Sveen, Lars Petter "Fem skuggar"

Hvordan takler man et liv etter så mange traumer og vonde opplevelser?

Link til 1. boka «Fem Stjerner»

Dette er andre boka om de fem ungdommene som dro fra Somalia, via Ørkenen på et lasteplan til Libya og videre, båtturen som fraktet dem over Middelhavet til Italia.  Dette er rammen romanen har, men det er hva som skjer mellom disse ungdommene som er det sentrale i denne romanen. 

Hva er sannheten? Hvem er vi og hva har vi med oss videre av opplevelsene?

Boka starter med at Ingeborg, en verge blir oppringt fra Politiets Utlendingsenhet. Vergen er en engasjert kvinne som prøver å hjelpe Aisha, hun har kommet til Mysetun mottak.  Så rulles historiene opp, noe av hva som hadde skjedd, før, under og etter flukten. 

De opplevde at båten havarerte og Aaliyah druknet på ferden over Middelhavet, de andre ble reddet. Aisha våkner i en seng på et sykehus, hvor er barnet? Hun får vite at hun hadde hatt en spontanabort.

De er på Lampedusa i Italia. Aisha er opptatt av at ingen må få vite om barnet, det var bare Aaliyah som viste at hun var gravid. Hun er på en måte glad for at det sporet etter Morhodes er borte, kun klør på svimerket.

Isir er lederen, hun er kynisk og nådeløs, hun vil at de skal ha en historie og det er bare den vi skal fortelle, vi kommer fra samme sted, alle fire og er 16 år gamle osv. De må lære seg hva de skal si, og ikke noe annet kommanderer Isir dem. Aisha klarer ikke tenke på det, hun kommer ikke over Aaliyah som druknet.

De tre andre lar seg føre av Isir helt til en somalisk gutt dukker opp, det er Magan som vil være sjef i leieren, det blir en kamp om hvem som skal være det. Isir blir gjenkjent som Sara av guttene. Det blir et oppgjør, Maga kommer i fengsel.

Vi får vite at Khadar og Isir kom fra samme landsby. Han sier: Vi ble bortført til Al-Shabaab, når de var 4-5 år gamle. Morhodes er min far, min verden, jeg var bare et barn. - jeg ble soldat og ville ikke bli som han. Aisha og Said må aldri få vite hvem jeg er, eller var før. Han har opplevd mye, ufffffff

Alle endret adferd sin helt etter båtferden. Aisha roper, har mareritt og har nok med seg selv.  Isir forteller ulike historier hver gang, når noen spør om ansiktsskaden hennes, hun har blitt helt taus. Khadar er bare på rommet. De snakker ikke med hverandre, følger hverandre bare med blikket når de skal spise.

De stikker av fra leieren og drar til Foggia for å jobbe, plukker tomater. Det er rene slaveleiren og Said blir en dag banket opp. Isir får også gjennomgå litt av hvert.

De vil til Norge, der har de hørt at de kan være trygge, bra land å dra til. Vi må tjene penger og komme oss til Norge, men vi må ikke søke om opphold før vi kommer dit. Vi må trene på historien vi skal fortelle.

 Aisha: Hvorfor dikte opp en historie, hvorfor forteller vi ikke sannheten?

De kommer til Wien, de begynner å gå hverandre på nervene. Aisha snakker med seg selv, hun har mareritt om Aaliyah og Morhodes. Khadar går ikke ut, han har indre stemmer som snakker til han, kommanderer han. Said går rundt i byen og driver dagen lang, har smerter i kroppen etter skadene han fikk på tomatplantasjen.

Hamburg er neste stopp, hvor jentene jobber med å vaske om natta og guttene har dagjobber. Aisha har mareritt om moren som ble skutt foran øynene hennes. De to konene til Morhodes som hun ser over alt er fantastisk skremmende. Jeg undre på om hun har blitt schizofren, nærmest som en film følger de to andre konene henne.

Vergen som prøver å snakke med Aisha, det var ikke enkelt og er en viktig del av boka. Det er sterke psykiske reaksjoner vi hører om. Vi blir også best kjent med henne, gjennom Ingeborg som prøver å hjelpe henne. Aisha har mange drømmedialoger om tapet av Aaliyah, hvorfor hun måtte drukne og ikke hun. Skremmende er også forfølgelsen hun føler på kroppen av Morhodes i al- Shabaab leieren.

Hvordan skal de klare seg i Norge, få et nytt liv? 

De kan ikke bare legge alle hendelsene og traumene bak seg, fra alt de har sett og opplevd i Somalia. De har ingen voksne å snakke med og de sier ingenting til hverandre om hva de opplevde i Somalia.

Denne romanen stiller spørsmål om hvordan kan en leve med alle minnene. Komme til et nytt sted hvor ingen skjønner hva du har opplevd, det er bare deg selv som kjenner fortiden og din historie.

Flyktningpolitikken i Norge får vi et innblikk i, hvordan vergene jobber og avhørene skjer.  Hvem som kan bli og hvem som må dra ut av landet igjen. Hvor viktig det er at de forteller sin historie. Vi vet jo ikke hvordan hver enkelt asylsøker har det, men jeg tror nok det ligger historier her som kan være reelle. Hvordan de jobber virker troverdig på meg.  

På slutten av boka får vi høre om hvordan de har klart seg. Aisha og Isir har blitt integrert, tatt utdannelse og jobber. Aisha vil minnes det som har skjedd henne. Isir vil ikke reflekter over fortiden. Store Said, som var den sterke, kommer han seg videre?

En sterk bok, med voldsomme historier som sjokkerer! 

Anbefales!

Tittelen sier mye, etter at boka er lest!

En bok som gir mer innsikt i hva noen asylsøkere kanskje har opplevd. Boka kan gi en bedre forståelse av hvorfor enkelte handler som de noen ganger gjør, når det går galt. Denne bok er ganske annerledes fra den første boka, så denne boka kan utmerket leses for seg.

Utgitt på Aschehoug 2018,

248 sider, Leseeksemplar fra forlaget