Selma Lagerlöf" Et Mårbackabarn"

 En sjarmerende biografi fra barndommen til Selma Lagerlöf

Jeg satt her om dagen og skulle skrive en minnetale over broren min, det skal være bisettelse og minnestund over Geir i morgen,  tirsdag 18. oktober. Hvor starter man, hva skal man si i et minneord til sin storebror? Jeg var litt tom for noen dager siden, så hvor starter man? Da kom jeg over denne lyd-boka på storytel, den satte i gang en prosess, hos meg og minnetalen er skrevet.

Om Boka:  

Selma Lagerlöf skrev denne boka om sine barndomsminner fra Herregården Mårbacka, i nærheten av Sunne i Sverige. En fin bok hvor hun lot minnene sine strømme på. Hennes er fra 1860 tallet og oppover, en søt fortelling. 

Hun vokste opp på en Herregård i Värmland.  Mårbacka hadde vært i Lagerlöf sin familie i generasjoner. Der var det tradisjoner som skulle følges, alt av viktige datoer, som jul og nyttårsfeiringer, bursdager osv. Påskekjerringer som kom med påske-brev og mange tradisjoner jeg aldri har hørt om. Morsomt å høre om. 

Selma var fra barnsbein av opptatt av å lese, og hevdet allerede som 7 åring at  hun skulle bli forfatter, når hun ble voksen.  Det var det ingen som trodde på at hun skulle kunne bli en forfatter. Selma var barn nr. fem, i en barneflokk på seks. Hun hadde en hofteskade som gjorde at hun ikke var med i all lek, men leste i bøker i stedet. De tilhørte overklassen og hadde hjemmeundervisning med guvernanter/lærere, de lærte skriving, regning, historie og naturligvis fransk og engelsk.

Faren hennes ble syk da hun var 10 år, da leste Selma hele bibelen i håp om at faren skulle bli frisk. Flere morsomme historier om faren. Eks: Løytnant Lagerlöf må orden opp: I Sunne er det noen barn som hadde malt Prestberg sin husbåt, rød både utvendig og innvendig med Falunrød-fargen som man blandet selv. Faren ble tilkalt for å ordne opp i dette, men Prestberg hadde glemt å ha rugmel i malingen, så malingen den regnet vekk. 

Selma har blitt 13 år og skal være med på ballet i Sunne, hun ville ikke, med ble med i nydelig kjole. På grunn av beinet sitter hun bare og ser på, danser ikke. En bok full av mange morsomme historier som vi kan dra kjensel på i flere av hennes bøker. Andedammen som blir inspirasjon til boka Nils Holgersson forunderlige reise. Gøsta Berlings saga ser jeg også for meg når jeg lyttet til lydboka om folkene der. Huset Lagerlöf var fult av mye folk, og gode historier. Bøker jeg har blogget om før av Selma Lagerlöf finner du HER  

Vi vet at i 1880 ble familien nødt til å selge Mårbacka, men Selma ble en stor forfatterinne og kjøpt tilbake Mårbacka, som i dag er museum. Selma Lagerlöf (1858-1940), en viktig forfatter. I 1907 ble hun æresdoktor ved Uppsala Universitet. Fikk nobelprisen i 1909 og ble medlem i Svenske Akademiet i 1914. Mer om henne HER 

Lest av Cecilie Løkkeberg i 6t. 13min. Storytel lydbok. En koselig bok, fra gamle dager.

Abid Raja "Min skyld"

 

En velskrevet, vond og rystende bok.

Dette var en overraskelse av en bok, for jeg har alltid synes Abid Raja har vært litt høy på seg selv og litt dominerende, men nå skjønner jeg at jeg har oppfattet eller tolket han totalt feil. Det er mann som har opplevd utrolig mye traumatisk i sin barndom, ja faktisk fra den dagen han ble født. 

Hans foreldre kom fra Pakistan, de bodde på i Oslo, på Sagene i en kommunal leilighet og foreldrene hans kommuniserte dårlig på Norsk. Abid ble født med et handikap, som heter analatresi, dvs. at endetarmen ikke er ordentlig utviklet, slik at tarmen lakk og det stinket alltid av han, eller rettere sagt av bleien han måtte gå med.  Foreldrene nærmest forlot han på sykehuset, han var 4 mnd. når de kom og hentet han. Noe en av barnepleierne forteller han 30 år seinere. Innen han var 3 år hadde han vært i narkose 13 ganger. Han fikk i Pakistan en metall ring satt inn, som egentlig skulle være der en kort tid, men som ble sittende der i mange, mange år. Faren kalte han for "feilvare" og slo han. Han opplevde mye mobbing p.g.a. at det kunne lukte av han, samtidig som Abid hadde store enorme smerter. 

Han hadde en evig konflikt med foreldrene, og hadde egne drømmer om så mye. F.eks som å få beholde pengene har jobbet for å hjelpe faren osv. Det eksploderte da han ble 15 år og han svek familien og kontaktet barnevernet. Der kom han bort i de umulige og voldelige ungdommene som var der og ble med på mye stygt, som ran av folk, vold osv. (Uff ja: Dette er velkjente og jeg kan underskrive på at dette skjer, selvopplevd med et av våre adoptiv barn som i en kort periode hadde for mye frustrasjon i seg, nok om det.)  

Hans kamp for kjærligheten var enorm, ingen norsk gutt kunne vært så redd eller bry seg på samme vis over familiens rykte, traumatisk. Han hadde en stor ryggsekk skjønner vi, som han også viste i sine improvisasjoner i den politiske kampen. Han fikk sin Nadja, men for en sprø opplevelse giftemålet må ha det vært, skjønner godt at diskuterte om de skulle holde et nytt bryllup etter 20 år, hvor de kunne føle at de var en del av selv.   

Abid slet med et voldsomt tempra mang og sinne som han hadde i seg, og Nadja fikk han til å gå til psykolog. Åpent og flott formidlet han dette, da psykologen spurte han: "Har du noen ide om hvor sinnet kommer ifra?"

Han måtte se på seg selv og ekteskapet, og det gikk opp for han at han var preget av oppveksten og at han var blitt egosentrisk og en manns showe nist som far og ektemann. 

Litt av en klassereise  Abid har vært på, litt uforståelig for mange av oss. Hans kamp for å være som alle andre, hans kamp mot sykdommen, kjærligheten fra skyld, skam og det å vær utenfor i det norske samfunn. Jeg har fått et annet syn på denne mannen som stadig hiver ut på nye ting som å lære,- å gå på ski,- klatre, -svømme og ikke minst å være en god far og ektemann.  

Jeg har hørt denne boka som lydbok, der han selv leste. 6t. 46min. 

Veldig, veldig bra!

Anbefales på det varmeste!

Jeg har lest en del andre bøker om det samme temaet, men denne var spesielt bra. Han refererte til andre bøker eks.

Ut av skyggende, en sterk bok sett fra et kvinneperspektiv

Gul bok, en bok som satte Abid på sporet skrive boka om seg selv

Forsberg Terje "Aldri for seint å bli et lykkelig barn"

En solskinnshistorie fra en som har hatt en grusom barndom!

Terje Forsberg født 1950 var en sterk lydbok jeg hørte ferdig på årets siste dag. En uhyggelig fortelling om en forferdelig barndom. 
Han skriver bak på boka: " I min oppvekst svikta alle rundt meg. Jeg var som en katt som ingen eide. Min far var alkoholiker. Jeg ble mobbet på skolen og hadde ingen venner. Vi flytta mye, fikk lite mat og holdt på å fryse i hjel.

På barneskolen ble jeg erklært evneveik av en lærer. Det fulgte meg gjennom hele skolegangen. 20 år gammel var jeg et vrak, og kunne verken lese eller skrive. Men det skulle vise seg at læreren tok feil.»

Det er helt ufattelig hva denne mannen har opplevd, et lite innblikk:

Terje er nr. tre i barneflokken på fem. De levde under forhold som er ubegripelig. Faren kom på kant med alle arbeidsgivere, han var alkoholiker og pengene forsvant i fester og drikking. Da Terje var fem år hadde faren jobbet på Nesset prestegård, men faren mistet jobben og de måtte flytte til en kjeller. Broren min ble født, far var jordmor. Far slo og skulle drepe mor, voldtok henne og truet henne med kniv. femåringen Terje prøver å hjelpe moren, det endte med juling.

Da han var seks år var alle lykkelig for da skulle far jobbe på Svalbard, han dro. Kort tid etter måtte moren innlegges på sykehus, hun var så syk av å bo i en fuktig kjeller. Alle fem barna hadde ei seng, så de holdt varmen på den måten. Da kommer barnevernet på døra.

Syv år gammel flytter mor med sine fem barn hjem til foreldrene sine i Burfjord i Kvænangen kommune. De var samer, noe faren hatet og mobbet moren med, men han kom etter.

Så kommer noen år ute på Arnøya i Skjervøy kommune i Troms. Hvor de flytter inn i et hus, men måtte ut av det da husleia ikke ble betalt. Mor og de fem ungene flytter da inn i et sauefjøs og bodde der i to år. Moren levde på fattigkassa og de fikk servert fisk og poteter til mat hver dag som moren fisket og korte på primusen i fjøset. Faren så de knapt, han kom bare full innom og skjelte henne ut for at hun og barna bodde så kummerlig. 

Terje ble mobbet, steinet av noen gutter så han mistet ei fortann, og brakk den andre. Han ble innlagt på sykehuset i 10 dager pga av skadene i hodet. Noe han slet med i mange år. 

Hvorfor var det ingen som hjalp dem? Et så lite sted kunne da folk hjelpe hverandre skulle man tro? Bo i et sauefjøs uten strøm i to år med fem unger. Det er helt forferdelig å tenke på.

Far fikk seg jobb og de flyttet til Lærdalsøyri. Da betalte fattigkassa for billettene til mor og fem unger så de kom seg sørover med hurtigruta. Penger til mat fikk de ikke, så etter et par dager slapp de opp for mat. Kokken ombord så dette, så han gav de mat på resten av turen. Det glemmer han aldri...

Så onde kan ikke mennesker være, som læreren hans på Lærdalsøyri som erklærte gutten evneveik! Læreren lot han tegne og brydde seg ellers lite om han, fattig gutten Terje. Moren trodde på læreren. Læreren drev stor forskjellsbehandling på rike og fattig, om hvem du var og hvor du kom fra.

Far kjøpte vaskemaskin for å lage sats i. Kjeppen som hører til brukte mor til å gi meg juling med. Jeg begynte å drikke når jeg var 11år. Jeg plukket søppel på dynga, der fantes flasker som jeg kunne pante og annet jeg kunne plukke for å få noen penger.  

Av omsorg og kroppskontakt sier Terje: Da, jentene plukket ull fra genseren min, var det som en fryd. At noen tok på meg uten at det gjorde vondt. 

Familien flyttet og flyttet, Terje fikk seks års skolegang. Sarpsborg neste...dette ble ikke noe bedre.

Han ble bud hos en gullsmedforretning i Fredrikstad. Han kunne ikke lese og skrive, men var flink til å memorere, så det gikk bra, men det var sjøen som var målet hans. 15 år gammel dro han til sjøs og som 20 åring var han ferdig med det. Sjølivet ble ikke som jeg trodde og sommeren 1970 måtte han mønstret av. Jeg var evneveik, men kunne sloss å drikke. En dag sa noen at han var blitt som far sin, det var et sjokk.

Han "møtte" Jesus og ble kristen, slutte å drikke. Kom seg videre, kone, unger, på skole, artium, ex fil, svennebrev og mesterbrev som maler med egen bedrift. I 2001 søkte han om billighetserstatning for tapt barndom og fikk den innvilget i 2003. 

Nå jobber han i skoleverket. Dette er en sterk beretning og jeg er så lykkelig for at det finnes slike mennesker som han i skoleverket. Som ser elever og skjønner hva de sliter med, ser mennesket. Jeg vet så alt for godt hvordan noe kunnskap, kan man ikke lese seg til. Selv er jeg adoptivmor til tre og har den kunnskapen i min bagasje. Noe jeg ofte hadde bruk for i mitt liv som lærer i vg. skole hvor elever f.eks. hadde en merkelig oppførsel, ting skjedde, som andre lærere ikke skjønner og diskuterer opp og i mente.

Jeg vet at barnevern/hjelpeapparatet tror de kan, vet og forstår, men nei! Det gjør de ikke bestandig, man må ha opplevd enkelte ting for å forstå. Livet er ikke bare i kontortiden, men døgnet rundt for å fatte f.eks.: spiseproblematikk, adferd, løgner, hemmeligheter, savn, sorg, omsorgssvikt osv. 

Terje er derfor en stor ressurs som kan så mye om alkohol, -lite mat,- ensomhet, -mobbing osv. og er sikkert en mann som ser, problemer hos enkelte elever som sliter. Slike folk trenger skolen på alle alderstrinn.

Han har selv skrevet boka, den er skrevet i en litt religiøs stil, men det er greit.

Utkom i 2007, Lunde forlag

Lånt på biblioteket

Bjørnstad Ketil "Sekstitallet, verden som var min"

En kronologisk episk fortelling om hva som skjedde ute i verden og med han på 60tallet

Vi følger Ketil sin oppvekst på Røa på begynnelsen av 60 tallet. Han bor sammen med broren Tormod som er tre år eldre og som han ser opp til, han kan alt og vet alt. Moren er kunstnerisk og har gått på kunstskole og tegnet store akttegninger og spiller piano. Hun jobber hele tiden, enten i fotobutikk, bokhandel eller som dekoratør på dagtid og sitter hjemme på kveldene å  retusjerer bilder, om hun ikke er sufflør på Den Norske Opera. Faren er ingeniør og veldig politisk aktiv, opptatt av alle utskytningene og månelandinger, urettferdigheter ute i verden og sport. Han har en drøm om en dag å kjøpe eget hus og det gjør de ved å kjøper en hytte ved Bjerkelunden på Ringstadbekk i Bærum. De er en samfunnsengasjert familie og har et åpent øye til alle trosretninger, meninger og holdninger, de fordømmer ingen.

Ketil er elev på Steinerskolen, har et sterkt indre selvbilde av seg selv og vill ikke at noen skal bry seg om at han venstrehendt og tykk, sier han . Han spille tenor i skolemusikken. Han begynner etterhvert og spillet piano og synger i kor. Men mest av alt vil han ikke bli lagt merke til, en 5. plass er den beste plassen man kan få, for da er det ingen som legger merke til en, mener han. En litt sær og spesiell gutt kan man tenke. På barneskolen/steinerskolen hadde han Mats som kamerat, han kunne og viste alt. Mhhh..de var ikke gamle guttene når de begynte å interesser seg for politikk, romfart, aviser osv... bare 8 år gamle var de opptatt av dette (det er det iallefall ingen 8 åring som er interessert i nå om dagen, da er det ipad og spill).

Mange venner hadde han ikke, men tante Svanhild i Gabelsgate var en av de han virkelig kunne snakke med og som han vil  gifte seg med (hun var 62 år og han 8 år når han mente det). Han likte best å være venner med jenter. Ketil elsker og forguder sin mor, for hun kunne og viste alt. Han ble så redd og lei seg hver gang foreldrene kranglet, for tenk om de ble skilt.

Jeg hadde nok trodd at boka skulle ha mer fortellinger fra popmusikken (eller piggtrådmusikken som faren min kalte det) han nevner jo feks 1961og de 4 gutter i Berlin, de er 17- 18 år gamle og heter Beatles. De har hatt konsert og de drar til et studio for å spille inn plate som ikke ble utgitt, men det var ikke så farlig for verken han eller mor likte dennslags musikk noe særlig. Et stort navn var Bacharach for Ketil utenom de klassiske stjernen som han spilte på piano.

Utrolig fascinerende å høre til lydbokopplesningen av denne boka, jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er tre år yngre enn han, to av mine brødre var jevngamle med Ketil og jeg husker så mange tilsvarende episoder. Vi bodde på Jar og det er bare noen steinkast fra Bjerkelunden og Bekkestua som vi syklet til. Tormod går på Nadderud og har blitt kristen og de døpes begge to, uten at jeg tror eller skjønner hvorfor Ketil skulle dette. Moren har mange småjobber og jobber hele tiden, foreldrene streber og får ferdig tilbygget på huset i Parksvingen på Ringstadbekk i Bærum. Kjøper bil og har lite penger samme hvor mye de jobber, dette bekymrer Ketil. 

Han er 14 år og vinner ungdommens pianomesterskap, da veier han 120 kg og som 15åring slutter han på skolen, men lover å ta realskolen via NKS brevkurs. Han undrer over så mye, over alle ulykker og hippitiden. Han fulger med på tv og elsker tv, det tar mye av hans tid. ellers er han opptatt av musikkfestivaler og alle de nye bandene som Rolling Stones, Who og Bacharach osv

De har kjøpt nytt hus på Frogner og de skal flytte tilbake til Oslo. Moren ville nok tilbake til byen skjønner jeg. Familien er en kjempestøtte for han og følger han opp i tynt og tykt. Han skjønner ikke at foreldrene har råd og bruker ganske mye energi på å skjønne dette, på en kjærlig, omtenksom og god måte.Hvordan han bruker tid med å gå med avisen for å trå til, sjarmerende.  Han elsker og dyrker sin mor, det er ganske så spesielt, men det må ha vært et fantastisk flott samhold i familien.

Ketil blir kanskje litt "Høy på seg selv" med den responsen han fikk som 17åring med konsert på Slottet, masse spillejobber. Han ble opptatt av fransk film, kom i kontakt med Arne Hestnes og han hjalp han med kontakter i Paris. Så dro han til Paris som journalist sammen med fotograf vennen Jo, hvor de intervjuet mange kjente skuespillere og traff Birgitte Bardot osv, så morsomt å høre om, da var han plutselig litt overmodig den beskjedne gutten. 

Så sier Ketil Bjørnstad at dette er en roman og ikke selvbiografisk, hm.... Ok, han skriver om han i tredje person, men det er ganske så biografisk tenker jeg. Over mange år har jeg har lest mange av hans bøker og kjenner igjen mye detaljer fra andre ting han har skrevet om feks:,orrekrattet, kampen i musikkverden, spisevegring og frykten for de voksene som krangler. osv, så mye selvbiografisk ligger det i bunn.

Han er så flink til å flette inn alt som skjedde feks, Den kjente kunsthandlere/samleren Vennersland (var han ikke egentlig dyrlege?)som samler poppkunst i USA, den er nå kommet til Norge. Historiene om Andy Warhold, jeg ante ikke at han hadde laget så mange filmer.osv utrolig mye informasjon av historisk art som setter en ekstra spiss på fortellingen synes jeg.

Romanen begynte med han som 8åring og avsluttes med at han og faren reiser rundt og ser på stedene de har bodd og da var det Ketil som var sjåfør, han øvelsekjørte. Han reiste ut og vekk fra barndommen, fantastisk bra avslutning. 

En opplevelse av de sjelden og lytte til denne lyd filen, den har satt igang så mange minner i mitt hode..28 timer gikk så fort og jeg gleder meg til oppfølgeren om 70 tallet. Den ser jeg frem til...

LES DEN!

Anbefales å det sterkeste!

Fantastisk godt lest av Anders Ribu!

Takk til lydbokforlaget for lyttereksemplar

Andre som har lest boka er 

Først utgitt: 30.09.2015   Spilletid: 28:19:29 
SBN Lydfil: 9788242162731Sjanger: Romaner

Andre som har lest boka er Tine og  Rose-Mari 

Inngangspartiet på Høvikodden, 2015

Litt personlige minner, som knytter seg sterkt opp til boka er følgende:

Jeg minnes og husker så godt i 1968, Høvikodden åpnet og der var jeg aktivt med i ungdomsklubben "Hades" og dramagruppe. Det var en fantastisk ideologi de hadde med å åpne huset for så mange flotte konsertert, kunstutstillinger og en fantastisk møteplass for alle og spesielt ungdom. Det var som mitt andre hjem en periode i ungdomstiden og utover på 70 tallet. Med disse fem timers konsertene men Garbarek osv minnes jeg som en fantastisk tid..

I 1984 satt jeg og fire andre damer en hel sommer på Høvikodden og broderte sceneteppet til Det Norske Teater. Da kom den lavmælte og hyggelige direktøren Ole Henrik Moe og spiste lunch med oss, sammen med Jan Groth, han som hadde tegnet sceneteppet.

"Hair"ble også spilt i 1969 evt. våren 1970 i Oslo, jeg var nemlig der å så den på engelsk med masse nakne folk på scenen. Min venninne Siri, hennes storesøster Kjersti Alveberg (koreografen) hadde fått 4 billetter så vi tre og  Andreas Disen var og så den. Jeg glemmer det aldri!

Jeg tror han tok litt feil ang flyet som styrtet ved hovedgården, det styrtet ved tjernet på Nesøya i 1963. Ketil har ikke rett da han skriver at Nesøya var et " in" sted å bo dengang i -63. For vi, min familie flyttet dit i -66 og da var det ikke et status sted å bo, det kom på 70 tallet etter at Wenche Myre kjøpte hus der. Dengang vi flyttet dit fra Jar opplevde vi det som langt på landet og vi hadde omtrent ikke bussforbindelse og venninnen min på hovedgården hadde hester og ungdyr(kuer) det var skikkelig på landet. Hytter var det masse vis av, så om sommeren var det folksomt på søndre Nesøya (der jeg bodde på et lite nytt byggefelt), men vi var ikke så mange fastboende der. Det ble kjempepopulært fra midten av 70 tallet og utover og nå er det nesten bare overklasse folk som bor der og totalt anderledes. Tiden endres!

Heisen på Høvikodden, en opplevelse dengang som nå

Et morsomt minne selv om dette eksemplaret var fra -71, meg som 16åring.

Man kan undres på hvorfor man tar vare på slike ting?

Nå, i denne settingen var det kult.

Lindstrøm Merethe "Fra vinterarkivene"

Et mørkt tema som fortelles rått og ærlig rett fra hjertet på en kjærlig, poetisk og vakker måte!

De har blitt et par som har holdt sammen i 18 år, nå har de flyttet på landet. Sammen har to døtre, og hun har en sønn fra før. Han, mannen Mats sliter psykisk og kan til tider være svært depressiv, bipolar. Denne boka forteller om hennes kjærlighetforhold til Mats som hun holder så av, selv om han sliter, lukter vondt og sikker ikke er verdens enkleste mann å leve med. Men, hun kjenner hans sinn og hans historie og vet og forstår når han er på veg ned eller opp. Den altoverskyggende kjærligheten hun har til han og aksepterer nesten alt, er en fantastisk historie i seg selv.

Han røyker hasj hver dag for å komme gjennom dagene. Nettene er vanskelige og vi hører om hans barndomsopplevelser som ikke er helt enkelt........

Moren hans som er schizofren kommer og bor hjemme hos dem noen dager. Dette sliter mye på Mats, han klarer ikke å takle henne, men Merethe liker Marita og syns hun er en spennende person. Faren sin som er akademiker, fyllik og mistet alt har han ikke kontakt med.

Paret har ikke penger da de bor i den store leiligheten og selger alt de har av inventar bortsett fra kjøkkenstolene og pianoet. Det ble fraktet over fjellet og tilhører henne far og familie, men ingen av de spiller på det, men kanskje en av døtrene kan etterhvert? De prøver å flytte fra det, men det kan ikke bli stående igjen på gata, så da blir det med....

Hun ser og føler hver gang Mats er på vei ned i en depresjon og støtter han så godt hun kan, han vil ikke leve. Mats, går i terapi, men de betaler ikke regningen så de sliter alltid med pengeproblemer. Mats prøver å prostituere seg, men får ikke pengene og sønnen hennes dukker opp. De ler over hendelsen.......Det er mange morsomme hendelser i boka, den er ikke svart og tragisk men med et skråblikk på hva som er normalt eller ikke normalt.

Merethe som minnes sin far i alt Mats har overtatt etter hennes far, hans staffeli, gamle klær som Mats bruker når han maler og som hun blir sa varm inni seg ved å se han med. For det betyr at, da har Mats det bra og dobbelt glede skinner igjennom. Når han ikke har den forbanna leiboeren inni kroppen sin, som hun sier.

Faren hennes hadde heller ikke et enkelt liv og var stadig innlagt av psykiske årsaker,  Merethe bodde sammen med sin mor i Oslo, i drabantbyen hvor det var et hard liv......røper ikke mer

Boka er skrevet i romanform og omhandler henne eget liv. De flytter til Hakadal inn i eget hus, med to døtre og de to store hundene. Hun prøver å samle roen og setter seg til å skrive denne boka som er glimt inn i hennes liv, hans liv,mimrer, gamle notater og alt dette kommer  hultert og bulter i romanen. 

Det er flotte skildringer av natur, hundene og livet med dem også . Man må konsentrer seg for å skjønne hvem han, hun ,de osv er. Det kan være hennes far eller mor eller hans mor eller far eller Mats eller barna....

Boka handler  ikke om arv og miljø, det er ikke det som er vesentlige å skildre, men hendelser og det levde liv. Jeg liker at hun ikke lager tanker om hvordan hennes barn skal klare seg, siden de har vokst opp hos dem.

Om Merethe Lindstrøm:

Hun debuterte i 1983 og har utgitt mange noveller og romaner med gode kritikker. Hun har mottatt mange  priser som Kritikerprisen, Doblougprisen og Nordisk råd litteraturpris. Hun regnes i dag som en viktig samtidsforfatter i Norge. Jeg har bare lest " Dager i stillhetens historie" før, flott bok hvor hun også skriver om psykiske problemer, lengsler og tap.

Jeg hørte et intervju eller leste det i avisa (husker ikke, nå)  hun ønsket og håpet at ikke døtrene som er 13- 16 år skal lese denne boka enda, sønnen er midt i 20 årene så han ville nok takle det, sa hun. Det skjønner jeg for det må virkelig være tøft å utlevere og fortelle så mye om sin egen  familien. 

FANTASTISK BRA! Det er min konklusjon.

Den er så dypt personlig at jeg undere meg på, - at hun tørr! 

Boka er rå i språket og den er skikkelig røff, usentimental og har utrolig mye smerte i seg, men for en kjærlighet hun må ha til mannen sin, imponerende! Eller er det et livsprosjekt?

Boka er på ingen måte sosialpornografisk selv om hun skriver om livet sitt og familien sin, men et viktig tidsbilde på hvordan de har levd og et svært ulikt liv andre mennesker i Norge lever. Hun skriver om livet slik det er og legger ingenting imellom.

Dette er den mest personlige boka jeg har lest noen gang, sterke og mer virkningsfull en Knausgård på mange måter. Det er vondt å høre den, men med Marika Enstad sin gode stemme og hennes innlevelse er boka bare fantastisk! Man må ha tid og man må konsentrer seg for å få alt med, men det passer meg.

ANBEFALER denne boka, som vil sjokkere deg og få deg til å fortstå at ikke alle mennesker lever eller har levd et A4 liv, noe vi har så altfor lett for å tro. Vi er ulike og det er sandelig bra! 

Takk til lydbokforlaget for lytte eksemplar

Produsert av: LBF
Først utgitt: 26.10.2015
Spilletid: 07:52:22
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242171412
ISBN Lydfil: 9788242162823
Målform: Bokmål
Sjanger: Roman

Andre som har lest boka har ulike meninger Tine, bøker og bokhyller, Rose-Marie

Ullmann Linn "De urolige"

En varm og vakker bok, som rører en langt ned i hjerterøttene om hennes familie, lengsler, kjærlighet og sorgarbeid!

Linn forteller sin historie om å vokse opp hos sin mor skuespilleren Liv Ullmann og livet med henne på godt og vondt, og om besøkene hos faren regissøren Ingmar Bergman hver sommer.

Faren var 48 år da han ble hennes far og nå har hun, Linn nådd å bli 48 år selv. Det er en blendende vakker historie og gode barndomsminner med han på Hammars på den karrige øya Fårø på Godtland i Østensjøen.

Foreldrene levde sammen fra 1965-70. Da Linn var nesten tre år tok moren og flyttet tilbake Norge, fra han. 

"Hun var hans barn og hennes barn, men ikke deres barn", sier hun. Det finnes ikke et eneste bilde hvor alle tre er avbildet. Han hadde 9 barn med seks forskjellige koner og har levd et kunstnerliv slik man gjerne tenker at store kunstnere lever. Foreldrene var ikke gift og Liv var et kjærlighetsforhold som varte i fem år mellom Ingmar sitt 4 og 5 ekteskap.

Hver sommer er jenta en mnd på Hammers hos sin far, der hun gleder seg til å være sammen med faren og gruer seg for å være borte fra moren. Boka er spekket av flotte barndomsminner fra tiden sammen med faren og hvordan han var. Han var streng og satte mange krav til de han var sammen med, men hadde  tydeligvis et stort hjerte for Linn allikevel.

I 2006 skjønte jenta at noe var feil, for punktlighet var viktig å måtte alltid overholdes. Men,"denne dagen da han kom 17 minutter for sein uten å kommenterer det, da var plutselig ingenting som før". Det ble et vendepunkt for jenta, som hun kaller seg i den selvbiografiske romanen.

Mange år seinere sitter hun der etter at han døde i 2007, med  seks lydopptakene som de var enige om skulle bli til en bok.  Det som skulle bli til deres felles bok om å bli gammel, ble ikke akkurat slik for faren var blitt for gammel og samtalene ble uforutsigbare og sprakende dårlig på lydopptakene.

Faren som kom med formaninger om ikke å improviser, - alt må planlegges var et av hans motto. Slik prøvde han å leve sitt liv med punktlighet og stramhet, selv om han helst ville være barn og jenta helst ville være voksen. Det virket ikke som han planla alt i sitt eget liv da det kom til kvinner, der var han ganske så impulsiv, tenker jeg. 

Moren som ville ha ro og syns jenta forstyrret hele tiden og som hele tiden fortalte at "nærvene krøller seg".

Det omflakkende livet som moren hadde, stadig på reise og hvor høyt jenta savnet og elsket moren. Dette er vakkert, men såre og hard ord om henne også. Hun gjør narr av moren, da hun spiller hovedrollen i "mamma Mia" på Broadway, hun som hverken kan synge eller danse. Hun var stadig på farten, flyttet fra bosted til bosted i inn og utland. Fraværet av moren da hun var borte, mormoren som hun måtte bo sammen med og  alle barnepikene som kom og gikk.

Å vokse opp med to kunstnerforeldre som var så sterke personligheter var nok ikke enkelt. Så går hun bort og blir forfatter selv og gifter seg med en forfatter, men hun er nok en helt anderledes og nær mor mot sine barn, virker det som for meg. Særlig der hun forteller småhistorier om datteren Eva....vakkert.

Hun er helt ærlig og utlevere både seg selv, sin familie og hvordan hennes oppvekst har vært. Noen av fortellingene er ganske så private også, som da hun 15 år gammel drar fra USA til Paris med en fotograf.... 

Det er en fantastisk bra komposisjon i boka som veksler mellom nåtid og barndomsminner. Jeg liker alle repetisjonen som små stikkord og hvordan hun omtaler seg selv som jenta og Han og Hun om foreldrene. Hennes korte og lekende lister som er ganske så sjangeroverskridende, fabelaktig og lekende gjort, på lydbok blir dette rett og slett poetisk.

En fantastisk bok, her har Linn Ullmann skutt gullfuglen! 

Om ikke denne boka blir prisbelønnnet så vet ikke jeg.  Jeg anbefaler den på det sterkeste! 

LYTT TIL DEN eller LES DEN selv!

Linn Ullmann har imponert meg før med "De dyrebare"

Lydboka er lest av Petronella Barker. Jeg liker henne veldig godt og hun leser så naturlig og bra, særdeles nydelig de små svenske snutene også.

Takk for lytte eksemplar fra Lydbokforlaget.

Først utgitt: 10.12.2015
Spilletid: 09:40:20
Antall CDer: 8
ISBN CD: 9788242170996l
ISBN Lydfil: 9788242162601
ISBN Digikort: 9788242171252
Målform: Bokmål
Sjanger: Romaner
Andre som har blogget om boka er Rose- Marie, Tine,  Artemisasverden og mange flere

Larssen Vetle Lid " Hvordan elske en far og overleve"

To sterke personligheter, far som sønn

En biografisk skildring av forholdet mellom skuespiller Lars Andreas Larssen og sønnen Vetle. Hvordan deres liv var, konfliktene og kampen om karrière, kvinnene, selvhevdelse og den kjærligheten som tross alt lå i bunnen.
Alle vet hvem Lars Andreas Larsen var som skuespiller, så og vokse opp som kjendissønn er og var nok ikke lett. Særlig da faren ble syk og fikk Alzheimer og sakte forsvant for Vetle og familien.

Vetle var mye på Nasjonalteateret og ble kjent i huset der og for ikke å snakke om farens barndomsrike Melbu hvor han tilbrakte mange ferier.  De hadde et vanskelig forhold, sier han. Men, jeg vil heller si at de var to likemenns som hele tiden vil vise seg for hverandre, på godt og ondt.

Kampen mellom dem var utrolig, men sjarmerende og fantastisk reflektert og godt beskrevet. Hvordan han flyttet sammen med Lars Andreas når skilsmissen mellom mor og far ble reell. Moren og broren flyttet for seg og de mistet fullstendig kontakten i mange år. Noe som han skriver om og er litt fascinerende at en så ung mann kan ha så mye stolthet i seg. Dengang da han i slutten av tenårene får beskjed om at nå var han voksen. Far skulle flytte til Trine, kone nr to så han måtte finne seg et sted å bo og få seg noe å gjøre. Det ble et voldsomt brudd...

En bok jeg virkelig har storkost meg med, fantastisk flotte formuleringer og refleksjoner over småhistorier som feks. Lars stjal hobbyen min. Vetle fikk som ungdom en fasinasjon av å ta bilder, særlig svart -hvitt bilder. Faren ble interessert i hobbyen til Vetle og de hadde noen flotte turer i sammen gatelangs, i storbyer og ute i skog og mark. Men, faren var så dyktig til å få frem det beste ang. komposisjon, form og det å fange lyset. Så en dag snek Vetle seg til å sende inn og tok et av hans bilder og leverte til fotoklubbens konkurranse. Hvem vant? Naturligvis Vetle, med farens bilde. For et svik og så dårlig samvittighet han fikk. Da la han fotografiapparatet på hylla, noe ikke faren gjorde. Akk så vakkert og rørende at da Lars Andreas laget en halvtimes program om foto på TV, da startet han det hele med et hjerte som det sto Vetle inne i.....

Det er flott at han skriver så ærlig og oppriktig over farens sykdom som han hadde i 10 år. Det var nok ikke lett, for Lars Andreas var nok som en pest og plage en stund, som da han stakk av og de hadde GPS på han. Han var en stor skuespiller og mange elsket og hedret han i kirken, men han var egentlig venneløs. Hvordan han sakte forsvinner som far, er hjerteskjærende og trist.

Les denne fantastiske biografien! Anbefales på det varmeste, for det er så mye varme i teksten, tankene og refleksjonene som varmer. Han elsket virkelig sin far og faren elsket han. Poetisk vakker!
Dette er ikke en bok om Lars Andreas Larsen, men om forholdet far-sønn og alzheimer, som rammer mange familier. Lars Andreas Larsen døde i januar 2014.

Jeg tror ikke man bør være mann mot mann for å kjenne igjen denne kampen. Jeg kjenner den iallefall igjen som mor, opprøret, sinnet og frustrasjonen både ifra egen ungdom og med ungdommer i huset.
Det er noe av det man vokser på, noen å bryne seg på, er det ikke?

Link til andre som har omtalt boka, se Tine sin omtale


Antall sider er 197,  med mange og poetiske korte avsnitt.
Utkom 2015 på  Kagge forlag,
Takk for lesereksemplar

Louise Edouard "Farvel til Eddy Bellegueule"

En bok om å være en annerledes gutt!

Eddy er en gutt som bor på landsbygda. Han er ikke som andre gutter og blir mobbet, særlig av to gutter på skolen og ingen voksene griper inn. Eddy er ingen tøffing og hardhaus slik faren ønsket sønnen skulle våre, han liker derimot å kle seg ut i søsterens kjoler og drømmer om å bli skuespiller. Han er ikke som forventet, - ikke barsk og tøff, - prater med pipestemme og gestikulerer som ei jente, han er feil på alle vis.

Han vokser opp i en fattig familie med mye vold og alkohol, noe de har slitt med i flere generasjoner som han sier. Det er et veldig kjønn og klassedelt samfunn og skikkelig rasister, særlig hater de arabere.

Faren har han veldig dårlig kontakt med, de skjønner ikke hverandre i det hele tatt og har aldri hatt den gode samtalen med hverandre. Moren forteller at faren stakk hjemme fra i noen mnd. som ung. Hans beste venn i sør Frankrike var en svart mann, og nå hater han svartinger og vil ikke si noe om den tiden.

Moren prøver å skåne Eddy mot all mobbing, men det er ikke like lett for han er slik han er.

Bestemoren som ikke har penger til ved om vinteren skaffer seg i stede hunder som er varme og selskap for henne, noe faren er forbannet på fordi det blir høyere matutgifter. Bestemoren sier de bare eter rester, men mange hunder kan ikke ete rester så det er heller hun som gjør det og blir tynnere for hver dag. Historien om Sylivan som vokste opp hos bestemoren.

Victor, storebroren (halvbroren) gir faren til Eddy skikkelig juling, så han blir liggende i ti dager hjemme.

Faren som etterhvert mister jobben pga av ryggsmerter og drikker og drikker.

Eddy prøver å debutere seksuelt, og sammen med noen gutter ser på porno og prøver....

Han har en drøm om å komme seg vekk og det var en dramalinje i annen by som reddet han, jeg sier ikke mer.

Språket i boka er veldig direkte og klar. Den er fengende komponert hvor han fokuserer fortellingen om seg selv, moren, faren osv i ulike kapitler slik at vi blir bedre kjent med de som personer. En lett fortalt, vakker og modig bok!

Fantastisk bra!

Dette var en spennende ungdomsbok hvor vi hører om forholdene i Nord- Frankrike slik de er i dag og det er så annerledes enn Norge. Egentlig et litt skremmende og gammeldags samfunn. Jeg viste at det var mye fattigdom i Frankrike pga at de ikke har alle støtteordninger vi har, men dette var langt verre enn jeg trodde det var ang klasseskiller og rasisme.

Om forfatteren:

Louise Edouard . Han er bare 22 år gammel og bor i Paris.

Boka heter på fransk" En finir avec Eddy Bellegueule" og utkom 2014.

Boka utkom på norsk i 2015 og har 173 sider 

Aschehaug forlag

Takk for lese eksemplar

Mühleisen Wencke " Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden"

Feministen, aktivisten, performans kunstner har skrevet en dokumentar roman om seg selv og sin far, som var nazist

En ærlig og åpen bok som forteller om Wenche Mühleisen, født 1953 om sine ni år i AAO kollektivet i Friedrichof og hvordan det gikk, eller endte tilslutt. Hennes forhold til faren og søkingen etter, hvem var han egentlig, denne nazisten?

Ay, denne boka tok meg med fra første side og jeg har glemt alt rundt meg under lesningen. En usedvanlig flott biografi. 

Wenche finner et brev som faren skrev til henne på 80 tallet, en dag når hun rydder. I dette brevet viser han til at han enda har rasistiske holdninger, men verst av alt han regner med at hun skal forstå han, hva mente han med dette? Dette utløser en forskning og leting på en erkjennelse av, hvem var egentlig far? Dette gikk så inn på henne at det ender med denne boka som forklarer hennes flukt til AAO og farens historie.

Faren var slovensk og gikk frivillig inn i Wehrmacht i 1941, han er politisk på høyre siden, men han var taus om dette ovenfor barna, så hun viste ikke om det før hun var voksen. Det var først en gang på 1980 tallet at hun fikk vite at faren hadde vært sodat på østfronten. 

Wenche går inn i AAO-kollektivet på 70 tallet i Østerrike. Det var et kollektiv basert på fri sex og felles eiendom. Det var hennes opprør mot samfunnet.

Dette kollektivet får vi nøye beskrevet i og med at Wenche bodde der i 9 år og kom høyt opp i hierarkiet. Det hele ble ledet av Otto Muehle (1925-2013) som svar på 68 generasjonens store spørsmål om frihet, likhet osv.i 1970, han var kunstner og grunnlegeren, en voksen mann på rundt de femti når Wenche ankom.

Wenche dro i 1976 til kollektivet, fordi hun drev med  eksperimentelt teater og skulle delta på et 12 dagers kurs. Det ender med at hun rømmer derfra ni år etter, fordi hun ikke kunne leve med at kollektivet skal oppdra hennes snart 2år gamle datter, fordi barnet er blitt for knyttet opp mot moren som ideologiens mester Otto Muehle har bestemt og står for. Han har blitt den rene eneveldeherskeren "solguden" i moderne drakt og bestemt at en 16 årig jente skal bli datterens erstatningsmor. 

Livet i kollektivet er en vesentlig del av boka og uhyre godt skrevet, både boforhold, hva de drev med og hvordan de levde og hvordan dette spredde seg i Europa, spennende stoff og se tilbake til nå i etterkant.

Boka er godt bygd om ved at det fortelles vekselvis fra AAO kollektivet og om Wenches søken i papirer og reiser for å finne ut av familiens historie og minnene om faren. Dette gjør at man nesten ikke klarer å legge den fra seg, den griper tak i dag.

Det er skremmende scener som kommer frem i boka av hvem faren var: Faren er en skikkelig rasist og da hans egen datter får et barn med en fra Nigeria, kutter han all kontakt med datteren og vil ikke se barnebarnet "Bastarden". Han holder fast ved sin rasistiske holdninger livet ut og forblir en  fremskritspartimann hele sitt liv. 

Wenche var glad i faren og har mange gode barndomsminner om han og  må nevnes der hun forteller at hun satt hos han til han døde i 1996, vakkert, rørende og enkelt men, gripende fortalt...

En fantastisk spennende og god bok, den anbefales på det varmeste! 

Det er så mye historie og fakta som beskrives, fra før krigen, etter krigen og frem til i dag som jeg ikke viste!

Den er fullpakket av info som jeg ikke har ramset opp her, les den!

Den dama har opplevd mye!

 Bildet har jeg tatt av tv skjermen,, under et intervju med Wenche den 11 mai 2015

Lenge siden jeg har sett Wenche M i heftige debatter osv på tv, hun var jo et ikon på noe litt skremmende frigjort kvinne husker jeg fra tidligere, samtidig imponerte hun meg til stadighet med friske meninger om mangt..

Å enda en bok om en far som man viste så lite om og bli først opptatt av han etter døden, og da begynner å lete. Nei, dette er ikke det vesentlige i  denne boka, den er helt anderledes ved at hun ser på seg selv og erkjenner det livet hun  valg å levde, opp mot faren og det livet han levde. En meget reflektert bok

Hun er i dag forsker og underviser på universitetet i Stavanger og Oslo. . 

Boka kom ut 11 mai 2015 på Gyldendal, 306 sider 

Takk for lesereksemplar!

Hoem Edvard "Barndom"

Gutten fra Karviland

Edvard var den førstefødte gutten på Hoem og besteforeldrene var stolte, han hadde ei eldre søster, men å få en gutt var stas. Han skulle ha tradisjonsnavnet Edvald - Odelsgutten. Så kom det mange brødre, fem stk etterhvert og tilslutt veslejenta.

Faren jobbet i misjonen og var borte ukevis av gangen, så moren hadde mer en nok å gjøre, med unger, kyr, hus og heim.

Han vokser opp i et svært religiøst hjem, og har sine tanker om religion allerede som liten gutt. Mange flotte barndomsskildringer. Han hadde sin "skybert", den godeste Edvard også.

Historien om lærerinnen Inga som skulle lage julehygge med juletre og kakao og ble så lei seg og sint, da noen av elevene lo av henne(mobbet), så hun slo en elev. Det var det ingen som glemte at hun hadde gjort, for slik skulle ikke en lærer oppføre seg. Det sier noe om den nye tiden som kom og unger som hadde meninger begynte å tre fram og hevde disse.....

Edvard var glad i å lese og han var ingen odelsgutt, han var bare opptatt av det som sto mellom permene og ville lære seg språk så han kunne bli misjonær. Han laget sitt eget språk, men gav det opp, alle synes det var tull det han drev med og han innså det etterhvert selv.

10 år gammel ser og skjønner odelsgutten at en ny tid er i emning, han kan ikke bli bonde ei heller misjonær.
Den nye tiden er kommet og både bestemor og hesten Perle er død. Perle som de kastet på havet og som  dreiv i land igjen på vårparten. Men, så fikk de henne langt ut på Frenfjorden og der ligger hun nå. Hest har de leid og mat må de dyrke, for  de har lite penger og de er ti personer som skal ha mat på bordet hver dag.

Kristine, moren kom fra Øyer i Guldbrandsdalen og ble ei gardkjerring med 7 unger og svigerforeldre som skulle passes på. Hun var ei stolt og sta dame, som ikke lot seg kue. Det var nok ingen dans på roser, men Edvard opplevde at foreldrene var glade i hverandre tross alt slit og moren som aldri ble helt akseptert som gårdskjerringen på Brekken i Hoem.

Edvald skal aldri bli bonde og å være sønn av en emissær er forferdelig i oppveksten skjønner vi, med mye moro av på hans bekostning(mobbing). Det er bøkene som er hans verden og han leser seint og tidlig. Hans mål var å bli så god på skolen som mulig og han fikk gode karakterer. Det var en stolt 14åring som flyttet til Molde for å starte på Realskolen og ta fatt på det lange livet.....

En skjønn biografi, men ikke helt på høyde slik de siste bøkene hans er.Barndommen blir litt mer refererende enn det de andre er, slik det naturligvis må bli.

Lest av forfatteren selv i 2006, utkom på Lydbokforlaget 

Solstad Dag "16.07.41"

En kortversjon av en velkjent roman

Han er en merkelig skrue, han godeste Dag Solstad, men jammen kan han fortelle så man blir fascinert langt ned i støvlene, både over han, hans handlingsmønster og hvordan han oppfører seg. Boka er som små historiefortellinger fra livet hans, noe tittelen refererer til.

Jeg har lest boka før og har den, men fant denne kortversjonen på biblioteket. En liten repetisjon av denne fantastiske boka skader ikke. Det er for meg en måte å slappe av på,- koble alt annet ut og gjøre kjedelig husarbeid og bare ha fokus på å lytte!

Dette er en selvbiografisk roman som kom ut i 2002. Det er besnærende å høre hvordan Dag Solstad befinner seg i et fly og ser sin egen far i skyene over Frankfurt. "Der svever han og jeg,  men å heve hånden for å hilse på klarte jeg ikke, noen kunne se meg".
NB: faren døde da Dag var 11år gammel, så det er bare minnene som svever fordi og i dette forteller han oss om barndommen, minnene, foreldrene og spesielt om far. En vakker historie

Han flytter til Berlin og bodde der i mange år, men lærer seg ikke tysk. Han går på de samme kneipene og er ikke oppsøkende slik man forventer at en forfatter vil være. Dette er merkelig, han er et vanemenneske med faste rutiner skjønner man, litt struktur på livet har han.

Han drar fra Tyskland for å være med på en klassefesten i Sandefjord, men har glemt å lest hvor den skal holdes og tar taxi rundt om i hele området for å se om han ser noen kjente på noen av festlokalene han kjenner. Tlf hadde vært fint å bruke, da hadde man funnet frem, tenker jeg, men det er ikke Solstad sin metode. Han drakk kanskje litt for mye og ble litt for full, der han sosa rund i sin barndoms by Sandefjord.
Tilslutt hørte han bråk og larm fra leiligheten der han selv vokste opp, men da var det for seint å gå opp, det var langt på natt.
Han ble stående å tenke tilbake på barndommen og farens oppfinnelse "Fallskjermen" som bare fungerte en gang og ble en fiasko. Han og kameraten kastet balle Fallskjemene ut fra terassen en gang og foreldrene sa ingenting, men det var søppel etter de over alt.
Dag Solstad pakket sammen neste morgen og drar tilbake til Tyskland uten å treffe noen av klassekameratene...

Her er det så mye vakre minner og utrolig morsomt skrevet, men igjen.  Jeg liker romanene hans, han er morsom å se på tv og lydbok som han som oppleser er til smile av hele tiden. En litt spesiell mann han Solstad, som det ikke går mange av på dusinet.

Herlig liten lydbok, boka husker jeg også som veldig poetisk og vakker.

Boka ble i 2009 kåret til en av tiårets beste romaner i VG.
Denne kortversjonen, spilletid 3t40 min
Lest av Dag Solstad selv
Lydbokforlaget 2011

Nyquist Michael " Når barnet har lagt seg"

Hva har man med eller ikke med i bagasjen når man blir adoptert?

Det vet den svenske skuespilleren Michael Nyquist mye om siden han selv er adoptivbarn og deler i denne selvbiografien. Da han var 6år gammel får han fikk vite at han er adoptert. Fra da av ble det en  lengsel etter å få vite om sitt opphav, som et sug i han og særlig ble dette forsterket etter at han fikk egne barn.  Vi følger han gjennom hans intense leting etter sine foreldre og hvordan han blir møtt.

Hans  livet som en kjent skuespiller i Sverige, der han er en kjendis og bare betraktet som en gladgutt. Her utlevere han all frustrasjon, raseri, entusiasme og vanskelighetene ved å spille, å stå på scenen og ikke føle seg komfortabel. Vi møter en Michael  som lever et annet liv enn det man tror, vi kommer på innsiden av skuespillermiljøet og hvordan hans bakgrunn preger hver eneste rolle han spiller.

Han tilbrakte sitt første år på barnehjem og føler han mangler røtter.  Hvordan adoptivforeldrene plukket han ut osv...
Han var veldig glad i sin adoptivfar Åke og det er mange fine fortellinger om han.

Moren møter han og det ble ikke det han forventet.

Michael reiser til Firenze der hans far bor for å prøve og oppsøke han. Det var et tidspunkt som faren var på ferie og Michael går mang en runde med seg selv den uka han er der. Er dette riktig, hvorfor gjør jeg dette, hva vil jeg oppnå?
Faren tar kontakt når han kommer tilbake og de møtes og det blir et helt annet møte som gir han mange bevis på hvem han er og hvor han kommer fra. Han møter halvsøsken og storfamilien.

En vakker historie, TAKK!

Lest av Erik Hivju, nydelig opplesning.
Tid 5timer og 17 min lastet ned fra storytel.no
Utkom i 2010

Ragde Anne B. "Jeg har et teppe i tusen farger"

Et tøft, humoristisk, trist og vakkert portrett om sin mor og livet med henne!

Anne hadde en dansk mor med navn Birte, hun hadde reist fra Danmark til Norge for å jobbe som barnepike. Det viktigste var å komme seg vekk fra sin mor, som ikke likte henne og motsatt. Birte treffer Martin som blir Anne og Elin sin far, men han forsvinner når Anne er 8 år og gir seg hen til en annen dame.

Moren til Anne var ganske så spesiell og hadde svært bestemte meninger om ulike ting. Hun var skikkelig gjerrig mot seg selv, men ikke mot sine omgivelser.  Var alene mor og jobbet kveldsskiftet på en plastposefabrikk som maskinfører. Hun elsket å lage mat, brukte billige ingredienser med tryllet det frem de vakkereste og smakfulle  mest vidunderlig retter. Som mange andre mødre fra den tiden var det ikke snakk om å kaste rester, så de ble alltid til noe kreativt. De hadde ekstremt lite penger og bodde i leilighet med lav standar og utedo, men renslighet og godt humør var motoren på den livfulle damen. Det er så jeg ser henne forand meg når jeg hører denne lydboka, så livlig med mange ville påfunn på en side og på den andre siden en konservativ dame med sterke meninger som man ikke skulle stå opp mot.

Moren som elsker å dra på turer, haiker av gårde som 52 åring og var borte i 6uker, da hadde hun vært i Istanbul. Hvordan hun plutselig fant ut at hun skulle flytte til Oslo, da Stian (Anne sin sønn) var 5år og skulle begynne i barnehagen. Trondheim var så kjedelig og hun følte seg litt for mye som en den kvinnen som alltid var der parat og levde ikke sitt eget liv, det ville hun starte med i Oslo. Hun hadde gjort og støtte Anne så mye og nå ville være i nærheten av Elin som utdannet seg til politi i Oslo. Der er det teater, kino og hun vil få seg en dagjobb og være fri. Hun bodde rundt omkring som en student med ulike Manpower jobber osv,

Birte var en intellektuell og kunnskapsrik kvinne og elsket å les.

Moren ble eldre og får lymfekreft som blir oppdaget på deres tur til Wien. Så er det sykehus og helsevesen som ikke stiller opp. Dette kjenner jeg til og vil ikke skrive om her.......

En følsom bok hvor vi kommer ganske så nær innpå Anne. Jeg føler nesten at jeg blir kjent med henne og skjønner hvorfor hun er som hun er. Les den og bli glad av alle de små humørfylte hendelsene.
En vakker bok om å miste sin nærmeste, sin mor.

Anbefales på det sterkeste

Lest av Frøydis Armand, flott lest særlig når hun skal være morens stemme.
Spilletid 8 timer 24 minutter
utgitt på Lydbokforlaget.no

Wassmo Herbjørg "Disse øyeblikk"

                     

En utrolig sterk bok! Et manifest over kvinners pågangsmot og vilje!

 Det er historien om et kvinneliv, hennes liv i roman form som hun sier i intervju ang. boka. Hun sier at dette er en bok hun ikke kunne utgi før moren døde, og det skjønner man. Hun skildrer henne på en vakker måte, men ville nok skjerme henne og ikke fortelle hvordan hun egentlig har hatt det i oppveksten og i voksenlivet. Om å bryte tabuer og få frihet over seg selv. En bok hun har brukt fire år på å skrive, med mye research i mine egne bøker har hun uttalt. Men det er allikevel en roman!

Snakk om at jeg ble grepet, denne lydboka har gått hvert minutt jeg har hatt mulighet for det etter at den kom i hus. Fantastisk opplest av en nordlending som løfter boka frem, Gertrud Junge leser så fengende og vakkert..

Starten av boka tar deg meg til barndom og oppvekst i Hamsunds rike, der hun vokser opp i fattige kår under krigen og blir gravid som sekstenåring  og får sønnen med elektrikerlærlingen, som hun ikke gifter seg med. Ille nok det den gangen.
Faren som hun hater, forakter og avskyr hun så sterkt at jeg føler avsky for han selv.(men man skjønner hvorfor).
Nydelig drømmesamtaler hun fører med Marie Hamsun.......

Hun klarer å komme seg etter fødselen og overlater sønnen til moren. Som utstøtt fra småsamfunnet drar hun ut  fra bygda og tar artium.
Det er hverdagen hvor hun tvinger seg gjennom skolegang langt borte fra sønnen som hun savner så grenseløst. Hun kjemper mot lengsel, skammen og følelsene, hun er så forbannet alene her i denne verden. Det er da hun starter å skrive fordi hun får ikke sove om natten, uansett som hun sier. Hun finner roen på rommet sitt og på kirkegården. Men å skrive er ikke helt stuerent og skjuler dette. Da et ukeblad utgir hennes "fra virkeligheten" historier føler hun at den vant hun på "falske premisser" og skjuler det for alle.
Hun driver med selvterapi, vil vi nok kalle dette i dag!

Lærerskolen blir neste trinn, igjen reiser hun fra sønnen. Hun føler tross alt at nå begynner livet!
Treffer en gutt, men elsker hun han? De gifter seg og reiser langt nord til Finmark som nye lærere.
Uff, for en mann! De får får datteren, men er hun lykkelig?
Som lærere er de priviligerte som kan flytte inn i bra hus, siden det er så stor læremangel.

Hun beskriver naturen så nydelig om rognetrærne som måtte pakkes inn når de bodde i finmark.

Alt flimrer da diktet hennes står i avisen, hun klippe det ut og er lykkelig. Han, mannen bryr seg ikke om hennes lykke.

De flytter til hans hjemtrakter, med hytta som en frihet- fristed.
Den ligger ved farens (Patriarkens som hun kaller han) og hans unge kones eiendom, som hun heller ikke har så mye til overs for.
Da hun får sitt første stipend på to mnd drar hun dit for å skrive. Også begynner det virkelige livet som forfatter for henne......

Det slår meg at denne romanen har blir skrevet parallelle med Knausgaards bøker. Svært utleverende av mannen hun var gift med, selv om han kalles mannen, men ellers er alle bare omtalt som sønnen, datteren og ingen konkrete personer er navngitt.
Flott trekk! Men dette er en roman, så hva som er diktning og virkelighet vet man jo ikke.

Mannen klarte hun og skille seg fra, men hun treffer utrolig mange merkelig menn. Om dette må du lese selv...

Alle hennes fantastiske beskrivende bilder og uttrykk er så flotte eks: "Svetten har en tynn ishinne nå, som å ligge i glass- skår".

En fantastisk flott bok, så poetisk og vakkert skrevet.
Med de korte, knappe setningene og hvor en hel livshistorie blir fortalt og hverken stedsnavn eller personnavn er det fokusert på eller nevnt. Man blir dradd inn i fortellingen og livet hennes på en inkluderende og troverdig måte. Et nydelig fortellergrep ligger over hele historien som samlende og fangende fortelling.


Nydelig lest av nordleningen Gertrud Junge.
spilletid 10.57.26 utgitt i 2013

Denne romanen håper jeg kommer til å vinne mange priser, den får topp skåring av meg!
Løp og les!