En roman om Island på 1700 tallet, den gang Danmark styrte over Island.
Dette er en fantasi fortelling, som bygger på historiske fakta og folkesagn, fabuleringer, kulturkollisjoner som er helt absurde sett med dagens øyner. Det får meg til å tenke på hvordan vi behandler, mennesker og naturen på kloden vår.
Boka starter med; " Det var i de dager da det islandske folks liv hang i en tynn tråd. I pinsen i det herrens år 1783 revnet jordskorpen ved Skaftarjökull vest for den veldige Vatnajökull slik at bygdene omkring ble fylt med glødende lavagjørme, og opp fra krateret veltet skyer av pimpestein og aske som mørket for solen". Vi skjønner at de ble til en stor katastrofe på Island, med vulkanutbrudd og lava som ble pumpet ut over store områder som vedvarte et helt år. Jord fikk de ikke dyrket, så hverken folk eller fe fikk mat, de sultet. Fisken forsvant fra havet og de hadde ingenting. Det legger seg en dis over landet og den tiden ble kaldt distiden.
I København vurderer styresmaktene hva de skal gjøre med folket på Island. Det kommer opp forslag om at de kan frakte arbeidsdyktig folk til Danmark, til fabrikkarbeid. Det blir det motstand mot, for København var allerede full av folk mente de. Men, kanskje til Jylland eller Norge, hele Finnmark er nesten tom for folk. De beslutter at noen representanter fra de adelige skolerte skal reise opp og vurdere situasjonen.
Landmåler Magnus Arelius Egede, ble sendt oppover og er hovedpersonen i boka. Han skulle sjekke tilstanden i folket og samtidig ta i bruk de nye moderne måleinstrumentene til å måle opp typografiske utmålinger på den nordvestlige delen av Island. Det er hans jobb og han som skal bestemme om folk skal flyttes vekk fra Island eller få bli der.
På Island møter han sult og stor fattigdom. Folket blir nærmest plyndret av den danske stat, som skal ha sin skatter på alt folk eier på Island. Selv om alt er borte, jorda, dyrene, alt livsgrunnlag, koloniherrene skal ha sin skatt. Magnus sitter på sin høye hest og ser ned på fattige folk, han ler av dem og synes de er naive og dumme. Hans tanker er: hva skal vi med alle de ubrukelige menneskene i Danmark?
Folket på Island tror på mye på sagn og myter, men Magnus feier det vekk. Særlig kjentmannen Bardur forteller de underligste historier om Island. Hva er rett og riktig, Magnus tror på den vitenskapelige og ikke den mytiske verden. Magnus skjønner ikke at han er som en fange i egen kultur og vil ikke innse at virkeligheten er mye mer komplisert enn hans måleutstyr.
Ekspedisjonslederen Jon Grimsson og Bardur, blir uvenner med Magnus, de skiller lag og Magnus må fortsette alene. Terrenget er ukjent og bratt å ferdes i med tre hester, og den ene etter den andre blir forulykket. Magnus blir skadet og ekspedisjonen tar en annen vending. Han blir reddet av Hallvardur fra Strandir. Han utsetter Magnus for mange prøvelser, rene eventyrfortellinger der Magnus selv må ta andre verdivalg enn han tidligere hadde. Mareritt og spøkelser river i han og han innser at virkeligheten er mer komplisert enn all verdens måleutstyr. Den spinkle, tungeløse Sesselja pleier han. Han blir forelsket i henne, og stirrer inn i hennes øyner, da er det vondt å være menneske for lysten og begjæret er stort hos han.
På Strandir møter han folk som endrer hans syn på mangt og meget. Det er der det hellige vannet renner. Sesselja utsetter seg selv for mange fare ved å hente dette, men hvordan det gikk må du lese selv, det røper jeg ikke.
En bok til ettertanke, en helt spesiell roman.
Boka startet litt treigt, men tok seg veldig opp etter hvert. Det ble skikkelig spennende og tankevekkende.
Utgitt 2020, 283 sider, Vigmostad og Bjørke, biblioteksbok.
Denne boka var blant de nominerte bøkene til Nordisk Råds Litteraturpris 2020