En solskinnshistorie fra en som har hatt
en grusom barndom!
Terje Forsberg født 1950 var en
sterk lydbok jeg hørte ferdig på årets siste dag. En uhyggelig fortelling om en
forferdelig barndom.
Han skriver bak på boka: " I min oppvekst
svikta alle rundt meg. Jeg var som en katt som ingen eide. Min far var
alkoholiker. Jeg ble mobbet på skolen og hadde ingen venner. Vi flytta mye,
fikk lite mat og holdt på å fryse i hjel.
På barneskolen ble jeg
erklært evneveik av en lærer. Det fulgte meg gjennom hele skolegangen. 20 år
gammel var jeg et vrak, og kunne verken lese eller skrive. Men det skulle vise
seg at læreren tok feil.»
Det er helt ufattelig hva denne
mannen har opplevd, et lite innblikk:
Terje er nr. tre i barneflokken
på fem. De levde under forhold som er ubegripelig. Faren kom på kant med alle
arbeidsgivere, han var alkoholiker og pengene forsvant i fester og drikking. Da
Terje var fem år hadde faren jobbet på Nesset prestegård, men faren mistet
jobben og de måtte flytte til en kjeller. Broren min ble født, far var jordmor.
Far slo og skulle drepe mor, voldtok henne og truet henne med kniv. femåringen
Terje prøver å hjelpe moren, det endte med juling.
Da han var seks år var alle
lykkelig for da skulle far jobbe på Svalbard, han dro. Kort tid etter måtte
moren innlegges på sykehus, hun var så syk av å bo i en fuktig kjeller. Alle
fem barna hadde ei seng, så de holdt varmen på den måten. Da kommer barnevernet
på døra.
Syv år gammel flytter mor med
sine fem barn hjem til foreldrene sine i Burfjord i Kvænangen kommune. De var
samer, noe faren hatet og mobbet moren med, men han kom etter.
Så kommer noen år ute på Arnøya
i Skjervøy kommune i Troms. Hvor de flytter inn i et hus, men måtte ut av det
da husleia ikke ble betalt. Mor og de fem ungene flytter da inn i et sauefjøs
og bodde der i to år. Moren levde på fattigkassa og de fikk servert fisk og
poteter til mat hver dag som moren fisket og korte på primusen i fjøset. Faren
så de knapt, han kom bare full innom og skjelte henne ut for at hun og barna
bodde så kummerlig.
Terje ble mobbet, steinet av
noen gutter så han mistet ei fortann, og brakk den andre. Han ble innlagt på
sykehuset i 10 dager pga av skadene i hodet. Noe han slet med i mange år.
Hvorfor var det ingen som hjalp
dem? Et så lite sted kunne da folk hjelpe hverandre skulle man tro? Bo i et
sauefjøs uten strøm i to år med fem unger. Det er helt forferdelig å tenke på.
Far fikk seg jobb og de flyttet
til Lærdalsøyri. Da betalte fattigkassa for billettene til mor og fem unger så
de kom seg sørover med hurtigruta. Penger til mat fikk de ikke, så etter et par
dager slapp de opp for mat. Kokken ombord så dette, så han gav de mat på resten
av turen. Det glemmer han aldri...
Så onde kan ikke mennesker
være, som læreren hans på Lærdalsøyri som erklærte gutten evneveik!
Læreren lot han tegne og brydde seg ellers lite om han, fattig gutten Terje.
Moren trodde på læreren. Læreren drev stor forskjellsbehandling på rike og
fattig, om hvem du var og hvor du kom fra.
Far kjøpte vaskemaskin for å
lage sats i. Kjeppen som hører til brukte mor til å gi meg juling med. Jeg
begynte å drikke når jeg var 11år. Jeg plukket søppel på dynga, der fantes
flasker som jeg kunne pante og annet jeg kunne plukke for å få noen penger.
Av omsorg og kroppskontakt sier
Terje: Da, jentene plukket ull fra genseren min, var det som en fryd. At noen
tok på meg uten at det gjorde vondt.
Familien flyttet og flyttet, Terje
fikk seks års skolegang. Sarpsborg neste...dette ble ikke noe bedre.
Han ble bud hos en
gullsmedforretning i Fredrikstad. Han kunne ikke lese og skrive, men var flink
til å memorere, så det gikk bra, men det var sjøen som var målet hans. 15 år
gammel dro han til sjøs og som 20 åring var han ferdig med det. Sjølivet ble ikke
som jeg trodde og sommeren 1970 måtte han mønstret av. Jeg var evneveik, men
kunne sloss å drikke. En dag sa noen at han var blitt som far sin, det var et
sjokk.
Han "møtte" Jesus og
ble kristen, slutte å drikke. Kom seg videre, kone, unger, på skole, artium, ex
fil, svennebrev og mesterbrev som maler med egen bedrift. I 2001 søkte han om
billighetserstatning for tapt barndom og fikk den innvilget i 2003.
Nå jobber han i skoleverket.
Dette er en sterk beretning og jeg er så lykkelig for at det finnes slike
mennesker som han i skoleverket. Som ser elever og skjønner
hva de sliter med, ser mennesket. Jeg vet så alt for godt hvordan
noe kunnskap, kan man ikke lese seg til. Selv er jeg adoptivmor til tre og har
den kunnskapen i min bagasje. Noe jeg ofte hadde bruk for i mitt liv som lærer
i vg. skole hvor elever f.eks. hadde en merkelig oppførsel, ting skjedde, som
andre lærere ikke skjønner og diskuterer opp og i mente.
Jeg vet at barnevern/hjelpeapparatet tror de
kan, vet og forstår, men nei! Det gjør de ikke bestandig, man må ha opplevd enkelte ting for å forstå. Livet er ikke
bare i kontortiden, men døgnet rundt for å fatte f.eks.: spiseproblematikk,
adferd, løgner, hemmeligheter, savn, sorg, omsorgssvikt osv.
Terje er derfor en stor ressurs
som kan så mye om alkohol, -lite mat,- ensomhet, -mobbing osv. og er sikkert en mann som ser, problemer hos enkelte elever
som sliter. Slike folk trenger skolen på alle alderstrinn.
Han har selv skrevet boka, den
er skrevet i en litt religiøs stil, men det er greit.
Utkom i 2007, Lunde forlag
Lånt på biblioteket
