Valerie Perrin "De tre"

Tre ungdommer som finner hverandre og er verdens beste venner, fram til en dag…..

Jeg har nylig hørt lydboka"Å vanne blomster om kvelden"" fra samme franske forfatter og ville høre mer fra denne forfatteren. Tematikken er ganske lik i denne boka, å ta vare på hverandre, vennskap og akseptere folk slik de er. 

 Boka handler om tre venner som ble beste venner fra den dagen de møter hverandre første skoledag i 1986, da de startet i femte klasse og var ti år gamle. De tre heter: Nina, Etienne og Adrien og var ganske ulike, og kom fra svært ulike familier. 

Nina vokste opp hos bestefaren sin som var postmann. Moren forlot henne der, når Nina var to mnd. gammel. Nina er flink til å tegne og drømmer om å utdanne seg i den retning. Morfaren har lite penger og tar henne aldri med til havet, eller andre ferier. Han er av den gamle skolen og kan ikke ta fri fra jobben sin, for posten må fram og den kan man ikke overlate til andre. Hun får være med Adrian sin familie til havet. 

 De holdt sammen både på skolen og i fritiden, hvor de etter noen år startet en musikkgruppe, hvor Nina synger og de to guttene spiller. Ungdomstiden handler om kjærester, hasjrøyking og vennskap. De lovet hverandre at en dag skal vi tre flytte til Paris sammen, men slik ble det ikke. Det skjedde noe og de mistet kontakten med hverandre.

 Romanen hopper frem og tilbake i tid, noen ganger kan det være litt vanskelig å følge med på lydboka, den hopper fra ungdomstiden på 80 tallet og 90 tallet og fram til romanen i nåtid, da de har blitt godt voksne i 2018. 

 Nina giftet seg til rikdom, kjedsomhet med feil mann, Emanuel. Han var manisk glad i henne, men Nina følte at hun ikke levde et verdig liv. Hun møter Lilly som hjelper henne videre i livet......

 2017 blir et bilvrak trukket opp fra en innsjø, hvem er personen i bilen og hva skjedde egentlig ved innsjøen den kvelden? Etienne var ved innsjøen. Nå har han blitt far, er politimann og hva husker han? 

 Adrian har skrevet en roman som blir bestselger, men ingen vet at det er han, for den er ikke utgitt med hans virkelige navn. Hvor lenge kan han holde det skult, at han er forfatteren, og ikke bare forfatteren men at han sliter med sin identitet også. 

 En roman som handler om vennskap, kjærlighet, løgner, utdannelse, og ikke minst de ulike og ukjente vendingene livet kan ta for noen og enhver. Samtidig rulles det opp flere saker, om voldelige menn, ulykker som skjer og en kriminalsak som rulles opp. 

 Perrin skriver godt, men som lydbok er overgangene fra person, til person som forteller sin historie litt kjappe. Så her har jeg spolt mye, hvem snakker nå? Bortsett fra dette synes jeg det var en spennende og fint komponert bok, men mange ulike skildringer om livets nyanser som fattig og rik, valg i livet og mye annet. Bok skildrer det franske samfunnet og tar opp mange ulike temaer, med mange fine detaljer i historier fra ulike samfunn og samfunnslag, som jeg liker.

 Et fint sitat fra boka: "Den som slutter å være venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret".  Noe som kommer veldig tydelig fram i slutten på denne boka. 

 Book bites 18 t 20 min, lest av Anne Ryg, utgitt 2023

Valerie Perrin "Å vanne blomster om kvelden"

 

En bok om kjærlighet, savn og om å ta nye valg her i livet!

Vi blir kjent med Viloette som jobber på en kirkegård som gravlunds vokter i en landsby i Bourgogne, i Frankrike. Hun ble født av en mor som ikke ønsket barnet, og Violette har vokst opp i ulike fosterhjem der hun aldri ble sett eller behandlet som en familie medlem. Hun fant seg aldri helt til rette. Vi får hennes livs historie, inni mellom mange andre fortellinger, som krydrer og endrer boka på mange vis. Litt typisk fransk tenker jeg i starten, med utroe menn og mange sidesprang, men denne boka har  så mye, mye mer enn det.  

Violette treffer Phillipe Toussaint, og hun blir stormforelsket. Violette er bare 18 år når hun får datteren, Leo, eller Leoline som var navnet hennes. De gifter seg i 1989, samme dag som Leonine fyller tre år. Svigerforeldrene hennes mislikte Violette og overser henne, men elsker barnebarnet. Phillip er enebarn og gjør som han selv ville, han er bare ute og kjørte motorsykkel og lever livet. Det viser seg at han er en egosentrisk skjørtejeger.

Violette og Phillip får seg en jobb som bomvoktere for toget, dvs. det blir Violette sin jobb. Det er tog streik og togene blir stående, folk kommer seg videre på alle slags måter, men to mennesker blir sittende igjen på toget. Det er Celia og barnebarnet hennes Emmely. De blir med Violetta hjem og det utvikler seg til et helt spesielt vennskap, bare på de to dager de var sammen, vakkert. 

En dag kommer det et brev fra Celia med tre billetter til Marseille. De skal få bo på hennes hytte ved Middelhavet, de svømme og har fri. I ti dager opplever de en helt spesiell familielykke og Violette er så lykkelig, og glad, kan livet bli bedre? 

Det skjer utrolig mye som jeg synes forfatteren formidler på en spennende og vakker måte. Hvorfor var Phillip så urolig, hvor ble han av når Violette flyttet til huset på gravplassen, han ville ikke bo der? 

Men så skjer noe fryktelig vondt for Violette mister sin store lykke og glede i livet, barnet sitt … Hvordan kan man leve videre?

Sacha, som hadde jobben som gravlunds vokter, som Violette ble kjent med. Han lærte henne så mye om blomster, mennesker, te, filosofi og om livet. Han ble som en far for henne. Hun overtok jobben hans når han dro tilbake til India på sin lange reise. 

Det var Phillip som tross alt hadde svært mange problemer, men snakket eller viste det aldri. Han endrer seg totalt på slutten, en mann som våknet til slutt. 

Politi-etterforskeren Julien som vil oppfylle morens siste ønske om at urnen skal settes på denne kirkegården på en spesiell manns grav, som han ikke har noe kunnskap eller familieskap med. Her er fortellingen tilbake i tid, og vi hører om hans mor Irene og kjæresten hennes, som Julien naturligvis ikke visste noe om før han fant morens dagbok. Torde Violette og sats på kjærligheten ... lurer du på det, les boka ...

Absolut en rørende bok. Jeg har skjønt at noen synes den boka ikke var noe bra, men jeg tror de som mente det gav opp litt for tidlig, for den var litt treg i starten. (jeg holdt på å gjøre det samme). Dette er en trist og fin beretning om hvordan kjærligheten til livet og livet endrer kan seg, slik våre valg og ståsteder her i livet også endrer synspunkt etter hvert.

En rørende vakker fortelling. En bok som vokser etter at den er avsluttet, den er både poetisk og har en vakker historie! Den har både det lyse - med vennskap, litt krim og om det mørke og triste som rammer mange. Spesielt når det dreier seg om barn. Mange fine tanker. 

Utgitt i Frankrike 2018, på Norsk i 2022, 464 sider.

"Nana" av Emile Zola, storytel 1001 bøker, Kategori 6: Forfatter fra Europa,

Dette var en verdensberømt roman, en gang i tiden, den kom ut i 1880. Dette er en bok som står på "Elidas 1001 bøker liste: tema nr 6. "Forfatter fra Europa",

Boka jeg har arvet kom ut i 1949, den sto ulest i bokhylla, så nå er den ekspedert og vet ikke om den er verd plassen sin i bokhylla mer. 

Historien begynner i 1867, på et Variete-teater i Paris. Der har de reklamerer med at en ny kvinne skal opptre, sjefen selv sier at hun også er ny på gledeshuset. Etter en svært lang intro av teatersalen og folket der, kommer den  18 år gamle Nana på scenen, som Venus. Hun er trekkplasteret og folk gisper når hun kommer inn på scenen, litt halvfet og synger. Hun har ikke sangstemme i det hele tatt og publikum under på hva var dette? Hun er så underlig, at hun forblir et trekkplaster til teateret.

Hun har levd og lever av å prostituere seg, har mange mannfolk som frekventerer, men de betaler sjelden.  Selv om hun har mange menn har hun kommet opp i pengeknipe, og kanskje blir hun kastet ut av værelset sitt? Nana trenger penger nå! Fantes det ikke noen som kunne hjelpe henne? 

Nana savnet den skjønne lille sønnen sin, Louis som bor hos tanten hennes. Zoe, er hennes tjenestepike og åpner opp for alle mannfolkene som kommer med blomster til Nana etter hver eneste scene opptredenen, Nana skjønner ikke i begynnelsen at hun har blitt stjerne.

En dag inviterte hun til selskap-fest etter mange hyggelige kvelder på teateret, hun der både menn og kvinner kommer, det tyter inn folk. Det er fult rundt bordet, og enda kommer det flere. Kjenner jeg alle disse menneskene undrer Nana seg over? Folk fra ulik rang, noen med og uten manerer kommer. Hun vet ikke hvor mange som kom, og det siger på med folk, nesten 40 er de en stund. Det blir trang ved spisebordet og kvinnen smaker bare så vidt på maten, men mannfolka hiver innpå. Hun hadde ikke bedt folkene fra teateret, for gjøglere ville hun ikke ha i  besøke av. Folk oppførte seg svært i begynnelsen høflige, mens noen av mennene trodde de kunne kysse på alle damene.  Nei, vi er ingen gatetøser sier Nana, utpå kvelden kjeder mange seg litt, og andre blir mer og mer fulle. Da finner en herremann ut at pianoet treger litt scampis, for å få fin klang! Pianoet fikk i alle fall nok.  

Prinsen har vært og sett henne på teateret og kommer flere ganger, det oppstår kjærlighet mellom han og Nana. Mange merkelige forhold, og like plutselig havner hun på gata igjen. Hun møter venninnen Satin på gata og de slår seg sammen. De to har et merkelig forhold, er de lesbiske? De to elsker å fortelle de rike hvor forferdelig det var å vokse opp i fattigdom, Nana med en som far var alkoholiker og moren vaskekone. 

Greven blir Nana sin nye elsker, og hun får flytte inn hos han. Hun fikk tre værelser, og fast gasje. Hun opplever overklasselivet, som hun synes ble ganske kjedelig i lengden. Hun vasser i gaver og penger, men er det lykken?

De drar på Hesteveddeløp, Nana er kledd som en overklasse kvinne. Hun har folket i sin makt og alle er der, både Keiserinnen og Grev Muffats og prinsen av Skottland er tilstede. Nana eier ikke respekt for noen, og er selvsikker og frekk. Hun går helt bananas når hesten Nana til Greven vinner, hun tar det som en personlig seier. Her tipper galskapen vil jeg si.....

Hun blir enda mer stormannsgal, bruker masse penger, vil endre alle rommene sine og bestiller seng i sølv osv. Hvordan kan dette ende... Det måtte jo gå galt, hun ødelegger alt for seg og forbruker mann etter mann som gir fra seg gods og gull for å ha henne. Men, en dag stikker hun og hvor ble hun av? Etter flere år kommer hun hjem rik, er hun rik? hun dør. 

Oy, her var det mange opp og nedturer, så vanvittig at det bare er til å le av.  Jeg fant boka heldigvis som lydbok på Storytel i 17 t. og 17 minutter, ellers hadde jeg aldri orket å lese denne boka. (453 sider). Forordet som står øverst sier mye om en helt annen tid og hva man kunne skrive om. 

Total opplevelse: Den var kjedelig, gammeldags og forutsigbar.  Lest av Randi Brænne (leste på en litt gammeldags måte). 

Émile Édouard Charles Antoine Zola (født 2. april 1840, død 29. september 1902) var en fransk forfatter. Han regnes  som den mest betydningsfulle innenfor naturalismen i fransk litteratur.

Annie Ernaux , "sommeren 58"

 

Den første heftige forelskelsen

Annie forteller i denne boka en svært personlig opplevelse fra hun var 17 år og dro på feriekoloni til Normandie, der hun skulle jobbe med aktiviteter for barn. Hun var oppglød over å komme hjemmefra, særlig å komme vekk fra morens øyner som hang ved henne, og passet på henne hele tiden. Hun sitter og ser på bilder og minnes sommeren 1958, leser brevene fra den gang og prøver å memorere alt som skjedde. Var dette virkelig meg? Den virkelig Annie, den jeg var når jeg var 17 år, spør hun seg selv om. Derfor kaller hun denne boka for selvbiografisk, roman. 

Hun danser med aktivitetslederen H, en mann hun blir med på rommet til etterpå og tilbringer en natt sammen med han. Han blir hennes først mann som hun har sex med. En voldsom opplevelse for henne som preget henne for resten av livet, og hennes skriving. Nesten 60 år seinere skriver hun denne boka. 

Hun ble så forelsket i H, men dagen etter så han ikke engang på henne, hun betydde ingen ting for han, men det satte dype spor i Annie. Hun ble ulykkelig forelsket i denne mannen og dette preget henne voldsomt. Hva hadde hun gjort, det var skammelig, hun følte selvforakt og ingen måtte få vite noe om dette.

Natten etter havner hun sammen med Jacques, hun lånte ut kjønnet til han, helt uten betydning var dette for henne. Hun tenkte bare på H, aktivitetslederen. Hun ble omtalt som hore av de andre, men siste natten H. var der, elsket de igjen. Han dro uten å si farvel. 

Annie ble besatt av denne mannen, og disse seks ukene er hun stolt over alt hun har opplevd, hun var blitt noe annet.  Det stemte nok ikke helt for hun sluttet nærmest å spise og utvikler bulimi når hun starter på lærerskolen.

På lærerskolen, bodde hun på et strengt nonne-internat. Det var med avsky hun var omgitt av alle jentene, - menstruasjons-bindene, noe som hadde uteblitt hos henne. Hun mistet menstruasjonen i et år. Hun og venninnen Mari- Claude, de var kritiske til lærerskolen og hun vil ikke bli lærer. 

Hun slutter og tar seg jobb i England. Der blir hun venninne med R, de gjør ganske mye gale ting. Det er i England på høsten 1960 at hun blir bevisst på hva hun vil. Hun vil skrive og starter opp med litteraturstudiene sine.

En bok jeg synes forteller veldig bra om hvordan man så på, og var oppdradd til å se på seksualitet. Hvor ærbare man skulle være og hvordan man så på kjønnsrollene den gangen, og hun brøt alle konvensjoner. Hun prøvde å være en fri kvinne uten å ha noen referanser til hvordan man skulle takle kåte menn. Heldigvis har vi fått et mer åpent syn på dette og kan i alle fall snakke om det og være mer åpen om konsekvensene. Man føler heller kanskje ikke den skammen i dag, over å ha gjort noe slik på samme måte, tror jeg. 

En fengslende og fin bok, hun fanger tiden og hendelsene på brutalt, forståelig og  vakkert vis. En bok jeg synes nærmest bør stå på lese-lista i VG. Skole.  

 

Utgitt på Gyldendal 2021 på Norsk, 170 sider ink. etterord

Annie Ernaux vant Nobelprisen i Litteratur i år 2022, 

Anna Gevalda "Eg elska ho"

Kan den gode samtale løse problemer eller skape problemer?

Chloe sin mann Adrien har forlatt sin kone og to barn for fjorten dager siden. Det kom som et sjokk på henne. Det var et uventet trekk, da han pakket kofferten og dro til sin elskerinne. De hadde jo levd i et trygt ekteskap og godt ekteskap, trodde hun. 

Svigerfaren synes synd Chloè og tar henne og de to jentene med ut til feriestedet deres på landet. Chloè er deprimert, spiser ikke og bare gråter. De to har aldri snakket ordentlig med hverandre før, selv om hun har vært gift med Adien i syv år.  Chloè får vite om svigerfarens bror, han bare døde 21 år gammel. Pilgrimsferda som han var på i Paris, og flere av hans barndomsminner. De har noen fine samtaler over livet.  

 Svigerfaren må på kontoret, og hun hygger seg sammen med jente Lucie og Marion. De blir kjent med naboene, gamle Marcel som kom på en vinglende sykkel, de blir invitert hjem til han og kona. Jentene er i fyr og flamme fordi de hadde parabol, og der er det tegnefilm og jordbær sukkertøy. 

 Faren, Adrien ringer og Marion tar telefonen, han vil ikke snakke med Chloè. Hun føler seg ensom og totalt svikta. Det er regn og vind og strømmen går, når kommer svigerfar? Livet er midlertidig akkurat som hun føler seg nå, og der de sover foran peisen på flatseng, moren og de to døtrene. De hadde tre har et fint opphold og samhold, livet går sin gang. 

 Svigerfaren, lager mat og de drikker vin. Da forteller han om et sidesprang han hadde for mange år siden, det varte i mange år. Men, han gikk ikke fra kona, selv om hun viste om sidespranget og han ble hos kona. Men, ble det noen noe lykkelig samliv? 

Skal man følge hjertet eller gå fra hverandre, ved utroskap? Chloè stiller seg uforstående til svigerfarens historie. Er det for å trøste henne, eller støtte sønnens valg? Hun hisser seg opp, men han vil gjerne fortelle, slik at hun kan skjønne. Chloè svarer svigerfaren: Ville ikke den vesle jenta heller hatt en lykkeligere pappa å være sammen med? 

Tydelig at franske menn og kvinner har to ulike syn. En ganske intens bok.  Selv om jeg har mine meninger finnes det flere, der ute skjønner jeg. Vi kvinner mener nok ikke alltid det samme som mennene.. Boka har jeg lest før,(men ikke blogget om) det var en drøm å høre den på lydbok lest veldig bra av Arnhild Litlerè.  

Lydboka er på 4t.19min fra storytel 2022, utgitt på Norsk og Fransk i 2002.

Anna Gevalda har jeg lest flere bøker av tidligere, det er ofte skilsmisse og ensomhet som er tematikken hennes. Har kun to som jeg har blogget om her

Sammen er vi mindre alene fra 2005, er den som har blitt mest populær og filmatisert

"Tillintetgjøre" av Michel Houellebecq

Et dypdykk inn i fransk politikk, og familietragedie

 Vi er i Paris 2027. Presidentvalget nærmer seg, masse data-angrep i form av videoer florerer på internett. Ulike videoer, men særlig er det en video som utpeker seg som groteske, en halshogd med giljotin, av presidenten. En andre hvor man ser flyktninger, ca. 500 afrikanske flyktninger dør ute på havet. Filmen er uten lyd, man hører bare bølgeskvulp. De følger med kamera hvordan alle flyktningene dør, de som ber om hjelp ble skutt av maskingevær. Hvem kunne man mistenke, hvite makt folk?

Hovedpersonen i boka er finansministerens nærmeste medarbeider Paul Raison. Han er gift med Prudens. De bor i en stor leilighet i Pariser, de er barnløse og lever hver sine liv og har kun kjøleskapet felles. Ekteskapet har dødd ut på innsiden, men de opptrer som de er gift utad. Prudens har gått inn i en sekt, jeg skjønner ikke helt hva slags sekt det er. 

Faren, til Paul har får et hjerneslag og han drar hjem for å se til faren og eventuelt hjelpe til. Han har en søster Cecil, deres mor er død. Faren har ny kone Madeleine og en de har en voksen halvbror. Faren son heter Edouard har jobbet i overvåkningstjenesten. Han har blitt lam og mistet taleevnen. Edouard blir forflyttet til et pleiehjem og han har noen mapper med hemmelige dokumenter. De papirene er Paul sin sjef svært ivrig etter å få tak i. Kan de ha noe med et Cyberterroren å gjøre?

Det blir utrolig mye snakk om familierelasjoner som skranter, religions snakk og utrolig mange av Paul sine ville drømmer som er beskrevet ned til minste detalj (så det blir kjedelig). Utrolig mye surrealistiske drømmer.

Politikken som Paul jobber med og framtidsvyer om hva som kan skje er spennende på mange måter. Særlig alle data angrepene, terroren som herjer og det er nevnt flere referanser til Danmark og Norge, spesielt A. B. Breivik osv. også hvordan man ser på flykninger som invaderer Frankrike. 

Det blir kanskje litt vel mye snakk om kjønn og elskov, søken etter det perfekte. Det er først når Paul blir alvorlig syk at Paul og Prudens finner tilbake til hverandre, kanskje litt for seint??? 

Jeg synes at selv om boka var litt for langdryg. Den var innom mange temaer, stadig noe nytt som jeg synes ble slengt opp etter hvert, uten at de helt ble fulgt opp videre og da svært kort. Dette gjelder både familien sine problemer, hans problemer, politikken osv. Hovedpersonen Paul ble jeg egentlig ikke kjent med, han ble litt for spesiell for meg. Den politiske situasjonen klarte jeg ikke helt å tolke og hvor han tilslutt i boka avsluttet med en kjærlighetshistorie, som tydelig var skrevet av en mann og hans drømmer om hva god/ekte kjærlighet er.

Har bare lest en bok av denne franske forfatteren før  Serotonin den likte jeg fantastisk bra. Han skriver godt, og for øvrig er han god til å skildre fremtidige frykt scener og psykiske reaksjoner.

Lyttet til lydbok fra BookBites, spilletid 19 t 12 min. Innlest av Håkon Ramstad, bra innlest. Cappelen, utgitt 2022

Andre som har lest boka, les gjerne hennes omtale: Tine

Modiano Patrick "Gater i mørke"

En spennende og morsom bok på søken etter egen identitet!

Paris på 70 tallet, vi møter Guy Roland, som er ansatt i et privat detektivbyrå. Han lider av hukommelsestap og prøver å finne ut av hvem han egentlig er og var. Hva har han opplevd og hva heter han egentlig?        (I boka "Usynelig blekk" jobbet han også i et detektivbyrå). 

Han bestemmer seg for å finne ut av hvem han er og hva som skjedde med han. Han leter i papirer finner noen navn han søker etter, men går feil. Han gir seg ikke og en dag får han et napp, det blir mange gåter å løse. Etter hvert har han fått samlet opp en del bilder og folk kjenner han igjen.

Guy er flink til å stille de rette spørsmålene til folk han møter, uten å avsløre at han ikke skjønner hvem de snakker om. Det blir mange rare møter og som i en labyrint går han fra sted til sted og oppsøker folk. De gir han foto og brev i ulike forpakninger. 

Plutselig skjer det en endring i Kapittel 21, der begynner han å huske at han og Dennis kjørte i hennes kabriolet. De dro til Porte de Saint-Cloud, det var sol og sommer og de kjørt inn på en eiendom, og hentet en ung jente. Hvem var den ca. ti år gamle jenta? Han husker som "et syn" glimt av jenta og Denise i radiobilen? Vi spaserte og rodde i Versailles-parken. 

Han gransket bildene han fikk av Mansoure, og til mer han ser på dem blir folkene levende for han, "Å ja, han som haltet". Guy husker mer og mer, og går i gatene, men finner ikke igjen restaurantene og annet han tror lå i den der. Så plutselig en dag gikk det opp for han. "Jeg gikk i mine egne fotspor fra fortiden". Han blir kontaktet av Andre Wilmer som kommer bort til bordet hans, da får vi vite mye om hva som skjedde. 

Hvorfor kan man noen ganger huskes som en video, men det eksisterer ikke mer i virkeligheten. Et meget spesielt tema og boka blir til tider veldig spennende. Fantastiske scener, som skildrer hans vonde virkelighet om ikke å vite hvem han er og de poetiske skildringer av gatene og stedene, vakkert! 

Utgitt på Norsk 1976, 150 sider. På fransk heter den Rue des boutiques obscures, utgitt på fransk i 1978, han fikk Goncourt- prisen for denne boka. Han mottok Nobelprisen i Litteratur i 2014. 

Edouard Louis "En Kvinnes Frigjøring"

Forfatteren forteller om moren sin

Forsidebildet er av Edouard sin tjue år gamle mor. Hun var som 20-åring allerede mor til to og hadde en ektemann hun hatet.  Han var voldelig og en fordrukken mann. Hun klarte å gå fra han, og flyttet til søsteren sin. Moren hans var en stolt jente som kom fra arbeidersamfunnet, hun drømte om å bli kokk.

Det tok ikke langt tid før hun fant seg en ny mann, og Edouard er underveis. Denne mannen var ikke bedre enn hennes første mann, han var verre. De levde i stor fattigdom, særlig etter at det kom et tvillingpar. Moren var flink og fikset tiltak som kunne få dem ut av fattigdommen, faren til Edouard gjorde narr av henne. Hun foraktet mannen sin som ble hard skadet i en arbeidsulykke da Edouard var 12år. Faren ble en sofa-sliteren, tv var det eneste han ble opptatt av. 

Edouard sitt forhold til moren er veldig spesielt, han prøvde å skjulte sin homo side for henne. Lillebroren som kalte han for homo, slik at moren hørte det, glemmer han ikke aldri. Han ville ikke at moren skulle vite at han ble mobbet, og opplevde mye vondt. Som han sier: «En sønns kamp for ikke å bli sønn".

Moren klarer også å forlate mann nr. 2 og treffer en ny mann og flytter til Paris. Her forvandles hun og får et annet liv. 

Boka er for meg, en bok hvor han ønsker å hedre moren sin, og han får det godt fram ved å nevne både hennes positive og negative sider. Boka er skrevet som litt selv-terapi, ovenfor moren synes jeg. Han tok avstand fra henne, men skulte sine vonde opplevelser for henne, for innerst inne elsket han sin mor høyt. En ærlig bok om hvordan man som menneske endres i tanker og handlinger opp gjennom oppveksten. Et fint mors-portrett. 

BookBites 1t 24 min, utgitt på Ashehoug i  2022, 107 sider

Andre bøker jeg har lest av han: Farvel til Eddy Bellegueule fra 2014, Voldens historie  fra 2016 og Hvem drepte faren min 2018

Modiano Patrick "Ungdomstid"

Atter en bok fra Paris skrevet i typisk Modiano stil.

Louis og Odile er gift, de blir begge snart 35 år gamle, med barn og stort sommerhus. De har i 12 år drevet Feriehjemmet Sunny Home for barn. Nå har de avsluttet det og flyttet dit permanent, vekk fra Paris og til drømmestedet sitt på permanent tid. Kanskje de åpner en restaurant nede ved taubanen en dag?

Nå har de tatt i bruk hele huset selv og ungene fryder seg. Dette paret skulle man tro var fra overklassen, men det var de absolutt ikke for ca. femten år siden, når de traff hverandre.

Det er deres møte i Paris som boka handler om, med historier fra begynnelsen på 1960 tallet. Begge kommer fra ikke helt enkle oppvekstmiljøer, eller kall det en litt traumatisk oppvekst.

Odile vokste opp hos bestemoren, og fant først ut som voksen hvem foreldrene var, det var ingen solskinnshistorie. Hun var blitt 19 år og drømte om å få synge inn ei plate, hun fikk sunget inn et prøveeksemplar også døde mannen hun hadde kontakten med. Hun prøvde seg hos mange plateutgivere, svært vanskelig, men en dag fikk hun napp. Men, ikke til det hun trodde det var.....

Louis møter vi når han kommer ut fra militære etter å ha vært der i to år. Han har den siste tiden møtt mannen Brozier. Han møter Louis også den dagen han ble dimittert fra verneplikten. Brozier er en merkelig mann i 40 årene, med Tyrolerhatt og jobber i bilbransjen. Det viser seg at han var svært opptatt av faren til Louis, han var en kjent storhet på velodromen som sykelist, i Frankrike. Louis ble foreldreløs når foreldrene døde i en bilulykke. 

Brozier driver med litt av hvert og som vi skjønner har han mange svin på skogen. Han skaffer Louie jobb og en dag treffer han Odile, litt forkommen på en jernbanekafe. Vi hører om hvordan de jobber for Brozier, på turer til England og hvor livet ellers lar dem drive seg til. De har ingen konkrete mål eller utdannelser. Som vi skjønner så kom de seg vekk fra de fattige og mørke strøkene i Paris til et solfylt og fritt liv i sitt eget huset i fjellsiden. 

En typisk Modiano bok, hvor stemningene fra Paris sine fattige gater og usle livet har store kontraster med de rikes liv. Eller si det på en annen måte, ved de godene man har eller klarer å skaffe seg om man er sleip nok til å utnytte alle smutthull. Men en dag blir det for mye av Brozier sin fortid som kommer fram og han må flykte til Sør Amerika. 

Dette er overhode ingen spennings roman, men skildrer livet på 60 tallet, på en troverdig og fin måte som jeg liker. Kampen om å finne seg selv, bli den man ønsker å bli og leve det livet man fått. 

Til flere bøker av Modiano (link til Wikipedia) jeg får med meg av denne forfatteren, desto mer skjønner jeg av hans skrivekunst. Man kommer inn i en stemning og blir der. Dette er min femte Modiano bok. 

Orginaltittel : Une Jeunesse, 1981

Innlest av Anders Ribu spilletid  4t 54 min på Storytel 

Modiano Patrick "Søndager i august"

Et møte mellom fiffen og det kriminelle miljøet i Nice.

Dette var en vakker stemningsroman fra Nice, men med et kriminelt bakteppe. Jeg vil nok huske stemningen mer i denne boka en handlingen. Boka starter med at han, Jean møter en mann han traff for 7 år siden i Nice. Han fikk tilfeldig se han jobbe med å selge noen skinnklær, fra en bil. Et arbeid langt under hans stand, i allefall sist gang de møttes. Hva har skjedd? Det er ettermiddag, de to går og tar et glass i sammen og prater. 

I et brøkdelen av et sekund ser han fru Villecourts foran meg, sittende på bryggen ved bredden av Marne. Da sier han: De husker vel min mor, det var noen pengeproblemer oss imellom. Hun ville slått hånden av meg om jeg giftet meg med Sylvia.. ....for han var ikke bra nok for moren hennes.  

Det er høst, snart vinter og de mennene prater i veg. Selgeren som heter Frederic Villencourt, vil at han absolutt skal ha en skinnfrakk, når de skilles. Den må Jean ta imot, han ble tvunget til å ta den imot. Noen dager seinere prøver han å oppsøke han ved bilen, der de selger skinnjakker, men ingen vet noen ting om han, de har aldri hørt navnet hans. 

Denne første delen var viktig for å skjønne boka, så den måtte jeg ta en gang til.

Boka handler om minner, refleksjoner over hva som skjedde for 7 år siden da han traff Sylvia og hva som skjedde den gang da. Han prøver etter dette møtet å nøste opp fortellingen om hva som skjedde og hvordan det har preget han. .

Ok, jeg skal ikke røpe noe fra den dramatisk historien bortsett fra at det handler om at Jean og Sylvia ble kjærester og syd stjernen, en diamant. Her skjer det saker, en type myk krim.  

Her er det spennende ting som skjer, og jeg ble helt blendet av handlingen og Modiano sitt fantastiske poetiske språk. Stemningen han beskriver, gaten, smugene, osv. er helt spesielt. Og spesielt når man hører den på lydbok hvor Anders Ribu leser, han tolker boka så fantastisk. 

Jeg sitter igjen og drømmer om Frankrike, om Nice. OY, jeg har vært en liten tur i Nice (tror jeg til jeg ser ut gjennom vinduet) jeg har gått i gatene der og spist på fine restauranter med denne gjengen av folk, jeg var den usynlige. (Det passer å drømme seg vekk nå). 

 Lest fantastisk bra av Anders Ribu, spilletid 4 timer. Storytel Utgitt på Fransk 1986, Norsk 1988 og 2014, 143 sider.

Patrick Modiano fikk Nobelprisen i Litteratur, 2014, vel fortjent

"Far/En Kvinne" av Annie Ernaux

 

Boka er delt i to, en del om far, og faens oppvekst, og hvem han var. Del to handler om moren.

Dette var en nydelig liten bok. Boka starter med at faren dør i 1967, rett etter at hun var ferdig utdannet lærer. Han derimot hadde vokst opp i svært fattige kår og måtte ut i arbeidslivet som 12 åring. Der har jobbet med gårdsarbeid og det var et slitsomt liv fra tidlig morgen til seine kvelder, med dårlig mat. Han var lykkelig når han kom seg vekk derfra og skulle i militæret, og lovet seg selv aldri å bli landbruksarbeider.  Han var opptatt av at hun skulle få seg en utdannelse, men samtidig likte han ikke at hun stadig satt med bøkene sine og leste. 

Foreldrene kjøpte først en kolonialforretning med kafe, seinere en annen i hjembyen. De hadde en datter som døde i av difteri. Så ble Annie født, et krigsbarn. 

Moren var den som sto henne nær, hun var den hun så opp til i barndommen og tordnet mot i tenårene for så å føle omsorg for de etter at hun selv ble voksen. Moren døde på 1980 tallet, på et pleiehjem. Hun følte nok et stort ansvar for henne som enebarn.

En bok hvor hun blottlegger sine følelser om foreldrene, hvor hun skriver både om deres gode sider, men også om forakten av deres dårlige sider og uvaner på en vakker måte. Hvordan hun hatet livet deres i ungdommen og kjærligheten til dem, etter at hun fikk litt avstand fra dem. 

En bok som er så gjenkjennbar på så mange punkter og derfor likte jeg den. Hun beskriver utviklingen av hvordan vi mennesker vil være fri, men samtidig være en del av en familie. Vakkert beskrevet! 

Boka lånt på biblioteket. 

"Stedene" Marguerite Duras og Michelle Porte

 

En fin liten informativ bok om Marguerite Duras

Denne boka er oversatt av Hanne Ørstavik som har et fint forord om hvordan skrive, elske og leve et liv. Boka bygger på et tv program (fra mai 1976) mellom Marguerite Duras og Michelle Porte, begge er regissører og filmskapere. 

Stedet er ofte viktig for Marguerite enten konkret, fysisk eller som et foto, eller som indre bilder. Stedet er ikke et punkt, det romligheten der man er alene eller sammen med andre. 

Vi ser et bilde av huset hvor hun har laget nesten alle sine filmer og alle kvinnen i hennes bøker har bodd i det huset, sier hun. Det har myldret med kvinner der og i parken og skogen i nærheten.

(Bildet over) Der sitter hun i et rom som tidligere var låve, fra 1875, men finner ingen rester etter liv som inskripsjoner eller annet. Ute på jordene finnes det stadig gamle ting. 

Hun er opptatt av hvor viktig huset har vært for kvinner, mye viktigere enn for mannen, og konkretiserer dette på en god måte. Det er mange bilder i bok og hun forklarer hvilken rom som er bra, eller aldri brukes til skriving.  Skogen og hvordan vi ser på den, med egne opplevelser som bakgrunn, hennes spesielt fra barndommen i Vietnam. 

Faren hennes døde da hun var fire år og hun husker ikke han, hun har kun et foto av han. Det er mange foto av henne som ung sammen med ulike familiemedlemmer. Hun forteller om livet ved Mekongfloden og oppveksten i Vietnam. Om moren, fra bondeslekt med lærerutdanning. Hun kjøpte et stykke landjord som var helt ubrukbar og hun var ved å bli gal, fordi hun ble lurt. Derfor er havet er et sentralt tema i alle hennes bøker på en eller annen måte sier hun. Stranden, havet som bakgrunn.

Mye snakk om filmen India Song, (har sett den) hva om Russland og Amerika kommer til å overta Europa, hva da når Europa forsvinner, da er vi historisk døde..... mange tanker som kanskje er kommet nærmere oss nå, enn i 1976.

Hele vegen sitere hun fra bøkene sine og filmene sine og forteller sammenhengen. 

Jeg har kost meg med denne billedboka, og hørt hva hun, Marguerite egentlig har tenkt rundt bøkene sine og hvorfor de har blitt slik de ble. 

Alt formidlet på 86 sider, e-bok fra Book Bites

" Det materielle livet" av Marguerite Duras

Mange fine tanker av og om Marguerite Duras sitt levd liv.

Dette er en bok, men det er ikke er en roman, det er mer en fortelling om livet og skrivingen til M. Duras. Hva og hvorfor det ble slik, mer en biografisk bok om Marguerites liv og historier, vil jeg si. 

Det er ingen begynnelse eller slutt, alt hun skriver er som en tankeflukt, står det bak på boka og det stemmer.

Jeg synes dette var en veldig fin bok, en bok hvor jeg fikk dannet meg et godt bilde av Marguerite sitt liv og hennes tanker rundt det å skrive.

NB: Man bør absolutt ha lest en del av hennes bøker for å skjønne hva hun skriver om, fordi hun referer til sine bøker veldig ofte og forklarer hvorfor det ble slik.  Hun forteller om livet sitt som er preget av hva hun opplevde sitt barn i Vietnam, men også hvordan hun opplevde alkoholen, kjærligheten osv. 

Hun tar for seg spesielle punkter og forteller ut fra det, en av de første er om teateret. Der forteller hun, at siden 1900 har ingen kvinnelige forfattere, eller instruktører blitt brukt i teatersammenheng, før hun i 1970 ble den første kvinnelige som fikk noe vist på scenen i Frankrike. Det var et stykke hun skrev i 1965.

Alkoholen kommer hun stadig tilbake til, det er avhengigheten, tørrleggingen og folks syn på alkohol og folk som må drikke. Hun refererer til dette i bøkene sine og temaene i filmen hun har laget.

 Spesielt filmen Hiroshima, når den kom ble hun virkelig anerkjent (Jeg har sett den på video, nå. Den er sterk og utrolig sakte, med veldig mange visuelle scener som man ikke glemmer).

 Når boka ble skrevet var hun 72 år og minnes byen, gatene fra barndommen, oppveksten i Vietnam. Der opplevde hun mye som skulle prege livet hennes. Scener som aldri forsvinner fra bevisstheten.

Hun skriver: "Å skrive er ikke å fortelle. Det er det motsatte av å fortelle en historie, det er å fortelle alt på en gang". 

Boka Lol V. Stein er en bok for seg selv, mener hun. Alle kvinnene i mine bøker mine utgår fra den boka, uansett alder. De har alle lyse øyner, er uforutsigbare og uten evne for å kunne forutse ting, og hennes galskap. 

Hun er opptatt av hvor ulikt menn og kvinner leser en bok, forklarer dette ut fra boka elskeren. 

Hun er en kvinnesakskvinne, som vil at kvinnfolkarbeid skal verdsettes av mannen, det er fjell mellom menn og kvinner ang, arbeid i hjemmet, skriver hun. Barndomsopplevelsen formet henne og alle barn, mener hun. Hun nevner er forferdelig historien om vann-verksmannen og flere andre historier som preger menneskenes sinn. 

I 1980 var hun 62 år, da ble hun kjent med Yann, en yngre homofil mann, som har betydd mye for.  Han forlot alt og ble hos henne, og hjalp henne mye. Han drakk også, men fikk henne på et sykehus til "Cold turkey" som det heter, - avrusning.

 Dette var noen få ord om boka!

Les minst Elskeren og Lol V. Stein, også kan du lese denne. Jeg synes den var fin. Hun har mange fine tanker og meninger. 

Bok har 150 sider, utgitt på norsk i 2019, kom ut på fransk i 1987. Oversatt av Silje Aanes Fagerlund.

Bøker jeg har lest av: Marguerite Duras f. 1914-1996. 

1. Biografistoff om henne, Boka: Å skrive, her

2. Moderato Cantobile, roman fra 1958

3. Emily L., roman fra 1987

4. Elskeren, fra 1984,

5.  Lol Valerie Stein, 1964

6. Det materielle livet, 1987

"Lol Valerie Stein" av Marguerite Duras

   

         En spesiell kjærlighets historie!

Lola Valerie, en ung pike fra småbyen S, Tahla. Hun som ble sveket av sin kjære forlovede Michael Richardson på ballet som ble holdt på Kasinoet i T. Beach. Han ble forført av en mystisk kvinne, Anne - Marie Stretter. Dette førte til at Lol fikk et nervøst sammenbrudd.

 Tiden går og Lol (som hun kaller seg) gifter seg med Jean Bedford og får tre barn med han. De har bodd i U. Bridge i ti år, men så overtar Lol sitt foreldrehjem i T. Beach og flytter tilbake til hjembyen. Lol virker helt ok, hun er en kvinne som liker å styre i hus og hage hvor alt skal være helt korrekt, helt mekanisk og hun har blitt en følelseskald kvinne. En dag ser hun at det er et par som går forbi, er det han?

Hun begynner å gå lange turer, men kjenner ingen i byen mer og er ekstremt alene og ensom. Så en dag observere hun Michael, eller det det ikke han? Hun går etter han og skygger ham, spionerer på hvor han skal. Han møter en kvinne, det er Tatjana. De går til hotellet der hun en gang var sammen med han.  Hun legger seg i kornåkeren nedenfor vinduet på hotellet og registrer hva som skjer der på hotellrommet. Hun blir en utenforstående i en erotisk trekant.

 Lol bestemmer seg for at hun vil kontakter sin venninne fra college, Tatjana. Hun skjønner ikke helt hvorfor Lol vil oppta vennskapet igjen. Men, de var jo så gode venninner sier Lol. Hun blir kjent med Tatjana sin mann Pierre og en annen mann som bor i huset Jacques. Han er elskeren til Tatjana, får Lol vite. Tatjana er svært reservert og stille.

 Plutselig er det Jacques som er fortelleren, og Duras filmeffekter med henvisninger, som en «voice over» forteller han resten av hva som hendte. Mer, sier jeg ikke om handlingen, det må du lese selv!

En ganske så spesiell roman, en bok jeg tror jeg må lese på nytt igjen, om en stund. 

Boka utkom i 1964, på norsk 1991med tittel samme tittel. 137 sider.

Dette er boka som jeg har valgt meg til tema: Kvinnelige forfattere i 1001 bøker, i mars. 

 

Bøker jeg har lest av Forfatteren: 

1. Lest biografistoff om henne, å skrive, her

2. Moderato Cantobile, roman fra 1958

3. Emily L., roman fra 1987

4. Elskeren, fra 1984,

5  Lol Valerie Stein, 1964

Houellebecq Michel "Serotonin"

 

En høy aktuell bok, så akkurat på dagsrevyen om bøndenes kamp om frihandelsavtalen, så selv om boka er fra 2019 er den like aktuell.

Denne boka har veldig mange sider, siden jeg først har skrevet noe i overskriften, så må jeg ta med at hovedpersonen sier opp jobben sin i Landbruksdepartementet og drar til sin venn på landsbygda. Han er tilskuer til de første store sammenstøt mellom bøndene og politiet. Det som utartet seg til å bli «De gule vestene» i Frankrike. Det er en veldig spennende del av boka, synes jeg.  

Boka starter med at han (det er en jeg- historie) forteller om hvor misfornøyd han er med navnet sitt: Florent-Claude Labrouste, et alt for feminint navn synes han. Han er utdannet agronom og har hatt ulike administrative stillinger i faget. Han er 46 år og depressiv og får ingen ting til å funke mer.

Lei jobben sin og livet med samboeren, en 26 år gammel japansk kvinne. Ingenting fungerer mer. Hvordan skal han bli kvitt henne, han orker ikke å se henne mer? Han føler seg alene i verden for foreldrene hans begikk dobbelt selvmord for noen år siden.

Han gjør noen merkelige valg, sier opp jobben og forlater leiligheten og flytter inn på et hotell et helt annet sted i Paris, en frivillig forsvinning. Livet blir ensomt og han oppsøker sin gamle venn fra studietiden som bor på et gods med 300 melkekyr og sliter i jordbruket. Der har kona forlatt han og alt er på halv tolv. Bøndene i Frankrike sliter med å kunne leve av gården sin. Frankrike er ødelagt av globalisering og bøndene vil ta et oppgjør. De har møter og er aggressive. Florent-Claude og vennen drikker utrolige mengder med vin og sprit og det skjer mye. Florent-Claude vil lære seg til å skyte, han får opplæring.

Forfatteren er flink til og kobler sammen individet og ting som skjer i samfunnet rundt oss. Ganske skremmende og nært.

Dette er nok en bok man enten liker eller misliker tror jeg. Hvorfor jeg sier det er fordi jeg har vaklet veldig mellom disse to ytterpunktene i starten av boka, men heldigvis fortsatte jeg.

Jeg likte ikke hovedpersonen, han var en egosentrisk mann, som på grunn av at han spiste antidepressiv medisin, (Captorix) er kjønnsdriften død. Fra å være en mann med et voldsomt sexliv, har han blitt betrakteren. Han tenker tilbake på alle kvinnen han har hatt og sex-livet med dem. Han vil etter 20 år prøve å treffe igjen sin ungdomskjæreste Camille, kan man bli lykkelig? Dette var spennende, han hadde noen forferdelige tanker.   

Litt for mye manns sjåvinistisk og alt for opptatt av det seksuelle til tider. Kvinner var for han forbruksvarer. Han har sett og opplevd ganske så mye ekstremt, som vi får beskrevet ned til nesten minste detalj.

 Bokas tittel Serotonin: det er et stoff som finnes i kroppen og som regulerer humør, søvn, sex, appetitten og kroppstemperaturen. Mangler man dette kan man bli depressiv. (måtte slå det opp)

Det er en bok om selvvalgt ensomhet, frustrasjon, kjærlighet, lengsel etter noe nært og han er desillusjonert og ekstremt selvopptatt, en merkelig fyr. 

Boka er veldig godt skrevet, spennende og spesiell.

Den kan virkelig anbefales!

Utgitt på storytel, 9t. 59 min, lest av Håkon Ramstad, fra 2019

"Elskeren" av Marguerite Duras

En intim bekjennelse og fortelling som rørte meg!

Dette var en fantastisk bok, jeg skjønner at den laget mye oppstyr den kom ut i 1984. Vi var nok ikke helt klare for å høre om den fantastiske kjærligheten om en ung pike og hennes 12 år eldre elsker den gang da.

Hun er en 15 og et halvt år gammel skolejente. Hun er en hvit europeer i et fremmede land. Hun kler seg spesielt, som hun selv vil i mors gamle silkekjoler, gull-lame sko og herrehatt. Hun treffer en dag en mann på fergen som krysser Mekongelva på veg hjem. Han er en styrtrik kineser med en stor sort bil og sjåfør. Han er 12 år eldre enn henne, han er en følsom, sjenert ung mann og de blir bunnløst forelsket i hverandre. Dette er hennes første møte med kjærligheten.

Fortelleren er navnløs, hun ser tilbake på sitt liv med den Kinesiske elskeren som varte i et og et halvt år. Livet og oppveksten hun hadde sammen med moren og de to brødrene i Vietnam (tidl. Indokina). Alt blir på en finurlig måte flettet inn i historien, og vi skjønner at her er det ikke bare et motiv, for at det får fortsette. 

Moren som forgudet den eldste sønnen sin og lot han få den beste maten, som takk nærmest robbet han henne. Hun og den to år eldre broren var så usynlige at hun gjerne kunne drept sin eldste bror. Moren er lærerinne, men datteren bor på en statelig pensjonatskole og tar fergen hver dag inn til Saigon for å gå på det franske gymnaset. Det er på denne fergen de møtes første gang.  Hun blir hans elskerinne og venn, hun sier ikke at det er elskeren hennes. Han inviterer moren og brødrene med ut på middag. Hun skammer seg over hvordan de hiver seg over maten og snakker ikke med Kineseren, sier heller ikke takk, når han betaler.

Hver dag henter han henne utenfor skolen, med sjåføren i den store bilen. Dette skaper naturligvis skandale i kolonien. En så ung jente som er sammen med en voksen mann hver kveld og att på til er han Kineser. Moren sliter psykisk, hun led av fortvilelse over at mannen døde og at de måtte flytte. At hun ble alene forsørger og måtte ta alt ansvaret og ble fattig. Datteren skammet seg over moren, usselt kledd og gammeldags «Min elskede mor, - som jeg hatet».

Hun blir utstøtt av sine medelever, de ansatte og alle i kolonien. De betraktet henne som barneprostituert. Moren snakker med de på internatskolen at hun må få gå og komme som hun vil. Du kan aldri gifte seg, det kan aldri bli noe mellom dem, advarte folk. Faren hans nekter sønnen å gifte seg med henne, han vil heller se sønnen dø. Hans feighet for faren. Han  hadde egen leilighet i byen hvor de var alene.

Denne boka sier jeg ikke mer om bortsett fra at den er enormt følelsesladet, den er sanselig og vakkert skrevet og slutten var fantastisk vakker. Oppbygningen av boka, fortellerteknisk, og vekslingen mellom livet som endres, stedene ,synsvinkelen og hvordan den veksler mellom fortid og nåtid er noe av magien tror jeg. Det er en bok på bare 129 sider og jeg klarte ikke å legge den fra meg i går kveld.

Jeg anbefaler alle å lese boka! Selv om det er 37 år siden denne eldre forfatterinnen skrev denne boka som omhandlet 30 tallet, så er boka likeså aktuell i dag. Mor-datter forhold, om det å frigjøre seg finne sin egen stil og arena, forhold til søsken..osv

Utgitt i 1984 første gang i Frankrike, skjønner at den skapte ballade. I min lille grå bok står det at dette er en selvbiografisk roman. Men, egentlig er det en hybrid mellom det hun husker- har opplevd og slik det kunne ha vært om....som ble romanen. Dette er noe vi ikke vet og hun selv kalte denne boka for et dikt.

Den ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse i 1984.

 Utgitt 1984, på norsk 1985, Gyldendal, 129 sider, lånt på biblioteket.

Denne boka var så sanselig at jeg fikk så lyst til å legge ved noen bilder fra Mekongdeltaet, jeg var der for 2 år siden i mars og husker, varmen, luktene og lyset så godt. Jeg hadde alle bildene mine i hodet hver gang hun nevnte varmen, fuktigheten, luktene, hundene osv. 

Skyssbåtene som var i de mindre sideelvene.  

Alle de vakre sideelvene i dette kjempestore deltaet, her er vi i båt på en liten side-elv.

 En bonde skal på markedet med sine 7 geiter, og skal sammen med oss på fergen.

En møtende lokal ferge, med folk og mopeder

Fantastisk mange flotte fiskebåter

Her er vi ute i den store Mekongelva, alle vinket og var så blide

Disse folkene kalles vannfolket, de bor og lever hele livet sitt på Mekongelva.

Denne gutten ble så nysgjerrig på oss, så han stupte i vannet for å få oss på nærmere hold.

De lever av fisk, som de fanger, og forer opp og selger

Der ser vi en familie en bor i hus, på land

Mor og sønn, renser fisk i kvelds sola, ute på elv.

Det var et yrende liv og mange pyntet og malte både husene og båtene sine

 Siste kveld i Mekongdeltaet, før vi drar tilbake til Saigon, eller Ho Chi Mine byen som det heter nå.

  Vannfolket gjør seg klare for en ny natt, hvor hundene holder vakt. 

Vi spiser på en tradisjonell bar like ved hotellet i Saigon. Utrolig mye god mat i Vietnam.

Marit koser seg.

Saigon var en veldig slitsom by å være i, selv her i regnværet er det tusenvis av kjøretøyer på to hjul som suser forbi. Hanoi, og gamlebyen er derimot et eventyr som by i forhold til Saigon.

Vil du ser flere av mine bilder fra mine to turer til Vietnam: Fanen øverst «reiser og foto»