Abid Raja "Min skyld"

 

En velskrevet, vond og rystende bok.

Dette var en overraskelse av en bok, for jeg har alltid synes Abid Raja har vært litt høy på seg selv og litt dominerende, men nå skjønner jeg at jeg har oppfattet eller tolket han totalt feil. Det er mann som har opplevd utrolig mye traumatisk i sin barndom, ja faktisk fra den dagen han ble født. 

Hans foreldre kom fra Pakistan, de bodde på i Oslo, på Sagene i en kommunal leilighet og foreldrene hans kommuniserte dårlig på Norsk. Abid ble født med et handikap, som heter analatresi, dvs. at endetarmen ikke er ordentlig utviklet, slik at tarmen lakk og det stinket alltid av han, eller rettere sagt av bleien han måtte gå med.  Foreldrene nærmest forlot han på sykehuset, han var 4 mnd. når de kom og hentet han. Noe en av barnepleierne forteller han 30 år seinere. Innen han var 3 år hadde han vært i narkose 13 ganger. Han fikk i Pakistan en metall ring satt inn, som egentlig skulle være der en kort tid, men som ble sittende der i mange, mange år. Faren kalte han for "feilvare" og slo han. Han opplevde mye mobbing p.g.a. at det kunne lukte av han, samtidig som Abid hadde store enorme smerter. 

Han hadde en evig konflikt med foreldrene, og hadde egne drømmer om så mye. F.eks som å få beholde pengene har jobbet for å hjelpe faren osv. Det eksploderte da han ble 15 år og han svek familien og kontaktet barnevernet. Der kom han bort i de umulige og voldelige ungdommene som var der og ble med på mye stygt, som ran av folk, vold osv. (Uff ja: Dette er velkjente og jeg kan underskrive på at dette skjer, selvopplevd med et av våre adoptiv barn som i en kort periode hadde for mye frustrasjon i seg, nok om det.)  

Hans kamp for kjærligheten var enorm, ingen norsk gutt kunne vært så redd eller bry seg på samme vis over familiens rykte, traumatisk. Han hadde en stor ryggsekk skjønner vi, som han også viste i sine improvisasjoner i den politiske kampen. Han fikk sin Nadja, men for en sprø opplevelse giftemålet må ha det vært, skjønner godt at diskuterte om de skulle holde et nytt bryllup etter 20 år, hvor de kunne føle at de var en del av selv.   

Abid slet med et voldsomt tempra mang og sinne som han hadde i seg, og Nadja fikk han til å gå til psykolog. Åpent og flott formidlet han dette, da psykologen spurte han: "Har du noen ide om hvor sinnet kommer ifra?"

Han måtte se på seg selv og ekteskapet, og det gikk opp for han at han var preget av oppveksten og at han var blitt egosentrisk og en manns showe nist som far og ektemann. 

Litt av en klassereise  Abid har vært på, litt uforståelig for mange av oss. Hans kamp for å være som alle andre, hans kamp mot sykdommen, kjærligheten fra skyld, skam og det å vær utenfor i det norske samfunn. Jeg har fått et annet syn på denne mannen som stadig hiver ut på nye ting som å lære,- å gå på ski,- klatre, -svømme og ikke minst å være en god far og ektemann.  

Jeg har hørt denne boka som lydbok, der han selv leste. 6t. 46min. 

Veldig, veldig bra!

Anbefales på det varmeste!

Jeg har lest en del andre bøker om det samme temaet, men denne var spesielt bra. Han refererte til andre bøker eks.

Ut av skyggende, en sterk bok sett fra et kvinneperspektiv

Gul bok, en bok som satte Abid på sporet skrive boka om seg selv

"Som snøen faller" av Britt Karin Larsen

Det var så morsomt at Britt Karin kom på åpningen av utstillingen min i Kunstbanken. Hun hadde fått beskjed om at jeg hadde hedret henne med et smykke gjennom vår felles venninne Lise. Smykket kan du se her og hva jeg har skrevet om henne. 

Britt Karin var stolt over å bli beæret på den måten, så hun hadde med seg to bøker til meg. "Som snøen faller, det er min aller beste bok", sa hun. Den må du lese! Også fikk jeg den som kom ut i 2019, Berøringen, den gleder jeg meg til, men skal lese noen andre bøker først.

Til boka: Som snøen faller:

Dette var en bok som grep meg langt inn i hjerterøttene. Den handler om en kvinne som har hatt en vanskelig barndom med en mor som drakk, det var bare de to. De flyttet stadig vekk og ble på en måte ingens venner. Allerede som 13 åring sliter hovedpersonen psykisk, men moren hennes vil ikke at hun skal få elektroder til hodet og bli undersøkt så de snur i sykehusdøra, da de ser de andre pasientene.

Kvinnen som var barnet, har nå blitt mor til Ronny på 7 år. Hun, Erik og sønnen bor på et lite tettsted der alle vet alt om alle. Erik har lenge ønsket at de skulle få flere barn, men det ville hun ikke. Erik forlater henne og flytter inn hos Siri, som har to døtre. 

Erik vil absolutt overta foreldreretten over Ronny og hun kjemper for å beholde sønnen hos seg. Erik kan lokke med mer og han har et godt utbygd nettverk av venner som begynner å tro på han, at hun ikke er en god nok mor for Ronny.

Barnevernet kommer stadig på besøk og hun føler seg forfulgt og de roter for å finne fakta om hva Erik forteller. Dette blir til en snøball som virkelig tar form og blir som det verste mareritt man kan tenke seg. Hun mister helt troen på seg selv og sine omgivelser, det blir bare verre og verre for henne. Hun gjør så godt hun kan, hun vill alt godt til sønnen, hun ordner til og med en hundevalp til Ronny. Historien kunne ha endt veldig annerledes hadde hun hatt et nettverk med venner til å stole på, men den ene hun hadde snudde henne også ryggen. 

Den ender ikke bra, men jeg satt med hjertet i halsen nesten fra første side og klarte ikke å legge den fra meg. Fortellingen er tøff å ta innover seg, tankevekkende og skremmende. Om folkesnakk, - bygdedyret og om de som ser på verden med litt andre øyner enn alle andre. Moren så fortvilet og oppskaket som man kan bli i gitte situasjoner og handler urasjonelt.

En utrolig bra bok! Hun skriver så bra!

    

Utgitt på Tiden Norsk Forlag 1995, 213 sider.

Bilde av Britt Karin Larsen og meg i Kunstbanken på åpningsdagen. Hyggelige ord på innsiden.

Honeyman, Gail "Eleanor Oliphant har det helt fint"

En tankevekker av en bok om omsorgssvikt og viljen til å klare seg selv.

Dette er en bok man lett kan si er en glad bok, men for en gripende og tankevekkende bok. Jeg lo, smilte og gråt med Eleanor når jeg fikk hennes harde historie, som hun skjøv under teppet og sa, jeg har det helt fint!

En forferdelig barndom med en litt forskrudd mor, brannen, tapet av søsteren og alle fosterhjemmene hun bodde i som ikke gav henne noe støtte eller forståelse.

Eleanor er snart tretti år og jobber på et designbyrå, i administrasjonen, på kontoret med fakturering. Der fikk hun jobb som 21åring og har det bra. Den dagen hun kom til jobbintervju hadde hun aldri trodd at jobben skulle bli hennes. Men, Bob, sjefen synes nok synd på Eleanor der hun satt med et blått øye, brukket arm og noen utslåtte tenner. Hun hadde papirer på sin universitetseksamen i klassiske studier men ingen erfaring.

Hun er en arbeidsom jente som er døds nøyaktig og pirker på det meste, for rett er rett og ingen slurv. Ingen på jobben ser henne, for hun er som en grå mus der hun utfører jobben sin i ensomhet. Hun snakker helst ikke med noen for hun vil ikke utlevere seg selv, og blir betraktet som naiv og merkelig av de andre på jobben.

Vi skjønner at hun har hatt en traumatisk barndom, med en mor som innprenter at henne i hele oppveksten bare negativt om seg selv, kan ikke noe og er ingenting.

Eleanor sier hun har kontakt med moren hver onsdag på telefon, hun er på en institusjon, sier hun. Hvem faren er får hun ikke vite.

Eleanor har vokst opp i ulike fosterhjem og har opplevd mye merkelig, beskyldninger som ikke stemmer med virkeligheten osv...Hun får oppfølging to ganger i året, som er helt overfladiske kontroller. Hun er ensom, men liker det for da er hun trygg. Rutiner er viktig for henne.

En dag avstandsforelsket hun seg i en musiker, det er drømmen om mannen! Hun kjøper seg datautstyr for å ha hjemme og bruker mye tid på å følge hans bevegelser på nettet. Han blir en besettelse og hun endrer stil.

En dag snakker hun med dataansvarlige Raymond på jobben og de går sammen ut av lokalet. De ser en mann falle om på gata, de ordner sykebil og før man vet ordet av det er de to inkludert i familien til Sammy og hans barn.

Det er en nye opplevelser for Eleanor, livet endres totalt for henne.... mer sier jeg ikke.

Så drikker hun seg fra sans og samling. Raymond oppsøker henne. Selvbedraget om en fremtid med en sanger jeg ikke kjente, hvorfor hadde jeg trodd at jeg kunne leve et normalt liv. Jeg trenger noen som kan hanskes med mamma! Hvordan skal man leve livet, ingen har lært meg det! Jeg trenger noen som kan ta vare på meg.....

Eleanor skjønner ikke selv at hun er psykisk ustabil og at hun trenger hjelp. Raymond overtaler henne. Han har valgt selv å ha en relasjon til meg, så han må bry seg om meg, mener Eleanor.

Raymond kommer på besøk, han har med en katt til henne. Så varm og god den er, den blir en fin trøst. Raymond hadde funnet katten i søppelkassa. Glenn, skal hun hete, sier Eleanor.

Maria Temple, psykologen, hun lignet på en apekatt med gull golf-sko, hun er negativ til henne i starten, men det snur seg og hun begynner å fortelle om livet sitt. Mamma er den eneste mammaen jeg har, men skyldfølelsen over hva som skjedde. Jeg skulle ha passet på Marianne, jeg sviktet henne sier hun gråtkvalt til psykologen.

Raymond er en gutt som liker henne, setter pris på og snakker pent til henne. De åpner seg for hverandre og er kompiser. Han gleder seg til hun kommer tilbake på jobb og det gjør Bob også. En positiv slutt, hvor hun leser avisutklippene på hva som egentlig skjedde i 1997.

Dette er en roman som er så godt skrevet at man klarer ikke å få Eleanor ut av hodet. Det er en psykisk forvandling den jenta gjennomgår i løpet av boka. Dette er absolutt en viktig bok.

En spark til hjelpeapparatet, andre medmennesker og samfunnet vi lever vi. 

Boka er humoristisk skrevet og tar for seg tematikken om at vi må bli bedre til å bry oss om hverandre, se mennesket bak sminke, klær og sosial status.

LES DEN, VELDIG BRA!

Utgitt på Aschehoug 2018, oversatt fra engelsk.

415 sider. lese eksemplar

Utgitt på lydbokforlaget 2018, lest av Elisabeth Vatn

12t 35 minutter, lytte eksemplar

Andre som har lest den Bjørnebok

Forsberg Terje "Aldri for seint å bli et lykkelig barn"

En solskinnshistorie fra en som har hatt en grusom barndom!

Terje Forsberg født 1950 var en sterk lydbok jeg hørte ferdig på årets siste dag. En uhyggelig fortelling om en forferdelig barndom. 
Han skriver bak på boka: " I min oppvekst svikta alle rundt meg. Jeg var som en katt som ingen eide. Min far var alkoholiker. Jeg ble mobbet på skolen og hadde ingen venner. Vi flytta mye, fikk lite mat og holdt på å fryse i hjel.

På barneskolen ble jeg erklært evneveik av en lærer. Det fulgte meg gjennom hele skolegangen. 20 år gammel var jeg et vrak, og kunne verken lese eller skrive. Men det skulle vise seg at læreren tok feil.»

Det er helt ufattelig hva denne mannen har opplevd, et lite innblikk:

Terje er nr. tre i barneflokken på fem. De levde under forhold som er ubegripelig. Faren kom på kant med alle arbeidsgivere, han var alkoholiker og pengene forsvant i fester og drikking. Da Terje var fem år hadde faren jobbet på Nesset prestegård, men faren mistet jobben og de måtte flytte til en kjeller. Broren min ble født, far var jordmor. Far slo og skulle drepe mor, voldtok henne og truet henne med kniv. femåringen Terje prøver å hjelpe moren, det endte med juling.

Da han var seks år var alle lykkelig for da skulle far jobbe på Svalbard, han dro. Kort tid etter måtte moren innlegges på sykehus, hun var så syk av å bo i en fuktig kjeller. Alle fem barna hadde ei seng, så de holdt varmen på den måten. Da kommer barnevernet på døra.

Syv år gammel flytter mor med sine fem barn hjem til foreldrene sine i Burfjord i Kvænangen kommune. De var samer, noe faren hatet og mobbet moren med, men han kom etter.

Så kommer noen år ute på Arnøya i Skjervøy kommune i Troms. Hvor de flytter inn i et hus, men måtte ut av det da husleia ikke ble betalt. Mor og de fem ungene flytter da inn i et sauefjøs og bodde der i to år. Moren levde på fattigkassa og de fikk servert fisk og poteter til mat hver dag som moren fisket og korte på primusen i fjøset. Faren så de knapt, han kom bare full innom og skjelte henne ut for at hun og barna bodde så kummerlig. 

Terje ble mobbet, steinet av noen gutter så han mistet ei fortann, og brakk den andre. Han ble innlagt på sykehuset i 10 dager pga av skadene i hodet. Noe han slet med i mange år. 

Hvorfor var det ingen som hjalp dem? Et så lite sted kunne da folk hjelpe hverandre skulle man tro? Bo i et sauefjøs uten strøm i to år med fem unger. Det er helt forferdelig å tenke på.

Far fikk seg jobb og de flyttet til Lærdalsøyri. Da betalte fattigkassa for billettene til mor og fem unger så de kom seg sørover med hurtigruta. Penger til mat fikk de ikke, så etter et par dager slapp de opp for mat. Kokken ombord så dette, så han gav de mat på resten av turen. Det glemmer han aldri...

Så onde kan ikke mennesker være, som læreren hans på Lærdalsøyri som erklærte gutten evneveik! Læreren lot han tegne og brydde seg ellers lite om han, fattig gutten Terje. Moren trodde på læreren. Læreren drev stor forskjellsbehandling på rike og fattig, om hvem du var og hvor du kom fra.

Far kjøpte vaskemaskin for å lage sats i. Kjeppen som hører til brukte mor til å gi meg juling med. Jeg begynte å drikke når jeg var 11år. Jeg plukket søppel på dynga, der fantes flasker som jeg kunne pante og annet jeg kunne plukke for å få noen penger.  

Av omsorg og kroppskontakt sier Terje: Da, jentene plukket ull fra genseren min, var det som en fryd. At noen tok på meg uten at det gjorde vondt. 

Familien flyttet og flyttet, Terje fikk seks års skolegang. Sarpsborg neste...dette ble ikke noe bedre.

Han ble bud hos en gullsmedforretning i Fredrikstad. Han kunne ikke lese og skrive, men var flink til å memorere, så det gikk bra, men det var sjøen som var målet hans. 15 år gammel dro han til sjøs og som 20 åring var han ferdig med det. Sjølivet ble ikke som jeg trodde og sommeren 1970 måtte han mønstret av. Jeg var evneveik, men kunne sloss å drikke. En dag sa noen at han var blitt som far sin, det var et sjokk.

Han "møtte" Jesus og ble kristen, slutte å drikke. Kom seg videre, kone, unger, på skole, artium, ex fil, svennebrev og mesterbrev som maler med egen bedrift. I 2001 søkte han om billighetserstatning for tapt barndom og fikk den innvilget i 2003. 

Nå jobber han i skoleverket. Dette er en sterk beretning og jeg er så lykkelig for at det finnes slike mennesker som han i skoleverket. Som ser elever og skjønner hva de sliter med, ser mennesket. Jeg vet så alt for godt hvordan noe kunnskap, kan man ikke lese seg til. Selv er jeg adoptivmor til tre og har den kunnskapen i min bagasje. Noe jeg ofte hadde bruk for i mitt liv som lærer i vg. skole hvor elever f.eks. hadde en merkelig oppførsel, ting skjedde, som andre lærere ikke skjønner og diskuterer opp og i mente.

Jeg vet at barnevern/hjelpeapparatet tror de kan, vet og forstår, men nei! Det gjør de ikke bestandig, man må ha opplevd enkelte ting for å forstå. Livet er ikke bare i kontortiden, men døgnet rundt for å fatte f.eks.: spiseproblematikk, adferd, løgner, hemmeligheter, savn, sorg, omsorgssvikt osv. 

Terje er derfor en stor ressurs som kan så mye om alkohol, -lite mat,- ensomhet, -mobbing osv. og er sikkert en mann som ser, problemer hos enkelte elever som sliter. Slike folk trenger skolen på alle alderstrinn.

Han har selv skrevet boka, den er skrevet i en litt religiøs stil, men det er greit.

Utkom i 2007, Lunde forlag

Lånt på biblioteket

Abulhawa Susan "Det blå mellom himmel og hav"

En vakker, rystende og troverdig historie om Gaza

Boka handler om palestinerne på Gaza og deres historie. Jeg vet egentlig veldig lite om dette, eller rettere sagt den er vanskelig å forstå, men her var det mye oppklarende stoff for meg som er svært lite politisk aktiv. Historien forteller om hva som skjedde i Palestina i 1948 og frem til nåtid. Den gang i 1948 da israelerne tok fra familien hjemstedet i Berit Daras. Vi hører om tre søsken som vokste opp da og deres liv frem til i dag. Det er en historie som er forferdelig trist og vond, men håpet og humoren er der.

Når Israelerne invaderer byen i 1948 rømmer foreldrene og barn. Men Miriam gjemmer seg i brønnen og vil ikke dra, søsteren  Nassin drar tilbake for å hente henne og det ender med at hun finner henne, men det gjør også de israelske soldatene som voldtar  Nassin og skyter Miriam som sier i dødskampen til sin søster" få en datter og kall henne Alvan". Miriam hadde mange spesielle evner, magiske som så glorie og farger i folk så ingen kunne lyve for henne, hun var omgitt av magi.
Nassin er akkurat gift og føder mange sønner, etterhvert 11 sønner og hun er deprimert over ikke å få en datter, men tilslutte kommer datteren som  barn nr 12. Vokser opp og...
Alvan gifter seg og abortere mange barn, så kommer Khaled til verden og mange år etter lillesøsteren Reth Shel(Rakel). Det er Kahled som har blitt sterkt skadet som delvis forteller historien.

Broren Mamdouh fikk sin kjære Jasmine og etterhvert flyttet de til USA. De fikk en sønn som skammet seg over sine palestinske forelder og gifter seg med en spansk pike. De får datteren Nur og faren hennes dør,moren  er ikke glad i Nur og her får vi historien om å være under det Amerikanske barnevernet. Ganske likt som det norske systemet, hvor lite fungerer for barnet, men at de voksene som jobber der er flotte mennesker og tar ansvar. Nur treffer barnevernets Sing som følger henne fra fosterhjem til fosterhjem og holder kontakten med henne som en mor, flott historie.
Nur er en sentral person i boka og hun reiser til Palestina etter at hun har utdannet seg til Psykolog og sett en film fra Gaza. Spor krysses og hun opplever mye......sier ikke mer om det.

Imponerende å høre om kvinnene sitt samhold i familien, deres skikker og forhold til hverandre, mens mennene sitter i fengsel, jobber i motstandsarbeid eller er døde. Kvinnen har et rett frem språk, hvor ingen ting legges imellom, hverken av seksuell eller beskrivende art.

En flott bok,- med lykkelige stunder, -vakker kjærlighet, -ond vold og fryktelige fakta opplysninger. Denne boka har skjerpet mitt forhold til folket på Gaza og jeg vil følge mere med dem.
Vi husker alle bombingen i 2014 hvor 2191palestinere ble drept.80 % var sivile, av de 527 barn. Israel mistet 71 soldater. Fra Epilogen
 

Abulhawa Susan er forfatter, menneskerettsaktivist, biolog og politisk kommentator. Hun debuterte med Morgen i Jenin som kom ut på norsk i 2011 og ble en strålende bestselger.(fra coveret)
Jeg trodde jeg hadde lest den, men det har jeg ikke gjort.

Fantastisk flott bok!
Lest av Ingrid Vollan, veldig bra i 8.32 min
Utkom på Lydbokforlaget  2015
Lånt på biblioteket.