Biografi om Marie Hamsun.
Jeg har lest så mye om Knut Hamsun(1859 – 1952) og føler at kona
hans Marie må ha vært en utrolig person som har klart å holde ut med han. Jeg
fikk vite en del om henne i Kolloen sine to bøker om Knut, men vil gjerne vite mer.
Jeg dro på biblioteket og fant meg tre biografier om og av Marie Hamsun.
Denne boka er skrevet av kulturjournalisten Birgit Gjernes, de ble
kjent sommeren 1959 på Nørholm og de to holdt kontakt de siste tiårene Marie Hamsun levde.
Marie Andersen var av bondeslekt. Hun var eldste barnet og moren
Gjertrud og Carl fikk etter hvert 9 barn til hvorav 7 vokste opp. Foreldrene
hadde en butikk i Leiret i Elverum, når prisene falt på tømmer i midten av
åttiårene gikk den konkurs. Det ble tvangsauksjon og de overtok en ny butikk
som også gikk konkurs. De ble «Konkursfanter». Faren Carl ble forsikringsagent
og de kjøpte et vanskjøttet og i dårlig stand gårdsbruk i Strandbygda, Elverum. De hadde
heldigvis en sæter «Nupen» som gikk godt. Marie gikk på Svanåsen skole og var
gjeter og måtte passe søsknene, hun måtte arbeid som en voksen, fra hun var liten. De solgte gården i
1897og flyttet til Kristiania.
Marie som Agnes i Ibsen sitt stykke "Brand " i 1905
Marie gikk på Ragna Nielsen private middelskole og fikk
studenteksamen i 1902. Hun fikk skolejobb i Solør, men hadde en stor interesse
for teater. Hun traff skuespilleren Dore Lavik og blir med hans trupp. Dette
er en stor tragedie for foreldrene og de klarer ikke å akseptere at Marie gav seg sammen med en halvgammel gift skuespiller, de var samboere i seks år. Lavik
vil sette opp Hamsun sitt stykke og Marie skulle spille dette på Nasjonalteateret, slik
treffer hun Knut Hamsun.De fikk tak i Skogheim på Hamarøy, en gård på 100 mål. De flytter dit i 1911, bare noen kilometer fra Hamsund der Tora, Knut sin mor bodde. Tore ble født 1912 og de fikk fire barn på fem år. Marie følte seg som en sjømannshustru, for Knut var stadig på farten.
Marie var lykkelig og hadde tre nordlandskuer og
gris, hun var litt av et arbeidsjern tidlig og seint. Etter 6 år finner Knut ut
at de skal selge og de flytter til Larvik. Der bor de i et år, men liker seg
ikke. Knut skriver på Markens grøde og har en drøm om jord, da er Knut nesten
60 år.
Nørholm var et gammelt herresete fra dansketiden, uten vann og lys. Det lå vakkert til, men Marie ville helst flytte tilbake til Hamarøy, men i 1918 kom flyttelasset til Nørholm. Hun elsket å jobbe i hagen, «Min største glede er arbeidsgleden», sa Marie
Med barna på Nørholm: Barna vokste opp. Knut var ofte urimelig på
småting, når barna kranglet, men han var en snill far. Han regjerte og tok raske beslutninger,hun var
langsint.
Tore 1912-1995, utdannet maler. Den eldste sønn ble Marie sin beste og
fortrolige venn. Arild 1914- 1988 overtok gården. Ellinor 1916-1987 var skuespiller, men slet med store psykiske problemer, hun ble lobotomert to ganger. Cecilia 1917-1985 slet også med psykisk problemer. Begge søstrene var ut og inn av ulike institusjoner.
Marie drømte om å stå på scenen igjen og i 1922 fikk hun dra på opplesningsturne i Tyskland.
Rettsaken mot Marie Hamsun i Grimstad tinghus 23. august 1946.
Marie har på seg sølvcapen, selv om det var en fin sommerdag.
Marie var lojal mot Knut og hva han men mente under krigen. Marie
og sønnen var medlemmer av NS, ikke Knut. 26 mai 1945 ble de informert og satt
i husarrest, det skulle gå fem år før de møttes igjen. Tore satt sin straff på
Grini og Arild i Åkebergveien og i Arendal.
En langhistorie ble rettsoppgjøret, noe jeg har skrevet om HER
Marie mellom Leif Hammer og Arne Johnson Ved
utdelingen av Kirke og undervisningsdepartementets barnebokpris i 1958.
Marie gav ut «Smaadikt» i 1922, Knut like diktene hennes og oppmuntret henne. Hun
gav ut to diktsamlinger og flere barnebøker, bygdebarn-serien i fem bind
1927-57. Knut likte ikke at jeg skrev romaner, men var stolt over barnebøkene mine.
Marie var på mange
rundreiser/foredrag i Tyskland 1939-43 med fulle hus. Hun snakket om Knut sine
bøker og sine fortellinger. Dette synes hun var veldig greit, for det var
nærmest borgerkrig mellom ektefellene. Nørholm var et ensomt sted hvor de knapt
snakket sammen.
Etter krigen var de pålagt å betale mange bøter og fra 1957 fant
de ut at de kunne tjene litt penger på omvisning, Marie var da 76 år. Hun viste
grupper rundt i mange år, før hun ikke orket mer, sammen med seg hadde hun svigerdatteren
Brit og eldste barnebarnet Anne Marie som overtok jobben etter hvert. Det var på
en sånn visning forfatteren ble kjent med Marie i 1959.
Marie under
maleriet av Knut.
Atskillelsen hadde vært en tragedie for begge. Nørholm hadde
forfalt, taket lakk og malingen flasset. Marie ofret seg for å stelle så godt
hun kunne med få midler. Marie skammet seg over at det ikke var penger så Knut
fikk ordentlige klær den siste tiden han levde. De hadde heller ikke penger til
begravelsen da Knut døde. De var fem
rundt kisten i hans begravelse, ingen prest, ingen taler, ingen blomster og det
gikk åtte år før urnen kom i jorden. «fattigdommen var det verste av alt»
minnes hun.
Marie var en kunstnersjel og likte å ha det vakkert rundt seg,
både inne og i hagen.
Hennes nevø Kai Fjell, prøvde hun å støtte så godt hun kunne, med
oppdrag i Gyldendal, men det falt ikke i smak hos dem.
Jeg har en opplevelse av at Marie var en god kvinne, som gjorde så
hun kunne, det var mange stunder hun følte seg alene med barna, og at de to
døtrene slet psykisk var tungt for henne, hun hadde mange tunge stunder, men
også gleder i livet.
Marie døde på Nørholm den 4. august 1967, på Knut sin 110 årsdag, bitter
og resignert, trett av dage.
Teksten på bildet: Kjære fru Birgit. Takk for alt. Marie Hamsun 14/12 - 68.
I forordet skriver forfatteren:
sitat Marie var et menneske mange mente noe om. Sterk og dominerende, sa noen.
Svak og ettergivende på samme tid, sier sønnen Tore som var hennes gode venn.
Om hun var politisk svarte hun: «Jeg måtte rette meg etter den kongen jeg var
gift med i det som i alt annet»
Birgit skriver: Marie var et menneske som
hadde lett for latter og lett for tårer og kunne bli veldig rasende. Glad og
slagferdig, men med en melankoli som etter hvert ga seg sterkere utslag. Full
av kjærlighet og omsorg for sine nærmeste, men med liten evne til å være
lykkelig. Liten tro på seg selv.
Hun var et betydelig menneske. Det viste
seg i måten hun håndterte livet med Knut Hamsun på. Og selv om hun som regel
føyet seg, beholdt hun en indre styrke, som særlig kom til uttrykk i årene
etter krigen.
Boka er litt mye frem og tilbake i tid, litt vanskelig å følge
kronologisk hva som skjedde. Men en personlig og fin bok fra en som tydeligvis
kjente Marie godt og hadde fått mye informasjon av henne gjennom de gode
samtaler med Marie Hamsun, og hennes familie.
Jeg skal nå til slutt ta en titt på Marie Hamsun sine egne
selvbiografiske bøker Regnbuen (1953) og Under gullregnen (1959).
Dette ble et skjematisk overblikk over Marie Hamsun, men jeg skal hedre
henne ved å lage et smykke tilegnet henne til mitt Hommage til ..., prosjekt.
Utgitt på Aschehoug, 1994
Sider 185
ISBN 82-03-17201-6
lånt, biblioteket
lånt, biblioteket