En ny bok fra Britt Karin Larsen
En bok forlagene ikke ville gi ut, så hun har selv gitt den ut. Ganske så spesielt gjort av en forfatter som har fått masse priser og ble hedret av Hedmark forfatterforening seinest i fjor osv. Dette er en sann historie om Brit, fra Oppsal. Skrivejenta fra Solør, var 10 år eldre enn Brit og er forfatteren selv, som var gift med broren til Brit.
Kanskje denne boka ble litt for ærlig for forlagene?
Dette er en bok om rus, og rusproblematikk. Vi blir kjent med Brit som vokste opp som et av tre barn på Oppsal, en drabantby i Oslo. Hun hadde en far som var periodedranker, han var en hyggelig fin, snill mann når han var edru, men voldsom, oppfarende og vill når han var full, han var periodedranker.
Skrivejenta hadde
ordnet seg visum til Iran og hadde tenkt seg til Afghanistan i 1968. Det var
blitt det nye reisemålet for mange den gang. Øl og sprit var byttet ut med
hasj, en fredsommelig rus. På Kielferga traff hun en gutt med bil og en ledig
plass i bilen, de blir kjærester og dro til Jugoslavia. Denne unge mannen ble noen
år seinere mannen hennes, slik kom skrivejenta inn i familien på Oppsal.
Brit var 13 år, den mellomste av barna i familien, hennes eldrebror - sjåføren hadde vokst opp hos besteforeldrene i Elverum, fordi foreldrene hadde dårlig råd. Eldstebroren tok helt avstand fra farens drikking og ble avholdsmann.
Brit var en søt og
blid jente, på ungdomsskolen var det mye uro, mange av klassekameratene drev
med nasking, rusa seg osv. Brit og venninnene prøver både alkohol og annen rus,
Hun hadde hatet faren når han drakk, men hun synes selv å like å ruse seg.
Moren til Brit gikk alltid rundt og var stresset for neste fyllekule og
bekymringer over faren, så hun brukte mye nervestillende
preparater.
Sommeren 1971, rømmer Brit og en venninne til Geilo og videre til Bergen. De ble sendt hjem med sosialkontorets rekvisisjon, men Brit blir påspandert så mye av medreisende på toget at hun torde ikke dra hjem. Hun overnatter på Uteseksjonen i Oslo, de ringer foreldrene, som naturligvis ble sjokkert.
Brit ble etter hvert narkoman. En stygg historie om en god jente. Hun ble elsket av alle tantebarna sine og hun likte veldig godt å komme til broren og skrivejenta som hadde en sønn, som hun var super tante til. Brit sin store drøm var å bli sykepleier, det klarte hun dessverre ikke, men fikk ros for arbeidet hun var med i for Røde Kors og mobiliseringen av hiv-forebyggende arbeid blant stoffmisbrukere.
Dette er en sterk
historie, hvor vi også får vite litt om Britt Karin sin barndom og oppvekst i
Solør, hun traff f. eks ikke faren sin før hun var godt voksen.
Brit, døde i 1992 av en overdose. Familien hennes vendte henne aldri ryggen, men hjalp henne så godt de kunne. Kunne hun ha vært reddet?
Dette var en sterk bok, som stiller mange spørsmål om hvorfor noen doper seg og noen dukker under, det finnes nok ikke et entydig svar, men den får meg til å reflektere over problematikken. Hvordan kan vi hjelpe som medmenneske og hvordan ser vi på rus?
