Thor Gotaas "Eneboeren"

 

        Historien om den spesielle mannen Ture Sølver, (het Arthur). fra Toten-vika.

Ture ble hans navn etter hvert. Han var ikke den skarpeste eleven på skolen Fredsvold. Etter 6 klasse fikk hans foreldre vite at det var lite fremgang i skolearbeidet, og det stor fattigdom i familien. Derfor begynte han å jobbe som gårdsarbeider, der han fikk jobb. I 1916 ble han konfirmert i Toten-vika kirke, for det var viktig den gangen. Man ble ikke regnet som voksen før man ble konfirmert.

 Han vokste opp under fattige kår og hadde to søstre Hanne og Ida. Maten kom svært ofte i form av fisk fra Mjøsa, så han spiste nok av fisk i barndommen, så han fisket ikke selv som voksen. Han ble sett på som svært spesiell, og det gikk mange fortellinger om han, som Thor Gotaas har samlet i denne fortellingen om han og hans spesielle liv.

 Ture jobbet som dagarbeider i Totenvika seks dager i uka som ungdom. Han hadde hørt så mye om Amerika og kom seg faktisk over dammen. Både til Amerika og Canada, men det var et hardt liv så han dro hjem igjen etter en del år.  Han hadde opplevd mye nytt og merkelig der, men hadde vonde minner fra en episode der han holdt på å drukne. Han lærte seg engelsk og kunne gjøre seg forstått, etter flere år. 

 Han kom seg hjem igjen og han forlot livet i hjembygda og bosatte seg i flere falleferdige koier over 50 år. Tures lengste og mest omtalte sted var koia Lusivegg, der han bodde i rundt 30 år. Ei lita koie med jord-gulv og en liten vedovn. Han hogget ved og levde sitt eget ensomme liv der. Det. Det kunne være iskaldt om vinteren og en gang var beina ved å forfryse helt. Da hakket han hull i isen og stakk beina i vannet. Han slapp frostskader på beina sine, han kunne det gamle knepet. 

Koia "Lusivegg" lå ensomt til ca. 4km fra butikk, men han trasket av gårde og handlet om han hadde penger. Livet hans endret seg da folketrygda kom og han fikk utbetalt stønad. Det synes han var fantastisk og kunne kjøpe seg radio. Han ble eldre, men takket nei til gamlehjemmet. Han ville bo i koia, og klare seg selv. Men en dag ble han fraktet til gamlehjemmet og der koste han seg voldsom med god mat og egen varmeovn som han skrudde på til 36 grader. 

Han ville være i skogen, så lenge han kunne, men han var tross alt en mann av fellesskapet og hadde kontakt med mange ulike folk. 

En spennende og fin fortelling, litt skremmende at noen har overlevd et slikt liv, men imponerende skildret i boka. 

Josef Elvebakken av Thor Gotaas

En fin biografi om en mann som måtte tåle mye, fordi han var tater og ble en outsider i samfunnet.

Josef Elvebakken, het egentlig Josef Olaus Aleksander Alting. Han var tater og ble satt bort til en fosterfamilie i Nordre Land, Oppland som sjuåring. Til husmannsplassen Elvebakken som ble kalt Helvete på folkemunne, derfor ble han omtalt som Josef Helvete, noe han mislikte sterkt.

Egentlig kom han fra en stor taterslekt som vandret mye i Aust- Agder på beg. av 1900tallet. Da han var syv år døden moren hans og han ble bortplassert til dette eldre ekteparet i 1907. Han begynte på skolen og var en flink elev i mange fag. Da fostermora hans døde er det bare han og fosterfar Gudbrand igjen i stua og de kom ikke over ens. Det ble et hatforhold og de endte ofte juling og slåssing. Josef klarte seg ikke godt på skolen mer og ble utagerende. Josef ble syndebukken, tatere og den som fikk skylla for alt.

20 år gammel kom han inn i militæret og var for første gang utenfor Nordre Land. Da han kom tilbake etter endt tjeneste var det mye nødsarbeider og vanskelig tider å få seg arbeid. 24 år gammel blir Josef forelsket i den 17 år gamle Jenny, han skriver et brev til faren hennes og ber om et bilde av henne. Han ble anmeldt og måtte sone fem dager på vann og brød for en sånn oppførsel mot en av bygdas jenter.

Etter alt det han opplevde som fremmed fugl i bygda, den mistenkelig og syndebukken for alt som skjedde, ble han betraktet som psykisk ustabil. Han ble betraktet som farlig og sendt til Reitgjerde, som farlig fangetransport i 1924. Etter seks uker ble han utskrevet derfra, fordi han hadde fått gode skussmål på at han var en grei og fin fyr. Han ble videresendt til Reinsvoll (psykiatrisk). Først tre og et halvår etter ble han frikjent, men han ble for bygda en fri gærning.

Han klarte ikke bo sammen med faren så han flyttet til en koie ca. 2timers gange fra bygda, der levde han i tretti år som tømmerhugger og eneboer. Hans liv der i skogen, maten han spiste og hvordan han levde forteller Gotaas fantastisk bra om. Han bodde i koia fram til 1960. Alle pratet om han, og historiene rundt han florerte, men hva var sant? Han hadde gode venner som så til han i nøden og reddet han fra sykdom og sult flere ganger. Han var jeger, fisker, humorist, en ordkunstner som elsket å lese bøker og kunne så levede gjenfortelle. Han pleiet sin lille omgangskrets, men snakket sjelden med andre.

Josef ble tatt hånd om på gamlehjem og i privat forpleining til han døde i 1972. En rørende fortelling om en manns liv som ble så preget av at han var taterbarn og ble betraktet der etter.  Han levde et helt spesielt liv.

Thor Gotaas har skrevet mange bøker, biografier om spesielle folk. Han er hedmarking og han er en kjent stemme i lokalradioen. Han er svært entusiastisk og morsom mann å lytte til og denne boka falt absolutt i smak hos meg. Det var Ivar Nergaard som leste boka jeg fant på storytel, utgitt 2016