Opplevelsene foreldrene hadde om
hvordan et friskt barn blir autist og hjelpen!
De får en sønn, de er lykkelige
som alle foreldre. De ser barnet som utvikler seg helt normalt og oppfatter alt, et hundre prosent normal lite barn. Da David er to år kan han utrolig mye, sanger,
setninger og til og med ord på engelsk, en oppvakt liten gutt.
Moren sier, han var som
alle andre barn når han var to år, som treåring kunne han leke og tulle.
Allerede som fireåring har han mistet så mye av språket sitt og er svært utagerende, for han finner ikke ordene.
Da han var fire år et, eks: Han
kunne springe til heisen i et kjøpesenter og ta den, forsvinne for oss og komme
tilbake som om ingenting hadde skjedd, nevner dette heller ikke selv, for har
nesten ikke noe språk mer.
Møte med hjelpeapparatet er
vanskelig, både psykisk og fysisk å få den hjelp man ønsker. Barnepsykologen
sier: Du vet innerst inne at han var psykisk utviklingshemmet, når han gjorde
slik? sier hun og noterte bare de ekstreme tilfellene.
Innerst inne visste du det! for
hva er vanlig og hva er uvanlig? "han var vårt første barn og vi viste
ikke hva vi skulle se etter", sier dere. Noen teorier kommer opp...
En rystende bok, men en
viktig bok. Noen
tror at bare man vifter med et papir er hjelpen der, slik er det ikke. Hvorfor
skal det ta fem mnd. å få et barnesete fra hjelpemiddelsentralen, det er jo
viktig sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet i slike situasjoner, i verdens rikeste
land. Man oppsøker hjelp for å få det, ikke får bli satt i en kø.
Dette har vært en vanskelig bok
for meg å lese, minnene strømmer på. Jeg har selv sloss mot vindmøllene. Å
komme hjem til Norge med en søskengruppe adoptivbarn i ulik alder visste vi ikke ville gå på
skinner. Eks: Vi stilte krav om morsmål-undervisning for vår 1.klassing, det gikk ikke! Da
måtte man være asylsøker, for å få det. Dette var på skille 80-90 tallet. Språkopplæring er faktisk ganske viktig prøvde vi å
argumentere med og etter et halvt år kom det en sør amerikaner noen timer på skolen. Han var imot adopsjon og understreket det.
At det til tider ble et helvete
når et barn gjorde ting ikke alle andre barn naturlig gjør, ble dette vanskeligheter av , -stjeling av mat, ting, klær osv. Vi satt i mange
slike/lignende situasjoner som nevnes i denne boka.
Når vi ba om råd hos
barnevernet ble vi mistrodd og vi måtte til observasjon og fylle ut psykiske
skjema-tester. Fylle ut slekts kart over psykiske lidelser i familien og andre
diagnoser. Sikker veldig vesentlig for dem, når ungene ikke var av vårt kjøtt
og blod engang?
Mye bortkastet tull og
møtevirksomhet som kunne vært utnyttet bedre, pga. uvitenhet hos hjelperne, de
viste ingenting om nyere forskning og ville ikke ha stoff om det når vi gav dem
det i hånda.
At vi var ressurssterke ble
brukt mot oss, hele tiden. For ikke å snakke om alle referatene som vi ikke
kjente oss igjen i, hverken hva som hadde blitt sagt av dem eller oss. Et kaos,
som vokste oss over hodet til tider.
Men vi holdt ut, holdt hodet kaldt og overlevde.....det er mange
år siden, men det ligger i underbevisstheten min. De laget storm i et vannglass
uten mening, med normale unger som ikke kunne alle de norske kodene, den gang!
Jeg er også en av de som undres
hvorfor dette er en roman?
Knausgård kaller sine
biografiske bøker for romaner også, tja, det er en trend...
Men, boka er like viktig! Egentlig likegyldig hvilken sjanger den er i, det er innholdet som teller!
Jeg trodde vi hadde kommet
lenger i 2017, det er egentlig ganske sjokkerende!
Boka fikk Brageprisen i 2017.
Nå blir romanen teater , det er Riksteateret som setter det opp. Den 30.oktober spilles det på Hamar.
Nominert til Bokbloggerprisen 2017
Nå blir romanen teater , det er Riksteateret som setter det opp. Den 30.oktober spilles det på Hamar.
Nominert til Bokbloggerprisen 2017
Utgitt på Samlaget 2017
