Viser innlegg med etiketten krigshistorie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten krigshistorie. Vis alle innlegg

lørdag 29. oktober 2022

"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus 
Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.


torsdag 6. februar 2020

"Under krigen, vi må ikke falle" av Ingar Sletten Kolloen




En god, ryddig og lærerik fortelling om okkupasjonsåret 1940

Jeg har lest veldig mange bøker om krigen og dette temaet spesielt i disse to bøkene: 

Ingar Sletten Kolloen har lagt til noe som de andre bøkene bare skildrer i nøkterne tall og hendelser, her får vi hele gode historier om hva vanlige folk opplevde personlig etter som krigen nærmet seg, de ulike stedene i Norge.  
Hva de trodde skulle skje, hva de snakket om osv. og plutselig var landet okkupert!
Hva nå?

Hvordan de taklet det den gangen, både kongen, regjeringen og alle nordmenn rundt i landet. Det blir mange personlige inntrykk som er sterke og vanskelige for oss som ikke har opplevd krig til å skjønne helt.
Det er god flyt i de historiske fortellingen, hvor enkeltpersoner blir trukket fram og fortalt om, det er som vi ser dette for oss og alt blir et troverdig dokumentasjon.

Å omtale denne boka på en fornuftig måte er vanskelig. Kongefamilien og hva politikerne gjorde ble godt dokumentert i filmen "Kongens Nei!
Mine valg blir naturligvis å trekke fram noen historiene til folk og steder man kjenner godt til. Jeg velger å vise til noen små eksempler om hvordan de vanlige menneskene hadde det:

Hanna Hansen var tretten år og bodde i Harstad. Hun var den fattige jenta som bodde i kjelleren under Sangerhallen, sammen med mor. De betalte husleia ved å vaske det 150 kvadratmeter store gulvet etter alle sammenkomstene og Hanna måtte hugge ved og bære koks til oppvarming etter skoletid. Hennes fortelling om forelskelse og drømmen om å bli sykepleierske er fine skildringer. Denne Hanna ble Hanna Kvanmo.

For meg som bor på Hamar, ser jeg for meg alle stedene Kongen og Stortings folkene var og oppholdt seg. Historien om de 22 sivilistene som ble drept i Ringsaker har jeg ikke hørt før, grusom. Det var mange fryktelige historier om folk som fikk voldsomme lidelser da de ble skadet.
En historie om flyet som ble skutt ned, der Kyllingmark og Eggen ble hard skadet. Hvordan i all verden klarte de å kom de seg til folk og fikk hjelp. For så å bli satt i hver sin halve likkiste for å stabilisere bruddene i en fiskeskøyte til Tromsø.  Det er vanvittig hvordan noen måtte lide.

Andre historier er så vakre at tårene trillet.  Horst Karl Götz sin historie. Han var tysk bombeflyger som skulle bombe Bodø. Han var en farløs fattiggutt som i fire sommere på rad var blitt send til familien Heggelund på Andøya for å bli foret opp etter 1.verdenskrig, han elsket Norge og nordmenn. Han og kona hadde vært der året før på besøk, nå skulle han bombe byen! 
Han slapp de åtte bombene i Vestfjorden i sted. Tenk om dette hadde blitt oppdaget?

Sensuren av aviser, bøker og ukeblader var også ganske vanvittig! Avisfolket som ble fengslet. Særlig var Sigrid Undset sine bøker spesielt farlige...

Rolf Jacobsen som brente alle sin kommunistiske bøker og meldte seg inn i NS (han holdt det hemmelig),slik at han ble redaktør som takk for medlemskapet. Hmmmm..
Han fikk sin Petra og sjarmerende at han tok med diktet om dagen de giftet seg, det er så fint!
.

Jeg sier LES BOKA!
Gi den til den oppvoksende generasjonen!

Til slutt vil jeg si:
Boka er virkelig godt organisert og dokumentert. På side 435 starter etterord, ærlig og bra.
Viktige datoer er kronologisk satt opp med viktige hendelser. Det er 30 sider med Noter og en lang Litteraturliste som bekrefter hans leting og dokumentasjon av hendelser.
Personregister til slutt. En ryddig bok, som et oppslagsverk over hendelsene. Takk for flott utført arbeid, gleder meg til neste bok !

Utgitt på Gyldendal 2019
sider 434 + div = 493
Kilde: Leseeksemplar


fredag 19. juli 2019

Morris, Heather "Tatovøren i Auschwitz"



En sann kjærlighets historie fra fangeleiren som varte livet ut i Australia!

Lale, født Ludwig Eisenberg -1916 i Krompachy i Slovakia. Han var jøde og ble transportert fra Praha til Auschwitz 23. april 1942 og fikk tatoveringnr 32407. Da var han 24 år og ble ønsket velkomment til Auschwitz etter 2 dager i en overfylt kuvogn uten mat og drikke. Han viste den gang ikke at foreldrene var ankommet samme sted en måned tidligere og sendt rett i døden.

Lale fikk først jobb som bygningsarbeider i leieren, fikk tyfus. Han overlevde og fikk etter en stund jobb som tatøver. Alle nye som ankom leieren fikk et nummer tatovert inn på armen. Han har jobbet som tatovør en stund og gjør en god jobb. En dag er det en vakker kvinne, Gina som står foran han. Hun kom til leieren 10 dager før han og nå skal nummeret bli tydeligere fordi hun skal overflyttes fra Auschwitz til Birkenau, noen kilometer unna. Gina er engstelig fordi mannen i hvit frakk Dr. Mengele, går langsmed rekka for å plukke ut sine offer i køen og han snur på hodet hennes. Lale får risset inn tallene på nytt og holder blikket hennes når han gnir inn det grønne blekket i armen hennes. Kjærlighet ved første blikk….

En av vokterne Baretski hjelper Lale med å få kontakt med Gina. Hun er 18 år også fra Slovakia. Hun jobber med å sortere de dødes eiendeler i en avdeling de kaller "Canada". Lale gjør en god jobb som tatovør og har fått eget rom og mer mat enn de andre fangene og er privilegert på mange måter. Lale får en avtale med damene som sortere at kan de skaffe smykker, steiner, sedler så bytter han det i mat med ansatte i leieren, som går gjennom portene hver dag på jobb. 

Der Tatoier blir kjent og skaffer mat til mange, blant annet Jakub fra Amerika. En hjelp Jakub ikke glemmer den dagen Lale ble tatt fordi noen hadde tystet på han. Da bar det til fengslet i Straffekompaniet der Jakub hadde jobb med å torturere fangene til sannhet. Jakub måtte gjøre jobben sin så litt juling fikk Lale, men overlevde.

Mange historier fortelles om han og mange om Gina, rystende fortellinger, om sult, sykdom, fanger som lider og tuktes til idiotarbeid osv...mange historier som jeg har lest mye om.

Det ble fred og de møttes igjen, de giftet seg i oktober 1945 Bratislava. De måtte rømme etterhvert til Melbourne, Australia i 1949 da Lale ble beskylt for noe straffbart….
Lale og Gina byttet navn til Sokolovs. De ønsket seg barn og i 1961 fikk de en sønn Gary, som har etterordet i boka.

Boka formidler en sterk historie, den er spesiell og rørende. Lale blir fremstilt litt helte-aktig, noe man skjønner når han klarte seg så godt. Noen klarte jo det. 
Gina som person er litt flytende, hun ble litt diffus. Historien har ikke noen god flyt, kan hende det skyldes oversettelsen?

Jeg har lest utrolig mange bøker fra krigen og dette var jo en fin solskinn historie med lykkelig slutt. Vet du ikke hvem Mengele var må du lese Mischling fra 2017 om Mengeles grusomheter, denne synes jeg var helt fantastisk til jeg leste: 
Tomas Buergental " Et lykkelig barn", biografi fra 2008. Han var barn i Auschwitz, i dag/var dommer i Haag.  En fantastisk god bok, godt skrevet, spennende og utrolig bra.
NB: Mange av hans egne historier er brukt i romanen Mischling, men boka til Buergental er ikke nevnt som kilde, begge utgitt i USA. Hmmmm,.. 

Lyttereksemplar fra Lydbokforlaget, 2019
Lest av Kai Remlov
Spilletid 7 timer

Lale, Gary og Gita fra begynnelsen av 60 tallet. (fra boka)


Det er så fint med bok, og spesielt her hvor det var mang bilder av Lale og Gita.
Boka er fra Achehoug, 2019
274 sider
Oversatt av Cecilie Winger
Kilde : Leseeksemplar

Andre som har lest boka: Beathesbibliotek

søndag 24. mars 2019

Aleksijevitj Svetlana "De siste vitnene" Nobelprisen 2015

Vitnemål fra barna som opplevde krigen i Sovjet, en brutal barndomsopplevelse.

Forfatteren har oppsøkt kvinner og menn som var barn da krigen brøt ut i Sovjetunionen, alle intervjuobjektene var mellom 2- 14 år. Deres minner fra barndommen er sterke historier. Hva de så og observerte av ondskap og godhet, sulten og fortvilelsen om hva som skulle skje med dem. Hvor var mor og hvor var far, håpet om at de en dag skulle treffes igjen. Hun ville at de skulle fortelle om sine barnslige følelser og hva som betydde noe for dem den gangen fra sommeren 1941.
Det er faktisk mange som ikke har klart å fortelle dette til sine egne barn engang, det er for tøft!

Boka inneholder hundre fortellinger som ryster en langt inn i hjertet. Det som er så bra og levendegjør boka er at det står hele navnet til den som forteller og hvor gammel vedkommende  var i 1941. Hva personen jobber med i dag/har blitt til som voksen, det synes jeg er morsomt å registrer.

Hundre fortellinger om forferdelige scener, skjebner så dette er en bok man ikke tar i et javs, men som man må ta den inn i små porsjoner. Vi møter barn som var ned til to og fire år gamle i 1941, men minnene husker de. Skrekkscener fra krigen de aldri vil glemme. Flyene som bombet, tyskerne brant opp husene deres.  Mor eller far forsvant eller ble skutt, en gravid dame blir hengt, bestefar skutt, osv.

Men når jeg leser disse fortellingene er det sulten og frosten som griper aller mest tak i meg. Eks:
Zina - 8 år, nå frisør. - På barnehjemmet var vi 250 barn, vi hadde ingenting å spise, vi hadde kjempemager for vi spiste gress, knopper og bark. Mor forsvant, jeg er 51 år med egne barn, men savner mamma.

Vera 10 år, nå løsarbeider.- Pappa døde, mamma gråt hver natt, hun hadde syv barn og ikke mat. Vi spiste vann, en gryte med varmtvann på bordet for vi hadde ikke gress til å ha i den. Vi gnaget på alt  møblene og papir.

Lenja-5år, konstruktør. - Huset brant ned, mamma bar på nøkkelen til huset i lomma. Sulten.

Sasja -4år, låsesmed.-Mamma var sykepleier, jeg husker ikke ansiktet hennes, men den hvite frakken. Foreldrene forsvinner og hun og broren blir fraktet til en konsentrasjonsleir. En kvinne i hvit uniform. "Sasja sier mamma", men det er ikke mamma. 2De tok blod fra barna for å redde tyske soldater, men jeg døde ikke". Hukommelsen og læringsevnen sterkt svekket.

Volodja -12 år, Ærespensjonist.- Han mistet mor når han var 7år, bodde hos tanten, han så faren ble drept. Han startet et omflakende liv, men ble fanget opp og plassert på et barnehjem."Vil dere bli sjømenn"= JA, sa vi så fikk de uniformer, som 13 åring fikk han gevær og i 1943 -14 år ble han mannskap om bord på jageren "Kvikk".

Men boka har ikke bare triste historier, det var mange med-mennesker der ute også, selv i krigen:
Nina Sjunto- 6år , nå kokke.- Mamma død, pappa i fronten, vi bor hos en tante som dør. Seks år gamle Nina og lillebroren går avgårde for å finne pappa, "vi gikk og gikk".
I et hus var et vindu åpent, det luktet piroger, vi gikk inn. Damen sa det var farlig for oss å gå videre. Vi ble hos henne, hun gav oss mat, kjærlighet og det de trengte. Hun sa til dem "Nå skal dere være mine barn". Vi hadde fått et hjem.
Så brant hele landsbyen, med den snille damen. Vi overlevde fordi vi var og plukket bær i skogen.
Hun sier: "vi vokste opp med fremmede mennesker og ble reddet av dem. Alle mennesker er nære for meg, selv om livet i fredstid er annerledes".

Dette var en forferdelig trist bok, hvordan klarte de å overleve? Barn som måtte se på at søsken og foreldre ble skutt, gråt de ble de skutt selv. Hele byer ble nedbrent, og med 30 minus på vinteren var det ikke lett å overleve.  Folk ble slaktet ned.
Under den 900 dagers blokaden, spiste folk særlig i byene alt av katter, fugler, hunder, knapper og en sier at de overlevde på tapeten i leiligheten, den hadde lim av mel på baksiden, alt som kunne tygges var mat.

Jeg sitter her og vet ikke hva jeg skal skrive for det var så mye vondt, og mye av det vonde dukket først opp etter at krigen ble slutt, hos enkelte Tenk å være 10 år og ha skutt et menneske, litt av noen traumer å ta med seg videre i livet. Utrolig mange traumatiske fortellinger.

Man kan lure på hvorfor man vil lese en slik bok? Ja, det undere jeg meg på akkurat nå. Mennesker  kan utføre så mye jævelskap at intet er nytt under solen. Vi må ikke glemme at krigen er stadig vekk der ute i verden.

Jeg tror at de hadde det mye verre enn oss her i landet under 2. vedens krig. Langt øst, med lange harde vintre over så mange år, uten hus å bo i for mange. Folk i Finnmark opplevde mye forferdelig også, der alt ble brent.
NEI TIL KRIG OG ONDSKAP!

Jeg er glad for at jeg klarte å få lest den, men den blir nok suuuurrrrende lenge oppe i mitt hode..
Etter det jeg skjønner er disse intervjuene gjort i perioden 1978 - 2004.

NOBELPRISVINNEREN 2015

Utgitt på Kagge 2016
345 sider,
Lånt på biblioteket
Utkom på russisk 2013.

Linket til : En smakebit på søndag

mandag 22. oktober 2018

Buergenthal, Thomas "Et lykkebarn"





En utrolig historie fra krigen som forteller mye om ondskap og godskap, 
og hvordan Odd Nansen som Thomas møtte  i Sachsenhausen har påvirket han.

Thomas, forteller om sitt liv fra en lykkelig barndom, til konsentrasjonsleirer og videre til dommer i Den internasjonale domstol i Haag. Thomas Buergenthal, født 1934, Slovakia i byen Lubochna. Møtet med Nordmannen Odd Nansen i Sachsenhausen og verdiene han gav han, som ble hans arbeid.

Dette er helt spesiell biografi. Thomas var bare 10 år gammel og han hadde overlevde to polske ghettoer, Auschwitz og dødsmarsjen til Sachsenhausen når krigen var slutt. Hans beretninger fra barndommen er helt utrolig!


Historien starter med en ung mann, Mundek Buergenthal flyktet fra Tyskland da den politiske situasjonen ble vanskelig for jøder i Tyskland, 1933. Han og en venn drev et lite hotell i Lubochna. Tyske Gerda Silbergleit kom av samme grunn til Slovakia. De ble raskt kjærester og gift. De ble foreldrene til Thomas, han kom til verden 1934 i Slovakia i byen Lubochna. Han ble kaldt Tommy av foreldrene, og seinere av mange, særlig nordmenn som hadde hørt om han gjennom Odd Nansen.

Tommy lærer seg og snakket både tysk og polsk, for foreldrene snakket tysk og ellers var det polsk. Hans første første leveår var i gode trygge rammer. 
Allerede i 1939 ble de jaget på flukt, Thomas var 5 år. 
De følte at Tsjekkoslovakia var utrygt og prøver å dra til Polen. Men, de hadde ikke pass og kom ikke inn. Den lille familien var statsløse, uten reisedokumenter. Etter en stund kom det en ny vakt som slapp dem igjennom til Polen. De dro videre til familie i Warszawa, og fikk der høre om mulighetene for å komme til England, det fristet så da gikk ferden til Katowitche, med tog. 

Da de kom frem hadde siste tog gått for dem. Slik gikk det ikke og de ender i Ghettoen Kielce, der bodde de i 4 år. I ghettoen ble det verre og verre, mindre og mindre mat. 1942 skulle alle evakueres, far var verkstedsansvarlig og kjente kommandanten for Schutzpolizei og han mente han hadde brukt for far, de fikk også med en del arbeidere. Resten av leieren ble sendt til Treblinka, utryddningsleier. Nesten 20 000 mennesker ble massakrert i denne operasjonen.

Vi ble sendt til en arbeidsleir, sier Thomas og vi ble der ca. et år. Jeg jobbet som visergutt der, bar post og satte syklene på plass.
Det ble en brå slutt i juli 1944, da gikk ferden videre til Auschwitz med tog og i begynnelsen  av august kom de frem dit. Menn og kvinner ble skilt. Jeg og far kom etter å ha fått nr på armen, til ei brakke. Jeg fikk B-2930 det ble mitt navn. Jeg fikk være visergutt der også og løp ærend. 
Far ble tatt ut en dag og vi så han aldri mer. Jeg ble fraktet til barnebrakka, vi kjørte søppel på området. Thomas forteller at han fikk et sett og snakket noen ord med moren en gang. De var begge så glade over at de fremdeles levde!

En dag fikk de ordre, at leieren skulle tømmes og dødsmarsjen fra Auschwitz var et faktum.
Det er en lang forferdelig historie, umenneskelig midt på vinteren. 

Det som slår meg er at veldig mye av hva han forteller her er nesten identisk med historien fra en bok jeg leste tidligere i år, den heter "Mischling" skrevet av Affinity Konar. Bak i boka referer hun ikke til Tomas Buergenthal sin bok, men det er utrolig mange historier som ligner veldig på det han opplevde.(nesten kopi) Det er litt merkelig å lese nå i ettertid, for denne boka er skrevet og utgitt i USA i 2007.

I januar 1945 kom han til Sachsenhausen. Hvorfor frakte halvt døende og utsultede fanger fra Polen til Tyskland, under han seg over.
Føttene til Thomas var hard skadet av frost, han måtte fjerne noen tær på sykestua. En dag komme en mann fra Norge inn på sykestua, det var Odd Nansen (sønnen til Fritjof Nansen). De ble kjent og gode venner, Thomas fikk ofte mye av odd Nansen sin Røde Kors rasjon/matpakker fra Norge. Dette ble et langt og viktig vennskap mellom dem, Nansen var også fange.

En morgen er alle vekk, SS soldater, leger alle. Marek (polsk) i nabosenga ligger der, med gips på beina. De var i ferd med å miste alt håp. Russerne kommer og befrir dem. Han og Marek kommer seg ut av leieren. Det er polske soldater over alt de hjelper dem. En dag sier en polsk offiser "bli med meg", og Thomas ble med. Han ble tatt hånd om fikk uniform og var som en maskot for dem, den snart 11år gamle gutten.

Offiseren fant etterhvert et barnehjem for jødiske barn like utenfor Warszawa, i Otwork.  Offiseren fulgt han dit. Thomas var det eneste barnet der på barnehjemmet som hadde overlevd Auschwitz. Han skriver at dette ble en lykkelig tid for han, der fikk han omsorg og lærte mye.

1 1946 fikk han vite at moren hadde overlevd og bodde i Göttingen, i september 1946 ble de gjenforent. Da var hanblitt  12 år, stor lykke!

Etter krigen:
Odd Nansen skrev tre bøker om sitt opphold i konsentrasjonsleirene og han fortalte om gutten Tommy. I Norge ble det mange som spurte etter Tommy, hvordan gikk det med han?Odd Nansen gav ut boka om Tommy i 1970, etter et langt liv som arkitekt. (Den har jeg prøvd å få tak i uten hell)

De treffes igjen  og allerede i 1949 da får Tomas komme til Odd og hans familie med fire barn i Oslo og være der en sommer. Siden treffes de mange, mange ganger.


Thomas  Buergenthal og Nansen hadde mange foredrag etter krigen, sammen. 
Thomas valgte å studerte jus ved New York University og Harvard. Internasjonal rett og menneskerettigheter ble hans fagfelt. 
Han har hatt mange verv og fått mange priser for sitt arbeid. Fra år 2000 var han dommer i Den internasjonale domstolen i Haag. Han har skrevet mange bøker, kun denne er biografisk.

Dette er en fantastisk god bok, skrev i en positiv ånd, ikke tung og  deprimerende. Imponerende at denne gutten klarte seg. Han så germansk ut, mener han selv. Derfor klarte han seg igjennom krigen.

Oversatt av Erik Ringen
Utgitt: Spartacus 2008, 224 sider.
Lånt på biblioteket



NB: Alle bildene har jeg fotografert fra boka 

lørdag 30. desember 2017

Harmel Kristin "Når vi møtes igjen"




Ta vare på dem du har, mens du har dem

Emily, 36 år er journalist, har mistet store deler av jobben, innskrenkninger. Hun er deprimert og ensom. Hun fikk en datter for 18 år siden som hun adopterte vekk, nå er hun på søking etter henne.
Faren hennes stakk av med en annen kvinne for mange år siden og moren døde når Emily var 18 år. Hun flyttet da til bestemoren Margaret. 
Mange år seinere dør bestemoren, Emily får et bilde fra en anonym avsender, der det står at "Han har alltid elsket din bestemor". Men hvem var bestefar, han het Peter?

Dette blir en leting som er informativ og spennende på mange måter. Jeg viste ikke at det var 40 000 tyske fanger i Amerika under krigen. Bestefaren hennes ble tatt til fange i Afrika og sendt til Florida som fange for å jobbe på sukker- plantasjer og fruktplantasjer. Der treffer han nabojenta Margaret. Etter krigen ble han ikke sendt hjem, men til England i to år for å reparere skadene etter tyskerne som hadde bombet store deler av England sønder og sammen.

Det blir en reise til Tyskland, sammen med faren og drar de avsted og de blir kjent med hverandre. Vi blir kjent med tyske kunstnere og de er rundt på gallerier, hos spesialister for å finne ut av hvem som kan har malt bildet. De besøker Peter sin bror og vi får en rystende beretning om hat, mistenksomhet og hva som skjedde den gang i 1947, da Peter kom hjem etter at han hadde blitt sendt til Afrika i 1943. Faren hadde åpnet alle hans brev fra Margaret og viste at Peter hadde et barn i Amerika. 

Peter drar til Amerika for å finne Margaret, men løgner og hat stopper han. Han og vennen Mous maler. De hadde et vennskap som varte livet ut, nydelig og fine beskrivelser.

Historien er vinklet fra nåtid med Emily sin stemme og brev fra Peter til Margaret, under krigen. Det skjer utrolig mye, mange flotte tanker og gjerninger om hvordan løgner, hat, kjærlighet, sorg og familie bånd kan klundres til.

Jeg synes det var mange flotte scener fra malerverdenen, om kontakter og familie som kan hjelpe og hindre kontakt. Hvordan en beslutning får virkninger langt inn i de neste generasjoner.

Det er absolutt en bok som belyser mange spennende sider av livet. Det er en gripende fortelling. Man kan le av den, for man kjenner seg så igjen og man blir grepet til tårer av dumme valg, som vi gjør i livet. Samtidig som den er historisk fin og kunstnerisk og slekt-historisk spennende.

Det ble en veldig "happy end", (litt sukkersøt Amerikansk). Det var bra, men alt skjedde litt for raskt på slutten, som om nå må ikke boka bli lenger. 
Hva skjedde med arven hennes? Savner en del svar på vesentlige ting. Kanskje det komme en oppfølger, som forteller hvordan livet endret seg for henne, med alt hun fikk tilbake, selv om nesten alle i familien var vekk. 


Nina Waxholtt, leser og tolker boka bra.

Cappelen Damm, utgitt på norsk 2017
Utkom på engelsk 2016, "When we Meet-Again"
Spilletid 12t og 38 min

Lånt på biblioteket

Andre som har lest boka: Min bok og maleblogg

onsdag 18. oktober 2017

Jackobsen Roy "Rigels øyne"



Riegels øyne er tredje bok om folket på Barrøy, Helgelandskysten.

Det er nok smart å ha lest de to første for å skjønne denne boka helt.
Ingrid fikk et kjærlighetsforhold til russeren som drev i land fraslaveskipet Rigel KatastrofenBritenes feilaktige bombing som krevde over 2500 menneskeliv, vinteren 1944, på Helgelandskysten.

Russeren Alexsander var en av svært få som overlevde, med helt forbrente hender. Ingrid fant han i fjæra på Barrøy, hun stelt han og fikk han på beina igjen etter noen uker krigsvinteren 1944. Hun bodde alene der ute og slet med at det fløt i land mange døde som hun samlet opp som tyskerne kom og hentet. Tyskerne ble mistenksomme og trodde at Ingrid skulte noen der ute for dem. Alexsander måtte flykte fra Barrøy, men kom han seg unna?

Denne boka:
Året er 1946, det er sommer og Ingrid er blitt 36 år, har født et kjærlighetsbarn og legger ut på en lang reise for å prøve å finne ut av hvordan det gikk med Alexsander, hennes store kjærlighet. Med seg har hun deres datter Kaja på 10 mnd. som hun bærere med seg i et sjal på magen og sekk på ryggen.

Hun har tenkt hele vinteren at hun vil dra på leting etter Alexsander og nå er det fult av folk på Barrøy, så da kan hun dra. Krigen er slutt og Hvalskuta "Salthammer" eies nå av Barrøyværinger som har blitt hvalfangere. Gode tider. Tante Barbro hadde et hjerneslag på vårparten, men kan nå snakke litt. Hun misliker at Ingrid skal dra. Ingrid hadde bestemt seg og danderer Kaja bakerst i færingen og ror avgårde.
Hun ror først til Malvika. Der blir hun tatt godt imot, får mat og hvile. Det var de som skulte Alexsander den første uka etter at han dro fra Barrøy og fikk han videre. Adolf forteller at Alexsander tok vegen til Kongsmoen og videre til Sverige.

Malvik folket sier at alle vet at du, Ingrid har fått barn, men ingen vet at det er russeren som er faren. Adolf sier det er meningsløst å følge i hans fotspor, men det vil ikke Ingrid høre på. Hun og Kaja går over Skaret til Rørvik, videre med båtskyss. Skipperen på den båten sier han husker russere og hun føler at det alt går rette vegen for henne.

Ingrid møter mange folk på sin vei og spør om de har sett russeren. Hans ødelagte hender er et godt kjennetegn. Selv om det har blitt fred i Norge er ikke folk åpne som før, de bærer på en frykt og de skjuler det de vet for de vill ikke blandes opp i noe. Alle vil stort sett glemme, ikke huske,  men heldigvis er det folk som vil hjelpe. 
Noen vil gjerne snakke  med henne  på tomannshånd så ikke andre ser dem, som Lilli. Hennes sønn Carl følger dem et stykke på vegen. Han har selv vært i krigen og har sterke krigsopplevelser. Han er ikke mye til oppmuntring og sier at ingen overlevde slike forlis og han har ingen tro på at Alexsander kan ha klart seg, for det var snøstorm den natten han gikk her, men mat hadde, sier han.

Denne boka handler om mange av de menneskene de treffer på veien. Det er slutt på krigen, noen er utrolig generøse og andre hadde dobbelt-roller under krigen og er sky. Selv om en far var grenselos opplevde Ingrid å bli lurt av sønnen, men hun kom seg videre. Noen var å stole på mens andre var ikke det. 
Hovedpersonen Ingrid og hennes omsorg for Kaja, en flott skildring av en vilje sterk kvinne. Vi møter også mange bipersoner som vi opplever som hele, trofaste, troverdige og sterke personer, men skjuler noe allikevel, som Mariann Vollheim.

Ingrid synes det var merkelig at ingen på hennes veg hadde hørt om skipet Rigel. Hun kommer seg til Sverige, der møter hun flere som skammet seg over at de ikke hjalp flere nordmenn under krigen. Det blir noen underlige møter, der Ingrid må spørre om alle lurer henne?
Ferden går tilbake til Norge med Kaja på magen og sekk på ryggen.

En skrekkens historie får vi høre om av Hans Kvåle som betjener jernbanestasjonen, hvor hun sitter å venter på toget. Han har vonde minner og mareritt fra da han drev fanger på Blodvegen, alle traumene han sliter med og den fine gesten han gjorde mot Ingrid og Kaja, når de dro. 
Det er så mye historiske fakta som kommer frem i lyset, derfor fenger den meg ekstra. 

De kommer seg til Trondheim og Røros og får vite mye av Henrik. Han og Alexsander var lenge sammen på flukt. Henrik forteller mange sannheter til Ingrid som hun blir glad for å høre og andre som hun blir sjokkert over.  Henrik er en flott fyr, vil jeg gjerne høre mer om i bok nr fire..

Ingrid fikk vite at Alexsander dro til Mysen, til den tidligere konsentrasjonsleiren Sonderlager , Mysen. Dit drar Ingrid og Kaja, på vegen til toget får de sitte på kjerra til Bernhard, nabogutten som skal hente moren sin på toget. Hun var tyskervennlig under krigen og hun får spott-ord og rop kastet etter seg, når de kjører hjemmover. Det var mange skjebner som måtte tåle mye etter krigen, hvilken side hadde man tatt? Det var ikke glemt selv om krigen var over.

Mysen, hun får bo hos noen fantastiske mennesker. Hjerteskjærende at man hadde så omtanke for hverandre, selv etter krigen. I leieren bor det mange utlendinger, som det norske samfunn ikke vet helt hva de skal gjøre med. De vil ikke hjem, eller oppgir ikke  hjemland, pga at de kan få straffer når de kommer hjem. Ingrid får vite det hun trenger og drar hjem til Barrøy.

Epilogen sier litt om hva som skjedde noen mnd. etter, men jeg håper på en bok til...

En fantastisk flott bok!
ANBEFALES, LES DENNE SERIEN!

Jeg liker veldig godt komposisjonen i boka, den har en behagelig god flyt. Det er en fin mix med spenning, historiske fakta, geografi, samfunnet i endring og det er ikke mange dødpunkter. Alle de kjente og mindre kjente historiene som trekkes frem eks: Rigel, blodvegen, om de man kunne stole på og de man ikke kunne. Krigen var slutt, men hva man gjorde under krigen bar folk med seg på godt og vondt. Dette er vår nære historie og den skildres fantastisk bra, hvordan vanlige folk hadde det.
Kjærlig beskrives Ingrid og hennes forhold til Kaja. Alle bipersonene, blir beskrevet veldig sannferdig og flott.

Imponerende hvordan Ingrid og Kaja gikk og gikk. De treffer folk og får mat og tak overhodet, slik hadde det ikke vært i dag, vi er mistenksomme mot alle. En liten påminnelse om at samfunnet og holdninger til andre virkelig har endret seg. En sterk bok, spekket med tankevekkende stoff.

   

Bøkene i denne serien om Barrøy, serien om Helgelandskysten:


Bok nr 1: De usynlige, 2013, Se min bildereportasje fra Helgeland
Bok nr 2: Hvitt Hav , 2015, utrolig bra!
Bok nr 3: Rigels bok, 2017



Bilde av Roy Jacobsen, fra omslaget
Boka har 231sider
Kjøpt selv!


Link: Bokbloggberit, Rose-Marie, Tine, 

torsdag 28. september 2017

Nore Aslak "Ulvefellen"




En lærerik og godt fortalt historie fra krigens dager som var nervepirrende spennende.
 
Det er ikke hver dag jeg leser krim bøker, men denne som kom fra Aschehoug i sommer, virket spennende for den var vinklet mot krigen og i de siste årene har det blitt mye krigshistorie. Vi får vite at boka er bygget opp av fiktive personer, men militærhistorisk og dokumentarisk sannferdig. Det var nok til å få meg til å lese den.

Starten:
Agent Cassandra, dreper en mann agent Otto, fredag 8. sept 1944. For en voldsom start!
Etterhvert får vi vite hvor viktig denne personen egentlig var og hvem han var.

Vi møter Henry Storm i Ukraina desember 1941. Det er minus 30 grader og hans beskrivelser skildringene han så og opplevde var skremmende, (aksjon Barbarossa, noe som fikk meg til å minnes bøkene til Ida Jackson og Bjørn Westlie) med tusenvis av fanger i sommeruniformer i kulden. Det var en gravplass i det fri og de døde luktet ikke, sier Henry.

Henry skader seg og blir sendt hjem sommeren 1942, den unge frontkjemperen er nedbrutt og desillusjonert over alt han har opplevd på Østfronten. Han fikk jernkorset for innsatsen, men vet at han kjempet på feil side.  
Henry hadde en kjæreste, Astrid da han dro ut. Han oppsøker henne, men hun vil ikke snakke med han, for Bjørn Robshamn er nå hennes kjæreste og de jobber i motstandsbevegelsen, noe Henry også vil og tilbyr dem tjenester.
Han treffer igjen sin kamerat fra Østfronten, Grande. Han elsker å robbe jødiske leiligheter og de to drikker og drikker til en dag ble det for mye for Henry
Henry kommer fra en tyskvennlig familie og de har bodd flere år i Tyskland. I et selskap hjemme hos foreldrene i et selskap møter han en offiser som er høyt oppe i gradene. Han vil at Henry skal fortsette studiene i Berlin, han ordne plass for han. Slik kommer Henry seg tilbake til Tyskland.

Werner Storm, er tysk Sturmbannfuhrer (SS-offiser) og redder den polske jenta Beatrice Skarbek fra at hun ble henrettet. Han setter opp en ulvefelle hvor Henry skal møte "Griffen" for så å ta de begge.  Lykkes dette skal Beatrice få tilbake sønnen sin, har Werner Storm lovet henne.

Jakten Sorge har på Henry er hovedtemaet og der skjer det mye spennende, særlig når de er i Peenemunde. En sterk historie om svik, lojalitet, savn. Hvordan man endres i krig og hva man får seg til å gjøre.
Veldig bra karakterer skildringer, troverdige personligheter og mange kjente personer som Himler osv. er tatt med i ulike sammenheng.
Det handler mye om moralen hos folkene, selv om det var krig, men også umoralen ved at Henry må lyve og drepe for å komme seg frem og hjem. Astrid som var lojal mot motstandsbevegelsen og gikk i døden ved egen hånd, hun som hadde sviktet Henry. Hun klarte ikke tanken på at hun skulle bli torturert og kunne komme til å si noe.
Sjokkerende å høre hva folk kan gjøre i krig, når man er så besatte og redd for sitt eget når Henry er på vei hjemover. Hvor desperate man kan bli...

En sterk bok, godt skrevet, den fanget min oppmerksomhet over mange timer. Jeg ble engasjert og besatt av hvordan dette ville ende.....spennende!


Utgitt av  Aschehoug 2017
362 sider
Lese-eksemplar

Andre som har blogget om boka som jeg fant: Bjørnebok, BokBloggberit
 

fredag 7. oktober 2016

Jacobsen Alf R. "1945 HAT.HEVN. HÅP"


Jeg er glad jeg ikke opplevde krigen og det helvete, skjønner at de som opplevde den aldri glemmer...

Jacobsen skriver så godt at man blir helt fanget i istorien. Jeg leste Kongens Nei! av samme forfatter og ble skikkelig betatt av hans måte å formidle historien på. Her skildrer han vekselsvis hva som skjedde i Europa og hva som skjedde her hjemme i Norge, som er ganske så kronologisk fortalt.

Når man tror man vet alt hva som skjedde på slutten av krigen, kommer det iallefall for meg mye nytt fakta stoff som setter krigens siste dager i et nytt perspektiv.

Mange av de tyske nazistene søkte lykken i Norge etter Tyskland sitt fall. Vi får vite hvordan de som  hadde vært med i ugjerninger i andre land, hadde fått redselen i kroppen og skjønte hva konsekvensene ville bli. F.eks historien om Hølke  som var med om brant ned og bombet den vakre byen Rovanjemi i Finland sønder og sammen. Han sa "jeg drar aldri tilbake dit" for alt var planlagt. Han derfor til Norge og forsatte.

Hitler som feirer sin siste fødselsdag 22. april og skjønner at det brenner under beina på han. Han gifter seg den 28.april med sin kjære Eva Braun og de får 40 timer sammen som ektepar før de begår selvmord. 30 april -45. En av Eva sine siste uttalelser var "Stakkars Hitler, det er bedre at 10.000 mennesker dør, en at han dør". Vi kjenner jo videre historien om Fru Gøbels som gav sine 6 barn giftampuler osv.
Himmler som drømte om å overta, han skulle vist at hans masør Felix Kersten stod i ledtog sammen med Folke Bernadott og fikk de hvite bussen (røde kors) til mange konsentrasjonsleire og hentet ut fanger som ble kjørt til Sverige i beg. av mai.

De mange enkelthistoriene han referer til Eks: Dagny Loe fra Finmark og hennes fam og skjebne og alle de andres skjebne i Finmark

Det var mye fryktelig som skjedde i begunnelsen av maidagene. Friheten var på veg, men Norge skulle ikke oppgis uten kamp. De 7000 fangene som skulle fraktes fra Tyskland til Mysen  som ble bombet.... forferdelig.

Når freden kom til Norge. Teroven som tar sitt liv på Skagum og fem dager etter kom Kongen og fam. Jeg viste ikke at så mange tyskerne kledde seg ut og skaffet seg falske papirer. Alle kvinnene som hadde blitt kjent med tyske gutter "Tyskerjentene" og uroen som ulmet om hevn...mange fikk gjennomgå.

En fantastisk flott og informativ bok som anbefales på det varmeste om man er int. i historie. Her får man hele historien og alle drakampene på slutten av krigen. Mye av stoffet i boka er basert på ukjent og nylig frigitt stoff.


Produsert av: LB Lydbokforlaget,  lytte eksemplar
Først utgitt: 02.05.2016  Spilletid: 07:39:28
ISBN Lydfil: 9788242163493  Målform: Bokmål
Sjanger: Samfunn og historie

NB: nå har jeg lest så mange bøker fra krigen, så nå tror jeg at jeg må slutte med det snart. Klikker du her kan du se hvilken bøker jeg har lest som omhandler 2. verdenskrig.

Jacobsen kommer ut i 2017 med 1945-49 i serien
Han har også skrev boka "Kongens NEI"

Jeg har en bok " Broren til Hugo" som ligger halvlest, så den får bli den siste på ei stund ang. krigen

torsdag 22. september 2016

Jacobsen Alf R. "Kongens Nei!"


Nå er jeg klar for å se filmen"Kongens NEI" på kino

Jeg har lest ei bok før som Aage Georg Sivertsen har skrev med tittel 9. april 1940. Den  omhandler hva som skjedde i forkant og under de første dagene hele Norge.
Denne boka handler mest og hva som skjedde i Oslo, på Hamar, Midtskogen, Elverum og Nybergsund og regjeringen ved Kongen og kongefamilien på deres første dager og etter 9. april 1940.

Boka starter med myten om å ta kongefamilien som fanger, det stemmer ikke helt sies det i boka.
Usikkerheten til alle var hva som kom til å skje i Norge, det var brutt ut 2. verdenskrig som startet 21. september 1939.
Dengang var Nygaardsvolds sin  regjering som styrte og de vingla, frem og tilbake. Var det engelskmennene eller tyskerne de skulle støtte?
Alle ble tatt på senga den 9. april og  ingen var forberedt på krig i Norge

Blücher senkes, men det tar timer før hendelsen når Oslo. Om morgenen kommer det flokkevis av tyske fly over Oslo. I Norge hadde vi dobbeltdekkere av seilduk og tyskerne kom med store bombefly.
Vi i Norge hadde bestilt mange ny fly, men de var ikke montert enda, så tyskerne angrep oss et år for tidlig til at vi kunne yte noen motstand i lufta. Allerede ved 8 - 9tiden om morgenen 9. april  bombet de Fornebu og det hvite flagget ble heist allerede kl 10.

Forsvarsminister Birger Ljungberg (1884- 1967) kunne fulgt bedre med hva som skjedde ute i den store verden, blir det hevdet.
Utenriksminister Halvdan Koht (1873- 1965) var en underlig skrue, han oppførte seg meget naivt og tiet med viktige detaljer som han viste.

De kongelige ble vekket tidlig på morgenkvisten og kom seg avgårde med tog til Hamar i  grålysningen. Da de passert Lillestrøm stasjon så de all røyken og skjønte at nå var krigen i gang, Kjeller flyplass ble bombet.

Nygaardsvold ville ved frokostbordet på Særli gård (Hamar) tre av som statsminister, allerede tidlig på morgenen den 9.april, han var helt på tuppa. Det fikk han ikke lov ti av kongen og regjeringen i en slik situasjon.
På et møte regjeringen har på ettermiddagen får de tlf om at tyskeren er på veg og de hiver seg på et ventende tog på Hamar som frakter dem til Elverum. Kongen har kommet seg til Gaarder Gård i Elverum og møter regjeringen på Elverum folkehøyskole, der de legger en plan....

Midtskogen og kampene der beskrives nøye og de ønskene Quisling hadde, med å prøve og gjennomføre statskupp var alle imot. Kampene på Midtskogen besto av helt ufaglærte folk som fikk 10 min opplæring i håndtering av våpen. Et gevær og 40 skudd hver også etterhvert dukket et lokalt skytterlag dukket opp..... tilfeldighetene rådde skjønner vi.

Kamper kom de Kongelige og regjeringen tett opptil. Særlig når de var i Nybergsund ogbombene falt rundt dem også når de dro oppover Nord Gudbrandsdalen og skulle til Ålesund...
Alle vet at Kongen med følge kom seg til England.
Boka avsluttes med "Det var en monark som reiste, men en folkekonge som kom tilbake"

Jeg reiser strekningen Hamar-Elverum hver dag og boka får meg til å tenke på alt alt det forferdelige som skjedde. I boka Unge Tidsvitner møter vi en mann som overlevde og var ung jødegutt og måtte flykte fra Elverum.

Nå gleder jeg meg skikkelig til å se filmen!
En virkelig god bok som forteller så nært hva som skjedde, jeg følger med og det er nesten så man er der, fantastisk bra beskrevet og spennende historie!

  

                      Nils Aas sin skulptur av kongen som står i Festiviteten på Hamar. 
Planketten er på veggen utenfor huset..
Hamar falt ikke før 18 april og tre dager etter falt Lillehammer


Lest fantastisk bra av Nils Ole Oftebro
Produsert av: LBF              Takk for lytteeksemplar fra Lydbokforlaget
Først utgitt: 08.05.2015
Spilletid: 07:02:48
ISBN Lydfil: 9788242162229
Målform: Bokmål
Sjanger: Samfunn og historie