Viser innlegg med etiketten på norsk 1985. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten på norsk 1985. Vis alle innlegg

onsdag 24. februar 2021

"Elskeren" av Marguerite Duras


En intim bekjennelse og fortelling som rørte meg!

Dette var en fantastisk bok, jeg skjønner at den laget mye oppstyr den kom ut i 1984. Vi var nok ikke helt klare for å høre om den fantastiske kjærligheten om en ung pike og hennes 12 år eldre elsker den gang da.

Hun er en 15 og et halvt år gammel skolejente. Hun er en hvit europeer i et fremmede land. Hun kler seg spesielt, som hun selv vil i mors gamle silkekjoler, gull-lame sko og herrehatt. Hun treffer en dag en mann på fergen som krysser Mekongelva på veg hjem. Han er en styrtrik kineser med en stor sort bil og sjåfør. Han er 12 år eldre enn henne, han er en følsom, sjenert ung mann og de blir bunnløst forelsket i hverandre. Dette er hennes første møte med kjærligheten.

Fortelleren er navnløs, hun ser tilbake på sitt liv med den Kinesiske elskeren som varte i et og et halvt år. Livet og oppveksten hun hadde sammen med moren og de to brødrene i Vietnam (tidl. Indokina). Alt blir på en finurlig måte flettet inn i historien, og vi skjønner at her er det ikke bare et motiv, for at det får fortsette. 

Moren som forgudet den eldste sønnen sin og lot han få den beste maten, som takk nærmest robbet han henne. Hun og den to år eldre broren var så usynlige at hun gjerne kunne drept sin eldste bror. Moren er lærerinne, men datteren bor på en statelig pensjonatskole og tar fergen hver dag inn til Saigon for å gå på det franske gymnaset. Det er på denne fergen de møtes første gang.  Hun blir hans elskerinne og venn, hun sier ikke at det er elskeren hennes. Han inviterer moren og brødrene med ut på middag. Hun skammer seg over hvordan de hiver seg over maten og snakker ikke med Kineseren, sier heller ikke takk, når han betaler.

Hver dag henter han henne utenfor skolen, med sjåføren i den store bilen. Dette skaper naturligvis skandale i kolonien. En så ung jente som er sammen med en voksen mann hver kveld og att på til er han Kineser. Moren sliter psykisk, hun led av fortvilelse over at mannen døde og at de måtte flytte. At hun ble alene forsørger og måtte ta alt ansvaret og ble fattig. Datteren skammet seg over moren, usselt kledd og gammeldags «Min elskede mor, - som jeg hatet».

Hun blir utstøtt av sine medelever, de ansatte og alle i kolonien. De betraktet henne som barneprostituert. Moren snakker med de på internatskolen at hun må få gå og komme som hun vil. Du kan aldri gifte seg, det kan aldri bli noe mellom dem, advarte folk. Faren hans nekter sønnen å gifte seg med henne, han vil heller se sønnen dø. Hans feighet for faren. Han  hadde egen leilighet i byen hvor de var alene.

Denne boka sier jeg ikke mer om bortsett fra at den er enormt følelsesladet, den er sanselig og vakkert skrevet og slutten var fantastisk vakker. Oppbygningen av boka, fortellerteknisk, og vekslingen mellom livet som endres, stedene ,synsvinkelen og hvordan den veksler mellom fortid og nåtid er noe av magien tror jeg. Det er en bok på bare 129 sider og jeg klarte ikke å legge den fra meg i går kveld.

Jeg anbefaler alle å lese boka! Selv om det er 37 år siden denne eldre forfatterinnen skrev denne boka som omhandlet 30 tallet, så er boka likeså aktuell i dag. Mor-datter forhold, om det å frigjøre seg finne sin egen stil og arena, forhold til søsken..osv

Utgitt i 1984 første gang i Frankrike, skjønner at den skapte ballade. I min lille grå bok står det at dette er en selvbiografisk roman. Men, egentlig er det en hybrid mellom det hun husker- har opplevd og slik det kunne ha vært om....som ble romanen. Dette er noe vi ikke vet og hun selv kalte denne boka for et dikt.

Den ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse i 1984.

 Utgitt 1984, på norsk 1985, Gyldendal, 129 sider, lånt på biblioteket.


Denne boka var så sanselig at jeg fikk så lyst til å legge ved noen bilder fra Mekongdeltaet, jeg var der for 2 år siden i mars og husker, varmen, luktene og lyset så godt. Jeg hadde alle bildene mine i hodet hver gang hun nevnte varmen, fuktigheten, luktene, hundene osv. 

Skyssbåtene som var i de mindre sideelvene.  


Alle de vakre sideelvene i dette kjempestore deltaet, her er vi i båt på en liten side-elv.
 En bonde skal på markedet med sine 7 geiter, og skal sammen med oss på fergen.

En møtende lokal ferge, med folk og mopeder

Fantastisk mange flotte fiskebåter

Her er vi ute i den store Mekongelva, alle vinket og var så blide

Disse folkene kalles vannfolket, de bor og lever hele livet sitt på Mekongelva.

Denne gutten ble så nysgjerrig på oss, så han stupte i vannet for å få oss på nærmere hold.

De lever av fisk, som de fanger, og forer opp og selger

Der ser vi en familie en bor i hus, på land

Mor og sønn, renser fisk i kvelds sola, ute på elv.

Det var et yrende liv og mange pyntet og malte både husene og båtene sine

 Siste kveld i Mekongdeltaet, før vi drar tilbake til Saigon, eller Ho Chi Mine byen som det heter nå.
  Vannfolket gjør seg klare for en ny natt, hvor hundene holder vakt. 

Vi spiser på en tradisjonell bar like ved hotellet i Saigon. Utrolig mye god mat i Vietnam.
Marit koser seg.

Saigon var en veldig slitsom by å være i, selv her i regnværet er det tusenvis av kjøretøyer på to hjul som suser forbi. Hanoi, og gamlebyen er derimot et eventyr som by i forhold til Saigon.
Vil du ser flere av mine bilder fra mine to turer til Vietnam: Fanen øverst «reiser og foto»