"Rosa Luxemburg" av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson

 

 Historien om den lille polsk-jødiske kvinnen som både Stalin og Hitler fryktet.

 Litt historiske fakta om en kvinne jeg ikke har vist så mye om, selv om jeg var veldig ofte på kafe Rosa Luxemburg på Huset, de årene jeg bodde og studerte i København på slutten av 70 tallet. Sånn er det når politikk ikke har vært høyt prioritert, spesielt ikke nå jeg var ung. 

Jeg må få laget et par smykker hvor jeg skal hedrer Polske kvinner, til utstillingen jeg er invitert til å delta på i Polen til sommer. Så får jeg se om jeg klarer å få til noe på Rosa Luxemburg. Har ellers bare en polsk kvinne, Marie Curie. 

Rosa, eller Rozalia Luksenburg født 5.mars 1871 i Zamosc i Sørøst Polen.  Polen fantes ikke den gangen, landet var delt mellom tre keiserriker, det tyske, russiske, og østeriske-ungarske rike. Familien bodde i den russiske -styrte delen og ble styrt av den eneveldige tsaren, som styrte med jernhånd. Hennes familie var jøder og som var forvist til egne gettoer. Jødene ble utestengt av ulike yrker. Det var spesielle krav til dem, om hårklipp, barbering, lengde på frakker, form på hatter osv. for alle jøder.

Tre år gammel flyttet den velstående familien til Warszawa, for å sikre barnas fremtid. Rosa gikk på byens beste pikeskole, der det var forbudt å snakke polsk. Der de beste elevene fikk gullmedalje ved skoleslutt. Rosa sin ble holdt tilbake fordi hun ikke hadde de rette holdningene til myndighetene. 

Som 16 åring ble hun med i en sosialistisk undergrunnsorganisasjon "Proletariat". Hun kom i tsarens hemmelige politi sitt søkelys, det ble farlig så hun måtte rømme. Fordi hun mislikte det Russiske keiserdømme som styrte Polen. En prest hjalp henne og hun kom seg til Zürich, Sveits i 1889.

Der ble Rosa leder i en sosialistisk bevegelse. Rosa ville ha en bedre og mer rettferdig verden, hvor det skulle være sosialisme nedenfra, (fra folket) ikke ovenfra med en ene hersker som styrte. Hun ville ha en bedre og mer rettferdig verden. Hun mente også at kampen mot kapitalismen var viktig, forsvinner den forsvinner også kvinne-undertrykking og antisemittismen, mente hun.

Rosa og Leo Jogiches ble kjærester, en kjekk, revolusjonær jøde, fra Vilnius, Litauen.  De grunnla i 1893 et tidsskrift som tok for seg arbeider-saker, og kjempet mot kapitalismen. Hennes mest kjente slagord: "Frihet er alltid frihet for den annerledes tenkende".

Rosa utdannet seg ved universitetet i Zürich. Hun studerte filosofi og samfunnsøkonomi. Tok i 1897 Doktorgrad i økonomi som en av de første kvinnene i Europa. Hun fikk skrevet 8 bokverk. 

Rosa giftet seg(proforma) i 1898 med tyske Gustav Lübeck. Slik at hun fikk tysk statsborgerskap og stemmerett. Hun flyttet til Berlin og engasjerte seg i venstrefløyen i SPD - Det tyske sosialdemokratiske Parti. Hun engasjerte seg i de polsktalende delene av Tyskland, der det var keiser Wilhelm 11 som styrte. Valgordningen favoriserte naturligvis de rike. Hun var en god taler og hadde en disputt med Bernstein og etter den ble hun sett på som en stor tenker, og hun fikk større politisk innflytelse i partiet. 

Blodbadet i st. Petersburg i 1905 der tusenvis av bønder og arbeidere gikk til Vinterpalasset, ble den man kaller "Den blodige søndag". Det ble mange år med uro og streik i Russland. Det endte med "Revolusjonen i Russland 1917, og tsarens fall". Rosa var ikke der, men fulgte med.  

Rosa reiser til Warszawa, under falskt navn der kjæresten Leo hadde organisert en revolusjonær aktivitet som ende i fengsel for begge. Tyskerne kausjonerer for henne og hun slapp fri etter noen mnd. og dro tilbake til Berlin. Leo blir dømt til åtte års straffarbeid i Polen, men klarte etter noen måneder å rømme til Berlin. Leo og Rosa fortsatte det politiske samarbeidet.

1914 bryter 1. verdenskrig ut. Rosa var krigsmotstander. Hun mente krig var en forlengelse av Kapitalismen og at den ville tvinge seg fram pga. at verden var inndelt i stormakter. Fredshissing var en forbrytelse, og hun mente det var barbarisk, usosialt og reaksjonært. Rosa ble anklaget for sivil ulydighet, og rettsaken ble omtalt i tysk presse. Hun ble et viktig navn, og fikk 12 mnd. i fengsel, det skulle bli flere fengselsopphold.

Jeg var ikke klar over at Keiser Wilhelm 11, (samme type som Donald Trump). Tsar Nikolay 11 i Russland og Kong Georg av England. Alle tre var fettere og ville ha et Europa i krig ... hmm. Skuddene i Sarajevo der Erkehertugen ble skutt var bare et påskudd til å starte krigen, for de hadde rustet seg i flere år og var klare for krig.

Arbeiderbevegelsen var imot og hadde mange møter for å stoppe krigen. Rosa var sterkt imot krig, mens hennes kollegaer i SPD støttet krigen. Hun gikk inn i en politisk og personlig krise når krigen brøt ut. Rosa, Leo og Clara Zetkin startet  Spartakusforbundet. De laget illegale aviser. "Rosa ble en trussel mot rikets sikkerhet". 

1917 Revolusjonen i Russland, mannfolk i alle aldre ble send til fronten. Den sikre død ventet dem der tyskerne meiet dem ned med maskingevær- gjennom tre år. Det førte til sult og lange brødkøer fordi forsyningslinjene brøt sammen. Clara Zetkin, Rosa sin venninne hadde i 1911 foreslått, at 8.mars skulle bli en kvinnedag. 

Den 8.mars 1917 forlot kvinnen brødkøen og laget et demonstrasjonstog mot tsaren. Det endte med at alle i St. Petersburg la ned arbeidet og det ble full kaos. Tsar Nikolay11, gav ordre om å skyte inn folkemengden. Mange hundre ble drept, så nektet kosakkene og la ned våpnene. Det var starten på Revolusjonen som for alvor brøt ut i mars, og fullført i november med tsarens død som vi kjenner. Rosa satt i fengsel, men var opptatt av hva som skjedde i Russland. Hun var skeptisk til hva som ville skje, noe hun fikk helt rett i når Lenin ble enevelde styrer. Rosa var for stemmerett og politisk frihet til folket.

Verdenskrigen-1918 går mot slutten, tyskeren skjønner at krigen ville de ikke vinne. Utover høsten ble det store demonstrasjoner. Enkelte vil ha revolusjon. Ebert blir statsminister og Rosa kommer syk ut av fengselet, hennes svarte hår har blitt grått og hun ser skrøpelig ut. Folk er trøtte av krig, sult og fiendskap. Det ble store uenigheter i Tyskland, kaotiske tilstander.

Hun og Liebknecht er redaktører i avisa "Den røde fane". Det ble farlig, så de gikk i dekning, men den 15 januar 1919 ble de tatt. Rosa måtte identifisere seg, noe hun gjør. Otto Ruge slår til henne med geværkolben to ganger. Kurt Vogel skyter henne i hodet og liket blir kaste i Landwerhrkanalen. Hvor liket av Rosa, 47 år gammel flyter av gårde. Hun ble funnet 31 mai.  

Rosa ble gravlagt den 13 juni 1919 på Friedrichsfelde kirkegård i Berlin. Begravelsen ble fulgt av rundt 200 000 mennesker i stille protest og sorg. 

Dette var noen stikkord over hva som hendte. Det er et tankekors om hvordan Rosa Luxemburg sine tanker fra den gang da, har blitt aktualisert. Særlig med tanken på politikken som høyere siden fikk drevet fram i Norge over en lang periode. Hvordan klasseskille har blir større og større.  osv…..  

 Utgitt på Forlaget Manifest, 0slo 2019, 127 sider, lånt på biblioteket. 

Med tanke på alt som foregår i Ukraina så er det ille at Putin enda driver med dette. Jeg heier på Rosa sine tanker!

"Morslinjer" av Madeleine Schultz

 

Voldens skildres gjennom tre generasjoner kvinner

Kan smerte arves, kan man spørre seg?   Boka bygger mye på selvbiografisk stoff, om mormor som opplevde mye vold i ekteskapet. Forfatteren hadde et godt forhold til mormoren sin og fikk en del innsikt i hennes liv. Men, vi skjønner også at moren til forfatteren ble misbrukt som barn. Vold, smerte og skam kan det føres videre til neste slektsledd? Hva gjør vold, og traumer med en morsrolle? Spennende temaer som tas opp i denne boka, synes jeg.

Morfar og mormor, giftet seg1952 i Oslo. De var av samme pariakaste. (nordlendinger). Han hadde vært i Tysklandsbrigaden, der han opplevd et sønderbombet Tyskland, under krigen? Var han blitt påvirket og blind over alt det grusomme han så, og sikkert opplevde selv. Vold avler vold, sier man, og man blir blind og blir voldelig selv i gitte situasjoner.....

Morfaren forlot familien sin i 1972, han bare dro og mormoren ble aleneforsørger. Hun slet økonomisk, men den voldelige ektemannen som drakk var borte, og hun satt igjen med alle smertene etter årene med han. Datteren (moren til forfatteren) var 11år da han dro og mormoren var kreftsyk, hun måtte låne penger så ungene fikk mat, for faren ville ikke betale. Kunne det virkelig være så liten hjelp å få på 70 tallet, undrer jeg meg over?

Madeleine drar til Nord Norge, hun vil se stedet der moren kom fra. Vi får høre om livet der og mormorens oppvekst. Det var et hardt og fattig liv, kvinner som slet og menn på sjøen. (Høres ut som min bestemors oppvekst på Træna, men der var det ikke vold i hjemmet, bare fattigdom).

Vinteren 2016 begynte Madeleine å arbeide for krisesenter bevegelsen, det var starten på at hun ønsket å skrive en bok om vold mot kvinner. Samme år mottok hun en bunke håndskrevne brev fra sin avdøde mormor, hun og moren blir tvunget til å forstå volden. Hun tar med moren, de går i terapi og det viser seg at moren også har vært utsatt for litt av hvert. Det må ha vært tøft, tenker jeg.

Madeleine, har selv blitt mor, og vil skjønne mer om sine formødres opplevelser av vold. Hun har opplevd en del annet, som forskjeller i lønn, få fast arbeid, selvmord, mobbing  osv.

Hun hevdet at barn som blir misbrukt som små og føler seg brukt, blir ofte et offer for stadig nye misbruk. Det tror faktisk jeg også, og støttet hennes tankegang. 

En lydbok som tar opp så mange ting kvinner har kjempet for, og stadig kjemper for. Hvorfor blir det ikke forsket like mye på kvinnehelse, som på menns sin helse, kan man undre seg over i 2022. 

En reflekter og fin bok, til alle som er opptatt av kvinnesak, kvinnekultur og kvinne velferd bør lese eller lytte til. Hun referer også til mange kjente forfatter som har skrevet om tematikken. Kan absolutt anbefales, mye fine refleksjoner og fakta!

Lydbok fra Storytel lest av Reidun Berntsen 4t 8min, utgitt 2021

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

"Elskeren" av Marguerite Duras

En intim bekjennelse og fortelling som rørte meg!

Dette var en fantastisk bok, jeg skjønner at den laget mye oppstyr den kom ut i 1984. Vi var nok ikke helt klare for å høre om den fantastiske kjærligheten om en ung pike og hennes 12 år eldre elsker den gang da.

Hun er en 15 og et halvt år gammel skolejente. Hun er en hvit europeer i et fremmede land. Hun kler seg spesielt, som hun selv vil i mors gamle silkekjoler, gull-lame sko og herrehatt. Hun treffer en dag en mann på fergen som krysser Mekongelva på veg hjem. Han er en styrtrik kineser med en stor sort bil og sjåfør. Han er 12 år eldre enn henne, han er en følsom, sjenert ung mann og de blir bunnløst forelsket i hverandre. Dette er hennes første møte med kjærligheten.

Fortelleren er navnløs, hun ser tilbake på sitt liv med den Kinesiske elskeren som varte i et og et halvt år. Livet og oppveksten hun hadde sammen med moren og de to brødrene i Vietnam (tidl. Indokina). Alt blir på en finurlig måte flettet inn i historien, og vi skjønner at her er det ikke bare et motiv, for at det får fortsette. 

Moren som forgudet den eldste sønnen sin og lot han få den beste maten, som takk nærmest robbet han henne. Hun og den to år eldre broren var så usynlige at hun gjerne kunne drept sin eldste bror. Moren er lærerinne, men datteren bor på en statelig pensjonatskole og tar fergen hver dag inn til Saigon for å gå på det franske gymnaset. Det er på denne fergen de møtes første gang.  Hun blir hans elskerinne og venn, hun sier ikke at det er elskeren hennes. Han inviterer moren og brødrene med ut på middag. Hun skammer seg over hvordan de hiver seg over maten og snakker ikke med Kineseren, sier heller ikke takk, når han betaler.

Hver dag henter han henne utenfor skolen, med sjåføren i den store bilen. Dette skaper naturligvis skandale i kolonien. En så ung jente som er sammen med en voksen mann hver kveld og att på til er han Kineser. Moren sliter psykisk, hun led av fortvilelse over at mannen døde og at de måtte flytte. At hun ble alene forsørger og måtte ta alt ansvaret og ble fattig. Datteren skammet seg over moren, usselt kledd og gammeldags «Min elskede mor, - som jeg hatet».

Hun blir utstøtt av sine medelever, de ansatte og alle i kolonien. De betraktet henne som barneprostituert. Moren snakker med de på internatskolen at hun må få gå og komme som hun vil. Du kan aldri gifte seg, det kan aldri bli noe mellom dem, advarte folk. Faren hans nekter sønnen å gifte seg med henne, han vil heller se sønnen dø. Hans feighet for faren. Han  hadde egen leilighet i byen hvor de var alene.

Denne boka sier jeg ikke mer om bortsett fra at den er enormt følelsesladet, den er sanselig og vakkert skrevet og slutten var fantastisk vakker. Oppbygningen av boka, fortellerteknisk, og vekslingen mellom livet som endres, stedene ,synsvinkelen og hvordan den veksler mellom fortid og nåtid er noe av magien tror jeg. Det er en bok på bare 129 sider og jeg klarte ikke å legge den fra meg i går kveld.

Jeg anbefaler alle å lese boka! Selv om det er 37 år siden denne eldre forfatterinnen skrev denne boka som omhandlet 30 tallet, så er boka likeså aktuell i dag. Mor-datter forhold, om det å frigjøre seg finne sin egen stil og arena, forhold til søsken..osv

Utgitt i 1984 første gang i Frankrike, skjønner at den skapte ballade. I min lille grå bok står det at dette er en selvbiografisk roman. Men, egentlig er det en hybrid mellom det hun husker- har opplevd og slik det kunne ha vært om....som ble romanen. Dette er noe vi ikke vet og hun selv kalte denne boka for et dikt.

Den ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse i 1984.

 Utgitt 1984, på norsk 1985, Gyldendal, 129 sider, lånt på biblioteket.

Denne boka var så sanselig at jeg fikk så lyst til å legge ved noen bilder fra Mekongdeltaet, jeg var der for 2 år siden i mars og husker, varmen, luktene og lyset så godt. Jeg hadde alle bildene mine i hodet hver gang hun nevnte varmen, fuktigheten, luktene, hundene osv. 

Skyssbåtene som var i de mindre sideelvene.  

Alle de vakre sideelvene i dette kjempestore deltaet, her er vi i båt på en liten side-elv.

 En bonde skal på markedet med sine 7 geiter, og skal sammen med oss på fergen.

En møtende lokal ferge, med folk og mopeder

Fantastisk mange flotte fiskebåter

Her er vi ute i den store Mekongelva, alle vinket og var så blide

Disse folkene kalles vannfolket, de bor og lever hele livet sitt på Mekongelva.

Denne gutten ble så nysgjerrig på oss, så han stupte i vannet for å få oss på nærmere hold.

De lever av fisk, som de fanger, og forer opp og selger

Der ser vi en familie en bor i hus, på land

Mor og sønn, renser fisk i kvelds sola, ute på elv.

Det var et yrende liv og mange pyntet og malte både husene og båtene sine

 Siste kveld i Mekongdeltaet, før vi drar tilbake til Saigon, eller Ho Chi Mine byen som det heter nå.

  Vannfolket gjør seg klare for en ny natt, hvor hundene holder vakt. 

Vi spiser på en tradisjonell bar like ved hotellet i Saigon. Utrolig mye god mat i Vietnam.

Marit koser seg.

Saigon var en veldig slitsom by å være i, selv her i regnværet er det tusenvis av kjøretøyer på to hjul som suser forbi. Hanoi, og gamlebyen er derimot et eventyr som by i forhold til Saigon.

Vil du ser flere av mine bilder fra mine to turer til Vietnam: Fanen øverst «reiser og foto»

Hendelsen av Annie Ernaux

En selvopplevd opplevelse, av en kjente nålevende franske forfatter! 

Da Annie var 23 år, var hun student og året var 1963 i Paris. Den gang var det forbudt med abort, og hun føler at dette barnet kan hun ikke få. Det vil føre skam over henne og hennes familie. 

Hun er enebarn og foreldrene har klart å arbeide seg opp fra å være fabrikkarbeider til å få en liten kolonial som mor drev og en kafe som faren drev i Normandie. Der vokste Annie opp har arvet foreldrenes syn på det å bli sett på som ugift, å få et barn uten å være gift var en skam. Hun skylder dem så mye, de gav henne en god utdannelse og fulgte henne opp på alle måter. Selv ønsket hun heller ikke å få et barn, prøvde å utføre abort på seg selv, men lykkes ikke. 

Ingen leger vil hjelpe henne, det var straffbart, så hun ender hos en klok kone. Dette hold på å gå skikkelig galt da blødningene ble alvorlige og hun havnet på sykehus. 

Hun ble betraktet som et ludder, hvorfor sa hun ikke at hun var student? Da hadde hun fått en annen behandling på sykehuset, skjønner vi ut fra teksten.......

 Denne boka skrev hun som 6o åring og hun minnes opplevelsen(og dagboknotater). En opplevelse hun ikke har glemt og som har preget henne hele livet. En skam, om hvordan hun ble oppfattet og ble behandlet av leger og på sykehuset. 

En veldig fin, skremmende og hjerteskjærende beretning.

 Lydboka er på bare 2t 05 min. Lydbokforlaget  2020, Lytteeksemplar                                         Første gang utgitt på fransk 2008,

Tenk vi fikk ikke abortloven i Norge før i 1978. 

Katti Anker Møller (1868 - 1945) var en forkjemper for dette og hun fikk igjennom mye for norske kvinner blant annet: De Casbergske lover.  Datteren var en viktig kjemper som stod på og kjempet videre og abortloven kom i Norge i 1978.  

 

"Lucie" av Amalie Skram,

Den 2. ekteskapsroman av Amalie Skram skrevet i 1888, en klassiker i Norsk litteratur.

Lucie var en livsglad og frimodig kvinne som lever i Kristiania på slutten av 1800 tallet. Hun hadde arbeidet som dansepike på Tivoli da Advokat Theodor Gerner (36 år, enkemann) ble forelsket i henne. Hun ble hans elskerinne og tross i all skikk og bruk giftet han seg med henne, Lucie. Hva ville vennen si, gifte seg med en kvinne utenfor borgerskapet?

Lucie synes det var vanskelig å leve dette overklasselivet og Gerner likte ikke at hun var sammen med sine tidligere venner og venninner. De er langt under hans stand, med venninnen Nilsa som er sydame, gjøglere og fattigfolk.

De bodde i Inkognitogaten og i advokatens omgangskrets var det ikke enkelt for henne å bli akseptert i dette snobbete miljøet. Hun kunne ikke kodene ville vi sagt i dag. Hun var og forble dansejenta fra Tivoli. Gerner sin  omgangskrets gjorde alt de kunne for å stigmatisere Lucie og kalte henne "Tivolifrua".

Hun får litt støtte hos Karen Reinertson, som sier " jeg er så eksentrisk og har hverken mann eller barn og er svært spesiell" Lucie blir smigret av henne.

Theodor er en krevende mann, han vil ikke danse og ha det gøy, men vil ha en blid kone. Snakker hun for mye med menn blir han sjalu. Hun stikker av en natt da de er på veg hjem og da skjer det noe dramatisk i livet hennes.

Dette endrer henne totalt og jeg røper ikke hvordan det gikk!

Kvinners kår i ekteskapet og tematikken kommer Skram stadig tilbake til i sine romaner, Hun opplevde jo selv å bli giftet bort i ung alder. Forrådt er nærmest en biografisk hendelse. 

Veldig tankevekkende å ta en repetisjon av hva kvinner før oss har gjennomgått

GRATULERE MED 8. MARS og kvinnekampen! 

STÅ PÅ KVINNER!

Amalie Skram (1846 - 1905) skrev 4 ekteskapsromaner:

Constance Ring fra 1885 er hennes første ekteskapsroman

Lucie fra 1888 var nr. 2

Fru Ines fra 1891 og Forrådt fra 1892

Boka ut kom i 1888, en klassiker

Spilletid 4t 40 min, Cappelen Dam

Lest av Bente Børsum

Brekke Toril "Kobrahjerte"

En flott oppvekstroman fra 60 tallet, med Vietnamkrigen og kvinne-frigjøring!

Dette er fortsettelsen av boka: Alle elsket moren din -2017. Den handlet om Agathe som ikke blir sett av sin mor. De bodde hos besteforeldrene  og ble tatt godt hånd om. Moren gifter seg plutselig med pianostemmeren Isak, som var en husvenn og forelsket i moren. Agathe får en bror, Morten og den lille familien flytter i rekkehus på Valle-Hovin. Da Agathe er tretten år flytter mor til København og de tre blir boende igjen i leiligheten, Isak, Morten og Agathe.

Agathe har blitt 16 år og skal begynne i videregående og har kommet inn på musikklinja på Nissen. Hun er stolt og gleder seg. Mormor har sydd en flott bluse som hun ikke tørr å ta på, hun torde ikke skille seg ut blant vestkantungdommene som gikk på Nissen.

Agathe har en fransk kusine, Madeleine. Hun har vært mye i Vietnam som liten, der faren driver handel. Hun har en barndomsvenn som hun lovet troskap til som svært ung, den vakre Ahn Jean. Madeleine er bare 16 år da hun forteller at hun og Ahn Jean er forlovet. Men Madeleine er ikke lykkelig. Dette blir et hett tema i boka som jeg ikke vil si noe mer om, men tittelen Kobrahjerte har noe med han å gjøre.

Madeleine gav henne en bok, da de traff hverandre sist "Det annet kjønn" av S. Beauvoir.

Hun får en venn Leon, men han er bare venn. Hun vil så gjerne finn ut av kjærligheten og vil ligge med en gutt og finne ut av det. 
Inger, barndomsvenninnen ble utsatt for et overgrep som trettenåring og etter det har de sklidd fra hverandre. Kjærlighet må være nøkkelen til lykke og voksenlivet tror Agathe og hun får etterhvert prøv seg. Alle misliker at hun har en voksen mann som kjæreste, men hun selv har vokst på det og blitt en modig ung dame som vanker i utelivsmiljøet i Oslo og lever livet. Hun får politiske meninger, men er opptatt av at hun vet hva som ligger bak. Vietnamkrigen synes hun er vanskelig å ta stilling til, men etter en lang samtale med besteforeldrene skjønner hun at krig og politikk har mange sider. 

Isak er en tålmodig og god mann, vi skjønte i bok 1. at det ikke er han som er faren til Morten, men mannen Moren traff da de var i Frankrike, for Morten er mørkhåret og Isak er lys.  Han prøver så godt han kan å være den gode far for begge. Leon får også bo der i perioder når det er for mye krangling mellom foreldrene hjemme på Nesodden.

Dette er en bok som tar opp svært mange av de essensielle problemer som er knyttet til oppvekst. Det å finne ut av hvem man selv er, hva man står for og hvordan man takler ulike episoder i livet.

Utrolig bra!

Flotte beskrivelser av følelser, diskusjoner, venner, kjærlighet, ungdomstid, Oslo, utelivet, overgrep, traumatiske hendelser...osv.....Kan det gjøres bedre?

Denne må man DU bare lese!

Utgitt 2019, Aschehoug, sider 299. Leseeksemplar

Lydbokforlaget, lest av forfatteren selv, veldig bra. Spilletid 7.40,
Lytteeksemplar

Andre bøker jeg har blogget om av forfatteren : 

Marmor  den er også fra Oslo, kom i 2014

En blå kjole fra Herr Hitler, selvmordstanker, utkom i 2012

Bergskatt, fra bergsamfunnet i Meldal, utkom 2004

   Serien om utvandringen til Amerika:

1 . Drømmen om Amerika, utgitt 2006, lest av Anne Krigsvoll

2. Gullrush, utgitt 2008, lest av Birgitte Victoria Svendsen

3. Det lovende land, utgitt 2010, lest av Maria Enstad

Andre som har lest boka: Tine

Omar, Sara "Dødevaskeren"

En skremmende, opplysende, modig og viktig bok om muslimsk kvinneforakt!

Boka starter så voldsomt at jeg vet ikke om jeg kom med noen lyder der jeg satt og leste i den på toget til Gardermoen. Noe glodde iallfall rart på meg... og jeg måtte ta en time out!

Det var litt av en åpning på ei bok, den fortalte om grusomme scener og handlinger seinere også, men heldigvis var jeg mer forberedt da.

Jeg kom i gang og ble oppslukt. Denne boka er så brutal, voldsom og samtidig så fin at jeg ble helt hekta og grepet av denne forferdelige historien som handler om vold og æresdrap og da særlig ovenfor kvinner. Det handler rett og slett om at kvinnene har ingen menneskerettigheter.

Forfatteren må jo være et sannhetsvitne og ha må ha sett eller opplevd mye av dette selv for å kunne skrive så levende om alt, tror jeg! Hun må leve under politibeskyttelse har jeg lest, litt av en verden vi lever i!

Bokas hendelse veksler mellom 1986, Zamwa i Kurdistan, Irak og 2016 på Skjelby sykehus i Danmark. Dette er to tydelige steder som det fortelles om, men hvor vi skjønner at ingen steder kan man være helt trygg, om man kommer fra dette samfunnet. Skremmende! 

Det første kapittelet startet med en presentasjon av Frmesk sin familie, faren som er så voldelig at søsteren Khada dør. Bildene fra barndommen som ikke vil forlate henne, men som hun har mareritt om hver eneste natt.

Vi får ikke vite konkret hva som feiler henne, men hun er inne på sykehuset og blir operert. Vi skjønner at hun har vært igjennom mye vold og grov voldtekt.

Frmesk  født 21. august 1986 i Zamwa i Kurdistan. Hun er barn nr to i familien, hun har en fem år eldre bror Baban. Faren er en voldelig mann med navn Anwar og Rubar er hennes mor. 

Det ble en hard fødsel og faren blir sint og skjeller moren ut for at det ble et pikebarn når han kommer hjem. Rubar har til og med født og sølt på min madrass, sier han. Han vil gravlegge barnet levende, det er en skam å få et slikt barn med en hvit hårdott på hodet.

Frmesk tar dårlig til seg mat og skranter, men Gawhar bestemoren vet råd. For å redde Frmesk fra døden og omskjæringen som farmoren vil gjennomføre, blir det til at Frmesk flytter hjem til mormor Gawhar og morfar Darwesh. Det er bra, for Answar mener at "kona er bare full av sur melk". Rubar lever i dødsangst hver dag, for at mannen hennes skal drepe henne, hun føyer han som et lam.

Det er mange voldelige historier, eks:

Answar er en voldelig mann og blir styrt mye av sin mor Bahra. Hun er rett og slett en ond kvinne og får han til å skyte ste tanten Jairan, på hennes ordre fordi hun les og oppfører seg udannet, som en hore. Bahra vil ha alt tatt opp på lydbånd slik at hun kan få bevis. Jairan sine tre barn blir morløse.

  

Gawhar, Frmesk mormor er dødevaskeren. Det vil si hun vasker alle de døde kvinnene og barna som har blitt mishandlet og drept, som ingen andre tar seg av pga. skam og ære. Slik at de rene kan legges i kiste og bli begravet. De er Zoroaster, det er muslimer men med en litt annen tro.

På sykehuset i Danmark er Frmesk heller ikke lenger trygg, hun snakker med sykepleieren Darya, de er begge fra samme provins og de føler samhørighet. Faren til Darya vil ha full kontroll over hva Darya gjør på jobb og hvor hun er, han ringer henne på jobben hele tiden, noe ikke ledelsen aksepterer.

Frmesk gjør en stor tabbe ved at Darya sin far kommer på uventet besøk og hun svarer han med en løgn, noe hun skal angre på. Frmesk nekter faren til Darya at han skal komme og besøke henne mer på sykehuset.

Morfar og mormor, deres eldste barn som de tok hånd om Muhammad har blitt imam i moskeen, men det hjelper ikke for hvordan han tar seg til rette og særlig ovenfor Frmesk. Røper ikke noe mer om det....

Boka er utrolig sterk påkjenning å lese, jeg drømte om hendelsene og de surrer rundt i hodet mitt. 

Det var veldig mange navn i boka, men med register først i boka var det greit å følge med på hvem som var hva. 

Jeg synes det er fint å lese om de dagligdagse hendelsene, hvordan de dyrket mat, at folk har ulikt syn innen muslimsk tro, hva de solgte på markedet og hvordan de laget måltider.  Den er innsiktsfull og opplysende på alle måter. 
Det er mye jeg kunne skrevet, men dette var en liten smakebit fra en bok jeg leste ble besatt av og klarte nesten ikke legge den fra meg. 

ANBEFALES, LESE DEN!

Forfatteren hevder at den ikke er biografisk, men at hun et sannhetsvitne og ha må ha sett eller opplevd mye av dette selv for å kunne skrive så levende om alt, tror jeg! Hun må nå leve under politibeskyttelse har jeg lest, litt av en verden vi lever i! Hennes intensjon om å skrive boka er opplysning om hvordan kvinner blir behandlet og ønsker at resten av verden får vite dette. 

Takk, sier jeg for dette er skremmende opplysninger.

Sara Oman er født 1986 i Kurdistan og kom til Danmark i 2001 som politisk flyktning. I  Bokklubben sitt skriv om boka sier hun: Romanen er ikke min historie, men historien til millioner av kvinner og barn. Hun sier at dette ikke gjelder alle, det er mange som får utdannelse. Men at det i det helet tatt finnes kvinner og barn som lever under slike forhold er uakseptabelt. Kvinner som brukes som kjøkkenredskaper, sexleketøy og fødemaskiner. 
Kvinner i slike samfunn har tre muligheter: Underkaste seg og tåle undertrykkelsen,taust  bak et slør. Eller man kan velge å dø, neten ved egen hånd eller bli drept av mannen. Eller man kan forsøke å rømme, slik hun gjorde.
Hun er selv muslim, sier hun. 



Utgitt på Aschehoug 2018, 
Urginaltittel: Dødevaskeren, utgitt i DK, 2017
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
333 sider
Takk for leseeksemplar!

Andre som har lest boka : Rose-Marie , Beathesbokhjerte, Jeg leser, Bjørnebok og sikkert flere

Hashimi Nadia "Perlen som sprengte fjellet"

En oppvåkning for oss å lære om kvinnekampen, kvinnesynet og regler i Afghanistan

For meg ble dette en bok med mye spennende kvinnehistorie. De skikkene og tradisjonene som kvinnen vokser opp i der, er en helt annen verden og uforståelig for oss. Den er som i motsatte
akse/skala av hvordan vi oppfører oss og har fått mer likestilling i samfunnet.

Denne boka handler parallelt om to personer. Rahima i nåtid og Shikiba for ca. hundre år siden,

Rahima som vokser opp i nåtid, ca 2007 og vi blir kjent med henne som 9 åring. Hun har fire søstre og det er stor skam for familien at de ikke har fått en sønn. Rahima blir derfor kledd opp som en bacha posh, det vil si ei jente i gutteklær. Som gutt, med navnet Rahim kan hun gå fritt til og fra skolen uten å bli plaget av Taliban og til og med ta små jobber. Det siste blir viktig for familiens økonomi, for far er en automatisert mann som har vært kriger og røyker opium hele tiden. Det er kun en som får komme på besøk hos dem og det er tanten til jentene, Shaima. Hun forteller historien om Shekiba som også var en bacha posh.


Historien om  Shekiba.
Hun levde på begynnelsen av 1900 tallet og er Rahima sin tippoldemor. Navnet Shikiba som betyr "Gaven", noe hun etterhvert ble.

Shekiba bodde med mor, far og tre søsken. Da hun var to år gammel fikk hun varmt vann over seg og halve ansiktet er vansiret etter dette uhellet, hun holdes hjemme og mer eller mindre i skjul pga.skammen. Hele den lille familien unntatt Shekiba dør i Kolera over en kort periode, til slutt faren. Shekiba blir boende i huset og begraver de alle på jordet etterhvert.

Familien har ikke hatt mye kontakt med slektningene sine og når de finner ut at Shekiba bor der alene. Brødrene til faren kom en dag og skulle snakke med han, de har funnet ei ny kone til han. En som sikkert kunne få sønner. Shekiba  var taus og sa ingenting så hun blir fraktet til familiens overhode, bestemoren. Hun er streng og misliker Shekiba som er skam over familien ved å være vansiret. Et vakkert ansikt fra den ene siden og forferdelig fra den andre siden. Men, hun er en sterk, flink og bestemt ung jente.

Hun blir gitt som tjenestejente til en annen familie i gjelds-bytte av slektningene etterhvert. Da kommer hun til en ny familie, hvor hun liker seg godt, men ryktene om henne forfølger henne og det topper seg når hun prøver å få skjøtet på eiendommen godkjent som sin eiendom. Kvinner er ingenting, det er menn som har makt og bestemmer alt som gir henne videre til Kongen som tjener der blir hun blir kvinnelig vakt i mannsklær over haremet til Kongen.

Hun opplever nesten å bli steinet, da hun ser en situasjon.... men, straffen blir at hun ble slått og må giftes bort til en mann som har en kone fra før. Hun ser kongens harem kvinne blir steinet i sin utroskap mot kongen, dette er grusomme scener.
Det ender med at hun blir gift og etterhvert får en sønn....osv
Levde lykkelig tross sine skavanker, i huset sammen med sin man Asif og en hans 1. kone Gulnas. Hun opplever at dronningen begynner å gå i vestlige klær og at det er frihet til å vise håret for kvinner i det muslimske Afghanistan rundt 1930.

Rahima er 13 år gammel da hun og det to eldre søstrene blir giftet bort for litt penger og tilgang til opium og blir mer og mer aggressiv.  Rahima blir fjerdekone til en mann som er på farens alder.
 Kvinnene har ingen ting å si, det er mennene som organiserer og bestemmer alt. De tre søstrene skilles og kommer til ulike familier.

Rahima får etter en stund en sønn, som mannen hennes liker veldig godt og hun har det ok, men søsteren Parvin som er halt og var en liten "kunstnersjel" blir ikke gravid og får de verste jobbene, hun gjør velger å gjøre slutt på sitt liv.....
I hennes begravelse treffes søsknene igjen, men det er ikke oppmuntrende siden moren også har blitt deprimert og ruser seg på opium som faren. Søstrene som bor hjemme hos foreldrene er 13 og 9 år gamle og har det forferdelig, ser hun.

Rahima får bli med 1. konen til folketinget, siden hun kan lese og skrive, der observere hun mye...
Imponerende å høre hvordan menn ikke aksepterte kvinner i folketinget og ser ned på dem. Kvinnene la heller ikke inn noen stor innsats for å fremme sin landsdel-region. Det var tross alt menn som hadde det siste ordet. Et skikkelig patriarkalsk samfunn. Dette skal være i 2007...hmmm

Forferdelig å høre historier om en 8år gamle jenter som blir giftet bort, til prostitusjon osv....men hun får hjelp via krise senteret og Rahima  som opplever forferdelige ting klarer å rømme....

Jeg synes denne romanen var spennende og godt fortalt. Den satte kvinnen og kvinnerollen i et perspektiv jeg ikke kjente så mye til. Hvorledes det er å ha en mann og han har flere koner osv...
Politisk saker og hvor lite og avmektige kvinnen igjen har blitt nå, etter en frisk kvinnefrigjøring som ikke varte så lenge i Afghanistan.

Absolutt en bok som er verd å lese!

Fantastisk mange navn, ja det er mange i hver historie, men alle må ikke nevnes med navn, tenker jeg. Det burde holde med betegnelser som kusine, tante osv. jeg ble hel-frustrert og brukte mye tid for å finne ut av hvem som var hvem. Det var egentlig det eneste negative ved boka. 

Forfatteren foreldre flyttet til USA i 1970. Hun vokste opp i New York og New Jersey.

Boka utkom i 2015 på norsk
459 sider, utgitt på Cappelen Damm

Jeg hørte slutten av boka som lydbok lest av Ingrid Vollan, det var bra!