En ung mann, Jean Eyben var ca. 20 år når han jobbet hos en privatdetektiv i Paris. Nöelle Lefebvre har forsvunnet, og det
fants ingen spor etter henne. Mange, mange år seinere vil han prøve å finne ut av hva
som skjedde med henne, han får henne ikke ut av hodet. Han har en liste med
navn på folk som kjente Nöelle. Da han sluttet i privatdetektiv-byrået tok han med seg et spesielt kort og seinere kom han over hennes avtalebok med noen hemmelighetsfulle
setninger "om jeg hadde vist…"
Det eneste han vet konkret om
henne at hun kom fra en landsby i nærheten av Annecy, slik han selv gjorde. En
dag treffer han en ungdoms venn, som setter han på sporet.
Usynlig blekk handler om å se
tilbake, minnes og huske de små minnene man tror man har glemt og om å forstå
sin egen historie. Dette er en fortelling i typisk Modiano stil, hvor han
nesten lukter seg fram og lar minnene få fritt utløp. Så trekker han noen
slutninger av det som kommer opp av hukommelse og glemsel, etter mange lange
turer på leting etter spor. Hvordan kan man finne noen som bor i den og den
adressen og har bare et fornavn, det umulig mange år etter.
Dette er en leting i det indre,
som settes ned på papiret på en finurlig måte, så vi må tenke på tiden, farger,
bilene, stedene osv. Han måtte lete, juge og finne på historier for å komme
videre i sin leting etter Nöelle, litt av en detektiv.
Det er en stille fremdrift i
boka som dirrer, man klarer ikke legge den fra seg, for den er så kort. Jeg ble
som besatt av å finne svaret, om han fant henne. Hm ... det røper jeg ikke.
Som det står utenpå boka: "En
vidunderlig svevende erindringsroman"
Utgitt 2021 på Cappelen Damm, 132 sider, Orginaltittel: Encre sympathique fra 2019
