Viser innlegg med etiketten Mühleisen Wencke. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mühleisen Wencke. Vis alle innlegg

mandag 26. oktober 2020

Redd deg selv, lille hjerte av Wenche Mühleisen


Om et ektepar som har vært sammen i snart 50 år! 

Vi møter Jan og Erika i Italia, der er de på ferie i Trieste. De har blitt 65 år gamle og vært sammen siden de møtte hverandre på Folkehøyskolen da de var 19 år gamle. De har ikke noe seksuelt sammen mer, de er bare to som bor sammen og deler seng, sønnen som er voksen, regningene og matbord. 

For over tjue år siden hadde Erika et sidesprang med Mikael over en periode. Det gnager i henne, skyldfølelsen over det hun gjorde mot Jan. For det var Jan hun elsket. Hvorfor fortalte hun det det til han den gangen?

Han har en elskerinne Marie, en 15 år yngre kvinne, hvorfor skal ikke han når hun hadde hatt et utenom ekteskapelig forhold til en annen? 

De går til samlivsterapi, for å få hjelp. Hjelper det? Jan får frem noe om hvordan samlivet har vært og hun insisterer på at hun elsker han enda. Hun ble skikkelig deprimert over at han har funnet en annen, var det slik med han den gangen også? 

En flott historie om å bli eldre og tankene om hvordan og hvorfor man blir boende sammen.

Dette var en tynn bok, men med mye fine tanker og mye og gruble over. Det er noen dager siden jeg leste den ferdig, men den har ligget i bokhodet mitt og fått meg til å tenke over ulike situasjoner i et ekteskap.

 En bok jeg absolutt vil anbefale å lese. 

 Utgitt på Gyldendal 2020, 151 sider, Leseeksemplar 

Hun har utgitt 3 andre bøker og de finner du HER


torsdag 6. juli 2017

Mühleisen Wencke "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over"




Nydelig bok om minner om moren.
Hva man gjorde og ikke gjorde. Hvordan man aldri kan være forberedt på mors alderdom og død.

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden"  Det er en sterk roman om hennes liv. Den har fått kjempeflotte omtaler rundt om i Europa og skal gis ut i mange land. Fantastisk bra! 

Den bør man lese før man leser boka hun kom ut med i år, 2017. For å få en større forståelse av hva hun har opplevd og hva hun føler i dag, boka er en brevroman og heter “All gjeldene fornuft" Den er også veldig bra.


Jeg er jo litt nysgjerrig på denne damen og fant en bok jeg ikke hadde lest denne boka som kom ut i 2010.

Veldig bra bok, den minnet meg om meg og mitt forhold jeg fikk til mor på slutten av hennes liv.
Jeg leste den og minnes med tårevåte øyne. Sterke minner om en mor, hva hun stod for og hvem hun var.
Bildet ligner faktisk på moren min, håret og energien.

Om boka: 
Moren har blitt 85 år i 2006. Da blir Wencke oppring av sin mor som forteller at hun har fått bekreftet kreft og vil antagelig leve i 3-6 mnd. til. Nå er det mor som trenger all den omsorg som hun har gitt sine fire barn. Hennes arbeid og det viktigste i hennes liv var omsorgen for mann og barn. Slik så mange andre mødre på 50 tallet gjorde. Da var det først for barna og deres ved og vell, så når de ble eldre og flyttet ut kunne hun ta jobb i et regnskapsfirma. Ellers var det hjemmelaget mat og alt det huslige som var i sentrum.
Moren som var den perfekte husmor når de var små skammer seg over at hun må ha hjelp i dag, når hun trenger det. Har dere tid til å komme hit hele tiden da? Kan dere ta fri fra jobben for å hjelpe meg? Dere er jo så travle...

Moren levde i et ikke enkelt ekteskap skjønner man. Faren var tysk og de traff hverandre på en bro i Kongsvinger rett etter krigen. De giftet seg i 1950 og krigen var det aldri noen som snakket om hjemme hos dem, eller når de var i tyskland. Moren fikk en blåveis på øyet en gang de prøvde å ta det opp under et familietreff i Tyskland.
Faren og familien mistet alt i Slovenia under krigen og flyttet til Østerrike
De ville at det skulle være den store kjærlighetshistorien og de fikk 4 barn sammen.

Det var først i 1978, da hun var 25 år gammel og bodde i kollektivet som det skrives mye om i boka "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" at hun fikk vite av faren at han hadde vært tysk soldat i Norge under krigen.
Barna ble to språklige og vokste opp både i Norge og Tyskland.  Faren mistrivdes i jobben han hadde på Dale Fabrikker og tenkte å stikke av til Australia. Moren reiste etter og fikk stoppet han, det samme skjedde i Kristiansand seinere, da han rømte, men kom hjem.
Wencke så opp til sin far var glad i han som barn, han døde i 1996 og jeg satt ved hans side som en veloppdragen dødsengel sier hun i boka. Selv om man fra boka over var et elsk-hat forhold.

Moren var mamma, som var så pen og lyste opp hverdagen hjemme. Hun snakket med alle og var ofte litt frekk. Bilen var friheten til moren, der hun vakker, smart og elegant kom seg frem og tilbake.
Det er gode minner som hun alltid vil bære med seg selv hvor ulike de var, men moren støttet henne alltid.

Når mamma dør, det hadde hun forbedret seg på trodde hun, men det blir aldri slik man forventer. Moren likte ikke at barn og barnebarn gråt over at hun skulle dø.

"En gang voktet hun mine første skritt, nå vokter jeg hennes sist", skriver hun.
Det er tøft og brutalt å miste en mor og det tar sin tid å bearbeide sorgen og rydde hus og dele innbo.  minnene som ligger i mors ting, vakkert skrevet.

En vakker følelsesladet og personlig bok skrevet om mor, som var der og forblir der i minnet til en dag vi selv har byttet roller, fra barnet vi var til pleien vi selv trengte og at hun (vi) står i en urne på kommoden.

Utgitt 2010
Gyldendal
145 sider
Lånt på biblioteket


 
 Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.

mandag 27. februar 2017

Mühleisen Wencke " All gjeldende fornuft"

                                                     
En brev roman om livet hun har levd og hva nå, videre ......

Dette er en roman i brevform, hvor Wencke Mühleisen har skrevet til sin mann, en venn og venninne som hun savner der hun sitter og tenker over livet sitt. Hun bor delvis i Stavanger med en pendlertilværelse som professor ved Universitet i Stavanger, borte fra mannen som bor i Oslo. Hun reflekterer over det livet hun har levd, hva som har endret seg og kanskje kunne mye vært gjort annerledes....

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen:"Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" Den boka var fantastisk og den burde man kanskje lese for å skjønne mer av hvem  Wencke Mühleisen er som menneske og hva som har preget mesteparten av hennes liv. 



Brevene er skrevet over en periode på litt over et år frem til mars 2014.  De har blitt skrevet i Stavanger og fra Italia dit hun dro for en fri-periode, da alt ble litt turbulent for henne. Flotte scener fra livet der: savnet, ensomheten, den ønskede forandringen, pusen hun blir glad i osv...

Brevene til mannen er preget av kjærlighet til han, tviler hun litt av og til på hva den kjærligheten er?  Dette er en vakker og spesiell kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv.
Hun sliter med å finne seg til rette i Stavanger, tilpasse seg, en desperasjonen og ønske om endringer i livet. Etter et opphold i Oslo, kommer hun tilbake til hybelen og kontoret sitt.

Sølvgranen utenfor kontoret er vekk, hun ser rett inn i et annet vindu. Sølvgranen som skjermet. Hun kunne drømme seg vekk ved å se på den i vinden og den fanget lyset og stemninger i henne. Nå er den vekk!

En dag skulle hun på et radio-intervju og får ikke til å snakke, jeg som har vært en snakkemaskin hele livet, sier hun.

Hva skjer i kroppen min, jeg har blitt eldre! Det må jeg legge fra meg og betrakter seg selv på en humoristisk måte, men føler seg ørkesløs og gammel over bunker med oppgaver som skal rettes. Hun søker om permisjon og drar til Italia for å skrive og lese.

Hun ser tilbake på livet sitt og reflekterer over så idealistisk og lykkelig hun var 1985 da de hadde brutt med AAO-kollektivet, etter nesten 10 år og flyttet inn i et bofellesskap i Oslo.

Etter bruddet hvor vi ville være som alle andre, med egen leilighet.  
Så kom hverdagen, slithetens tid, hvor vi følte oss ensomme. Vi var ti år forsinket med livsfasene, og vi skulle gjøre alt samtidig; være foreldre, ha familie, utdanne oss, forsørge oss, være sosiale og kulturelle.  Vi skulle hastet fra barnehage, skole, lekser til mareritt og drømmer...

Hun er lykkelig for å ha et fast holdepunkt i livet i mannen og hjemmet sitt i Oslo. Hvor mye han betyr for henne og hvor glad hun er i han og at de er to enda er sammen. De har opplevd mye sammen, de var i AAO kollektivet.  Det dukker også opp et møte fra den gang i brevene. Friheten hun fant på hytta, ute i båt og på sykkel på Jæren. 


Da hun kommer tilbake fra sitt Italia opphold og sitter på universitetet i Stavanger og føler seg fanget, innesperret. Alt er ved det samme. Ingen ting er likt. Hvorfor kom jeg hit og har vært her i sju år? 

Hjemme hvor barna har flyttet ut og vi har blitt de aldrene. Vi viste at de ville flytte ut en dag, men alle årene, vi var familie, nå er det tosomheten ....

Slitet hun hadde med moren på slutten av hennes liv. Hun har skrevet en bok om dette som kom ut i 2010.  Den boka gleder jeg meg til å få fra biblioteket, "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" 


Denne boka har vært vanskelig å skrive noe om, jeg har følt den så nær ikke fordi jeg har levd et slikt liv hun har gjort, med refleksjonen hun gjør seg. Jeg satt med tårefulle øyner og leste om hennes refleksjoner som var så like mine, tøft og ærlig flott!

En fantastisk bok for meg, en moden kvinne som jeg har blitt....


Wencke Mühleisen ble 62 år i 2014, når disse brevene ble skrevet. 

Jeg er akkurat i samme situasjon som henne angående jobb, om jeg skal slutte og alle tankene om å gå av med AFP. Mange av de samme tankene om jobb, livet og lei det hele og ønsker forandring. Hun får virkelig satt ord på dette.

Wencke sier opp stillingen sin i boka og faktisk slutter jeg når skoleåret er over. Det har vært en prosess jeg trodde skulle være enkel, men den var vanskelig. Mine papirer er levert og jeg jobber ut skoleåret på videregående skole, hvor jeg har jobbet i mange år. Nå har jeg barna til tidligere elever, så da får det være nok.....



TAKK FOR EN FANTASTISK BOK, nydelig skrevet som traff meg midt i hjertet!


Boka er utgitt på Gyldendal,  Lese- eksemplar  
Utkom 2017
160 sider

Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .

Andre som har lest boka er Tine

mandag 18. mai 2015

Mühleisen Wencke " Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden"


Feministen, aktivisten, performans kunstner har skrevet en dokumentar roman om seg selv og sin far, som var nazist

En ærlig og åpen bok som forteller om Wenche Mühleisen, født 1953 om sine ni år i AAO kollektivet i Friedrichof og hvordan det gikk, eller endte tilslutt. Hennes forhold til faren og søkingen etter, hvem var han egentlig, denne nazisten?
Ay, denne boka tok meg med fra første side og jeg har glemt alt rundt meg under lesningen. En usedvanlig flott biografi. 

Wenche finner et brev som faren skrev til henne på 80 tallet, en dag når hun rydder. I dette brevet viser han til at han enda har rasistiske holdninger, men verst av alt han regner med at hun skal forstå han, hva mente han med dette? Dette utløser en forskning og leting på en erkjennelse av, hvem var egentlig far? Dette gikk så inn på henne at det ender med denne boka som forklarer hennes flukt til AAO og farens historie.

Faren var slovensk og gikk frivillig inn i Wehrmacht i 1941, han er politisk på høyre siden, men han var taus om dette ovenfor barna, så hun viste ikke om det før hun var voksen. Det var først en gang på 1980 tallet at hun fikk vite at faren hadde vært sodat på østfronten. 

Wenche går inn i AAO-kollektivet på 70 tallet i Østerrike. Det var et kollektiv basert på fri sex og felles eiendom. Det var hennes opprør mot samfunnet.
Dette kollektivet får vi nøye beskrevet i og med at Wenche bodde der i 9 år og kom høyt opp i hierarkiet. Det hele ble ledet av Otto Muehle (1925-2013) som svar på 68 generasjonens store spørsmål om frihet, likhet osv.i 1970, han var kunstner og grunnlegeren, en voksen mann på rundt de femti når Wenche ankom.

Wenche dro i 1976 til kollektivet, fordi hun drev med  eksperimentelt teater og skulle delta på et 12 dagers kurs. Det ender med at hun rømmer derfra ni år etter, fordi hun ikke kunne leve med at kollektivet skal oppdra hennes snart 2år gamle datter, fordi barnet er blitt for knyttet opp mot moren som ideologiens mester Otto Muehle har bestemt og står for. Han har blitt den rene eneveldeherskeren "solguden" i moderne drakt og bestemt at en 16 årig jente skal bli datterens erstatningsmor. 
Livet i kollektivet er en vesentlig del av boka og uhyre godt skrevet, både boforhold, hva de drev med og hvordan de levde og hvordan dette spredde seg i Europa, spennende stoff og se tilbake til nå i etterkant.

Boka er godt bygd om ved at det fortelles vekselvis fra AAO kollektivet og om Wenches søken i papirer og reiser for å finne ut av familiens historie og minnene om faren. Dette gjør at man nesten ikke klarer å legge den fra seg, den griper tak i dag.

Det er skremmende scener som kommer frem i boka av hvem faren var: Faren er en skikkelig rasist og da hans egen datter får et barn med en fra Nigeria, kutter han all kontakt med datteren og vil ikke se barnebarnet "Bastarden". Han holder fast ved sin rasistiske holdninger livet ut og forblir en  fremskritspartimann hele sitt liv. 

Wenche var glad i faren og har mange gode barndomsminner om han og  må nevnes der hun forteller at hun satt hos han til han døde i 1996, vakkert, rørende og enkelt men, gripende fortalt...

En fantastisk spennende og god bok, den anbefales på det varmeste! 
Det er så mye historie og fakta som beskrives, fra før krigen, etter krigen og frem til i dag som jeg ikke viste!
Den er fullpakket av info som jeg ikke har ramset opp her, les den!
Den dama har opplevd mye!

 Bildet har jeg tatt av tv skjermen,, under et intervju med Wenche den 11 mai 2015


Lenge siden jeg har sett Wenche M i heftige debatter osv på tv, hun var jo et ikon på noe litt skremmende frigjort kvinne husker jeg fra tidligere, samtidig imponerte hun meg til stadighet med friske meninger om mangt..
Å enda en bok om en far som man viste så lite om og bli først opptatt av han etter døden, og da begynner å lete. Nei, dette er ikke det vesentlige i  denne boka, den er helt anderledes ved at hun ser på seg selv og erkjenner det livet hun  valg å levde, opp mot faren og det livet han levde. En meget reflektert bok

Hun er i dag forsker og underviser på universitetet i Stavanger og Oslo. . 

Boka kom ut 11 mai 2015 på Gyldendal, 306 sider 
Takk for lesereksemplar!