"Høyt, en reise i Himalaya" av Erika Fatland

 Et eventyr av en bok jeg har lang-lest, i små porsjoner og kost meg med, som om jeg var med på turen!

Erika, er en modig kvinne som reiser alene på kryss og tvers, denne gangen på høytliggende steder i Himalaya. Boka er delt i to deler som omhandler to ulike reiser, selve boka er på over 600 sider. Jeg kjøpte denne i mars/april og begynte å lese, sakte men sikkert har jeg nå kommet meg gjennom den, jeg nyter å følge henne på tur. Denne reisen bukter seg gjennom fem ulike land i Himalaya. Himalaya betyr "Snøens hjem". 

Erika forteller at hun elsket å lese Donald Duck fra hun var liten og hennes første møte med Himalaya var gjennom Carl Barks sine fortellinger om Donald som ville dra "Langtvekkistan" og hun ble inspirert til å dra til land som slutter med "stan". Da Erika var 19 år reiste hun første gang til Himalaya og India. 

Jeg er så imponert over hvordan hun tør å reise helt alene. Hvor flink hun er til å snakke med folk og har lest seg opp på hva som er viktig historisk og kulturelt på de stedene hun drar igjennom. Hun er utdannet sosialantropolog og behersker mange språk. Det som imponerer mest er henses spontane fortellergleder som er så naturlig, men mange sidehenvisninger som er morsomme. Eksempel, de farlige stedene hun dro igjennom, maten som hun fikk servert som hun ser kravler, men spiser osv. 

Del 1. Noen korte glimt: Det er fra hennes reise som varte fra juli - desember 2018. Denne reisen starter langt vest i Kina i byen Kashgar, den berømte gamlebyen, der filmen Drageløperen ble filmet.  Dessverre sier hun, at byen ble restaurert i 2009. Dvs. den ble mer eller mindre revet og nå fremstår den bare som dekorativ kulisse.

All venting i Kina før hun endelig får reise til Pakistan, etter mange kontroller. Folk på bussen som tror på konspirasjonsteorier av ulike slag og mange diskusjoner om jøder, tvilling-tårnene osv. på vei mot grense som er verdens høyeste grenseovergang, på 4693 over havet til Passubreen som smelter og blir fire meter kortere for hver mnd. Hun blir med opp på en kort fjelltur og er sjokkert over all søppelet. 

Bildene er fra boka: Zaina i sin flott drakt fra Kalashfolket og en Apatani-kvinne i fra Zirodalen som har pyntet seg med propper i nesa. Tatoveringene i ansiktet var vanlig pynt.

Hos Kalashfolket blir hun tilbudt ekteskap, av en mann de besøker, som har kone og åtte barn, og kone støtter mannen i at han kan gifte seg med en utlending. Men, Erika er gift og ikke interessert. Hun treffer også Zaina, (bildet) som forteller mye, hun er ugift og har tatt mastergrad. Hun drar og besøker en hun traff på mini-bussen, Muhammed. Han slår kona si åpenlyst og sier det er tradisjon??? Er det rart det blir uenigheter. Det er Taliban de er redde for, i Swatdalen sprengte Taliban i 2007 mange gamle monumenter og mange andre grusomme angrep, f.eks.: skjøt de 132 barneskoleelever osv. UFF!

Videre til India, hun oppsøker Krishna -tempelet og blir med et par hjem for å feire høytid. Hvordan i alle dager tørr hun alene å sette seg inn i en bil og bli med helt ukjente folk?  India er et land hun har reist i før, og hun forklarer godt hvorfor hun liker å reise alene (noe jeg selv synes er nitrist). India har tydeligvis mange sider. Fra store fjell og fjellklatring til verdens beste cannabis i Manala, som de stolte av.

Hun forteller kort om landets historie og delingen av India og Pakistan i 1947.Om Kinas okkupasjon av Tibet i 1950. Til Tibet, der ingen har ytringsfrihet pga. at landet er okkupert av Kina og de folket har ingen rettigheter, de sier at de er fanger i eget land. Det sitter ca. 2000 politiske fanger i Tibet, mye pga. at de er Buddhister, hun besøker templer i Dalai Lamas rike.  

Den livsfarlige vegen gjennom Spitidalen, der reiser man på eget ansvar, noe hun gjør. Det er en vakker beskrivelse når hun er tilbake i India ved den store elven Ganges utløp og fra oppholdet hun hadde i Darjeeling. Der den berømte teen kommer fra, her får vi vite sorter jeg aldri har hørt om og prosessen med te-bladene. 

Hun tar fly fra India til Butan (et kongerike) med hovedstaden, Thimpu 2334 m.o.h. For å komme dit må man kjøpe en full pakke, med hotell, guide osv. Tilbake til India flyr hun til Guwahati, et folk med tatoveringer i ansiktet. De blir giftet vekk ved 12-15 års alderen. Mye snakk om religioner underveis i hele boka, her møter vi også sjamaner som røyker opium, og han som jobber i undervisningsdep. Det er bare når det kommer viktige folk på besøk han behøver å være der, ellers driver han med sitt. India slik vi snakker- ironiserer og tuller med, også er det slik. 

Del 2, fra april- juni 2019: et lite innblikk av hva hun opplever:

Nepal, hun blir med på tur til Mount Everest, et stykke oppover til campen på 5369m. Den turen skildrer hun med all galskap av folk, bærer, søppel, mål som skal nåes og hun selv som opplever høydesyke. Underholdene lesning på en side, men tragisk på en annen måte, med all søppel, turisme og kampen for å overleve. og alle som omkommer der oppe, bare i 2019 var det 11 som omkom. Eks på søppel: 13 tusen kilo med bæsj bæres ned av fjellet av sherpaene på et år. 

I Nepal hører vi også om barnegudinnene. Jenter fra 3 års alder til de får menstruasjonen er kumarier. I Katmandu er det mye fattigdom, folk som har opplevd at husene deres har brent ned og bor i skur ved flyplassen. Mange menn havner på fylla når de mister alt og kvinnen og barna sitter igjen. Jenter som blir tvunget ut i trafficking til India. Jeg visste ikke at Nepalske jenter ble bortført til i et slikt omfang, ca. 30 jenter hver dag blir kidnappet og tvunget ut i prostitusjon. Erika interjuvet en kvinne som ble utsatt for menneskehandel og var på et bordell i India i 22 måneder. Hun ble fri og startet en frivillig organisasjon som hjelper kvinner som blir utsatt for menneskehandel, prisverdig!         

Bildene er fra boka: Angel - vinner av Nepals første skjønnhetskonkurranse for transpersoner. Kvinner med bønneflagg og bønnehjul i nydelige kostymer og smykker ved det hellige fjellet Kailash, de er fra Tibet.

Hva vet vi egentlig om menneskene i Himalaya, her får vi høre noen historier. De forteller om sine tradisjoner, klimaendringer, om politikk, religion, om kjærlighet og politikk. Utrolige skildringer av islam, buddhisme og hinduisme og ikke å forglemme sjamantroen, han som måtte drikke blod fra 120 geiter gjorde inntrykk på meg. En skikkelig kul bok!

Boka rommer så mye, ikke bare de fem landene. Boka har fine kart som jeg liker å følge med på, mange fine bilder og hennes beskrivelse av folk, drakter, skikker, og hva de har opplevd er fantastisk godt skildret. En ren eventyrbok synes jeg. Hun er fantastisk dyktig til å få kontakt med folk og har et stå på mot og energi, man bare må ta av seg hatten for. 

Fantastisk! Fantastisk! For en reise, jeg har drømt meg vekk!

Utgitt på Kagge i 2020, side 624 + mange fine bilder. Oppdaget at boka kom ut som lydbok, da jeg øyeblikkelig var ferdig. (kom ut på storytel ca. midt i Juli) Jeg har faktisk lyst til å høre henne selv lese hele boka, engang (det får bli til vinteren).

Link til omtalen av boka hennes: Grensen, veldig bra

"Den svarte viking" av Bergsveinn Birgisson

En biografi om den mektige, men lite omtalt i sagaene - Geirmund Heljarskinn, f 846. 

 En litt merkelig biografi om kong- sønnen Geirmund Heljardskinn. Bergsveinn Birgisson har skrevet denne boka om sine forfedre, og med særlig vekt på Geirmund, en mann det ikke finnes noen saga etter men som forfatteren er i slekt med ca. 30 slektsledd tilbake.. En veldig teoretisk og vel dokumentert biografi, eller kall det historisk saga. Vi vet nesten ingen ting om denne manne som levde for 1100 år siden, det finnes få spor etter han i sagaene. Men, moderne forskning på genetikk har spor man ikke kommer unna. 

Sitat fra boka: "Geirmund vokste opp som et forsømt barn. Han vokste opp sammen med barn av treller, men seinere kom det fram at han stammet fra en av de store kongeslektene i Norge. Han endte sitt liv som den største adelsmannen i islandshistorie "Den gjeveste av alle Landnåmsmenn". I sine velmaktsdager red han mellom gårdene sine på Island med et følge på åtti mann, til sammenligning red Harald Hårfagre med seksti mann i fredstid."    

Faren var konge Hjør, i Rogaland, moren var fra Sibir. Geirmund hadde asiatiske trekk og mørk hud som moren og derfor fikk han tilnavnet "Den svarte viking". Det var tvillingbroren Håmund (den førstefødte) som overtok makten etter faren. Litt av en historie.

Geirmund gikk ikke i slag mot Harald Hårfagre, men dro vesterveg til Irland og Skottland. Der herjet han sammen med Olav Hvite. Det som er morsomt er jo at Olav Kvite heter vikingbåten jeg er med å ro. Olav den Kvite var gift med Aud den djupsindige, fra Suderøyene og de fikk sønnen Torstein Raude.

Geirmund giftet seg med Ildpurka/-Torkatla (fra et jegerfolk på Grønland) morsomt å høre om alle hvordan hun antagelig vis så ut i bryllupet, med alle smykkene. Hun hadde svart hår og rundt mongolsk ansikt, og ble sett på som en "volve" trollkjerring. Sammen fikk de en sønn som døde og datteren Yri. Geirmund hadde flere koner, de fikk bare døtre alle sammen.

Jeg synes det er morsomt å høre hvordan Bergsveinn har funnet ut utrolig mye informasjon via DNA, eks: folkestammer fra Mongolia. Og at det i dag kan spores i DNA at folk kommer derfra og Irland osv. på Island. Som eksempel peker han på sangerinnen Bjørk. 

Geirmund tok med seg hundrevis av kristne fra Irland slaver og bosatte seg på Island. Der ble han den mektigste landnåmsmannen på Island. Han robbet ikke landet for gull og sølv, men hans gull var slavene.  

Dette er en lang og kronglete historie han hekler fram, det er morsom på mange måter, men vanvittig mange navn. En bok for de som er spesielt opptatt av historie, vil jeg nok si.    

Bergsveinn Birgisson (f 1971) er doktor i norrøn filologi. Han ble nominert i 2012 til nordisk Råds litteraturpris med boka "Svar på brev frå Helga" den er veldig bra. Han ble også nominert til samme pris i fjor med boka "Reisen til Tidevannet".  Har den på lista mi. 

Utgitt 2013, Spartacus, ca. 300 sider + 86 sider med kilder. Biblioteket.

Alt du ikke ser. Livet med Joakim av Ellen Arnstad

En rystende god bok om når et av barna får en alvorlig diagnose!

Ellen Arnstad har skrevet og leser selv inn denne lydboka. Jeg blir grepet av hennes historie som mor til Joachim, han fikk en diagnose som etterhvert gjorde han multihandikapet. 
En fantastisk åpen og godt fortalt følelsesmessig historie fra virkeligheten. Om å være foreldre til et barn som blir mer og mer svekket og sykt.  Det er hun selv som leser inn lydboka, det blir så nært og en fin opplevelse fordi hun må kjempe litt for å lese om de vanskelige periodene i livet. 

Ellen Arnstad er mediekvinnen/gründeren som stod bak tidsskriftet HENNE. Dette tid-skriftet lanserte hun fire timer før henne fødte sin første sønn, Joachim som ble født, den 4. mars 1994. Hun og mannen Stein Støa fikk en vakker velskapt sønn, de var så lykkelige i flere år!

Ellen ser tilbake på livet sitt og forteller om sin oppvekst på Stovner, hvor hun var aktiv med i turn og rytmisk sportsgymnastikk. Om sin familie, venninnegjengen og drømmene hennes fra barndommen om å bli journalist. Forteller om episoder fra å være en feministisk leder og hvordan hun ble sett på. Alle husker vi nok Ellen som var forbilde for Tårnhild i tv ruta på 90 tallet?

Joachim begynte å se dårlig og når han er syv år får han diagnosen som gjør at han kroppsfunksjonene svinner mer og mer vekk. Hvordan og hvorfor de velger å holdt diagnosen skjult for familien og venner, slik at Joachim ikke ble stigmatisert. Tøffe og triste fortellinger å høre på, men de taklet det på sin måte!

Joachim, far og mor reiste på mange turer så lenge synet hans var i behold. Hans sans for mat er utrolig morsomme! Alle opplevelsene han kunne se tilbake på, og minnes seinere.

Joachim skal blir storebror og han gleder seg. Men, tørr hun få et barn til, tenk om det barnet får den samme diagnosen. Heldigvis var Aleksander er frisk gutt. Det var mange dilemmaer man måtte ta stilling til underveis. Det var både for å verne seg selv og Joachim.

Boka forteller om alle oppturene og hvor mye Joachim har betydd for familien og venner. Det har også vært noen nedturer, naturligvis. Det viktigste med historien er fortellingen om å få et barn som blir multihandikapet og alle valgene de gjør for at han skal ha det så bra som mulig, og hvordan han har gitt dem så mye glede. Veldig tankevekkende og bra!

Jeg sier ikke mer om boka for den bør man lese eller lytte til! 

For noen sterke foreldre og så mange fine øyeblikk. Det gjelder å ta vare på de gode minnene. De finnes i oss alle bare vi ser dem og setter nok pris på dem!

Takk for at det var du Ellen, som leste inn boka! 

Lydbokforlager, utgitt,2019

spilletid 5.52 min

Kilde: Lytteeksemplar

Nominert til Bokbloggerprisen 2019, under sakprosa

Buer Liz "Flyet fra Saigon"

En bok om Vietnam barna som kom til Norge i 1968!

Liz Buer har skrevet en fantastisk spennende og fin bok om barna som kom med det første flyet fra Vietnam i 1968, og andre som kom seinere. Komiteen for Sydøst-Asia besluttet å hjelpe noen av de 800 000 barna som var blitt foreldreløse under Vietnamkrigen. Dette var etter det store My-Lai massakren, i Sør Vietnam hvor amerikanerne drepte 347, kvinner, barn og eldre. og Tett-offensiven 16 mars 1968,som rystet verden.  Sydøst- Asia komiteen arbeidet hard og de fikk ca 135 barn til Norge i perioden 1968 - 1975.

De første barna kom med et chartret fly i 1968, det landet på Fornebu i oktober med 69 barn ombord, da var to av barna så syke at de underveis måtte mellomlande og fraktet til sykehus (de kom etter). Et av disse barna som landet på Fornebu var Liz, forfatteren sin kusine Line som er hovedgrunnen til at denne boka ble til.

Line kom til en familie i Bergen, hun vokste opp som en norsk jente med tre eldre søsken. Hun lukket ørene i oppveksten for all informasjon om Vietnam, hun var norsk. Giftet seg og fikk to barn.

En dag spør datteren: Hvor kommer du fra mamma? Det klarte ikke Line å svare på, og hun skjønner at hun må gi datteren et svar. Hva skulle hun svare.....

Vi får høre om Sydøst- Asia komiteen, (en gjeng unge høyere idealister) hvem de var og hva de gjorde for å få i gang adopsjonen. Dette var fire idealister som ikke var forberedt på synet de møtte. De fryktelige forholdene barna levde under på barnehjemmene som var overfylte med barn som var mimikkløse, syke, stanken og de utmagrede barn. Utvelgelsen, hvem skulle de ta med til Norge?  (Litt av en oppgave)

Line dro tilbake til Vietnam etter 45 år. Hvem er jeg? Det ble en vanskelig tid for henne. Jeg hadde en naiv oppfatning av å være adoptert. Jeg hadde et skall rundt meg og beskyttet meg mot Vietnam. Hun gikk inn i en depresjon med søvnløshet etter turen, men fikk hjelp til å komme ut av det.

Boka omhandler ikke bare Line, men det er mange Vietnam barn som blir omtalt her i boka. Hvordan oppveksten og livet som voksen har vært, flott illustrert med bilder. Dette var en pionertid for adopsjoner til Norge og mange fordommer lå i det norske folk . Adoptivforeldrene viste svært lite om hva barna hadde opplevd, hvordan de skulle forholde seg til deres bakgrunn, sykdommer, traumatiske opplevelser,hvem er mor- far? .....

Fine historier om familierelasjoner og hvordan barna ble sett på i nærområdene de kom til i det langstrakte Norge. Det en bred presentasjon av opplevelser, ganske korte, men sterke fortellinger.

En av de omtalte startet med å gjenforene Vietnambarna fra 1968 adopsjonen. Det var i 2013 og allerede året etter dro mange nedover sammen til Vietnam. Dette ble en ny start for mange, på mange måter som du må lese om selv.

Boka er spekket med god informasjon om krigen i Vietnam. Om møter og forhandlinger som skjedde underveis og ikke minst hvor tilfeldig det var hvilket barn som kom til Norge. Noen av de som var med på turene som frivillige, forteller rystende historier om hva som skjedde underveis. Spennende og tragisk av folk skal oppleve slikt, tøffe hendelser og historier.

En bok jeg virkelig kan anbefale alle å lese!  Den handler faktisk om vår nære historie!

Dette var en vakker og rørende bok om fine møter, gjenforening med familie og triste hendelser. En god miks av alt, både de positive og negative hendelsene som har skjedde dem vi følger i boka. 

Jeg vil legge til at svært mange av de opplevelsene de har vært igjennom, gjelder ikke bare barn fra Vietnam, men alle barn som har blitt adoptert til Norge. Psykologspesialist Joachim Haarklou, hans erfaringer med adoptivbarn er kjent og det han mener er gull. 

Dette er en ryddig, god skrevet bok.  Med mange bilder og god informasjon både det politiske som skjedde i Vietnam, historisk om initiativtagerne og de psykiske reaksjoner og opplevelser og mye mer.

Boka er utgitt på Frekk Forlag, 2018

Totalt 191 sider, 

Leseeksemplar.

Liz Buer er norsk journalist og forfatter.

Er adopsjon bra, kan man spørre seg?

Jeg er adoptivmor til tre barn selv, så dette temaet opptar meg selv om mine barn nå er voksne velfungerende mennesker. De er ikke fra Vietnam, men fra Colombia.

Det har vært en tøff bok å lese for meg, det er så mange likhetspunkt og tanker som kom tilbake fra den første tiden etter at vi hentet de tre barna våre i 1989. Jeg kan nevne reaksjonsmønster, redsel for høye lyder, mat og ernæringsproblemer, hamstring av mat, sår, språkproblemer, mobbing, redselen for at vi ikke var hjemme, fremmedfrykt, lukter og smaker osv.

Ja, det var absolutt et hardt stykke arbeid, men jeg ville ikke vært det foruten. 

Her har jeg et innlegg om minnene fra den gang vi hentet barna i Colombia.

Vietnam, der var jeg i 2014 (klikk på lenken så er det masse bilder fra turen + bøker)

Drar på ny tur dit om noen uker, mars/april.

Det som er litt morsomt er at jeg hadde sett reportasjen om denne boka på Dagsrevyen og hadde faktisk notert den bokas tittel, for denne skulle jeg lese. Så jeg ble glad da Liz Bauer sendte meg en e-post og lurte på om jeg ville lese og blogge om boka. (hun viste ikke at jeg var adoptivmor). 

Helt til slutt! 

Tips: Skal du se en vakker film om Vietnam: "The Beautiful Country" Regi, Hans Petter Moland.

Om de som ble kalt "Amerasians", barn som vokste opp i Vietnam med utenlandsk far.

En film du garantert aldri vil glemme!  

Skeie Tore "Hvitekrist"

Hvitekrist er fortellingen om Olav Haraldsson og hans tid

En skikkelig fin og opplysende historisk bok, som begynner med Snorre sin fascinasjon av Olav den Hellige, som levde 10 generasjoner før han. Jeg viste ikke at Snorre Sturlason endte sine dager på den måten den 23. september 1241, forferdelig. Snorre var en mann som kunne sine historier og kvad, det ble sagt om han at han kunne hundretalls muntlige historier og mange av disse hadde skalden også skrevet ned Det er imponerende og høre om hans bosted på Island. Så kan man virkelig undre hvorfor han var så opptatt av Olav Haraldsson.

Denne boka bygger på fakta, gamle kilder for det meste, men man vet jo ikke helt hvordan det var, for mange av historiene har jo blitt overført muntlig i generasjoner.

Olav Haraldsson eller St. Olav som han ble hetende etter sin død, ved slaget på Stiklestad. Han ble dyrket i hele Europa og han ble en navne helgen. Snorre skrev sitt lengste verk om han.

Vi er på slutten av 900 tallet og begynnelsen av 1000 tallet. De angelsaksiske munkene skrev nøye ned og derfor vet vi mye om denne tiden fra England, men ikke så mye fra Norge. Kong Edvard i England dør og hans sønn Æthelred tar over kronen 12 år gammel og han får bryne seg.

Det raser en voldsom maktkamp om herredømmet, i landene rundt Nordsjøen.  Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason har utkjempet sin kamp ved Svolder. Der Svein Tjugeskjegg som styrte Daneriket vant og Olav Tryggvason, døde.

Svein Tjugeskjegg drar med en krigsflåte med 90 store skip og noen mindre båter i år 991 til England. Ombord var det flere tusen mann. De brant, røvet og drepte. Dette gjentok seg hvert år til år 994 da kong Æthelred forhandler med Olav Tryggvason, han blir døpt og kristnet, mot at Æthelred gav han fem og et halvt tonn sølv. 

Dette gir seg ikke og unge danekongen Knut kommer sterkere og sterkere tilbake..

Olav Haraldsson er bare en ung gutt da han gir seg med danekongen og Svein Tjugeskjegg sitt folk. De er med i mange slag fra og med år 1007. Olav får etterhvert sin egen agenda og hans  karriære er ganske voldsom. Det er imponerende og morsomt å følge han reiste langt, veldig langt avgårde. Nedover til Frankrike, Spania, Portugal og han var over til Marokko med sine vikingskip med flotte seil. For vikingene var dette en viktig inntekt, de røve slaver, selge dem og ranet det de kunne.

For ikke å snakke om alle reisene i Norge Olav dro på for å kristne folk etterhvert. Han slo hard ned på den gamle gudetro og de som ikke lot seg døpe. Ja, de fikk gjennomgå på ulike forferdelige måter!

Olav og hans folk var alltid på ferd, gjerne med hundre mann til hest som skulle ha mat og husly dit de kom. Det utarmet folket de kom til, som måtte brødfø denne horden av mennesker og dyr.

Folk sa ofte at de var kristne, men brukte både kristendommen og den norønne tro om hverandre der det passet seg. Vikingtiden er på hell og Kongeriket Norge var fremdeles et uavklart kapittel. Heldigvis er dette en bokserie og dette er første boka.

Alt dette er beskrevet utrolig bra!

Det jeg liker ved boka er at den ikke drar ut episodene i langdrag, men man skjønner hvor voldsomt det var uten å gå alt for tett innpå. Kortfattet men oversiktlig, men mange personopplysninger systematisk registrert.

Livet deres og samtiden de levde i er bra beskrevet. Liker man historie er dette en fantastisk bra bok.

Link til romanene som omhandler denne perioden:
Bjørn Andreas Bull Hansen "Jomsviking" om vikingetid og ender med slaget ved Svolder
Jan Ove Ekeberg "Den siste vikingkongen" om broren til Olav, Harald Hårdråde og slaget på Stiklestad

Bilde fra vår vikingebåt (Vikinggildet på Hamar) "Olav Kvite" Her ror vi barn på Mjøsa under Middelalderdagene

Utgitt på Gyldendal 2018
Leseeksemplar, 312 sider
Lydbokforlaget, 2018
Lest av Kai Remlov, 9.26.
Lytteeksemplar

Larsson, John Yngvar og Dalen, Lars Sandved "Den fantastiske skogen"

En super julegave til den som ønsker å få mer ut av turer i skog og mark

Dette er en superflott julegave til den som vil vite mer om naturen som omgir oss. Jeg tok denne med på hytta i sommer og har lest den sporadisk der før jeg har gått på turer i skogen i høst og frem til nå. 

Denne boka handler om å oppleve skogen, bare ta en rusletur i skogen. Gå inn i skogen og se deg omkring, vær deg selv, sette deg ned og hør på vinden i tretoppene, lytt etter dyrelivet og få ro. Gå en tur gjerne alene, da ser man mer dyreliv om man er stille.

I denne boka står det en del om skogens innbyggere, både over og under jorda. Hvordan trær og sopp opererer samlet, de hjelper hverandre og har et intimt samliv og samarbeid for å overleve. Du kan lese om glupske planter og levende fossiler, spennende! 

Denne boka handler ikke om langturer, men å nyte naturen. Se spindelvevet som skinner med dråper i seg etter regnet eller mosen som er så myk å ta på.

 Det er mange fine bilder i boka. Her er vi i kapittel 2 og med den morsomme overskriften 

"Wood Wide Web, internettet under overflata"

Det handler om samhandlingen mellom ulike planter, hvordan de drar nytte av hverandre. Her er soppen budbringer og vareleverandør til trær, det kalles sopprot eller mykorrhiza. De har et kjempenettverk under jorden. Ikke all sopp danner sopprot, noen skaffer seg næring ved å bryte ned død vev som stubber.

Det er egne kapitler om -Da skogen kom til Landet, Fra istid, til steinørken og til i dag hvor det gror helt igjen noen steder. Skogen kan fortelle oss mye om kulturarven vår. Gjengrodde stier og trær sin alder og utforming.

Blomster , bier, bær og livet i skogen omtales grundig.

Sisselrot er lett å kjenne igjen. Den er en plante som trives best på steiner og stubber, den vil ikke ha god jord. Viste du at Stri kråkefot (under vekst i tett granskog) ikke har endret seg på 425 millioner år.

Mat og medisin er spennende, noe vi ikke er så flinke til å ta vare på mer, hverken av kunnskap eller bruke. Vi tenker først og fremst på bær og nøtter, men tidligere tiders mennesker brukte mye sopp, groer, skudd og saft fra trærne. Skogen har både mat og medisiner, noe kan være giftig, så obs.

Bildet over viser strutsevinger, de ble brukt som grønnsak her i landet før, men nå er det ingen som bruker denne næringsrike og smakfulle grønnsaken som smaker som spinat. Den har høyt innhold av antioksidanter og omega 3fettsyrer. Bør høstes i mai, en eksklusiv vår grønnsak.

Hva skjer når skogen hugges, særlig flatehogst er dramatisk, men det tar ikke lang tid før lyskjære voksvillige planter finner hogstflatene som denne Røsslyngen som er en pionerplante. De er ikke store plantene, men de har en enorm frøproduksjon, er de ikke vakre?

Denne boka vil gi deg aha-opplevelser og mye ny læring. 
Men da må du vil ikke haste avgårde, men ta deg tid i skogen, nyt den!
NB: Alle bildene er fra boka.

Utgitt på PAX, 2018. 
268 sider, med mange fine bilder og register.
Leseeksemplar fra forlaget.

Lindahl Lena "Jenta i veggen, i skjul for nazistene"

Betzy overlevde jødeutryddelsen takket være et godt medmenneske.

Dette er en sann historie om Betzy Rosenberg, hun var 22 år i 1942. Født og oppvokst i Trondheim, hun var jøde. Hun klarte å gjemme seg i nesten tre år, fra deportasjonen i 1942. Hun overlevde ved at Arne  gjemte/skjulte henne, helt frem til 1945 da krigen var over i huset sitt "Strandly" hvor han bodde ute på Byneset. Arnes bror hadde gård like i nærheten, med familie. Alle var tause om at Betzy bodde hos Arne, selv ungene på gården sa ikke et pipp om det til noen.  

Betzy f. 1919 klarte å overleve jødeutryddelsen i Trondheim ved at vennen hennes Arne hadde laget et kott i husveggen med en gulvflate på 50 x65 cm, men bare 120 høyt. Det sier seg selv at hun måtte sitte, kunne ikke stå oppreist der.

Den 22 år eldre Arne Haugrønning og Betzy hadde et godt øye til hverandre før denne tiden, det viste mange. Men aldersforskjellen og at Arne var kristen og Betzy jøde var ikke enkelt. Arne ble hennes redningsmann og etterhvert ektemann, men han utsatte seg selv for enorme konsekvenser om dette hadde blitt oppdaget under krigen..

Det var nok en nervepirrende og sterk opplevelse Betzy opplevde de nesten tre årene hun var i huset og skulle være usyngelig. Hun kunne ikke være ute eller ved vinduene og måtte gjemme seg i kottet når noen kom. Arne var ofte på jobb som snekker rundt om og hun kunne ikke fyre i ovnen eller ha lys på når han ikke var der. De sov på skift og det var ganske traumatisk, noe som skulle prege henne resten av livet. 

I nabohytta ca. 100 meter unna holdt Kåre en tidligere Østfrontkjemper ofte til, med ville fester hvor det var folk fra Rinnan banden, nynazister og tidligere østfront-kjempere som drakk seg fulle.

Mange spennende historier fortelles om hva hun opplevde.

Resten av Betzy sin familie ble deportert til Auschwitz, bortsett fra de som klarte å rømme.  Betzy mistet syv av sin nærmeste familie. De ble alle(- bestemoren som var syk) fraktet til Oslo og den 25. februar 1943 gikk de ombord i "Gotenland". De var 74 menn og 84 kvinner og barn. Det var 153 jøder som ble fraktet ned til Stettin og videre med tog til Auschwitz, der fikk de gå i dusjen alle sammen. Tyskerne fremstilte det på denne måten, slik at de måtte bli vaske seg, men det var blåsyregass som kom ut og det tok ca. 3 min før de døde. Så ble de kremert. Det var tilsammen 773 Norske jøder som ble fraktet til Tyskland for å bli gasset i hjel, fem kom tilbake.

Litt morsomt å finne igjen at tanten til Betzy som jeg leste om i boka: "Unge tidsvitner". Kusinen Gerd Philipson, broren Charles, onkel Jakob og kona kom for seint til "Donua" den 26. november 1942 og klarte seinere å rømme til Sverige. Gerd var en av de som ble intervjuet i boka.

Dette er en bok jeg aldri hadde lest ved bare å se på coveret, men heldigvis hørt jeg om den i radioen og det er jeg glad for. 

Coveret burde ha vært et bilde av Betzy, for å vise at dette er en sann historie og det er reelt alt som skjedde. Coveret viser en jente, og dette handler ikke om ei jente, med ei kvinne som var 26 år i 1945.

Dette er en veldig god ungdomsbok. Den forteller ikke bare Betzy sin historie om jøder og deres skjebne, men har med så mange fine detaljer om hvor og hva skjedde under krigen. Historien blir godt fortalt, uten lange utredninger, men korrekt, kort og enkelt. Dette er en historie som absolutt burde fenge mange unge unge. 

Eks: historiske fakta om jødene og deres historie. Krystallnatten 9-10 november 1939, da jødeforfølgelsene startet. Krigsutbruddet i Norge og opplevelsen fra Trondheim. Rinnan banden og landsvikoppgjøret og mye mer.

Absolutt en spennende og god bok, en Anne Frank historie som endte godt

 Bildene har jeg lånt fra boka, det er mange bilder av familien og fra Trondheim i boka

Takk til LENA LINDAHL (f 1971) som tok frem denne historien igjen og skrev denne boka. Historien ble fortalt i Adresseavisen etter krigen, men så ble det ikke mer.

Betzy og Arne giftet seg i 1949. Betzy ville ikke ha barn, hun ville ikke at noen skulle oppleve det hun og broren Carles hadde gjort. 

Betzy skrev ned sin historie på 8 maskinskrevne ark, da hun 79 år.  Arne døde i 1985 - 87 år og Betzy døde isolert og ensom i Trondheim juni 2004- 84 år.

Cappelen Damm, utgitt 2018

ungdomsbok, 200 sider

Lånt på biblioteket

Lena Lindahl er fra Kjøpsvik i Nordland. Hun er utdannet i tysk og journalistikk. Hun bor og jobber som journalist i Oslo. Hun debuterte som barnebokforfatter med "Verdens første ballongferd" i 2012.

Fugelli Per "Døden, skal vi danse?"

   

En vis mann har gått bort, nå danser han ikke mer her på jorden!

Kjære vene, for en fantastisk mann, med så mange flotte tanker og visjoner som ikke var høytflygende, men jordnære og enkle. En selvironisk og åpen bok om å leve, valg vi tar og tanker om livet etterpå. Som han sier; "Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden". Dette er med skarp og humoristisk sans han deler sine tanker om å bli syk.

Per Fugelli f.1943 var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet flere bøker. 

Men, nå er det han som har blitt syk, tykktarmskreft. Han er i skrivende stund 66 år og føler han er helt på topp i livet. Han og kjæresten Charlotte har akkurat kommet hjem fra en reise i Afrika. Det var på denne reisen i 2009 han fikk blod i avføringen og skjønte at noe er galt.

Kreft er et tabuord! Hvorfor, - det må bli mer åpenhet rundt det, sier han. Både leger og ansatte ved sykehusene er redde for å si dette ordet. Han sier: Jeg fikk beskjed om spredning av kreft til lungen, når jeg ligger med rumpa opp, slik at han ikke har øyekontakt når han sier det. Hva slags kommunikasjon er det?

Han var fornøyd med helsevesenet i Norge på mange måter, de gjør ikke forskjell på Jørgen hattemaker og meg, professoren. Det synes han er bra, men ikke alt er like bra. Arne som dør på samme rom som han, sykepleieren som ikke gir trøst til han og lyver når hun sier at hun har ringt etter lege og gir han litt smertestillende, som å skvette vann på gåsa.

Alle kan ta feil! Fugelli har vært lege på Værøy og glemmer ikke sin store tabbe med en kvinne som han fornærmet voldsomt. Vi er ikke perfekte, men som ung og uerfaren gjør man tabber.

Jeg har vært hos 37 leger, det blir ca 6 minutter hos hver. Det betyr 0 kontinentet og mye tid til rapportskriving og lesing for legene, det koster mye tid og tid er penger. For pasienten blir det upersonlig, skaper utrygghet for legene kjenner deg ikke. Han opplevde en gang at de ikke fant journalen hans, det skaper frykt. Det blir tomme og upersonlige samtaler som ikke gir trøst. Dette skaper dødsangst og leger ser på døden som et nederlag.

Alle hans morsomme historier fra Afrika, Egypt og der han har vært og det han har opplevd på sine reiser, er flotte fortellinger som spriter opp bok. Historien fra Essaouira, der jeg var for ikke så lenge siden. Han likte seg så godt der og tenker på at den gang fikk han tilbydd hasj. Nå ligger han og tenker, hasj skal være så fint mot kvalme, skal jeg prøve?

Døden er naturlig, genial? Retten til å dø? Døden det er punktet for "No return". Men, hvem skal bestemme hvordan og hva du skal ha på deg og med deg undrer han.

Dette skrives i 2009 og han har blitt invitert til Legekullet 40 års fest- 69 kullet av leger. De fine 6 årene vi var sammen, men jeg vil ikke gå. Jeg ligger her og skal kanskje dø, jeg orker ikke alt føleriet. Han referere til Pushwagner som en gang sa. Pushwagner går ikke på do, men det gjør jeg - ergo lever vi.

Man skulle tro at dette var en trist og kjedelig bok, men det er det absolutt ikke. Han setter fingeren på så mye om dagligdagse ting og har utrolig mange gode løsninger.  Hans viktigste er å leve, mens man lever. Jeg trenger ingen gud, men å være sammen med mine nære, det betyr alt.

Veldig bra lydbok!

Tips. Gi den til en som ikke er helt lykkelig med livet, denne får en til å se positivt på livet! Det er så mye glede og positivitet, bare vi vil se det. Det gjør Per Fugelli. Det er så flott at han har lest inn boka selv, for du hører han er trist og glad. Han hadde så fin god stemme.

Per Fugelli døde 13. september 2017 på Jæren. Han fikk dø der han ville dø, på Jæren slik ønsket hans var, det var godt å lese på Wikipedia.

Spilletid 8.42.27
Lydbokforlaget 2016
Lånt på biblioteket     








Bildet av Per Fugelli lånt fra Wikipedia

Jeg er en elefant for meg selv, slik elefantene i Serengeti er, når de blir gamle, sier han.

Jeg synes kanskje han er mer som en løve. Bilder jeg tok i Serengeti, Tanzania des 2006

Jeg ble litt satt tilbake til tiden da min mor lå for døden, med kreft. Hennes sykehusopphold rundt om på ulike steder, og med svært store ulikheter angående behandling, omsorg og hjelp. Mor døde i  Røyken, mars 2010, med god pleie og alle fem barna rundt seg. Jeg husker boka kom ut, men da orket jeg ikke lese den. Nå var jeg klar for det og angrer ikke et sekund. Man kan se på døden på mange måter, men en dag er den der for alle, det er sikkert.

Sele Katrine "Jølster Hotell, historier frå et asylmottak"

En tankevekker og opplysende bok om asylsøkere i Norge.

En bok hvorfor folk må emigrere og hvordan de gjorde det, kom til Norge.

Hva kommer de til når de havner i Norge og hva tilbyr vi dem? Hva skjer med dem nå? 

Vi følger ni personer fra veldig ulike steder i verden og får deres historie om drømmen de hadde og hva som har skjedd med dem. En flott oversikt med kart over hvor de kommer fra i den ene permsiden og hvor de havnet, bakerst i boka.

Dette er ni ulike mennesker som har reist i fra alt. De har forlatt alle, - foreldre, -ektefeller, -barn og familie, eller stukket fra vold og trusler. De har utsatt seg for enorme påkjenninger på sin lange flukt for å komme hit til Norge. Alle de ni som interjuves kommer fra helt ulike sosiale forhold og har ulik familiestatus og religion. 

De kommer til Jølster Hotell er en gammelt ærverdig sveitser stil hotell. Forfatteren flyttet inn i og skrev denne boka.

Hun sier; Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ei  plass. Det er lengsler. Det er usemn. Det er sakn - det er håp. bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikplai Astrups landskap. et høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlege utskjæringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortiden eller i framtiden", side10.

Her skal de vente til UDI bestemmer om de skal få opphold eller ikke. Denne ventetiden er forferdelig og veldig ubestemmelig av varighet. Noen venter i en mnd. andre i flere år, før de hører noe. Imellomtiden skal de bo på små rom på Hotell Jølster og klare seg selv. De får utlevert kokekar, noe service og bestikk.

I 2016 fikk nordmenn 5850 kr pr mnd. for å klare seg. Asylsøkerne fikk 1700 kr annen hver uke, etterhvert ble den redusert til ca. kr 900, hver fjortende dag. Dette var til enslige, var det flere i familien fikk de mindre pr. person. Dette skulle de skal klare seg på til mat, klær og annet de trenger i hverdagen som hygieneartikler, røyk osv. Maten måtte laget på kjøkkenet etter tur. De fikk busskort slik at de kunne reise til norskopplæringen.

Hotellet hadde stått tomt i noen år og fylt opp med en del loppemarked møbler. Rommene små, kvinnene fikk egne rom, mens mennene måtte stort sett, dele rom. De måtte dele rom og leve der med et totalt ukjent menneske fra en helt annen kultur. De aller fleste hadde hatt dramatiske - traumatiske flukter bak seg og uvissheten om hvordan de hadde det hjemme, levde de eller...

Bassel, født i 1969 dro fra Damaskus, på flukt gjennom Europa i en tom frysebil, dagevis. Han dro fra kona og seks barn. Han fikk opphold og hele familien kom. De flyttet etterhvert til Brekke, ei bygd med 150 norske innbyggere. Han var en så enormt positiv mann, som ville bli kjent og de trives nå i Norge. Det samme var kona som hadde drevet egen frisørsalong i Syria og drømte om å få komme i jobb.

Malik f 1980 som også kom fra Syria, kom fra en middelklasse fam og var gift med Shahad, Han var utdannet innen IT og hadde jobbet i Dubai og tjente mye penger, før han ble innkalt til hæren i Syria, da rømte han. 

Han fikk opphold etter noen mnd. Kona og den tre år gamle datteren kom vegen over Middelhavet. De fikk et rekkehus, med loppemarked møbler og var langt under deres standard og litt av et sjokk. Men, nå hadde de funnet seg til rette og Shadad venter på at hennes papirer som tannlege skal godkjennes.

Jeg nevner disse to av ni. Sele skriver om flyktningestrømmer som har vært i verden til alle tider. Er de lykkejegere, de som flykter? Det er mange grunner til at folk flytter og hun sammenligner det som skjedde i med det som skjedde på 1800 tallet og utvandringen til Amerika. 

Hun referere og sammenligner så nøkternt og bra til Hoems romaner om de som reiste fra Rekneslia til Amerika, 

Alle de som dro og trodde de skulle bli fri fra fattigdommen, men de kom til upløyd mark og måtte bygge opp livet sitt. Det var et slit, drømmer som brast, "præriesyken", de psykiske problemene de fikk.

Det var ikke lett og det er ikke lett. - savnet, lengsler, etter hjemmet, kulturen, gata og alle minnene.

Verst er all ventingen. Tblets f 1950 fra Eritrea, har ventet i 14 år og venter enda. Hayat fra Sudan, mannen og datteren fikk opphold først, hun måtte vente i fire år. Man skjønner at man blir psykisk utslitt av slikt. Hvorfor er ikke rutinene bedre?

Her fikk jeg en helt annen oppfatning en hvordan jeg trodde det var og hvordan asylsøkerne ble behandlet Alt jeg trodde om behandling av opphold og standarden de fikk tilbudt var sjokkerende.

Denne boka forklarer usminket og naturlig om disse ni personens reis på livets lange veg så langt.  Hvorfor er ikke sysselsetting en del av hverdagen for asylsøkerne? De får tilbud om 600 timer i norskundervisning, men sliter man med konsentrasjonen og stress pga av uvissheten om man får opphold, da er ikke motivasjonen på topp. I mellomtiden er livet på vent selv om barn fødes og årstidene endres.  

Veldig bra! Les den!

Utgitt på Samlaget i 2017

sider 176

Lånt på biblioteket


Andre som har blogget om boka: Rose- Marie, BokBloggBerit, Beathesbokhjerter

  Linket opp til EN SMAKEBIT PÅ SØNDAG