Gøril Emilie Hellen "Hundreogtretten"

 

En fin bok om et viktig tema, å miste et barn og valgene man må ta.. 

Irene og Peder er gift de har datteren Eira på fem år sammen. Peder har Sondre og Iver fra et tidligere ekteskap,  de veksler med å bo en uke hos faren Peder og Irene, og en uke hos moren Eva og Knut. Det høres veldig enkelt ut å ha det slik, men det viser seg at det er det ikke. Peder som er lege å jobber for Leger Uten Grenser er stadig på farten. Da må Irene ta seg av guttene. Eva vil styre og bestemme over barna sine på sin måte, selv om de bor borte hos Irene.

Irene og Peder traff hverandre som unge for mange år siden, så dro Irene til Frankrike og ble der i 10 år. Hun både studerte der, jobbet som lærer og var sammen med Oliver, til det ble slutt. Hun dro tilbake til Norge og der traff hun tilfeldig igjen Peder på et bokbad, der han snakket om boka si. Det gikk som det måtte ....

De ble et par og hun flyttet inn i hans store gamle hus i Sandefjord. Irene vil gjerne flytte til et mer moderne hus med varmekabler på badet osv. Peder elsker det gamle og vil ha det slik det er, mest mulig autentisk til slik han vokste opp. Han bestemmer og hun føyer seg.

De drar på hyttetur, med deres eget felles barn og hans barn. Ikke til en egen hytte, men til en hytte tilhørende turistforeningen, som de har vært på flere ganger før med barna. Irene hater å våkne opp når hun, eller noen av barna skal ut for å tisse, men ellers er det ok.  

Peder har takket ja til å jobbe en tid i Mosambik, for Leger Uten Grenser. Han gruer seg for å fortelle det, han har heller ikke diskutere det med Irene på forhånd, men husker bestemorens ord: "glem deg selv og lev ditt liv". Dette ble som en leveregel for han, og var ute første gang ute som 28 åring og etter det har det blitt mange turer ut i verden, for å hjelpe nødlidende.  Han hadde lovet Irene at han ikke skulle dra ut igjen, før ungene ble store. Hans siste opphold hadde vært for krevende og slitsomt for henne. 

På hytta opplever Irene og Peder noe uventet med Eira …. Peder, legen ble med helikopteret til sykehuset. Det viser seg at det ikke er håp for den lille jenta. Det er Irene som må ta den endelige avgjørelsen, etter seks døgn i respirator måtte avgjørelsen ta. Irene måtte ta en avgjørelse om å avslutte Eiras liv, hun ble kunstig holdt i live. Et valg hun ikke klarte, "for tenk om hun våkner" tenkte hun. Peder ville avslutte livet hennes, for som organdonor kan hun redde 6-7 andre mennesker, sa han og slik ble det. 

Et år har gått, hun klarer ikke jobben som lærer og er sykemeldt. Hun er tross glad i mannen sin, og sier at det er greit at Peder drar ut i verden. Peder sier til Irene at foreldre mister barn hver dag, så ta deg sammen. 

Vi har guttene, du men ikke jeg (sier hun inni seg). Hun blir apatisk og ensom. Han når ikke lenger inn til Irene, så egentlig fungerer det ok for begge at han drar ute på jobb, men han sliter også med egne tanker. Peder reiste til Hellas for å hjelpe folk, men han er ikke seg selv og klarer ikke å fokusere på oppgavene sine mer. Dette var ikke lett for han heller skjønner vi. 

Det skjer noe når Irene drar alene til hytta, hun utsetter seg for noe farlig … som skremmer henne, men samtidig gir styrke. Hvem har Eira sitt hjerte nå?  Stesønnen Iver har blitt stille, etter Eiras død. Hvordan tok han egentlig at søsteren døde? Sondre, villstyringen kommer en dag på besøk og snur verden opp ned for Irene ….

En vond fortelling, men veldig godt fortalt. Jeg ble skikkelig rørt på slutten, så boka ble helt våt. Det har tatt litt tid for meg å blogge om boka, fordi det har surret så mange ganger på "tenk om situasjoner" i mitt hode. Hva og hvordan hadde jeg handlet i en slik situasjon?  Et spennende og vanskelig tema, men som gav meg mye tanker.

Peder som jeg synes var litt brå og styrende i begynnelsen, hadde nok et godt hjerte tross alt når det kommer til de nærmeste. Han var bare litt mer realistisk i hva som kunne reddes, og gi et verdig liv til andre. En fin tanke, jeg absolutt støtter i dag, men da jeg for mange år siden ble spurt om å gi fra meg en nyre til broren min, sa jeg nei. Det gnagde i meg i mange år, at jeg kunne være så egosentrisk? En annen bror gav han en nyre, så det ordnet seg!

 

 Lese-eksemplar fra Cappelen Damm, 

Takk for hyggelige ord fra forfatter, 271 sider, utgitt 2023.

Britt Karin Larsen "Som hunder om natten"

 

En politisk triller om helsevesenet og klasseskillet i velferdsstaten Norge. 

En forfatter sitter på bussen og skal ut på oppdrag, hun skal skrive en biografi om en kjent politiker. Hun gruer seg, men tar ikke medikamenter mer, selv om selvtilliten alltid har vært og er dårlig. Et innlands menneske som skal på jobb ut mot havet, der hun aldri har vært før. Å være borte fra hjemtraktene en hel sommermåned frister, og pengene trenger hun også. "Dette er slutten og nå er begynnelsen på noe nytt" trøster hun seg med.

Hun får bo annekset på den store fritidseiendommen og treffer mannen hun skal skrive om. Kona hans Tina, barn og barnebarnet er der også. Hun skjønner snart at de lever i en helt annen verden enn den hun kjenner til, med rikdom rundt seg, et nydelig sted, god mat osv., men også med daglige trusseltelefoner og draps-trusler. De skimter vaktene som passer på dem i sommerparadiset.

Politikeren er en vennlig mann, hun intervjuer han og skriver hver dag. Hun skriver ikke bare på denne boka som er et oppdrag, men også på en annen bok om faren sin, som hun aldri traff. Nå er han død og har hun fått journalene hans. Hun sitter og leser og vi blir kjent med faren gjennom journalen hun leser om natta, derfor er hun ofte sliten om dagen og tankene hennes går ofte til det hun har lest der og grubler over alle urettferdighetene som er i samfunnet.  

Tina, kona til politikeren forteller om sitt liv, i de lyse vakre sommerdagene når de slapper av med noen glass vin på sommerkveldene. Tina vokste opp i denne idyllen og manglet ingenting. Politikeren kom fra en ganske fattig familie, men har kommet seg opp og fram her i livet. Han har vært helseminister og drømmer om å bli statsminister. Han kaller seg selv "gutten fra gulvet", men har ikke helt gangsyn på hvordan folk har det i dagens Norge. Han synes folk burde ta bedre vare på helsa si og ikke bare sitte å klage. Han har ingen forståelse for at svømme opplæring er viktig, for det er vann eller sjøer over alt. 

Livet de lever blir til en kjempe kontrast til forfatterens fortid. Hun tenker på alle dem som hun har mistet til et sviktende helsevesen. Hun mistet sønnen sin Sander for ti år siden, og moren sin. 

Hun minnes den gang da hun fortalte moren sin at hun er gravid, og at han som er faren ikke brydde seg om barnet. Sander vokser opp sammen med forfatteren som levde på sparekniven. Moren hennes kom på pleiehjem, og fikk ikke helt den omsorgen hun forventet. Forfatteren tok moren med hjem til sitt gamle trekkfulle hus for hun ønsket å ta vare på henne, gi henne omsorg, noe helsevesenet ikke hadde tid til. Hjemme sykepleien kom på besøk og kalte stedet der hun bodde: "Et østeuropeisk fattig hjem", så moren måtte tilbake til pleiehjemmet der de ikke hadde tid til omsorg og pleie av henne. 

Tenk å kunne vokse opp i slike omgivelser som hun nå var i ved havet, tenker forfatteren. Hun kommer fra en annen verden, oppvokst hos mor og mormor, to kvinner som alltid krangler om penger og om hvordan de skal klare seg økonomisk.

Men, er det bare lykke i huset på landet? "Utta blank og inni krank" er et passende uttrykk her. Etter hvert skjønner vi at politikeren er livredd for å miste sin posisjon og at ekteskapet ikke er helt på stell, og at han bare drar fram de positive hendelsene og sidene i livet sitt, til stoff i boka.    

Romanen tar opp viktige temaer som utenforskapet hun vokste opp i, og klasseskillet i samfunnet. Noen ganger blir hun sint på meninger oppdragsgiveren har og faller helt av. Hvordan skal hun klare å skrive en biografi om han? på tettstedet/ byen overhører hun at folk ikke liker han, mens andre ser opp til han. Hvordan han snakker nedsettende om hvor godt vi har det i Norge og alle de som klager, de kan jo bare jobbe. Da kommer det fine fortellinger, som små snertne kommentarer om at slik er det ikke i virkeligheten mange steder, noe han absolutt burde vite mer om.

Dette utløser både sinne og savnet etter de som har betydd noe i livet hennes. Etter hvert synes jeg at det blir gjentatt litt for mange ganger, det med moren, men pytt! Jeg skjønner at kvinnen i romanen sliter med savn og sinne etter at alle de nærmeste som har død. 

En annerledes roman i forhold til det jeg har lest av Britt Karin før, som en triller. Hun har et viktig budskap som hun tydelig får fram og som vi kjenner igjen i hennes forfatterskap. Det er forholdet til de svake i samfunnet, makten og arrogansen til de som styrer og bestemmer her i landet. Hvordan man blir stigmatisert og henvist til tidligere hendelser i livet når man søker hjelp. Har man trengt psykisk hjelp en gang blir det brukt mot deg, med at man er på tuppa og blir betraktet som en som bare maser. Her tar hun virkelig tak i mye politiske om hvordan Norge blir styrt, og klasseskille vi har.

Hvordan denne biografien ble skjønner vi. Boka om faren sin som hun skrev på samtidig har også mye sprengstoff i seg, som jeg ikke har nevnt noe om her.  Her var det også mange viktig temaer som ble omtalt.

Absolutt en bok med mye politiske synspunkter, som mange burde lese og tenke over. Hva sier egentlig en biografi, der hovedpersonen selv er referanse personen? En som bare vil vise den glatte siden av livet sitt. 

Utgitt 2021, sider 327 Cappelen Damm. Fått den av forfatteren. 

En roman som passet utmerket å skrive om i dag, 8.mars på Kvinnedagen

Gratulere med dagen!

"Usynelig Blekk" av Patrick Modiano

 

Når noen forsvinner....

En ung mann, Jean Eyben var ca. 20 år når han jobbet hos en privatdetektiv i Paris. Nöelle Lefebvre har forsvunnet, og det fants ingen spor etter henne. Mange, mange år seinere vil han prøve å finne ut av hva som skjedde med henne, han får henne ikke ut av hodet. Han har en liste med navn på folk som kjente Nöelle. Da han sluttet i privatdetektiv-byrået tok han med seg et spesielt kort og seinere kom han over hennes avtalebok med noen hemmelighetsfulle setninger "om jeg hadde vist…" 

Det eneste han vet konkret om henne at hun kom fra en landsby i nærheten av Annecy, slik han selv gjorde. En dag treffer han en ungdoms venn, som setter han på sporet. 

Usynlig blekk handler om å se tilbake, minnes og huske de små minnene man tror man har glemt og om å forstå sin egen historie. Dette er en fortelling i typisk Modiano stil, hvor han nesten lukter seg fram og lar minnene få fritt utløp. Så trekker han noen slutninger av det som kommer opp av hukommelse og glemsel, etter mange lange turer på leting etter spor. Hvordan kan man finne noen som bor i den og den adressen og har bare et fornavn, det umulig mange år etter. 

Dette er en leting i det indre, som settes ned på papiret på en finurlig måte, så vi må tenke på tiden, farger, bilene, stedene osv. Han måtte lete, juge og finne på historier for å komme videre i sin leting etter Nöelle, litt av en detektiv. 

Det er en stille fremdrift i boka som dirrer, man klarer ikke legge den fra seg, for den er så kort. Jeg ble som besatt av å finne svaret, om han fant henne. Hm ... det røper jeg ikke.

Som det står utenpå boka: "En vidunderlig svevende erindringsroman"

Utgitt 2021 på Cappelen Damm, 132 sider, Orginaltittel: Encre sympathique fra 2019

Roy Jacobsen "Bare en mor"

Dette er fjerde boka i serien om Ingrid på Barrøy!

Denne boka forteller videre om hovedpersonen Ingrid som fikk et kjærlighetsforhold til russeren Aleksander, som drev i land fra slaveskipet Rigel- Katastrofen, Britenes feilaktige bombing som krevde over 2500 menneskeliv, vinteren 1944 på Helgelandskysten. Ingrid fikk datteren Kaja med russeren Aleksander. I forrige bok var hun på leting etter han, med Kaja på magen og sekk på ryggen. (Jeg måtte høre denne som lydbok, på nytt før jeg fortsatte med den nye boka) Det er mange navn og holde rede på, så det er smart å notere.

Denne Boka: Vi møter igjen Ingrid på Barrøy, Kaja har blitt fem år og krigen er slutt, men ikke folkesnakket! På Barrøy bor det nå mange, to familier i Karrvika og Ingrid, Barbro og Kaja i hovedhuset på Barrøy. Suzanne drar til Oslo for å jobbe, men sønnen Fredrik blir igjen på Barrøy, han har blitt en arbeidskar. 

Johannes Hartvigsen, som frakter melk og post er gift med Olivia Storm, et ekteskap mange synes var merkelig. Det viser seg at hun fikk sønnen Mathias med en tysker og pakker sakene sine og forsvinner sporløst en dag. Johannes forsvinner på havet og Mathias får bo hos Ingrid, der Johannes satte han igjen. Etter hvert får hun tillatelse av presten Samuel til å adoptere Mathias, han er jevngammel med Kaja og de er så gode venner. Hvor er Olivia? Det får vi vite etter hvert og det gir Ingrid store bekymringer, sier ikke mer.  

Ingrid blir kaldt dronningen av Barrøy og har mye å si der. Men hun har også sitt å stri med. Hun får brev fra Mariann, som hun traff i forrige bok på sin ferd. De hadde begge et forhold til Aleksander og Ingrid vet ikke om hun orker å lese brevene. Mariann har fått en datter og bor i Trondheim, der hun er lærer. Ingrid strever også med å få avgårde andre viktige brev......

Lofotfiske er en viktig del av innkomstene til folket på Barrøy. De har en stor hvalskute, med navn Salthammer. Når alle drar på Lofotfiske og skoler er det bare 1/3 av folket igjen til å stelle de fire kuene sauene og alt annet som skal gjøres. 

Herlig beskrivelser av sommerturen til Træna, der de virkelig fikk napp og lykke på vegen. (Litt morsomt at de dro dit, bestemor vokste opp på Træna og jeg hørte så mange historier der i fra.) Bildet under har jeg tatt fra Lurøy og over Træna havet til Træna, med de karakteristiske Træna fjellene. (Trænastavene) 

Fryktelige ting skjer og alt er ikke rosenrødt for folket på Barrøy lenger. Vi følger dem gjennom mange år, gjennom 50 tallet og boka ender med at nesten alle drar avgårde. Kaja og Mathias for å gå på skole i Trondheim, og tvillingene til Oslo for å studere. 

Gleder meg til å lese mer... 

Roy Jacobsen skriver så levende og flott. Om utviklingen av Norge i etterkrigstiden og hvordan folk måtte forlate hjemstedet sitt for utdanning og arbeid.  Dette er realitetene slik det var på Helgelandskysten. Faren min kom fra øya Onøy i Lurøy kommune. Jeg har under fanen øverst på bloggen "Kleppan Historie", der er det skrev mye om dette, for jeg arvet et skap fult med dagbøker, tegninger og foto fra den tiden. Det var slik jeg begynte å blogge, den gang jeg arvet dette skapet fult med historier fra "Eventyrlandet der Nord". Du finner det  Her

EN FANTASTISK GOD BOK!

Bøkene i denne serien om Barrøy, serien om Helgelandskysten:

Bok nr 1: De usynlige, 2013, Se min bildereportasje fra Helgeland
Bok nr 2: Hvitt Hav , 2015, utrolig bra!
Bok nr 3: Rigels øyne, 2017, nydelig fortelling om når freden er kommet til Norge, 

Bok nr 4: Bare en mor, 2020, etterkrigstid og 50 tallet, kjøpt, sider 270,

Les gjerne andre blogg innlegg: Tine, Anita

Hjort Vigdis , "Er mor død"

 

Klarer en mor å avvise sin datter? 

En bok hvor datteren forteller om hvordan og hvorfor familien har blitt skuffet og har avvist Johanna, den første fødte datteren i familien Hun sviktet familien sin for over tretti år siden, da hun valgte å hoppe av jusstudiene og dro fra ektemannen Torleif, slo seg sammen med en Amerikansk mann og skulle bli kunstner. Slik gjorde mann ikke i den advokatfamilien, hun skulle bli som sin far- advokat.

Hun kom heller ikke hjem da faren døde og dette kommer heller ikke moren og søsteren Ruth over. De to har en sammensvergelse om ikke å ta tlf. eller ha kontakt med Johanna. Hun har også fornærmet dem vet å stille ut bilder i byen som røper familiekonflikten. 

Johanna har flyttet hjem til Norge, etter at mannen hennes Mark døde. Moren bor like ved henne ca 5km unna. Tenk om de treffes på gaten en dag? Johanna bestemmer seg for å skygge mor og Ruth. Hva driver de med i livene sine, hvordan ser mor ut, har hun det røde håret enda? Denne litt hysteriske skyggingen av mor blir litt på kanten. Johanna som sitter i bilen eller gjemmer seg inni buskene? (Hun er seksti år gammel og oppfører seg som en tenåring, litt overdrevet....de måtte da kjenne igjen bilen etterhvert, tenker jeg). 

Da hun skygger mor til kirken, det var mer naturlig og bra. Her skjønte vi også litt mer av morens følelsesliv og at hun ikke har hatt en normal og god oppvekst som har preget hennes liv,.....      

 Johanna sin barndom blir også fortalt, hun var et barn som ville bli likt og elsket, hun forgudet på en måte sin mor, men fikk liten respons. Johanna fikk sønnen Jon, og har blitt bestemor og kan ikke forstå at moren hennes ikke bryr seg om henne og Jon, og vil treffe dem.

Hun ringer men får ikke svar: “Jeg skammet meg over at jeg ville snakke med henne, hvorfor ringte jeg? De viste at jeg var i landet."

 Tematisk veldig bra!Det er en bra bok! Nydelig poetisk fortalt

 Den er hjerteskjærende og vond. Hun er en ensom sjel som vil ha kontakt, livet i tømmerkoia med elgen og som maler er ikke nok....

Jeg nylig leste en mor- datter bok som gjorde litt større inntrykk på meg enn denne, boka:Et liv forbi av Helga Flatland. Bok hun skrev:Snakk til meg, den handler om sønnen som avviser moren sin. Jeg synes den kanskje var hakket bedre enn denne. Vi har alle egne opplevelser og erfaringer som gjør at noen bøker virker sterkere inn på oss, enn andre bøker. Slik er vi mennesker, iallfall jeg...

Utgitt 2020, Cappelen Damm

Andre som har blogget om boka Anita, Tine,og sikkert mange flere.

" På randen av Vigeland" av Roy Jacobsen

En vakker fortelling fra Roy Jacobsen sine barndomsminner

Roy Jacobsen vokste opp i Oslo, sammen med faren og søsteren var de ofte i Vigelandsparken. Der fordrev de tiden mens mor var hos tannlegen, sa far. Sannheten var at mor ikke var hos tannlegen, men hos en kjent psykiater, Strømme han som Hamsun gikk hos. Noe Roy ikke fikk vite før etter at moren døde i en bilulykke i 1986. Moren til Roy gikk i årevis til psykiater for hva? Ja, da må du ta en kikk på denne boka og løse den gåten selv.

Faren til Roy var en arbeider, en sliter som hadde jobbet med slegge og spett i årevis, nå kjørte han gravemaskin og bulldoser. Hva må det ha kostet han og holde stille om sannheten for oss barna og hva med de økonomiske utgiftene alle disse besøkene kostet?

Vi får høre om oppveksten til mor og til far, det var vanskelige og fattige kår. Veldig morsomt å høre om Sigurd og hans historie som bodde på Årvoll. Han var gift med morens kusine.

Og ikke å forglemme det han forteller om Monolitten og Vigeland.

Den ble avduket sommeren 1944, et år etter Vigelands død. Da hadde tre menn hamret på denne kjempesteinen, Iddefjordsgranitten på 280 tonn i tre år.

Roy husker ikke så mye av parken bortsett fra Sinnataggen, for far fortalte ingenting om skulpturene, vi var bare der, lekte og matet endene. Nakenheten sa far var for da var de tidløse, alle figurene i parken. Det er bare Vigeland selv som står med klær på, en serk.

Det synes Roy er et stilbrudd, noe jeg ikke er enig i for det er jo å fremheve han som er skaperen av parken, Vigeland selv. Men jeg er enig at det er merkelig at den ikke har full størrelse.

En bok jeg virkelig kan anbefale, her får man innsikt i forfatterens barndom og hvorfor han skriver de så flott bøkene om øyboerne på Helgelandskysten osv. Dette er en liten men svært personlig vakker og rørende bok.

Cappelen Damm, 2019
60 sider +  mange fine bilder
Kilde : Biblioteket

Andersen Jens "Astrid Lindgren - Denne dagen, et liv"

Astrid Lindgren, en av verdens beste barnebokforfatter,

skaperen av alle de fabelaktige og uforglemmelig barne-bøkene.

En imponerende biografi over Nordens mest folkekjære barnebok forfatter.

For et liv hun levde, så engasjert og aktiv hun var i alt. Astrid var 38 år når hun utgav sin første bok og etter det kom de som perler på en snor, ofte to i året. 

En liten smakebit fra innholdet:

 Astrid Anna Emilia Ericsson ble født 14. november 1907 i Vimmelby. Hun var nest eldste barn, til Samuel August og Hanna Ericsson, de var forpaktere på prestegården Näs i Småland. 

Der måtte søskenflokken på fire ofte ta i et tak, både før og etter at de gikk på skolen.  De hadde det fritt og fint, fant på ulike skøyerstreker selv om de måtte være med på gårdsarbeidet. Gården var nok ikke så helt ulik Emil sin beskrivelse. I hjemmet ble det fortalt mange fortellinger og historier, særlig de med magi og spenning likte Astrid.

Bilde er tatt av Astrid på hennes 17 års fødselsdag, 1924. Ungdomstiden synes Astrid var vanskelig. Hun skriver: Som 15 åring merket jeg at jeg var voksen, men likte det ikke. I denne usikre, til tider ulykkelige, ensomme 15-åringen, fikk jeg trøst i bøkenes verden.                                                                Når hun ble 16-17 år endret hun seg og en utadvendt progressiv moderne jente. 17 år gammel kastet hun seg ut i ungdomsopprøret og vakte stor oppsikt i Vimmerby der hun spradet omkring i herreklær og hatt. Etterhvert klippet håret kort i "bob" frisyre. En moderne og opplyst kvinne som leste alt hun kom over og lot seg inspirere av det som var trender. Hun sjokkert folk med sin androgyne stil.                                                          Tidens unge kvinner skulle ikke være som mor og mormor med korsett og lange tynge kjoler. Hun var datter av forpakter og kirkeverge og i den posisjonen hadde de høy status i bygda. Familien ble stumme og sjokkerte når hun kom hjem med det kort hår. Astrid hadde gruet seg mest til hva mor ville si, men det gikk greit.

Astrid sin skolegang ble avslutter i 1923, da var hun ferdig med realskoleeksamen, 15 år gammel. Hun hadde lenge drømt og ønsket om å bli journalist. Hennes beste karakterer var svensk og det var allment kjent at hun var flink til å skrive. Hun fikk trykket sin første skolestil i lokalavisen allerede i 1921,13 år gammel. Sjefsredaktør Blomberg viste godt at Astrid skrev bra, hun hadde forbløffende gode skriveevner. Astrid fikk jobb i Vimmerby Tidning som journalistlærling, som gikk ut på å lese korrektur og korte reportasjer.   

Sjefsredaktør Reinhold Blomberg var nesten 50 år og var far til syv barn. Han var midt i en separasjonsprosess med sin andre kone når han forelsket seg i Astrid. Astrid var ikke glad i han, men beruset over at noen likte henne og hun ble gravid. Hun ble sint på Blomberg, for hun viste ingenting om prevensjonsmidler. Hun hadde jo vokst opp i en puritansk familie og følte seg lurt av han. Reinhold ville gifte seg med henne, men det ville ikke Astrid, hun var ikke glad i han og følte seg utnyttet.

Den gravide Astrid flyttet til Stockholm for å lære stenografi og maskinskriving. Hun ville ikke at noen i Vimmerby skulle vite om barnet. I Stockholm ville hun føde barnet og sette det bort etter fødselen, det var hun fast bestemt på.

Stemplene i passet som viser alle turene til København for å besøke Lasse

Lars Blomberg ble født i København 4. desember 1926.  Astrid hadde funnet en fostermor i København, en hyggelig dame med godt rykte. En advokat hadde hjulpet henne med å finne frem til Rigshospitalet i København, det eneste sted i Skandinavia hvor hun kunne føde uten å oppgi farens navn.

Den 19 år gamle Astrid flyttet inn hos fostermor Stevens etter fødselen. Astrid var lykkelig og ammet lille Lars frem til 23. desember. Da reiste hun hjem, for hun ville ikke ha folkesnakk hjemme i Vimmerby om hvorfor hun ikke var kommet hjem til jul.

Det var det tyngste valget hun tok i hele sitt liv, minnes hun og angret veldig på det i ettertid. Lars ble i København i tre år, og språket han lærte å snakke var dansk. Astrid jobbet som kontorist i Stockholm og sparte alle pengene sine for å dra til Lars minst tre-fire ganger i året. Det var noen ulykkelige og slitsomme år for henne, det ble 14 turer til København.

Fostermoren ble syk og Lasse som han ble kaldt flyttet til Stockholm med Astrid. Lasse var mye syk, med kikhoste og Astrid måtte på jobb. Da tok besteforeldrene i Vimmelby en beslutning, Lasse skulle flytte til dem. Han bodde hos dem i over et år og lærte seg svensk.

Lasse fikk et trygt og godt hjem hos besteforeldrene, han var en aktiv gutt som vi ser.

Astrid traff sin mann Sture Lindgren, han var hennes sjef på jobben. Hun var sekretær i Kongelig Automobilforbund. De giftet seg og Lasse flytter til Stockholm, etter tre år ble Karin født i 1934.

Karin var vinteren 41 lenge syk med lungebetennelse. En dag sier hun til moren fortell om Pippi Langstrømpe, et navn hun finner på. Astrid fortalte hver kveld, og slik ble det til at Astrid satt og diktet for henne. Det var først i -44 at Astrid skrev ned historiene etter å ha falt og skadet foten. Der startet Pippi Langstrømpe fortellingene. 

Boka om Pippi Langstrømpe kom ikke ut før i 1945, (på norsk i 1946).

Boka ble en kjempe suksess, men samtidig utløste den en debatt og et ras av kritikk om barneoppdragelse og lange avisinnlegg om den forferdelige boka. Jenter skal ikke være så opprørske egenrådige, frekke som ungene i boka. Pippi Langstrømpe har heller ikke respekt for voksne, slikt kan man ikke lese for barn, ble det hevdet. 

Dette gav vind i seilene til Astrid, hun skrev den ene fortellingen etter den andre og drømte seg tilbake til sin egen oppvekst i Småland.  Jeg vil ikke ramse opp eller gå nærmere inn på bøkene nå angående de ulike titlene ca. 55 stek barnebøker kom ut i et forrykende tempo frem til 1994 + en billedbok i 2000.

Men tematikken endret seg:

Barnas rettigheter om trygghet og stabilitet i tilværelsene er et gjennomgangstema. Hun mener at mist en voksen rundt seg som ser barnet, er viktig i fra de er helt små. Det er gjennomgangstemaet i mange av hennes historier.

Et annet tema som er inspirasjonskilden hennes er Vasaparken. Familien bodde rett ved den og var der mye med barna sine og seinere med barnebarna. Der satt hun og tenkte og mange av bøkene har utspring i scener hun har sett, eller tenkt der. 

Astrid jobb som barnebokredaktør i Raben og Sjøgren forlag, i 25 år. Hun vurderte mange manuskript til barnebøker, men selv utgav hun alt hun skrev. Hun var med å heve barnebokens status i Norden.

Under krigen hadde Astrid en hemmelig jobb, med å granske brev krigen. Hun skrev sine egne dagbøker som det ble bok av "Krigsdagbøkene" (Har lest, kommer egen omtale)

Sture Lindgren dør etter lengre tids sykdom i 52. Astrid ser mørkt på livet og begynner å skrive mer psykologisk om barn som trenger faste rammer med kjærlighet og omsorg, eks Mio mi, Mio.

På 60tallet kom serien Saltkråkan, en helt annet miljø, det sorgløse livet i skjærgården. Den ble sendt ut på tv skjermene i alle de Nordiske landene og ble en kjempesuksess. Små og store historier i sommeridyllen, naturopplevelser, positive verdier og menn med kvinnelige følelser, de kan gråte og føle med barna, svært moderne.

1962- Emil fra Lønneberget, han er en gutt man i dag vill omtalt med mange bokstav diagnoser. Maktkampen mellom far og sønn i Katthult er gjennomgangstema og sier noe om barn som setter seg opp mot foreldrene og krever å få si noe, ha egne meninger.

På 1970 tallet kastet barnebokforfatteren seg inn i politikken og fikk kallenavnet "Pomperipossa". Hun talte imot finansministeren og synes skattetrykket var for stort, for vanlig folk i Sverige. Da er det politisk innhold i alt hun skriver. Politikken tar mye av tiden hennes og  lite barnebok skriving.

Brødrene Løvehjerte, kom i -73. Det er morsomt å lese hvor vanskelig hun synes det var å få til den rette slutten. Den vekket stor debatt i Norden, for den var ikke barnevennlig hevdet mange. (det fristes til en ny titt på denne boka).

Astrid ble en ivrig Dyrevern forkjemper på 80 tallet, da De grønne kom frem i politikken i Sverige og Ronja Røverdatter kom ut som et resultat.

Det var så trist å lese om sønnen Lasse som døde i 1986 av kreft. Astrid sin tid som ung mor, kom tydelig frem i hennes brev, hvor deprimert hun ble. Hun minnes den gang hvor hun fødte dette barnet i skam, i et fremmed land og dro fra gutten sin i Danmark. Det var tøft og noe hun aldri kom over, skylden, sviket hun gjorde overfor han, var fryktelig å tenke på, synes hun. Selv om hun viste at han hadde det godt der han var i fosterfamilien den gang. En mor skal ikke overleve barna sine, men kreften tar... og hun tok hans død voldsom inn over seg.

Astrid holdt et stort tempo til hun var over 80 år. Da fikk hun en øyesykdom. Astrid likt ikke å bli gammel og synes det var forferdelig at alle vennene hennes døde. "Livet går så svimlende fort, og så er det slutt", sa hun i et avisintervju.

Hun døde 28. januar 2002 i sitt hjem i Dalagatan 46, Stockholm, 94 år gammel.

Dette er en fantastisk biografi, veldig godt skrevet. Mange nye ting som jeg ikke viste om henne, selv om jeg har både har sett filmer og lest om henne i alle år og fulgt med.

NB: Alle bildene er fra denne boka.

Utgitt på Cappelen Damm 2015

460 sider + div 480s 
Min egen bok, kjøpt.

Denne har jeg hørt som lydbok, en fin fortelling om hvor alt skjedde i Astrid Lindgren sitt liv, hvor hun bodde, jobbet, fikk ideer osv.

Bor man i Stockholm må denne være en fin rebus bok. Nei da, nåååå tulla jeg, men den er bygget opp på hvor hun skrev hva og hvor inspirasjonen kom fra. Absolutt verd å lese for de som er opptatt av det. 

Svensk lydbok ca. 4.timer.

Hun vil nok dukke opp med et "Hommage smykke"  tror jeg...... 

Færøvik, Torbjørn "Orientekspressen, en vårreise"

En fantastisk flott reiseskildring. Fra London - Istanbul - Samarkand!

Orientekspressen eller Silke vegen er ikke en veg, men mange ulike veger. Tar man tog kan man også komme seg fram til Samarkand på mange ulike ruter som også kan innebære både buss og båt, som Torbjørn Færøvik har gjort i denne boka. Under ser dere ruta han har reist.

Noen korte glimt!

Torbjørn sin tur startet i London og da er han innom flere kjente steder der og snakker om dem før han går på toget. Han starter hele turen med å våkne i tolvte etasje i London-tåke, da begynner han å fortelle om William Turner, maleren som var så dyktig til å male tåke og noen av verkene og motivene hans og om mye, mye annet angående London, severdigheter, historie, politikk osv.

Han tok toget fra St. Pancras Station, med lyntoget til Paris, som tar to timer. Dette går så fort pga. Dover- Calais tunnelen som åpnet i 1994.   En liten digresjon. Går det virkelig så fort, jeg synes vi brukte en evighet med toget gjennom den, da jeg var på klassetur til London i 2010 og det ble fullt kaos da Europa nærmest stoppet opp som følge av askeskyen. Vi brukte 23 timer fra London til København med buss og videre med danskebåten til Norge.

Han ankommer Paris og Eiffeltårnet, til lunch.  Der møter han sin venn arkitekten Gaston.  Det blir mye arkitektur opp gjennom historien iblandet politikk, mens de spiser og seinere vandrer rundt og mye mer før han noen dager seinere drar til München. 

Han ønsketenker at han skulle ha vært med første toget 4. oktober 1883, da Orientekspressen dro på sin første tur. Den gang gikk toget i 70-80km i timen, nå går inn på et høyhastighetstog i to etasjer og har en fart på 290 km i timen.

München, en by jeg må se igjen. Tenk på slutten av 1700 tallet var byen en av de største i Europa.  Byen ble frigjort av amerikanske soldater 30. april 1945, samme dag som Hitler begikk selvmord. Rene guideboka for en tur både til München og Wien som er neste stopp.

Wien er fantastisk, men det er over 40 år siden jeg var der, og fikk med meg et fantastisk minne fra Statsoperaen, jeg må dit igjen!

Like lenge siden er det at jeg tok toget gjennom Ungarn til Budapest, da var det russiske militære over alt og da vi stoppet i en liten by ble vis stoppet på hvert gatehjørne av folk som lurte på hvorfor vi var der. Alt har endret seg utrolig mye...

Hele boka er fullpakket med historier om kunst, politikk, litteratur, arkitektur osv., på hvert sted han stopper og landskap han kjører forbi. Veldig spennende og godt fortalt.

Turen hans går videre gjennom Romania og Bulgaria til Istanbul. Jeg er helt enig at Istanbul er en smeltedigel og en fantastisk by. Vanligvis tenker vi at Orientekspressen stopper der, men ikke Færøvik sin vårtur, den går til Samarkand

Han tok toget til Hovedstaden Ankara. Den strekningen har jeg kjørt med buss, men utsikten er ganske lik skjønner jeg, høyhus og ellers ganske lik natur som i Norge, bjørkeskog og høye fjell. Ankara ligger på 1000 meter over havet.

Fra Tyrkia, byen Kars måtte man ta buss til Georgia, jernbanen var ikke ferdig. Tbilisi var Stalins fødeby, men ikke så mye å se. Aserbajdsjan og byen Baku er et populært spillested, Hamsun var der og synes det var et fryktelig sted. Landet ble selvstendig i 1911. 

Fra Baku må Torbjørn ta båten over det Kaspiske hav til Turkmenistan. Det er morsomt og har en fin parallell til historien som Erika Fatland skrev om i boka "Grensen". Hun skulle ta båten over det Kaspiske hav, motsatt veg. Båten gikk når den var full, så man måtte vente og være beredt.

Asjkhabad er hovedstaden i Turkmenistan og er en fantastisk vakker og velorganisert by. Byen er som en kulisse, med mengder av hus, dekket med hvit marmor. Så husk solbriller, sier han. Det har tatt han seks uker å komme dit. I 1948 var det et enormt jordskjelv der som tok 176 000 liv av dem 

200 000 som bodde der.

Det er mye som skjer på hans veg, og jeg har vært på en fantastisk flott reise gjennom denne lydboka, men har vært helt avhengig av boka for å følge med. Han kommer fram til reisens mål som er Samarkand, eller Samarqand som det står på stasjonen. Det er et viktig punkt på Silke vegen for de som dro fra Xian. Der har jeg faktisk vært og sett terrakotta hæren. Torbjørn var kommet til sitt siste stopp og her stopper jeg. 

Lest av Anders Ribu. Han leser så bra, bestandig! Han er så engasjert at man glemmer alt rundt seg. Boka er pepret med gode historier, fantastisk bra!

For de som er glade i å reise!

Denne boka anbefaler jeg!

Takk for en fantastisk tur gjennom 12 land og 8000 kilometer.

Jeg har storkost meg.

Utgitt på Cappelen Damm 2016,

Lydbok tid 21.45

Bok lånt på biblioteket. 450 sider

Denne boka skal- må jeg kjøpe!

Harmel Kristin "Når vi møtes igjen"

Ta vare på dem du har, mens du har dem

Emily, 36 år er journalist, har mistet store deler av jobben, innskrenkninger. Hun er deprimert og ensom. Hun fikk en datter for 18 år siden som hun adopterte vekk, nå er hun på søking etter henne.

Faren hennes stakk av med en annen kvinne for mange år siden og moren døde når Emily var 18 år. Hun flyttet da til bestemoren Margaret. 

Mange år seinere dør bestemoren, Emily får et bilde fra en anonym avsender, der det står at "Han har alltid elsket din bestemor". Men hvem var bestefar, han het Peter?

Dette blir en leting som er informativ og spennende på mange måter. Jeg viste ikke at det var 40 000 tyske fanger i Amerika under krigen. Bestefaren hennes ble tatt til fange i Afrika og sendt til Florida som fange for å jobbe på sukker- plantasjer og fruktplantasjer. Der treffer han nabojenta Margaret. Etter krigen ble han ikke sendt hjem, men til England i to år for å reparere skadene etter tyskerne som hadde bombet store deler av England sønder og sammen.

Det blir en reise til Tyskland, sammen med faren og drar de avsted og de blir kjent med hverandre. Vi blir kjent med tyske kunstnere og de er rundt på gallerier, hos spesialister for å finne ut av hvem som kan har malt bildet. De besøker Peter sin bror og vi får en rystende beretning om hat, mistenksomhet og hva som skjedde den gang i 1947, da Peter kom hjem etter at han hadde blitt sendt til Afrika i 1943. Faren hadde åpnet alle hans brev fra Margaret og viste at Peter hadde et barn i Amerika. 

Peter drar til Amerika for å finne Margaret, men løgner og hat stopper han. Han og vennen Mous maler. De hadde et vennskap som varte livet ut, nydelig og fine beskrivelser.

Historien er vinklet fra nåtid med Emily sin stemme og brev fra Peter til Margaret, under krigen. Det skjer utrolig mye, mange flotte tanker og gjerninger om hvordan løgner, hat, kjærlighet, sorg og familie bånd kan klundres til.

Jeg synes det var mange flotte scener fra malerverdenen, om kontakter og familie som kan hjelpe og hindre kontakt. Hvordan en beslutning får virkninger langt inn i de neste generasjoner.

Det er absolutt en bok som belyser mange spennende sider av livet. Det er en gripende fortelling. Man kan le av den, for man kjenner seg så igjen og man blir grepet til tårer av dumme valg, som vi gjør i livet. Samtidig som den er historisk fin og kunstnerisk og slekt-historisk spennende.

Det ble en veldig "happy end", (litt sukkersøt Amerikansk). Det var bra, men alt skjedde litt for raskt på slutten, som om nå må ikke boka bli lenger. 
Hva skjedde med arven hennes? Savner en del svar på vesentlige ting. Kanskje det komme en oppfølger, som forteller hvordan livet endret seg for henne, med alt hun fikk tilbake, selv om nesten alle i familien var vekk. 

Nina Waxholtt, leser og tolker boka bra.

Cappelen Damm, utgitt på norsk 2017

Utkom på engelsk 2016, "When we Meet-Again"

Spilletid 12t og 38 min

Lånt på biblioteket

Andre som har lest boka: Min bok og maleblogg

Jackobsen Roy "Rigels øyne"

Riegels øyne er tredje bok om folket på Barrøy, Helgelandskysten.

Det er nok smart å ha lest de to første for å skjønne denne boka helt.
Ingrid fikk et kjærlighetsforhold til russeren som drev i land fraslaveskipet Rigel Katastrofen, Britenes feilaktige bombing som krevde over 2500 menneskeliv, vinteren 1944, på Helgelandskysten.

Russeren Alexsander var en av svært få som overlevde, med helt forbrente hender. Ingrid fant han i fjæra på Barrøy, hun stelt han og fikk han på beina igjen etter noen uker krigsvinteren 1944. Hun bodde alene der ute og slet med at det fløt i land mange døde som hun samlet opp som tyskerne kom og hentet. Tyskerne ble mistenksomme og trodde at Ingrid skulte noen der ute for dem. Alexsander måtte flykte fra Barrøy, men kom han seg unna?

Denne boka:

Året er 1946, det er sommer og Ingrid er blitt 36 år, har født et kjærlighetsbarn og legger ut på en lang reise for å prøve å finne ut av hvordan det gikk med Alexsander, hennes store kjærlighet. Med seg har hun deres datter Kaja på 10 mnd. som hun bærere med seg i et sjal på magen og sekk på ryggen.

Hun har tenkt hele vinteren at hun vil dra på leting etter Alexsander og nå er det fult av folk på Barrøy, så da kan hun dra. Krigen er slutt og Hvalskuta "Salthammer" eies nå av Barrøyværinger som har blitt hvalfangere. Gode tider. Tante Barbro hadde et hjerneslag på vårparten, men kan nå snakke litt. Hun misliker at Ingrid skal dra. Ingrid hadde bestemt seg og danderer Kaja bakerst i færingen og ror avgårde.

Hun ror først til Malvika. Der blir hun tatt godt imot, får mat og hvile. Det var de som skulte Alexsander den første uka etter at han dro fra Barrøy og fikk han videre. Adolf forteller at Alexsander tok vegen til Kongsmoen og videre til Sverige.

Malvik folket sier at alle vet at du, Ingrid har fått barn, men ingen vet at det er russeren som er faren. Adolf sier det er meningsløst å følge i hans fotspor, men det vil ikke Ingrid høre på. Hun og Kaja går over Skaret til Rørvik, videre med båtskyss. Skipperen på den båten sier han husker russere og hun føler at det alt går rette vegen for henne.

Ingrid møter mange folk på sin vei og spør om de har sett russeren. Hans ødelagte hender er et godt kjennetegn. Selv om det har blitt fred i Norge er ikke folk åpne som før, de bærer på en frykt og de skjuler det de vet for de vill ikke blandes opp i noe. Alle vil stort sett glemme, ikke huske,  men heldigvis er det folk som vil hjelpe. 
Noen vil gjerne snakke  med henne  på tomannshånd så ikke andre ser dem, som Lilli. Hennes sønn Carl følger dem et stykke på vegen. Han har selv vært i krigen og har sterke krigsopplevelser. Han er ikke mye til oppmuntring og sier at ingen overlevde slike forlis og han har ingen tro på at Alexsander kan ha klart seg, for det var snøstorm den natten han gikk her, men mat hadde, sier han.

Denne boka handler om mange av de menneskene de treffer på veien. Det er slutt på krigen, noen er utrolig generøse og andre hadde dobbelt-roller under krigen og er sky. Selv om en far var grenselos opplevde Ingrid å bli lurt av sønnen, men hun kom seg videre. Noen var å stole på mens andre var ikke det. 
Hovedpersonen Ingrid og hennes omsorg for Kaja, en flott skildring av en vilje sterk kvinne. Vi møter også mange bipersoner som vi opplever som hele, trofaste, troverdige og sterke personer, men skjuler noe allikevel, som Mariann Vollheim.

Ingrid synes det var merkelig at ingen på hennes veg hadde hørt om skipet Rigel. Hun kommer seg til Sverige, der møter hun flere som skammet seg over at de ikke hjalp flere nordmenn under krigen. Det blir noen underlige møter, der Ingrid må spørre om alle lurer henne?
Ferden går tilbake til Norge med Kaja på magen og sekk på ryggen.

En skrekkens historie får vi høre om av Hans Kvåle som betjener jernbanestasjonen, hvor hun sitter å venter på toget. Han har vonde minner og mareritt fra da han drev fanger på Blodvegen, alle traumene han sliter med og den fine gesten han gjorde mot Ingrid og Kaja, når de dro. 
Det er så mye historiske fakta som kommer frem i lyset, derfor fenger den meg ekstra. 

De kommer seg til Trondheim og Røros og får vite mye av Henrik. Han og Alexsander var lenge sammen på flukt. Henrik forteller mange sannheter til Ingrid som hun blir glad for å høre og andre som hun blir sjokkert over.  Henrik er en flott fyr, vil jeg gjerne høre mer om i bok nr fire..

Ingrid fikk vite at Alexsander dro til Mysen, til den tidligere konsentrasjonsleiren Sonderlager , Mysen. Dit drar Ingrid og Kaja, på vegen til toget får de sitte på kjerra til Bernhard, nabogutten som skal hente moren sin på toget. Hun var tyskervennlig under krigen og hun får spott-ord og rop kastet etter seg, når de kjører hjemmover. Det var mange skjebner som måtte tåle mye etter krigen, hvilken side hadde man tatt? Det var ikke glemt selv om krigen var over.

Mysen, hun får bo hos noen fantastiske mennesker. Hjerteskjærende at man hadde så omtanke for hverandre, selv etter krigen. I leieren bor det mange utlendinger, som det norske samfunn ikke vet helt hva de skal gjøre med. De vil ikke hjem, eller oppgir ikke  hjemland, pga at de kan få straffer når de kommer hjem. Ingrid får vite det hun trenger og drar hjem til Barrøy.

Epilogen sier litt om hva som skjedde noen mnd. etter, men jeg håper på en bok til...

En fantastisk flott bok!

ANBEFALES, LES DENNE SERIEN!

Jeg liker veldig godt komposisjonen i boka, den har en behagelig god flyt. Det er en fin mix med spenning, historiske fakta, geografi, samfunnet i endring og det er ikke mange dødpunkter. Alle de kjente og mindre kjente historiene som trekkes frem eks: Rigel, blodvegen, om de man kunne stole på og de man ikke kunne. Krigen var slutt, men hva man gjorde under krigen bar folk med seg på godt og vondt. Dette er vår nære historie og den skildres fantastisk bra, hvordan vanlige folk hadde det.

Kjærlig beskrives Ingrid og hennes forhold til Kaja. Alle bipersonene, blir beskrevet veldig sannferdig og flott.

Imponerende hvordan Ingrid og Kaja gikk og gikk. De treffer folk og får mat og tak overhodet, slik hadde det ikke vært i dag, vi er mistenksomme mot alle. En liten påminnelse om at samfunnet og holdninger til andre virkelig har endret seg. En sterk bok, spekket med tankevekkende stoff.

   

Bøkene i denne serien om Barrøy, serien om Helgelandskysten:

Bok nr 1: De usynlige, 2013, Se min bildereportasje fra Helgeland
Bok nr 2: Hvitt Hav , 2015, utrolig bra!
Bok nr 3: Rigels bok, 2017



Bilde av Roy Jacobsen, fra omslaget
Boka har 231sider
Kjøpt selv!


Link: Bokbloggberit, Rose-Marie, Tine,