Ferrante Elena, "Innafor margane, om gleda ved å lese og skrive"

 Elena Ferrante bekrefter her sin posisjon som en reflektert og litterær tenker!

Her forteller hun om oppvekst og de ulike skrivestiler. Man lærer som barn og skrive og hvordan det utvikler seg til den skolerte måten å skrive på. Hun veksler i bøkene sine mellom disse to kategoriene. Forklaringene om hva som ligger bak skrivingen av de ulike bøkene hun har skrevet, det er spennende å høre om. 

Hvordan hun skifter blikk som forfatter, og hvordan de ulike karakterene fremstår. Hennes utforskning av alle mulighetene innen de ulike sjanger, her hopper hun bevist ut og inn av dem hele tiden.  Man har alle mulighetene i oppbygningen av en roman og hun bruker romanformene om hverandre, bevist.  

Det er morsomt å høre om hvordan en bok som Elena Ferrante skriver utvikler seg. Hun tar oss med inn i tankene om hva en skriveprosess er og om sin skriveprosess av bøkene sine. Hvordan hennes forfatterskap har endret seg og utviklet seg. Hvilket blikk skal man velge? Sitt eget eller andres? 

Napolikvartetten om de to unge jentenes utvikling og valg, der hun skriver på en måte. I bøkene "Kvelande kjærlighet og Sviknedagar" er det det innestengte og hva som egentlig ligger bak fortellingene vi aldri får vite, som blir det åpne mysterium.

Jeg liker også hvordan hun filer på ord og lager stemninger på sin måte i kapitelet Akvamarin, der hun også ramser opp noen viktige triks hun bruker. Dialekter og bruk av dem er også et viktig virkemiddel for henne. 

Hva er en biografi?  Snakker mye om biografien og hvordan den kan tolkes f.eks. tar hun for seg boka om  Gertrud Stein skrevet av Toklas, venninnen hennes . Hun nevner flere forfattere som hun er inspirerte av som: Virginia Woolf, Samuell Beckett De unevnelige, (har jeg liggende, og vil rykke opp på min liste.) osv. Vi plukker hele tiden opp det beviste og det ubeviste vi har hørt og lest. Å skrive er å bruke alt det som er skrevet og opplevd, å omforme det til sitt, sier hun.  

Dette er en bok med så mye spennende tekst, om tanker, forteller teknikk og komposisjon. Denne må jeg skaffe meg, for å ha og skrible og understreke i. 

Veldig Bra!

Elena Ferrante er fremdeles et pseudonym og vi vet enda ikke hvem hun er, (men er det så farlig?). Dette foredraget "om å skrive" skulle egentlig holdes på en Umberto Eco- forelesningen, men avlyst på grunn av pandemien. Det ble lest opp av skuespilleren Manuela Mandrracchi i Teatro Arena del Sole, i Bologna, november 2021.   

Utgitt på Samlaget 2022, sider 102. Oversatt av Kristin Sørsdal, Essay om skriving

 

Invictus av Sunniva Lye Axelsen

 

En absurd roman om utenforskapet ved å bli plassert på et sted, i et samfunn i forfall. 

Hugo Nørve bor i et hus man kaller Slottet og han fungerer som en vaktmester. Det er ikke noe slott, men et 12 etasjes boligblokk, med alle de sosiale aspekt, man kan tenke seg, fordelt oppover i blokken. De gamle og senile i de nederst, så noen etasjer med de narkomane før de alkoholiserte, eller voldelige bor øverst. Hugo skjønner egentlig ikke hvordan han har havnet der og mener han ikke hører hjemme blant de andre beboerne, men han vil holde orden. 

Det er et makabert hus han synes han har havnet i, og jobben hans der er håpløs. Alt for mange å ta hånd om og rydde opp etter. Vi blir kjent med noen av beboerne og jobben hans. F.eks.: Huga skal se om Blekkspruten, det er noen dager siden han så han og der ligger han død i leiligheten, syltynn. Alle de narkomane som bare doper seg, fellesarealene som flyter og diverse kjærlighetshistorier og sjalusi som er blokka. 

De følger veldig godt med på tv programmet som heter Innsjekk, der Helena flytter inn blant beboere. Så hele Norge kan se hvordan folk har det på ulike institusjoner, i fengsel osv. Huga blir kontaktet og spurt om de kan komme og lage en reportasje på slottet. Da ser Hugo sin mulighet til å vise folk, hvor feilplassert han er og hvor urett livet hans ble og hvor ille det er. Men han vil prøve å gjøre det beste ut av det og setter folk i sving til å male, vaske, rydde osv.

Hugo, som kontaktpersonen til Helena skal ordet alt, han sørget at alle har det godt. Samtidig undrer han seg over hva har jeg igjen for dette og ser inn i sin egen leilighet, som ser helt for jævelig ut. Går til Ellen og søker trøst, da han gjerne vil låne støvsugeres hennes, han tar en av pillene som hun tilbyr. 

Han er frustrert over alt han må ordne, dette drittstedet, noen har stjålet tørketrommelen, et jævelig sted?

Så kommer filmteamet og ingenting skjer som han har tenkt seg, kameramannen som ikke sier hei en gang. Helena, hun er så liten, stemmer ikke med hvordan han har dannet et bilde av henne. Hun sier at Hugo har litt av en jobb med å styre Slottet, han går rundt og viser henne. Hun kommenterer at stolene er fast skrudd til gulvet. Ja, felles rommet er for alkoholikere, og de slenger ting rundt seg om det ikke sitter fast, eller stjeler det, svarer han. Helena ser på han, og Hugo føler seg stolt, så han viser det straighte, rene rommet sitt, Helena er imponert.  

De får noen vinflasker, og hygger seg. De blir full og forteller mange historier, det er dette som kommer fram på tv. Også gjør Hugo noe ekstremt dumt. Det ender dårlig, med blåmerkene og leppa som Helena fikk av den selvoppnevnte vaktmesteren. Hugo føler at alt skjer bak hans rygg og alle vet alt utenom han. Til og med de gamle på aldersseksjonen har fått med seg det meste. 

Sentrum ligger under vann og denne boka har naturligvis et spark i siden til tv-programmene Innsjekk, men også til et erodert samfunn som har oppstått, hvor ingenting fungerer mer. Brygningene har begynt å falle sammen nede i byen, men her oppe har vi det ok. Ingen hilser på meg mer, og vil ikke ha noe med Edvin å gjøre!

En morsom og litt surrealistisk roman, men samtidig vet man jo at enkelte mennesker opplever å bli plassert på steder som de ikke skjønner, hvorfor har jeg havnet her? Hugo var nok ikke av den skarpeste, men svært spesielle og enfoldig. 

Jeg hørte boka som lydbok i bil, til og fra Sarpsborg og synes den over dramatiserte litt for mye på alle plan på en gang. Ja, vi er inne hodet til Hugo, men samtidig ble vi ikke godt nok kjent med han. Hugo ble litt for flytende som person for meg. Men, det var kanskje meningen? Absolutt mange morsomme scener jeg humret til

Lydbok fra BookBites, spilletid 5 timer, 39 min.   

Tine og Anita har også omtalt denne boka, les gjerne hva de synes!