En fin biografi om en mann som måtte tåle mye, fordi han var tater og ble en outsider i samfunnet.
Josef Elvebakken, het egentlig Josef Olaus Aleksander
Alting. Han var tater og ble satt bort til en fosterfamilie i Nordre Land,
Oppland som sjuåring. Til husmannsplassen Elvebakken som ble kalt Helvete på
folkemunne, derfor ble han omtalt som Josef Helvete, noe han mislikte sterkt.
Egentlig kom han fra en stor taterslekt som vandret mye i Aust-
Agder på beg. av 1900tallet. Da han var syv år døden moren hans og han ble bortplassert
til dette eldre ekteparet i 1907. Han begynte på skolen og var en flink elev i
mange fag. Da fostermora hans døde er det bare han og fosterfar Gudbrand igjen
i stua og de kom ikke over ens. Det ble et hatforhold og de endte ofte juling
og slåssing. Josef klarte seg ikke godt på skolen mer og ble utagerende. Josef
ble syndebukken, tatere og den som fikk skylla for alt.
20 år gammel kom han inn i militæret og var for første gang
utenfor Nordre Land. Da han kom tilbake etter endt tjeneste var det mye nødsarbeider
og vanskelig tider å få seg arbeid. 24 år gammel blir Josef forelsket i den 17
år gamle Jenny, han skriver et brev til faren hennes og ber om et bilde av
henne. Han ble anmeldt og måtte sone fem dager på vann og brød for en sånn
oppførsel mot en av bygdas jenter.
Etter alt det han opplevde som fremmed fugl i bygda, den
mistenkelig og syndebukken for alt som skjedde, ble han betraktet som psykisk
ustabil. Han ble betraktet som farlig og sendt til Reitgjerde, som farlig
fangetransport i 1924. Etter seks uker ble han utskrevet derfra, fordi han
hadde fått gode skussmål på at han var en grei og fin fyr. Han ble videresendt
til Reinsvoll (psykiatrisk). Først tre og et halvår etter ble han frikjent, men
han ble for bygda en fri gærning.
Han klarte ikke bo sammen med faren så han flyttet til en
koie ca. 2timers gange fra bygda, der levde han i tretti år som tømmerhugger og
eneboer. Hans liv der i skogen, maten han spiste og hvordan han levde forteller
Gotaas fantastisk bra om. Han bodde i koia fram til 1960. Alle pratet om han,
og historiene rundt han florerte, men hva var sant? Han hadde gode venner som
så til han i nøden og reddet han fra sykdom og sult flere ganger. Han var
jeger, fisker, humorist, en ordkunstner som elsket å lese bøker og kunne så
levede gjenfortelle. Han pleiet sin lille omgangskrets, men snakket sjelden med
andre.
Josef ble tatt hånd om på gamlehjem og i privat forpleining til han døde i 1972. En rørende fortelling om en manns liv som ble så preget av at han var taterbarn og ble betraktet der etter. Han levde et helt spesielt liv.
Thor Gotaas har skrevet mange bøker, biografier om spesielle
folk. Han er hedmarking og han er en kjent stemme i lokalradioen. Han er svært
entusiastisk og morsom mann å lytte til og denne boka falt absolutt i smak hos
meg. Det var Ivar Nergaard som leste boka jeg fant på storytel, utgitt 2016
