for å klare los testen og fiske. Hun med drift av gården etter at moren døde. Eline, søstera med hareskår har vært til stor hjelp, hun trodde aldri hun skulle få en mann, så stygg som hun var. En enkemann, Magnus trengte pass av barna og der ble hun gift. Var han den rette for henne, han var ikke helt god?

Årene går og Lars og Kristiane er flinke folk og har store tanker og tjener mye penger. De er framsynte og utfører store byggearbeider osv. Hun kan ikke glemme Fredrik og da han dukker opp igjen, da får Kristiane passet sitt påskrevet som det heter......

 Veldig fine skildringer av hvordan menneskene levde på 1800tallet. Særlig hvor hardt livet kunne være både på havet, - på land og økonomisk for mange. Skildrer også bymiljøet opp mot fiskermiljøet og hvor vanskelig Andrine byjenta, fikk det i fiskermiljøet.

 En bok jeg hygget meg med. Bok nr. to om Kristiane er klar.   

Utgitt 2002, roman, Lest av Silje Breivik, 5timer, 50min. lydbok Storytel

"Morslinjer" av Madeleine Schultz

 

Voldens skildres gjennom tre generasjoner kvinner

Kan smerte arves, kan man spørre seg?   Boka bygger mye på selvbiografisk stoff, om mormor som opplevde mye vold i ekteskapet. Forfatteren hadde et godt forhold til mormoren sin og fikk en del innsikt i hennes liv. Men, vi skjønner også at moren til forfatteren ble misbrukt som barn. Vold, smerte og skam kan det føres videre til neste slektsledd? Hva gjør vold, og traumer med en morsrolle? Spennende temaer som tas opp i denne boka, synes jeg.

Morfar og mormor, giftet seg1952 i Oslo. De var av samme pariakaste. (nordlendinger). Han hadde vært i Tysklandsbrigaden, der han opplevd et sønderbombet Tyskland, under krigen? Var han blitt påvirket og blind over alt det grusomme han så, og sikkert opplevde selv. Vold avler vold, sier man, og man blir blind og blir voldelig selv i gitte situasjoner.....

Morfaren forlot familien sin i 1972, han bare dro og mormoren ble aleneforsørger. Hun slet økonomisk, men den voldelige ektemannen som drakk var borte, og hun satt igjen med alle smertene etter årene med han. Datteren (moren til forfatteren) var 11år da han dro og mormoren var kreftsyk, hun måtte låne penger så ungene fikk mat, for faren ville ikke betale. Kunne det virkelig være så liten hjelp å få på 70 tallet, undrer jeg meg over?

Madeleine drar til Nord Norge, hun vil se stedet der moren kom fra. Vi får høre om livet der og mormorens oppvekst. Det var et hardt og fattig liv, kvinner som slet og menn på sjøen. (Høres ut som min bestemors oppvekst på Træna, men der var det ikke vold i hjemmet, bare fattigdom).

Vinteren 2016 begynte Madeleine å arbeide for krisesenter bevegelsen, det var starten på at hun ønsket å skrive en bok om vold mot kvinner. Samme år mottok hun en bunke håndskrevne brev fra sin avdøde mormor, hun og moren blir tvunget til å forstå volden. Hun tar med moren, de går i terapi og det viser seg at moren også har vært utsatt for litt av hvert. Det må ha vært tøft, tenker jeg.

Madeleine, har selv blitt mor, og vil skjønne mer om sine formødres opplevelser av vold. Hun har opplevd en del annet, som forskjeller i lønn, få fast arbeid, selvmord, mobbing  osv.

Hun hevdet at barn som blir misbrukt som små og føler seg brukt, blir ofte et offer for stadig nye misbruk. Det tror faktisk jeg også, og støttet hennes tankegang. 

En lydbok som tar opp så mange ting kvinner har kjempet for, og stadig kjemper for. Hvorfor blir det ikke forsket like mye på kvinnehelse, som på menns sin helse, kan man undre seg over i 2022. 

En reflekter og fin bok, til alle som er opptatt av kvinnesak, kvinnekultur og kvinne velferd bør lese eller lytte til. Hun referer også til mange kjente forfatter som har skrevet om tematikken. Kan absolutt anbefales, mye fine refleksjoner og fakta!

Lydbok fra Storytel lest av Reidun Berntsen 4t 8min, utgitt 2021

Annie Ernaux , "sommeren 58"

 

Den første heftige forelskelsen

Annie forteller i denne boka en svært personlig opplevelse fra hun var 17 år og dro på feriekoloni til Normandie, der hun skulle jobbe med aktiviteter for barn. Hun var oppglød over å komme hjemmefra, særlig å komme vekk fra morens øyner som hang ved henne, og passet på henne hele tiden. Hun sitter og ser på bilder og minnes sommeren 1958, leser brevene fra den gang og prøver å memorere alt som skjedde. Var dette virkelig meg? Den virkelig Annie, den jeg var når jeg var 17 år, spør hun seg selv om. Derfor kaller hun denne boka for selvbiografisk, roman. 

Hun danser med aktivitetslederen H, en mann hun blir med på rommet til etterpå og tilbringer en natt sammen med han. Han blir hennes først mann som hun har sex med. En voldsom opplevelse for henne som preget henne for resten av livet, og hennes skriving. Nesten 60 år seinere skriver hun denne boka. 

Hun ble så forelsket i H, men dagen etter så han ikke engang på henne, hun betydde ingen ting for han, men det satte dype spor i Annie. Hun ble ulykkelig forelsket i denne mannen og dette preget henne voldsomt. Hva hadde hun gjort, det var skammelig, hun følte selvforakt og ingen måtte få vite noe om dette.

Natten etter havner hun sammen med Jacques, hun lånte ut kjønnet til han, helt uten betydning var dette for henne. Hun tenkte bare på H, aktivitetslederen. Hun ble omtalt som hore av de andre, men siste natten H. var der, elsket de igjen. Han dro uten å si farvel. 

Annie ble besatt av denne mannen, og disse seks ukene er hun stolt over alt hun har opplevd, hun var blitt noe annet.  Det stemte nok ikke helt for hun sluttet nærmest å spise og utvikler bulimi når hun starter på lærerskolen.

På lærerskolen, bodde hun på et strengt nonne-internat. Det var med avsky hun var omgitt av alle jentene, - menstruasjons-bindene, noe som hadde uteblitt hos henne. Hun mistet menstruasjonen i et år. Hun og venninnen Mari- Claude, de var kritiske til lærerskolen og hun vil ikke bli lærer. 

Hun slutter og tar seg jobb i England. Der blir hun venninne med R, de gjør ganske mye gale ting. Det er i England på høsten 1960 at hun blir bevisst på hva hun vil. Hun vil skrive og starter opp med litteraturstudiene sine.

En bok jeg synes forteller veldig bra om hvordan man så på, og var oppdradd til å se på seksualitet. Hvor ærbare man skulle være og hvordan man så på kjønnsrollene den gangen, og hun brøt alle konvensjoner. Hun prøvde å være en fri kvinne uten å ha noen referanser til hvordan man skulle takle kåte menn. Heldigvis har vi fått et mer åpent syn på dette og kan i alle fall snakke om det og være mer åpen om konsekvensene. Man føler heller kanskje ikke den skammen i dag, over å ha gjort noe slik på samme måte, tror jeg. 

En fengslende og fin bok, hun fanger tiden og hendelsene på brutalt, forståelig og  vakkert vis. En bok jeg synes nærmest bør stå på lese-lista i VG. Skole.  

 

Utgitt på Gyldendal 2021 på Norsk, 170 sider ink. etterord

Annie Ernaux vant Nobelprisen i Litteratur i år 2022, 

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.