Her ramler man rett inn i en Italiensk familie, som handler om uenighet, kaos,
politikk og trofasthet
Dette er en biografisk fortelling, hvor forfatteren selv Natalia
Ginzburg forteller om oppveksten sin og diverse hendelser fra oppveksten i
Torino, Italia. Hun vokste opp med fire søsken og to svært ulike foreldre. Hun
var det yngste barnet i familien.
Faren, Guiseppe er en slags høvding og bestemmer nesten alt i familien.
Han er egentlig imot alle forandringer, f.eks. når barna har bestemt seg for å
gifte seg med sin utkårede, sier faren alltid nei, nei. Han er bråsint, negativ
til det meste bortsett fra å gå i fjellet på utmattende lange turer, om
sommeren på beina og om vinteren på ski. Han har til og med vært og gått på ski
i Norge.
Moren Lidia er en litt lat husmor, men positiv og optimistisk til og om
det meste, bortsett fra mannes fjellturer. Hun elsker å fylle hjemmet og livet
sitt med venner, barn, barnebarn, bøker og hverdagslivet. Hun og mannen er
stadige uenige og diskusjonene er som en klisje, over italiensk
oppførsel.
Alberto, broren han den umulige gutten som fant på mye tull som liten,
klarte artium og tok etter hvert medisin studie. Faren aksepterte aldri at
sønnen ble lege, han passet ikke til det, mente faren.
Broren Mario, var imot Mussolini og spredde illegale anti-fascistiske
blader. Han ble stoppet ved grensa til Sveits, men han kastet han seg i elva og
ble plukket opp av grensevaktene i Sveits. Der ble det fengsel et par år. Faren
måtte også i fengsel, en kort periode, det skrøt han av seinere. Mario bosatte
seg i Frankrike og elsket Paris. Han lengtet aldri tilbake til Italia, noe
foreldrene ikke forsto.
Natalia forfatteren giftet seg fikk to barn, også ble mannen hennes fengslet. Hun hadde alltid vært morens yndling, så hun og barna flytte hjem til henne. Moren omtalte hennes barn som mine barn. Søsteren Paola, som bodde i Firenze ble skikkelig forbanna på moren og sa: "Det er ikke dine barn, men dine barnebarn slik du er bestemor til mine barn også". Natalia jobbet i mange år i et forlag, hun giftet seg på nytt og tok med barna og flyttet til Roma.
Jeg fikk så lyst til å lese denne boka, da jeg lyttet til Per Petterson sin fantastiske bok "Mitt Abrusso" i november. Han forgudet nesten denne boka, men for meg ble det alt for mange navn og holde orden på. Selv om det var mange morsomme historier, og hvordan faren kalt nesten alle folk for "dumme esler" om de ikke tenkte å gjorde som han.
