Thor Gotaas "Eneboeren"

 

        Historien om den spesielle mannen Ture Sølver, (het Arthur). fra Toten-vika.

Ture ble hans navn etter hvert. Han var ikke den skarpeste eleven på skolen Fredsvold. Etter 6 klasse fikk hans foreldre vite at det var lite fremgang i skolearbeidet, og det stor fattigdom i familien. Derfor begynte han å jobbe som gårdsarbeider, der han fikk jobb. I 1916 ble han konfirmert i Toten-vika kirke, for det var viktig den gangen. Man ble ikke regnet som voksen før man ble konfirmert.

 Han vokste opp under fattige kår og hadde to søstre Hanne og Ida. Maten kom svært ofte i form av fisk fra Mjøsa, så han spiste nok av fisk i barndommen, så han fisket ikke selv som voksen. Han ble sett på som svært spesiell, og det gikk mange fortellinger om han, som Thor Gotaas har samlet i denne fortellingen om han og hans spesielle liv.

 Ture jobbet som dagarbeider i Totenvika seks dager i uka som ungdom. Han hadde hørt så mye om Amerika og kom seg faktisk over dammen. Både til Amerika og Canada, men det var et hardt liv så han dro hjem igjen etter en del år.  Han hadde opplevd mye nytt og merkelig der, men hadde vonde minner fra en episode der han holdt på å drukne. Han lærte seg engelsk og kunne gjøre seg forstått, etter flere år. 

 Han kom seg hjem igjen og han forlot livet i hjembygda og bosatte seg i flere falleferdige koier over 50 år. Tures lengste og mest omtalte sted var koia Lusivegg, der han bodde i rundt 30 år. Ei lita koie med jord-gulv og en liten vedovn. Han hogget ved og levde sitt eget ensomme liv der. Det. Det kunne være iskaldt om vinteren og en gang var beina ved å forfryse helt. Da hakket han hull i isen og stakk beina i vannet. Han slapp frostskader på beina sine, han kunne det gamle knepet. 

Koia "Lusivegg" lå ensomt til ca. 4km fra butikk, men han trasket av gårde og handlet om han hadde penger. Livet hans endret seg da folketrygda kom og han fikk utbetalt stønad. Det synes han var fantastisk og kunne kjøpe seg radio. Han ble eldre, men takket nei til gamlehjemmet. Han ville bo i koia, og klare seg selv. Men en dag ble han fraktet til gamlehjemmet og der koste han seg voldsom med god mat og egen varmeovn som han skrudde på til 36 grader. 

Han ville være i skogen, så lenge han kunne, men han var tross alt en mann av fellesskapet og hadde kontakt med mange ulike folk. 

En spennende og fin fortelling, litt skremmende at noen har overlevd et slikt liv, men imponerende skildret i boka.