"Røde orm" av Frans G. Bengtsson

 

Røde Orm en gammel klassiker, bok 1.

Etter å ha lest veldig mange vikingebøker, var det morsomt å lese på nytt denne gamle boka som kom ut i 1967. Det er en arvet bok etter moren min, som hadde lagt en presset firkløver ved hvert kapittel.

 Boka er en flott og morsom beretning om Orm som ved en tilfeldighet ble tatt som fange, da han ville beskytte dyrene sine mot sultne vikinger som ville ha mat. Det var høvding Krok som tok den skadede Orm ombord, han var blodig og fikk kallenavnet Røde Orm. Orm ble tatt som fange, sammen med mye mat. Orm prøvde å påpeke at det var hans sauer, men han fikk som svar at han var heldig som overlevde. Dette ble starten på en 7 års lang reise fra hjem-gården i Skåne og moren Åse. 

 Ombord i Krok sitt skip, ble Orm satt som roer ved siden av Toke som ble hans gode venn i mange år.  En dag fisket de opp en gul mann fra havet hvor det hadde vært et slag. Han var sølvsmeden Salaman fra Cordova og hadde jobbet for keiseren, av han lærte Orm. Det skulle vise seg senere og være nyttig. 

Orm og Toke ble roere i Krok sitt skip i mange år, det var et hardt arbeid og de var i mange sjøslag. F.eks.  av borgen i Ramiros rike og kampene i Andalucia hvor de tok både skatter og kvinner. Toke tok med seg en kvinne som siden ble en hjelper, men mange mistet livet under veis. De krysset på kryss og tvers i Vesterveg og kom bort flere religioner, som muslimer og kristne og deres skikker, men å kristen seg lå langt inne. De røvet og herjet over alt, og fikk uvenner og venner. Det var først når Orm skjønner at Ylva, hun som var kong Haralds datter, som han forelsket seg i. Kong Harald ble han ble uvenner med fikk i England høre at Harald, kongen var død.  Da dro Orm til London, der biskopen i Westminster døpte han og skipets medlemmer for at Orm i bytte skal få igjen sin Ylva. 

 Orm fikk sin Ylva og de giftet seg og dro sammen hjem til mor Åse i Skåne.  Bok 2.ligger klar, den heter Hjemme og i Austerveg 

Denne boka var en fin fortelling uten voldsomme og beskrevne sterke scener som man kan tenke er en mer gammeldags stil, hvor man ikke trengte så mye krydder og utbroderingen for å skjønne. Den har mye humor og forteller godt historien fra ukristen tid. Nå sammenligner jeg denne opp mot Jomsviking-serien (lest 3 av 4) og Harald Hårrådesagen i 5. bind, der de mest grusomste ting forklares, så man grøsser mang en gang. 

Utgitt første gang i 1947, denne i Bokklubben 1967. 215 sider, arvet bok.