En svært typisk Mukakami samling med ulike
fortellinger.
Noen av dem likte jeg godt, andre ble utrolig
kjedelige, f.eks. om han som satt og skrev klagebrev-svar, da ble det flere
dagers opphold. Ganske absurd, historier han skriver om, men føler jeg lærer
meg mer om japanere, deres tanker og samfunn. Historiene om hvordan man som arbeidsledig, får dagene til å gå.
Mange har ensomhet som fellestrekk, også der de lever med ektefelle eller
søster. Alle de rare jobbene noen har og man kan ha og leve av i Japan.
Andre fortellinger var så typisk japanske at jeg
skjønner at Japanere ikke er helt likt land som oss. Eks: om hvordan foreldre forholder
seg til barnas utdanning, giftemål og tradisjonen om at de må godkjennes av
dem, ha nogen lunde lik status som dem, eller bedre osv.
Historiene fra drømmenes verden er det også, noen
av dem nærmest panikk historier. Hvorfor rane en Mac Donald? var ganske nerve
pirrende. "Brenne låver"(låve-bygninger, uthus) var nærmere også en novelle i krimsjangeren.
Den var spennende oppbygd og tankevekkende, synes jeg.
Kona som dro til Tyskland/Europa for å besøke
søsteren sin, med streng beskjed fra mannen sin om å kjøpe Leder-hoser. Da
oppdaget hun noe, og foraktet sin mann og dro aldri hjem.
Mange merkelig fortellinger, men jeg liker disse
historiene og lar meg fascinere av dem, men jeg hører bare en av gangen, hver enkelt måtte fordøyes.
Disse novellene er skrevet i 1980 - 1991.
Noen av historiene kjenner jeg igjen og utdypet i nyere bøker, eller brukt stemninger fra.
Hørt noe på lydbok og lest vekselsvis i boka mi. 362 sider, utgitt på Pax 2018
Sepp en spennende historie om nordmannen som ble en kjente helt i
Amerika.
En spennende bok om Leonhard Seppala, (1877 - 1967). En norsk
utvandrer som var gullgraver, hundekjører, idrettsmann og ble en folkehelt. Han
utvandret fra Skjervøy i Nord-Troms til Alaska under gullrushet på 1900 tallet.
Han ble en veldig kjent mann i hele Amerika, en av de mest kjente i sin tid. På grunn av
hundekjøring og serumet til de difterirammede i Nome
1925.
Leonhard kom hjem til jul fra Kristiania i 1899, der han hadde jobbet i et par
år som smed. Den tre år eldre vennen Jafet Lindberg hadde kommet hjem fra Alaska,
og han hadde allerede blitt millionær på gullgraving. Dette høres fantastisk ut og
Leonhard ønsker å dra i veg. Han og tre andre fra Skjervøy drar den lange vegen
med båt til Seattle. Vi følger Leonard videre på turen. Det ble ikke bare et
eventyr for det var mye venting, mye folk, ukjent språk, mat, alt var nytt,
ingenting lignet på hva Jafet hadde fortalt. Han møtte alt for mange lykkejegerne og mye fattigdom.
Foreldrene var ikke glad for at eldste gutten skulle reise vekk, han
lovet å komme hjem etter fire år. Jafet dukket ikke opp. Sepp var nesten ved å gi opp alt, for han
var ikke alene om å tenke tanken på å bli rik, det ble et beinhardt slit, 12
timer på og 12 timer av, et slavearbeid for 10 dollar dagen. Han angret på at
han hadde reist til Alaska.
Men, så dukker Jafet opp, og de kommer seg til Nome i september 1900,
de var en liten gruppe som skulle grave etter gull. Leonhard fant litt gull, men hadde
jobb hos Jafet som vaktmann og det var hunder som ble hans liv. Leonhard var en liten mann, av kven slekt og var bare: 162 høy
og han ble tatt for å være same eller eskimo. Leo mente at høyde hans ikke
hadde noe med styrke og gjøre, han var seig og sta, det skulle vise seg at det
stemte.
Leonhard møter Amundsen, når han kom inn med skipet Gjøa til Nome i
1906, da hadde Gjøa gått igjennom Nordvestpassasjen som første skip. Leonhard
ble hundekjører takket være at Roald Amundsens avlyste nordpolplanene sine, som
skulle gjennomføres 1914. Amundsen hadde bestilt et godt hund-spann som
Leonhard hadde trent og som han nå fikk overta.
Mange opplevelser skjer for Leonhard, han vinner Sweepstakes hundeløp,
mellom Nome og Candel og flere andre løp. Den fryktelig opplevelsen han fikk i
1917, når vennen Bebby Brown hadde satt parkasen sin fast i sagbruket og ble veldig
hardt kvestet. Han klarte å få Bebby til sykehuset etter en 7 timer lang
sledetur på 58 mils (93 km) til sykehuset i Candel. Bebby Brown overlevde i tre dager og
familien fikk sagt farvel til han.
Leonard og Constance gifter seg i 1909. Søsteren hans Felicia kom til Alaska og hun fikk datteren Sigrid, men Felizia døde i 1918. Sigrid vokste opp hos Leonhard og Constance som deres datter. Flere av brødrene hans kom også over, de hører vi også om.
Roald Amundsen, var tilbake i Nome flere ganger, her
fra i 1926 med skipet Maud.
Det må ha vært litt av en hardhaus, han Sepp. Det han huskes aller mest
for er serumsstafetten 1925. Den gang det var viktig å få fram medisiner til de
difterirammede barna i Nome, hvor flere døde. Leonhard hadde sterkt i minne
alle som døde i spanskesyken i 1918, særlig var eskimoene utsatt, de døde som
fluer. Leonhard reiste rundt og fant blant annet overlevede, to søsken vi får
høre om i boka.
Serumsstafetten som gikk fra Nenana i - 50 grader til Nome, det er 315
mils (er 507 km) unna og serumet kom frem 10 dager etter, med to utslitte døde hunder
på sleden. Det var mange som trådde til, også indianere tok sine etapper i isødet. Det beste med Alaska er at alle hjelper hverandre, var Sepp sitt slagord.
Leonhard var en driftig kar. Hans forhold til hunder var helt spesielt
og hans forhold til hunden Toga var gripende vakkert fortalt. En bok full
av morsomme og gode historier.
Jeg har storkost meg med denne lydboka!
Lest veldig bra av Reidar Sørensen, nordlands-stemmen passet perfekt,
selv om Leonhard var fra lenger nord, Nord Troms. Storytel i 7t 31 min
Jeg har hørt mye om Seppala-løpet, fordi to av brødrene mine drev med hundekjøring. Den ene broren min eide en trekkhund og kjørte mange hundeløp med han, ble
faktisk norgesmester i sin klasse et par ganger. Så Seppala-løpet og andre
langløp husker jeg det var mange drømmer om, og diskusjoner om, rundt middagsbordet
hjemme.
Boka måtte jeg låne meg på biblioteket, for det er alltid morsomt å
følge med på kartet hvor han ferdes og se på bildene i boka. Det gir en ekstra
opplevelse med kart og bilder. Fortellingen i boka er på 179 sider pluss med
mye annen informasjon = 247 sider, utgitt Cappelen Damm 2017.
Øystein Morten har reist rund
omkring i Norge og han har funnet ulike gårder som er lagt øde, det er i denne boka tatt med 9 slike ulike fortellinger fra Skallenes helt nord i Finnmark, en i Lofoten, de andre ligger godt spredd i Sør Norge. NB: alle bildene under er fra boka
Han skriver at siden 1970 har
mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt helt ned, 30 000 bruk, der ingen bor mer.
Det være seg storgårder, bondegårder, husmannsplasser eller fiskerbønde. Det er
like mange som ble liggende øde som etter svartedauden i Norge. Litt av et
tankekors!
Forfatteren skriver ikke bare
om gården, men om arkeologiske funn, og om menneskene som har bodd der. Jeg
synes det er utrolig fasinerende når han allerede i den første omtalen begynner
å fortelle spennende historier. Øystein selv er historiker og har skrevet flere
historiske bøker så han vet nok hva han snakker om.
For eksempel at i år 536
forsvant sola bak et grått mørke.. Temperaturen sank, vinteren varte og rakk, det lå snø flekker
på jordene i juni. Verden stoppet opp i år 536 til 537 i hele Skandinavia,
fordi solstrålene ikke kom gjennom den grå disen. Denne disen skylles et
enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule. Hva tenkte folk? Trodde
de at verden var i ferd med å gå under?
Hunstad, Nes på Romerike.
I området rund denne gården som ligger litt nord for Glomma ikke lang fra Vormsund er det gjort mange
arkeologiske funn, enorme gravhauger, som man tror har sammenheng med
klimakatastrofen i år 536.
Når tre ugifte søsken tar over
en gård, ender det ofte at gården blir stående forlat på denne måten, når de ikke har noen egne arvinger. Trist! Karen
døde der i 2004 og da kom broren Leif på gamlehjem og døde i 2008.
Broren Arne, tok sitt eget liv 2006. Han bodde på en gård like
ved som han drev. Se safta som står igjen i skapet!
Nundalen, Vestre og Østre, Årdal i Sogn,
Innerst i Sognefjorden ligger
Nundalen. Et veiløst sted hvor det bodde ca. 100 mennesket på 1950 tallet. For
å komme dit må man med båt, et vakkert sted hvor det har ligget 6 gårder og
8-10 husmannsplasser. Huset på bildet ble kjøpt på auksjon i 1943 og det bodde
folk der til 1959. Den siste standhaftige som ble boende på stedet der var Johanne som
bodde alene der til 1961.
Her har det bodd folk siden
vikingetiden, Så kom Årdals verk i 1940, de slapp ut flour i vannet og dyrene
fikk flourskader og måtte avlives. Mange flott byggverk!
Vevlen, lystgården på Idd
Denne enorme bygningen ligger
øst for Iddefjorden. Huset er på 860 kvadratmeter og bygd i empirestil med 55
vinduer over to etasjer.
Trist! Det koster millioner å rive, og forfallet har kommet for langt til å taes vare på. Hvem har egentlig ansvaret, er det arvingene eller kommunen?
Helleren, Jøøsingfjord, Rogaland
Husene er velkjente, de har
blitt et turistmål, der de ligger under fjellsiden. Dette er et av stedene som
man ikke vet når ble befolket, men dette er urbygninger, med mange endringer fra 1700 og 1800 tallet. Eies i dag av Dalane Folkemuseum, med ca. 20000 besøkende
hvert år.
Vangen, Strengelvåg i Vesterålen
Bureisningsbruk fra 1945, helt
forfalt. Lagt ned 1970 og fraflyttet 1977.
Vangen Skallnes
Skallnes, Nord-Varanger i Finnmark
Mellom Vardø og Vadsø ligger
dette stedet. Fantastiske mange fine bilder!
Hustveit, Voss i Hordaland
Stedet hvor forfatteren Siri Hustvedt sine
forfedre kommer fra. Noen små mil fra Voss på E 16 og en 3,5 km bratt sti
oppover så kommer man til Hustvedt. Ryddet på 1600 tallet. Ordet tvedt betyr
rydning. Området har vært bebygd siden bronsealderen/5oo e. kr og det finnes
mange arkeologiske bevis på det.
Stedet ble gitt til Voss
kommune i 1952 og de lar det bare forfalle. Det har startet en vernegruppe med
Liv Bernhard Osa og flere andre som vil verne denne autentiske gården. Det
ligger der som en eventyrgård. Men går det???
Veldig morsom historie om
gården, folket som bodde der og utvandringen til Minnesota. Øystein har en veldig fin innfalsvinkel til hvert enkelt sted og historiene blir deretter. Her får vi vite mye om Siri Hustvedt sin familie
Samtalen stedatteren til
forfatteren og Liv Bernhard Oas er virkelig verdt å lese. Rørende vakkert! Med mange flotte bilder (Dette ble litt uskarpt)
Nordgård, Engerdal i Hedmark.
Morsom innfallsvinkel til å
skrive om dette stedet. Han satt å så på et tv program "Trygdekontoret". En lang historie, som han
finner ut at ikke stemmer helt med virkeligheten.
Dette er en av de eldste gårdene i
Engerdal. Fra 1600 tallet som seinere ble delt til Sørgård og Nordgård. Her var det også to søsken
som forble ugifte og barnløse som overtok. Johanne bodde der til hun døde i
1978. Er det ulve-skinn eller et hundeskinn som henger bak rennebommen?
Roeid, Kviteseid, Øvre
Telemark
En gang var dette sentrum i
Telemark, der Marcus Henrik Florentz bygde denne empirbygningen i 1821. Han var
fogden i bygda fra 1811. Han hadde øverste politi og påtalemyndighet, var
skatteinnkrever og administrativ sjef for samferdsel.
En lang flott historie om gården og dens betydning i vår historie, om kjente folk og historisk morsomme historier.
En absolutt spennende og fin
bok som man kan lese i små porsjoner til undring over eller å hygge seg med! Morsomt å høre hvordan han fant de stedene han ville se nærmere på og alle folkene han snakket med underveis, alle historiene. Faktastoffet og ref. er ryddig på grå sider etter hver omtale. Han skriver så spontant og fint! Det er fantastisk mange flotte bilder i boka, en flott bok å bli glad i!
Boka er utgitt på Vigmostad
-Bjørke, 2017
har 253 sider, med fantastiske
bilder/foto av Pål Hermansen og morsomme og fine historier.
Kilde: Biblioteket Andre som har blogget om boka: Tone
Historie om barn som ble bortført til
barnehjem og videre til adopsjon i USA på 1920 --50 tallet.
Jeg falt for denne boka en dag
jeg var på biblioteket og så den utstilt. Denne var kåret til beste
historiske roman av Goodreads i 2017. Som adoptivmor er man som en
høk/høne etter tematikken. Boka har to fortellere, det er Rill fra 1939-40 som
var barn på elvebåten Arcadis. Den andre er Avery i nåtid.
Rill er jenta som i 1939, tolv
år gammel som sammen med sine fire søsken ble fraktet bort fra elva
Mississippi, det de bodde på en elvebåt sammen med mor og far. De er alene
fordi faren følger moren til sykehuset der hun venter tvillinger. Barna blir
anbrakt på et barnehjem som blir drevet av organisasjonen Children Home
Society, ved styrere Georgia Tann.
Rill og søsknene er helt
sikre på at mor og far kommer og henter dem bare mor kommer ut fra sykehuset.
Slik ble det ikke, de skulle adopteres vekk til rike familier. Rill og søsknene
var lyshårete unger og de var de mest populære å ta hånd om, politiet bistod
arbeidet til organisasjonen.
Avery er en ung overklasse
advokat jente som har flyttet hjem for å hjelpe sin syke far, dette er nåtid.
Hun begynner å stille spørsmål ved sin egen bakgrunn. Bestemoren Judy hadde
kommet på gamlehjem, men hun hadde en hemmelighet, skjønner Avery. Hva var det?
Dette er kun en roman, men
spiller på mange virkelige hendelser som man vet skjedde. Children Home Society
var en organisasjon som var fra 1920-50. Vi vet at de ofte kidnappet enkeltbarn
og barneflokker ut fra barnas hår og øyner, de med lyst hår og blå øyner var
mest populære. Nyfødte barn ble også bortført på ulike måter. Her får vi høre
hvordan det gikk med dem videre og hvordan de hadde det under ved styreren
Georgia Tann. Som juger, utsnytter barna, utpressing av adoptivforeldre osv.
Skremmende historier....
Greorgia Tann ble lenge
betraktet som en god fe som utførte mye viktig arbeid for de fattige barna, men
så skjønte man at hun utnyttet dem og forherliget alle situasjoner ved hvem de
var og hvordan de hadde det på barnehjemmet. Hun fikk inn ca. 500 barn til sitt
barnehjem som hun "solgte" vider til rike lyse amerikanere. Hun
tjente en formue på dette.
Tanns arkiv ble først åpnet i
1995 og da fikk mange muligheten til å finne igjen hverandre, til sine søsken
og til andre familiebånd, men for mange var det for seint å finne noe familie i
live.
Boka startet veldig
spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg, men etterhvert ble den litt
veldig amerikansk i stilen for meg, nesten litt film-akting i
beskrivelsene, med litt kjærlighet og andre dramatiske skildringer blandet inn.
Boka den minnet meg alt for mye
om bok med nesten samme tittel:
Den var mer troverdig med den
amerikanske historien i bakgrunnen og hvordan hovedpersonene ble kjent med
hverandre. Det var en eldre kvinne fra toget og en ung rotløs jente i dag. Det
viste seg at de slet med mye av de samme spørsmålene og opplevelsene om ikke å
bli sett av fosterforeldrene, akseptert i samfunnet og sett ned på fordi de psykisk slet.
Om ondskapen som brer seg i Lappland,
klasseskille, kulturkonflikter, religion og drap i 1852.
Den åndelige vekkelsespresten, Lars
Levi Læstadius, vekker samer og fastboende med sine kraftige taler og
revolusjonære tanker. Vi er i bygda Kengis i år 1852, langt nord i Sverige.
Læstadius var en åndelig vekker som her blir kalt Prosten. Han var en sterk,
stri mann som elsket botanikk og var forkynner for poteten og mot sprit. Hans distrikt hadde både
samer og tornedalinger i sitt prestegjeld og han behandler alle på samme måte.
Han var dårlig likt av de andre prestene og lensmannen i området.
En dag finner prosten en utsultet,
utmattet, fattig og sky gutt i en grøftekant, han forbarmer seg over samegutten
Jussi. Prosten tar han med hjem og under sine vinger og han får en tydelig
oppdragelse av prosten. Jussi har hatt en vond barndom, men så blir han døpt og får et navn Johan, av prosten. Han blir som en sønn for han
og kona Brita Kajsa og en medhjelper i hverdagen for prosten.
En dag forsvinner tjenestejenta
Hilda Fredriksdotter Alatalo. Prosten og Jussi er ute for å botanisere da
prosten finner henne i noe mørkt slam i ei myr. Folk drar på jakt etter
slagbjørnen som det er utlyst dusør for. Noen finner en bjørn og dreper han, men
prosten vil ha skinnet. Prosten vet og skjønner at det ikke er bjørnen som har
drept Hilda, men lensmannen klarer han ikke å overbevise.
Jolina er andre offer, men dør
ikke. Seinere dør hun og lensmannen påstår at dette er selvmord. Jussi og
prosten vet at dette ikke er sant, for de har gransket liket. Mange ufattelige historier produseres om
Jolina, barnemorderen som forgiftet hunden Siri, osv., bare oppspinn.
Foreldrene som føler skyld fordi hun hadde fått gått på dansen, derfor føler de
at hennes død har de selv forårsaket.
Prosten jobber som en kriminal-detektiv
for å finne spor etter morderen som han ikke tror er en bjørn, men et menneske
på to bein. Han nøster stadig opp noe nytt og vi blir trukket med i
utforskningen av noen som driver med utspekulert ondskap.
Prosten kan mye om botanikk og
Jussi lærer mye om planter, slekter om å se etter tegne osv. Prosten har
satt poteter og de blir overveldet over hvor gode de er, kokt med smør og salt.
På en settepotet fikk jeg seks poteter, det skal jeg formidle over prekestolen!
Kunstneren, Nils Gustaf dør han
driver som omreisende og maler portretter av flere mektige menn i bygda,
hvordan har han død? og flere spørsmål dukker opp.
Det er Jussi som er fortelleren
og han er forelsket i Maria. Hvordan skal han få henne? Alle hans drømmer om hvordan han hver søndag sitter i kirken og beundrer henne, der hun sitter i kirken...
En synder må stå bak all denne ondskap. Jussi blir syndebukken og han
får virkelig lide så det holder. Snakk om å bli jult opp og få
beskyldninger.....
Nå er satan tatt, det var Jussi
som har vært brottsmannen, skryter Lensmannen Brahe.
Min Jussi, min Jussi, som har
vært som min sønn, sier prosten.
Nei det er ikke mulig, jeg har
lært han å lære å skrive, han nekter å tro det. Lensmannen og lensmanns-drengen satt
opp en felle, for å fange Jussi....
jeg, sier ikke mer, for dette er virkelig spennende.
Boka slutter helt uventet, med
en fantastisk fin avslutning. En skikkelig sanselig roman.
Dette er en veldig spennende
og fin bok, som har med mange historiske trekk og sier mye om tiden den gang
da. Om folks tanker, kulturkonflikter, klasseskille, tro, slaveopprøret i Kautokeino, de åpne grensene i Nord osv.
Læstadianerne som tok til seg Læstadius
sin tro vet jeg ikke om finnes mer av Nord- Lappland. Jeg jobbet i Juhls sølvsmie, i Kautokeino, sommer (- 73), da var det noen få igjen.
En skikkelig PÅSKE roman med
mange gåter som må løses underveis!
ANBEFALES!
Mikael Niemi, han vokste opp som nabo til kirka/prestegården, der handlingen er hentet fra.
En oppvekst roman som er hjerteskjærende
vond, men vakkert skrevet.
Datteren Hildegunn
drar for å besøke moren sin Vibeke. Hun har arvet huset hennes og vil etter
mange år hilse på moren sin, se igjen henne etter alle disse årene. Hildegunn er gravid
og føler at hun er gammel nok til å ta en prat med moren, selv om hun gruer seg
og er spent.
Vibeke vokste opp
sammen med faren sin, tømmermannen i en vestlandsbygd. Moren vet hun ikke helt
hvor ble av. Vibeke synes hun har en fantastisk oppvekst sammen med far, han
var omsorgsfull og prøvde så godt han kunne å bygge et hjem for de to. Hun er
ofte med han på jobben og de hadde et fint forhold, synes hun.
Far er litt glad i
drikke, når verden ikke er på hans side og noen ganger tipper det over og han
må på avrusning. Da kom tanten Liv Anette og passet på henne. Faren er ansvarlig for det å bygger stedets kirke, da en arbeidsulykke skjer med en av mennene og faren må
forklare…..faren forsvinner, forlater Vibeke og bygda, hvor ble han av?
Vibeke flytter til
tante Liv Anette, en ensom kvinne som alle synes er litt mystisk i bygda der hun bor.
Vibeke synes hun er litt streng, men de kommer overens. Albert, nabogutten blir
hennes venn, og far til Hildegunn.
Oktober 1992,
tanten dør og Vibeke 18 år tar med seg datteren på to år og flytter tilbake til
farens hus. Der skjer det mye og mange minner og vanskelige situasjoner oppstår......
2015, Hildegunn
vil forsøke å forstå hva som skjedde og hvorfor?
Kan man noen gang
tilgi og forstå?
En utrolig vakker
og sanselig skrevet roman om den harde virkeligheten som rammet familien, først
Vibeke som mistet sine og trodde hun kunne klare alt alene...
Dette er en bok
som er kort, men med et innhold som sitter spikret i hodet mitt.
Om mobbing,
ensomhet, omsorgssvikt, tap av slektninger og mye mer.....sett fra et barns
ståsted.
Hun var en
banebrytende journalist, feminist og forfatter i Sverige på begynnelsen av
1900 tallet. En jente som levde livet!
Hun dro på
reportasjereiser og lagde sosialrealistiske reportasjer om, tjenestefolk og
samene i Lappland. Satte i gang hjelpeaksjoner som reddet tusenvis av mennesker
under den finske borgerkrigen. Dro på ekspedisjon til Argentina og Chile,
opplevde jordskjelv i Japan, slusk i Amerika, og en flerårig ekspedisjon til
Øst Sibir.
Ester Blenda var Astrid Lindgren sitt
forbilde, med sine selvbiografiske barne- ungdoms bøker.
Hun var den første banebrytende
journalist som startet som undersøkende reporter. Hun svarte på en annonse
under falsk identitet om å bli tjenestejente på en storgård i Sörmland i 1914.
Tok på seg bondeklær. Det skulle bli en litt mer komplisert skuespill/jobb en
hun hadde tenkt seg.
En
vanskelig, hard og sjokkerende jobb for direktørdatteren. Hun og den andre
tjenestejenta hadde 17-18 timers arbeidstimer i døgnet, hvor de hele tiden
skulle stå på pinne for familien med fem barn og de andre arbeidsfolkene på
gården.
De
to tjenestejentene sov sammen i en lusete seng anføres. Opp å lage frokost,
melke 20 kuer, mate de andre dyra og ordne hus, vask klær og lage mat. Hun ble
snakket nedsettende til og om, sjikanert for at hun prøvende å vaske seg og
pusse tennene sine. Det gjorde man bare til helgen. Alt dette for
luselønn, hun holdt ut en måned.
Dette oppholdet ble først korte
reportasjer i avisa, Svenska Dagbladet, men de ble så populære at det gitt ut
som bok, 1914. Den ble trykket opp i 115 opplag - 35 000 bøker. Årets
sensasjon!
Men, familien Holtz som hun
hadde jobbet hos var ikke glade for rapportene og boka hennes, det ble skrevet et
motsvar til boka. Det ble mye fokus på henne og hun ble hyllet, som "stjerne
reporter".
Boka (bildet) var informativ og
direkte avslørende om hvordan tjeneste-jenter hadde det på gårdene og var
nærmest tjenerinner, med uregelmessig arbeidstid. Det var vanlig at de også
måtte avlegge rapport om hva de skulle på fritiden. Dette kom politisk opp og
regler kom i drift fra 1933, pga. hennes bok.
Her kommer stjernereporteren Ester Blenda, som skrev under navnet "Bonsai". Ester Brenda var allerede fra barndommen en villstyring. Hun ble sendt hjemmefra til en streng onkel for å lære seg oppførsel, men det hjalp lite. Hun gjorde som hun ville, kjørte motorsykkel som en mann. Hun brydde seg ikke om tidens konvensjoner, levde sitt liv på sine premisser. Spilte trekkspill og røykte pipe. Hun gikk kledd som en mann, i en mannsverden, med slips. Hun var nok lespisk, men hun holdt det hemmelig. (det var straffbart den gangen). Carin Frisell var hennes hemmelige kjærlighet. Hun var alltid glad og opptimistisk (et jævla solskinn)
Opptatt av urbefolkningen i Norden, samene.
Etter alt oppstyret av boka,
drar Ester Brenda til Kiruna med vennen Hjalmar Lundbohm "Kirunas
konge", som hun kaller han (oppdaget og kartlagt de store
jernmalmforekomstene, skapte næring og turister kom dit).
Samene og deres kår
interesserer henne, for de har lidd mye etter unionsoppløsningen da grensene
ble stengt. Beitemarkene for dyra deres, reinen. Hun ble samenes røst, ved å
skrive om dem.
Hun fikk lærerjobb for de
vandrende nomadene, hun måtte lære seg litt finsk, så fikk hun jobben. Hun
flytter til samene og legger sammen med dem på vår/sommer flyttingen og bodde
med dem et halvt år. Det er virkelig spennende å høre om hvor sterke
tradisjonen var i 1915, hos samene. Skriver reiseskildringer/artikler til
avisene og det ble boka "Hornets folk" fra 1916.
Borgerkrigen i Finland 1918, de
røde - mot de hvite, mens lokalbefolkningen lider av sult. Ester dro til
Finland skrev om situasjonen og fikk ordnet med forsendelser av mat inn i
Finland, så det mange finske folke som ikke sultet i hjel, takket være Ester. Russerne hadde tatt fra dem
alt av mat, husdyr og rein.
Ester drømte om å bli bonde og
jentebokforfatter. Hun vill ta utdannelse i landbruket og kjøpe gård, bli
bonde. Hun startet på en 2 årlig landbruksskole. På Hagaberg høsten 1918, som
eneste kvinne. Det var krevende studier, men hun fikk det til samtidig som hun
kom med sin første barne-ungdomsbok om Ann-Mari, «Rakkerunge serien" en
selvbiografisk bok bygget på hennes barndomsminner.
Hun klare landbruksskolen og fikk
fine papirer.
Hun er en mektig populær person
i Stockholm og blir malt av Anders Zorn og har mange kjente navn som venner.
Hun ble betraktet som pioner og stjerne.
Ester Blenda ble inspirert av
sin venn Evert Taube til en reis i Sør Amerika. Hun gjør avtale med Svensk
Dagbladet om å skrive rapporter, fra dette eksotiske reisemålet. Hun møtte den
norske kunstneren Alice Thorne, kalt Alibada, som hun ble med et halvår i 1920,
til Sør Amerika. De opplevde utrolig mye i Argentina, Chile. Hun kom hjem med en
papegøye og tre silkeaper. Skrev boka "
Bilder fra nettet;
Ny reise: De svenske emigrantenes fotspor til Nord Amerika, i 1922
ble hennes nye prosjekt. Hun reise som emigrantene på 3.kl med S/S Hellige
Olav, med 50 dollar i lomma, ble nektet innreise og opplevde å bli satt i
varetekt. Pastor Helander får henne inn i landet.
Skildrer New York med jazz, de
moderne kvinnene og alt livet imponerte. Hun dro til Chicago, hvor hun hadde en
avtale. Videre med tog til slektninger i Minneapolis med tog, der ble hun
ranet. Uten penger, jobbet hun med fruktsanking ol. Gratispassasjer som loffer
på godstog og kom seg til Salt Lake City. Etter et halvt år ville hun hjem og
skrev boka "Amerikansk" som ble årets
boksuksess i 1923.
Carin og Ester drar til
Spania, Asia, Amerika, Hawaii og Japan. Hun hadde penger fordi bøkene hennes:
Rakkerunge hadde blitt filmatisert, også filmen om tjenestejenta. Og
boksuksessen i 1923.
Ester Blenda gifter seg
proforma med Rene Malaise i 1925, for å være med på ekspedisjon til Kamtsjatka, Øst
Sibir. Hun skulle være fotograf, holde orden på hundene og huset. Det ble nok
litt annerledes liv enn hun hadde tenkt seg. Utrolig mye drikking. Oppholder
varte i et og et halvt år før hun tok den transibirske jernbanen hjem mot
Stockholm sommeren 1927. Historien om Sibir ble boka "Landsbyen, i
vulkanens skygge".
Ester Blenda hadde blitt syk
og, det ble et langt opphold på sanatorium. Moren dør og hennes kjære Carin har
giftet seg mens hun var vekk. Ester ble dypt deprimert, med enda mer alkohol og
dop.
Hun kom seg på beina igjen og
i1930 leier hun en gård Bjurnäs. Hennes første hjem på 40 år. Hun gav ut mange
ungdomsbøker og Carin skilte seg og de ble venner igjen. På Bjurnäs levde hun
det perfekte liv, uten strøm og innlagt vann, med tre hester, hunder, katter og
likte seg alene på gården, der fikk hun ro til å skrive. Dette varte helt til
Ester fikk et slag i 1937, lite penger, mye drikking og opium.
På Ester Blenda sin 50 årsdag
utgir vennene hennes et skriv om henne. Der skriver Karin Boye et hyldnings-dikt til henne, som nå er så kjent og heter "Ja, vist gjør det vondt".
Hun fikk en trist slutt og
døde bare 57år gammel av lungebetennelse i 1948.
Hun ble tydeligvis glemt av
mange, men ikke av Astrid Lindgren. Hun tar Ann-Mari (Ester) som forbilde til
sin Pippi. Den selvstendige, rappkjefta og ville jenta. Det finnes så mange
parallelle episoder der Ester skriver om Ann-Mari som hopper på hesteryggen,
slik Pippi gjør,
Ann- Mari som skal ut å fly,
slik Maddiken gjør, Ann-Mari som heiser sykkelen opp i flaggstanga, - Emil.
Hvordan våget Astrid Lindgren?
Denne boka har fått meg til å
se på Astrid Lindgren med litt andre øyner. Jeg som har sett opp til henne, men
når man ser at Astrid har nærmest brukt de samme historiene i sine bøker som
Ester Brenda skrev om i sine barne og ungdomsbøker fra 1919- 1933. Disse bøkene
som ble kalt Rakkerungeserien er som egentlig er fortellinger om Ester Blendas
eget liv som hun forteller til sine tantebarn i bokform.
Først i 2011 ble dette kjent,
da Eva Wahlstrøm utgav boka "Gratis jenter før Pippi". Der skriver
hun og Ester Blenda og danske Karin Michaelis som Astrid Lindgren var opptatt
av og nærmest kopierte.
Dette var en utrolig
spennende og flott historie. Jeg skulle ønske at den fantes på norske
bibliotek, men jeg fant den ikke.
