"Den stillferdige amerikaner" av Graham Green fra 1955, 1001 bøker i mai

 

 Mai boka i Elidas "1001 bøker". 

Det året jeg ble født, var i 1955 og da kom denne boka ut. Den handler om krigen på femtitallet i Vietnam.  Det ble denne boka om Vietnam som fanget min interesse. Jeg har vært i Vietnam to ganger på rundreise til sør og en til nord, sammen med min venninne Marit begge gangene. Vi har ikke vært på selskapsreise-tur, men reist rundt på egenhånd. To fantastiske turer, i et fantastisk flott land.

 Til Boka:

Hovedpersonen er den middelaldrende journalisten Thomas Fowler, som dekker krigen mellom Viet- Minh og det franske kolonistyret. Han jobber for en engelsk avis. Han er egentlig litt lei av å reise rundt, for hans artikler om hva som skjer blir ofte liggende i sensuren, mens de franske kommer ut i verdenspressen med en gang. Thomas er en litt lat mann og han synes alt tok så lang tid, f.eks.: flyet fra Saigon til Hanoi tok fire timer, den gangen. Han kviet seg for å forflyttes seg og likte seg best i Saigon.

Thomas har en Vietnamesisk kjæreste Phuong, en ung og vakker jente. De hygger seg og røyer ofte opium, noe han synes skjerper hjernen om han røyker litt, men blir sløv om det blir for mye. Thomas treffer en amerikaner med navn Mr. Pyle, de blir venner. Pyle liker ikke at den unge vakre Phuong er elskerinnen til den eldre kyniske Thomas, han vil redde henne fra hans grep og vil gifte seg med henne. 

En dag kommer politiet på døra til Thomas, han må bli med for Mr. Pyle er død. Thomas må være med å se liket. Hvem var egentlig Mr. Pyle?  Thomas vet at han var medlem i den idealistiske amerikanske hjelpe-kommisjonen, det var derfor han var i Vietnam? 

Så hører vi om hvordan han ble kjent med Mr. Pyle og hva de opplevde sammen. Thomas liker umiddelbart denne stille mannen og tar han med på dans. Pyle forelsker seg i Phuong, men hun er elskerinnen til Thomas. "Vi elsker samme kvinne sier Pyle til Thomas. Thomas sier at Pyle kan få overta Phuong, for han selv er gift i England, eller er han det?

Thomas begynner å undre seg over hvem var egentlig Pyle, var han en spion eller en agent. Hvem og hvorfor ble denne stillferdige unge mannen drept? Var Pyle religiøs?  (Det er ofte en katolsk undertone Greene sine bøker.) 

Vi hører blant annet om et spesielt døgn, der Thomas sin bil gikk tom for bensin og de tom måtte søke ly i et vakttårn, hvor to Vietnameser satt på vakt med gevær. En skremmende opplevelse, og det å holde hodet kaldt når man kommer opp i slike situasjoner, det er ikke enkelt. Pyle hjalp Thomas, mange fæle scener fra krigen hører vi også om.  Det var takket være Pyle at han overlevde, Thomas ble liggende lenge på sykehuset, da han ble frisk hadde Pyle  overtatt Phuong. Litt av et kvinnesyn de hadde begge to, skremmende.

Thomas ble besatt av tanken på, hvem var egentlig  Pyle. En bombe eksploderer, og Thomas skjønner at  Pyle stod bak denne eksplosjonen. Politimesteren tror at Thomas står bak Pyles død, men var han slik?? Thomas savnet noen å snakke med etter alt dette, men fantes det, ingen......((krigs-traumer) 

En litt trist bok om menneske-skjebner og hvor lite et menneske er verd når det er krig. Jeg tenker på at denne boka er gammel, men ingen ting er endret når man kommer til krigen, og man ser bildene fra dagens Ukraina. 

Lest i Elidas boksirkel "1001 bøker". Jeg valgte meg "Mai-boka: Det året jeg er født" med boka Graham Greene, "The Quiet American fra" 1955. 

Fra Storytel, lydbok med spilletid 6 timer 51 minuter, lest av Leif Dubard

Graham Greene 1904-1991, Britisk forfatter, skrev i mange sjangere. Han likte og oppholde seg i ulike land, og han var også journalist/utenriks. Les mer om han på Wikipedia HER 

"Elskeren" av Marguerite Duras

En intim bekjennelse og fortelling som rørte meg!

Dette var en fantastisk bok, jeg skjønner at den laget mye oppstyr den kom ut i 1984. Vi var nok ikke helt klare for å høre om den fantastiske kjærligheten om en ung pike og hennes 12 år eldre elsker den gang da.

Hun er en 15 og et halvt år gammel skolejente. Hun er en hvit europeer i et fremmede land. Hun kler seg spesielt, som hun selv vil i mors gamle silkekjoler, gull-lame sko og herrehatt. Hun treffer en dag en mann på fergen som krysser Mekongelva på veg hjem. Han er en styrtrik kineser med en stor sort bil og sjåfør. Han er 12 år eldre enn henne, han er en følsom, sjenert ung mann og de blir bunnløst forelsket i hverandre. Dette er hennes første møte med kjærligheten.

Fortelleren er navnløs, hun ser tilbake på sitt liv med den Kinesiske elskeren som varte i et og et halvt år. Livet og oppveksten hun hadde sammen med moren og de to brødrene i Vietnam (tidl. Indokina). Alt blir på en finurlig måte flettet inn i historien, og vi skjønner at her er det ikke bare et motiv, for at det får fortsette. 

Moren som forgudet den eldste sønnen sin og lot han få den beste maten, som takk nærmest robbet han henne. Hun og den to år eldre broren var så usynlige at hun gjerne kunne drept sin eldste bror. Moren er lærerinne, men datteren bor på en statelig pensjonatskole og tar fergen hver dag inn til Saigon for å gå på det franske gymnaset. Det er på denne fergen de møtes første gang.  Hun blir hans elskerinne og venn, hun sier ikke at det er elskeren hennes. Han inviterer moren og brødrene med ut på middag. Hun skammer seg over hvordan de hiver seg over maten og snakker ikke med Kineseren, sier heller ikke takk, når han betaler.

Hver dag henter han henne utenfor skolen, med sjåføren i den store bilen. Dette skaper naturligvis skandale i kolonien. En så ung jente som er sammen med en voksen mann hver kveld og att på til er han Kineser. Moren sliter psykisk, hun led av fortvilelse over at mannen døde og at de måtte flytte. At hun ble alene forsørger og måtte ta alt ansvaret og ble fattig. Datteren skammet seg over moren, usselt kledd og gammeldags «Min elskede mor, - som jeg hatet».

Hun blir utstøtt av sine medelever, de ansatte og alle i kolonien. De betraktet henne som barneprostituert. Moren snakker med de på internatskolen at hun må få gå og komme som hun vil. Du kan aldri gifte seg, det kan aldri bli noe mellom dem, advarte folk. Faren hans nekter sønnen å gifte seg med henne, han vil heller se sønnen dø. Hans feighet for faren. Han  hadde egen leilighet i byen hvor de var alene.

Denne boka sier jeg ikke mer om bortsett fra at den er enormt følelsesladet, den er sanselig og vakkert skrevet og slutten var fantastisk vakker. Oppbygningen av boka, fortellerteknisk, og vekslingen mellom livet som endres, stedene ,synsvinkelen og hvordan den veksler mellom fortid og nåtid er noe av magien tror jeg. Det er en bok på bare 129 sider og jeg klarte ikke å legge den fra meg i går kveld.

Jeg anbefaler alle å lese boka! Selv om det er 37 år siden denne eldre forfatterinnen skrev denne boka som omhandlet 30 tallet, så er boka likeså aktuell i dag. Mor-datter forhold, om det å frigjøre seg finne sin egen stil og arena, forhold til søsken..osv

Utgitt i 1984 første gang i Frankrike, skjønner at den skapte ballade. I min lille grå bok står det at dette er en selvbiografisk roman. Men, egentlig er det en hybrid mellom det hun husker- har opplevd og slik det kunne ha vært om....som ble romanen. Dette er noe vi ikke vet og hun selv kalte denne boka for et dikt.

Den ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse i 1984.

 Utgitt 1984, på norsk 1985, Gyldendal, 129 sider, lånt på biblioteket.

Denne boka var så sanselig at jeg fikk så lyst til å legge ved noen bilder fra Mekongdeltaet, jeg var der for 2 år siden i mars og husker, varmen, luktene og lyset så godt. Jeg hadde alle bildene mine i hodet hver gang hun nevnte varmen, fuktigheten, luktene, hundene osv. 

Skyssbåtene som var i de mindre sideelvene.  

Alle de vakre sideelvene i dette kjempestore deltaet, her er vi i båt på en liten side-elv.

 En bonde skal på markedet med sine 7 geiter, og skal sammen med oss på fergen.

En møtende lokal ferge, med folk og mopeder

Fantastisk mange flotte fiskebåter

Her er vi ute i den store Mekongelva, alle vinket og var så blide

Disse folkene kalles vannfolket, de bor og lever hele livet sitt på Mekongelva.

Denne gutten ble så nysgjerrig på oss, så han stupte i vannet for å få oss på nærmere hold.

De lever av fisk, som de fanger, og forer opp og selger

Der ser vi en familie en bor i hus, på land

Mor og sønn, renser fisk i kvelds sola, ute på elv.

Det var et yrende liv og mange pyntet og malte både husene og båtene sine

 Siste kveld i Mekongdeltaet, før vi drar tilbake til Saigon, eller Ho Chi Mine byen som det heter nå.

  Vannfolket gjør seg klare for en ny natt, hvor hundene holder vakt. 

Vi spiser på en tradisjonell bar like ved hotellet i Saigon. Utrolig mye god mat i Vietnam.

Marit koser seg.

Saigon var en veldig slitsom by å være i, selv her i regnværet er det tusenvis av kjøretøyer på to hjul som suser forbi. Hanoi, og gamlebyen er derimot et eventyr som by i forhold til Saigon.

Vil du ser flere av mine bilder fra mine to turer til Vietnam: Fanen øverst «reiser og foto»

Marguerite Duras "Å Skrive" og litt biografi stoff

 

Denne lille filla av en bok inspirert meg!

Jeg måtte ta meg en runde i bokhyllene på hytta og der fant jeg en blå bok fra Århundrets bibliotek fra 1997, "Moderato Cantabile" utgitt første gang i 1958, som  jeg skal lese etter hvert.

Inne i den boka hadde jeg lagt informasjonen om forfatteren, en veldig fin informasjon om Marguerite Duras liv, slike infohefter som fulgte med alle bøkene i denne serien fra Den Norske Bokklubben.

Den limegrønne boka: 

Denne er fra 1993. Her skriver hun om det store gamle huset hun bor i som ligger i Versaillesskogen, huset hun kjøpte i 1958. Hvor viktig det er for henne, i huset er hun alene, hun må være alene for å kunne skrive.  Man finner ikke ensomheten, man skaper den, skriver hun. Samtidig skriver hun at ensomheten , betyr alkohol. "Hadde jeg ikke skrevet hadde jeg vært alkoholiker".

Hun har jobbet mye innen film og huset hennes har blitt brukt i film innspillinger, det er på 400kvadratmeter, innredet i duse farger- et kvinnelig hjem hvor hun kan jobbe i ulike værelser og ha besøk av venner innimellom. 

 

I Hagen, er hun ikke alene og har en vakker hage med trær og blomster.

Hun har levd et hardt liv, drikker fortsatt mye skjønner man og om natten plages hun av krigsminner og voldsomme episoder fra sitt eget liv.

"Å være forfatter er merkelig, sier hun. Å skrive fram en person som beveger seg, med tanker og sinn og noen ganger på grunn av seg selv blir stående i fare for å miste livet. Samtidig som man skal holde fast på sin annerledes het."

Noen tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest denne grønne, skjønn liten fortelling hun skrev tre år før hun døde. 

Det militærgrønne Heftet: En flott biografisk oppsummering av hennes liv, med bilder på 23 sider.

 «Å skrive er den helligste gjerning som finnes, en måte å skape orden og kaos på, en kjærlighetsakt»; sier Marguerite Duras.

Sør Vietnam – ble hennes skjebne, menneskelig så vel som litterært. Marguerite Donnadieu ble født i Saigon, 4 april 1914. I den franske kolonien bodde hun med mor, far og sine to søsken, hun var den yngst av barna. Foreldrene var relativt velstående, det var idealismen som hadde brakt den franske familien til Vietnam (eller fransk Indokina som det het den gangen).  

Faren var matematikklektor og skrev lærebøker og kom seg høyt opp i skoleverket. Moren var lærer i grunnskolen. De jobber seinere i 1918, Kambodsja, der foreldrene blir syk, faren ble sendes tilbake til Frankrike, døde. Moren går inn i depresjon og galskap.  Moren mister all status og de måtte lever et fattig liv i Vietnam.

Marguerite, sa at hun aldri hadde hatt noen far. Noe som er synlig i hennes negative farsbilde eller helt vekk, står det. Hun var vitner til overklassen som levde i sus og dus, mens Vietnameserne døde av sult. Moren forgudet hennes ene bror og selv ble Marguerite familien sorte får som oppførte seg lite dannet og utsatte familien for folkesnakk. I 1931 flytter mor og barna tilbake til Frankrike, betalt av Marguerite, sin kinesiske elsker. Marguerite drar aldri tilbake til Vietnam, mens moren og en bror flytter tilbake dit.  Hun følte seg sviktet av moren.

Marguerite, studerte jus og statsvitenskap i Paris. 1939 gifter hun seg med Robert Antelme, hun mister sitt første barn og Robert blir satt i konsentrasjonsleir under krigen, overlevde. Hun skiller seg fra han og gifter seg med forfatteren Dionys Mascolo, de får sønnen Jean. Det varer til 1957, det året moren dør. Hun frasier seg all arv for å bli kvitt familien for alltid. Duras navnet tok hun som psevdonym og seinere som forfatternavn, farens hjemby het Duras.

Hun levde i et forhold med en ni år yngre forfatter, Gerard Jalot. Gjennom og med han begynte hun å skrive episk stoff til film og teater. Til han dediserte hun romanen «Moderato Cantibile» fra 1958. Den har jeg og skal lese.

  

Hun har skrevet utrolig mye, imponerende mye av bøker, filmmanus, skuespill og filmarbeid. Hun levde et svært hardt liv, med alt for mye alkohol og sigaretter som ødela helsen hennes. Hun levde tross dette, med mye sykdom til 3, mars 1996.

JEG MÅ lese hennes selvbiografiske (hybrid mellom roman og selvbiografisk) bok «Elskeren» skjønner jeg. 

«Moderato Cantibile» fra 1958 har jeg og

«Emily L» fra 1987 har jeg lånt på biblioteket.

Vil du se bildene jeg tok i Sør og Nord Vietnam på Marit og min andre tur til Vietnam våren 2019 

Vår første tur til Vietnam 2014 var Hanoi, Hoi An og Da Nang 

Del 8: Vannfolket, de bor, jobber og lever på Mekong-deltaet, Sør Vietnam

 Mitt siste innlegg fra Vietnam turen, nå skal jeg ta deg med på, 

en kveldstur på Mekong-floden.
Klikk på bilde så blir det større.. 

 Vi kjørte moped et stykke til et fergeleie (satt på)

Der møtte vi denne mannen som skulle på marked med geitene sine.

 Stakkars dyr, tenk å bli fraktet slik?

 Ferger er et viktig transportmiddel i Mekong-deltaet

 Vi dro nedover en elv, idyllisk

 Spesielle båter!

Så kom vi ut på det store deltaet, der folk bodde og lever sine liv. 

Tett i tett er samfunnene, der de lever og har fiskekummene sine

 Fiskeoppdrett og handel lever de naturlig vis av, her ser du et bruk

De var strengt bevoktet av hunder, store hunder.
Der turde nok ingen snike seg inn.

Noen bodde i store båter

En familie og deres båter, de bor i grupper

Garnet henger foran på båten

Vietnameserne er så blide. Guiden vår kjente og småpratet med folkene vi møtte.

Samme familie sett fra en annen vinkel

Tredje bilde av samme familie. De har både hus, og båter av ulik størrelse

Høner hadde de også!

En annen familie. 1

2. skikkelig folksomt der

3. full aktivitet av mor, hunder og far 

4. jentene som leker på taket

Det livet virker litt slitsomt? eller er det et godt liv?

Barna blir fraktet inn hver dag til skole i nærheten, på land.

De dyrket også mat i store trau og baljer.

Ungene badet

Det var hus av alle slag

Bosted og fiske kummer

Disse ser ut til å bo på land

Kveldslyset skinner, så kveldsmørket kommer sigende

En stille og fredelig plett på jord

Et helt annerledes hus.

Det var nok noen med estetisk sans som bodde der, frodig og fint

En kvinne ordner garnet, mye fisk

To karer har en prat...

En fantastisk flott opplevelse.

Jeg og Marit koste oss på turen. Takk til den ene eieren av stedet vi bodde på for flott tur!

 Fantastisk å se at folk kan leve slik, ute på vannet.
Et minne for livet, vi kom oss hjem og måtte pakke, neste dag dro vi tilbake til Saigon 

Turen går mot slutten, her er vi i Saigon og tar noe mat.

Vil bodde like ved flyplassen siste natta, for tidlig fly tilbake til Norge.

Det plasket ned noen minutter, men trafikken fortsatte. 

Det var forfriskende med regn!
Farvel Vietnam!

De andre innleggene jeg har publisert fra turen før påske:

Del 1:Vietnam, Hanoi,

Del 2:Vietnam , Etnografisk museum og Heart Hotel, Hanoi,
Del 3: Nord-Vietnam, Sa Pa
Del 4: Fottur  med Sue i områdene til H'mong folket
Del 5: Utflukt til Søndagsmarkedet i Bac Ha og Kina grensa.

Del 6: Fra Nord til Sør Vietnam
Del 7: Vi bodde i  Mekong - deltaet
Del 8: Vannfolket, som bor, jobber og lever på Mekong- deltaet