En skikkelig spennende eventyrbok!
Siden jeg jobber med tematikken Astrid
Lindgren er Brødrene Løvehjerte en bok jeg måtte repetere. Særlig etter at
Astrid skrev i biografien at hun strevet så med slutten på den boka.
Karl og Jonatan Løve bor sammen
med moren sin som er sydame. Far dro når Karl var to år og ingen har sett han
etter det. Karl er mye syk og ligger i sengen sin på kjøkkenet, hvor også
storebror Jonatan sover i sin seng. De ligger og snakker sammen om kveldene,
mens mor er på stua der hun syr og sover.
Karl har hørt at de snakker om at han kommer til å dø, om
kvelden spør han Jonatan og han sier at han har hørt det, men vi skal alle til
Nangijala og da møtes vi igjen, så det er ikke så farlig, sier Jonatan.
En dag guttene alene hjemme og
Jonatan må redde seg selv og broren ut av det brennende huset, Jonatan dør.
Karl dør også etter en lang periode med savn.
Jonatan gjenforenes med Karl
eller Kavring som han kaller lillebroren i landet Nangijala, der det enda er
leirbålets og eventyrets tid som hersker. De møtes i Ryttergården i Nagijala. Derfra
går de til Kirsebærdalen, et vakkert sted. Til huset deres med navneskiltet
"Brødrene Løvehjerte". (Et navn lærerinnen til Jonathan kalte han
etter hans heltemot, som reddet Karl)
De har mer enn bare et hus, hver sin hest og tre kaniner har de også. Nå skal de leve det lykkelige liv. Karl føler seg
helt normal, kroppen fungerer som alle andres, han kan ri, svømme og løpe som
alle andre. Det er lykke og herlig.
Dødsriket Nangijala har to
grønne daler, med stor idyll i den ene dalen, Kirsebærdalen i motsetning
til den sorte tunge Klungerdalen, der menneskene lider nød under Tengil som er
en tyrann, ingen slipper ut av Klungerdalen har de først kommet dit. Det finnes
altså ondskap i dette paradiset?
Nesten alle hendelsene i boka bygger
på to kontraster. Jonatan er sterk, vakker og flink, mens Karl- Kavring er/har
vært en litt redd gutt, pysete gutt og med skeive bein.
I Nangijala har de blitt
likemenn og blir betraktet kun som brødre.
De tar opp striden mot den onde
ridderen Tengil og dragen Katla, en slags drømmeverden. Etter at
Jonathan dro til Klungerdalen på et oppdrag dit og ikke kommer hjem drar Karl
etter.
Lang spennende historie om hans ferd. Hvem var forræderen, var det
Josi som fikk Katlamerket, eller er det Hubert.... spennende!
100 mann leter etter Jonatan,
og vi er i eventyrverden så Karl finner broren hos (liksom) bestefar Mathis, i
Klungerdalen. Ha er en snill mann, en hjelper på vegen.
For å komme seg ut må de må de
kjempe med Tengil som har Katla, dragen som kaster farlige flammer, da blir
Jonathan skadet og de tar begge skrittet ut i den nye verden.
Boka avsluttes med "Å,
Nangilima! Ja, Jonatan, jeg ser lyset!"
Der avsluttes boka om de modige
Brødrene Løvehjerte.
Astrid Lindgren har her skrevet
en bok i en skikkelig eventyrverden og oppdiktet skummelt landskap, som er
fjern fra oss, men hele fortellingen er innenfor en sterk fortellertradisjon
som vi kjenner.
Hun bruker ulike kjente
begreper man kan kalle oppdragelse, om hvor viktig samhold, vennskap, angsten
for å bli alene eller angsten om å bli forlatt hos barn og unge er sentrale momenter.
Astrid Lindgren skrev mye i sin
biografi om hvor vanskelig hun synes avslutningen på boka var, hun skrev den om
igjen og om igjen mange ganger. Jeg synes den ble veldig bra og jeg husker
barna mine skjønte hva hun mente, de elsket filmen som kom etterhvert.
Det ble en del kritiske røster
rundt denne boka og særlig rettet mot slutten, det ignorerte Astrid i avisene og sa den
var bra!
Veldig bra og glad jeg fikk lest den på nytt!
Bok er min bokklubb-bok fra
1997, 171 sider
Boka utkom i 1973, på norsk
1974
Jeg fant halvveis i min lesning
lydboka, lest av Svein Tindberg.
Han leste den fantastisk bra. på Storytel 5t 39 min.
