onsdag 8. mars 2017

Vahr Ellen "Gaven"


Romanen om den kjent helbredersken og signekonen, Anne Brannfjell sin historie.

Boka handler om Anne fra Vardal, et sogn som nå ligger under Gjøvik.
Vi følger hennes liv fra fattige husmanns kår til å bli den kjente Anne Brannfjell (1815-1905). Hun regnes som en av våre mest kjente kloke koner, signekjerringer, helbrederske og folkemedisiner. Denne boka er skrevet av hennes tipp tipp oldemor Ellen Vahr og forteller om Annes liv som ung kvinne og frem til den hun ble. Livet fra fattigdom og om krenkelser, sult, svik, barnefødsler, alenemor, kjærligheten og til at hun forstod og begynte å bruke sin gave.

Boka starter meg at Anne som er født 1815, har blitt 15 år og bor på en husmannsplass Sevald under Gården Mustad. Hun har blitt spurt av fru Mustad om hun kan stå til tjeneste hos dem i et juleselskap. Det er isende kaldt og langt å gå i kulden. Vi blir kjent med familien hennes og høre om fattigdommen. Flott skildret av hvordan livet på begynnelsen av 1800 tallet, med skremmende sannheter om den fattigslige maten de spiste, arbeidet, plikter og hvor dårlig klær de hadde. Anne vet at hun er annerledes, men skjemmes over det og skjuler det for all.

Anne opplevde en gang og falle og slå seg da hun var på veg hjem med vasken til Fru Mustad. Hun mistet vasken på marka og blødde. Plutselig hadde Elsby, den kloke kona fra Biri stått foran henne. Hun var og plukket sine urter og blomster for helbredelse. Elsby renset såret med groblader og skylte tøyet for unge Anne. Denne historien glemte Anne aldri og minnes dette og vill få Elsby til å komme og se på naboens fot som var skadet, han lå i senga og svevde mellom liv og død. Tidligere hadde hun bedt fru Mustad om hjelp, men å be Elsby var som å tilkalle fanden selv. Dersom hun gjorde det skulle hun lage problemer for Anne, men Anne trosset fru Mustad og dro til Biri og Elsby ble med og helet Jons far sitt bein og søsteren Kirstine på 2år som også var syk. Dette ble inngangen til at Anne skjønte hun hadde gaven med å helbrede og se sykdom.

Midtsommeraften 1840 skal den 25år gamle Anne på dans, men møter Elsby. De plukker urter og røtter og Anne blir med og sanker. De treffes flere ganger for og sanker sammen og Alle lærer. Elsby sier det direkte til Anne at hun kan se, "du har gaven som kan helbrede". Anne lærer mye av henne. Høsten 1840 ble en flott varm høst slik sommeren hadde vært. Alle fikk inn i hus det som trengtes av korn, bær, røtter osv. 

Jon svermet for Anne, men ville ha en husmannsplass med jord før han fridde. Anne får nesten sjokk da Fru Mustad kommer med et brev om at Anne kan få jobb i Christiania, hos Andrea og Herman Øyset. Det er Andrea som har truffet Anne på Mustad og vil gjerne ha henne som tjenestejente. Dette blir et vanskelig valg for Anne, skal hun velge Christiania eller lære mer an Elsby.....

Det var et sjokk for Anne å komme til Christiania i feb 1841, skitten snø, vond lukt og mange folk. Hun liker Andrea og blir godt tatt i mot i den storslagne leiligheten. I Christiania er det enda større forskjell på fattige og rike, når de til og med må ha hver sin trapp, tenker hun.
   .
Andrea ble etterhvert svært syk og mannen Herman som var gullsmed var mest opptatt av å lage arvefyrstekronen og arbeidet sitt.

 


Arvefyrstekronen (tronarvingens krone) er den eneste av regaliene som er laget i Norge. Den ble laget i 1846, tiltenkt Kronprins Carl (senere Kong Carl IV) i forbindelse med den planlagte kroningen av hans foreldre, Kong Oscar I og Dronning Josefine. Under kroningen av Kong Carl Johan, hadde man lånt den svenske arvefyrstekronen til kronprinsen. Nå skulle Norge få sin egen arvefyrstekrone. Jeg måtte ha med denne, fordi jeg har jobbet så mye med kroner selv, noen ser du her: https://ingunkleppan.blogspot.no/p/hodesmykker.html







Herman og Anne falt for hverandre og en dag oppdaget hun graviditeten, det tok sin tid før hun fortalt det til Herman. Han taklet det ikke slik hun forventet, Herman fikk henne flyttet til en fru Engerland og Anne måtte forlate jobben som tjenestejente. Hun hadde likt seg godt hos Andrea og liket ikke måten Herman taklet situasjonen på. Anne hadde fått et godt forhold til noen av de andre tjenestejentene og krevde at Hanne skulle ha jobben etter henne, eller hun ville bli hos Andrea.

Anne føder sønnen Christian og hun står plutselig på bar bakke. En jente med et barn på armen har ikke så mange muligheter i Christiania, men så finner hun ut at hun kan......sier ikke mer om det.
Hun jobber hos Beret, trollkjerringa på Kampen og lærere mye. Lykken kommer og lykken går. Jon som hun hadde lovet å møte i oktober  forkludres.... mye skjer. Noe er dikting og annet sant. Det står bak i etterordet hva som er diktet opp.

Sommeren 1848 treffer Anne en ung mann med navn Kristen Evensen og gifter seg med han. Hans eiendom lå under Brannfjell, Ekeberg og Krister eide husmann plassen Ekerberglien der hun og guttene finner seg godt til rette. Familien vokste og Anne sitt ry som helbreder like så. Anne ble 90 år gammel og døde i 1905.
Anne var som Snåsamannen en dame som ikke tok seg betalt.

Jeg likte boka veldig godt, lettlest og spennende fortalt. 
Omslaget synes jeg ikke stemte helt med historien, litt for glansbildeartig i henhold til historien. Det viste lite om tematikken i boka, det var først etter og lest andre blogger at den boka fanget min interesse. Det angrer jeg ikke på for dette er virkelig en fin bok.

Spennende og høre om Anne sin kunnskap om de ulike sykdommer og hva som lindret og hvorfor. 
Hun ble Norges mest kjente kloke kone og fikk tilnavnet "Signekonenes dronning".

En bok jeg absolutt anbefaler!
 
Ønsker du å se et lite innlegg fra Østlandssendingen med intervju av Dag Jarøy, ang skulpturen som skulle avdukes av Anne Brannfjell på Ekeberg Skole.  
Les mer om skulpturen som Kirsten Kokkin laget og det som sto i Nordstrand blad i den forbindelsen.
Andre som har lest denne er:  Tine, Artemisias verden, Åshild med bok,,,


Utkom på  Aschehoug,
høsten 2016
Sider 393 ink etterord.
Leseeksemplar

tirsdag 7. mars 2017

Peniscola, en middelalderby ved kysten, del 3


En liten biltur til Middelalderbyen Peniscola, ved havet


Marked, da må damene ta en titt.
Jeg fant naturligvis noe fine steiner og de det samme gjorde de to andre

Alltid like moro å gå på marked, hvor de selger alt fra gamle klær,frukt, frø, sko, honning og blomster.
Vi måtte inn om bilen med innkjøpene før vi gikk videre bak murene i gamle byen.


En fascinerende gammel mur rundt hele den gamle bydelen.



Fantastisk flott,vi var nesten alene i gatene.
Det er mange fastboende her, men ikke turistsesong enda. 


Jeg falt helt for de vakre stål benkene som var innenfor borgveggene

Herlig å sitte i februarsola


Skjellhuset var fantastisk, hele huset dekket med skjell. Meget spesielt og vakkert!


En levende by, med mange fastboende mennesker som bor bak disse murene den dag i dag, det er flott! Om sommeren er byen overfylt av turister, så februar-mars er fin tid å være turist på.


Et par som venter på varmere dager i vannet


Her tror jeg du kurtiserer feil fugl, eller skal du ta maten den har?

Vi fant oss en fiskerestaurant på brygga og spiste sjømat og koste oss i sola.  


Mange gamle fiskere som møttes på brygga for fellesskapet, kaffekoppen og noen så på livet


En typisk fiskerby hvor båtene kom inn hele tiden med fisk

Pusen var på vakt der også og snuste etter godsaker


Mange flott hus og dekorasjoner av husene inne i gamlebyen.


Del 3: Peniscola. Middelalderby ved kysten
Del 4: Morella. Middelalderby inne i landet.

mandag 6. mars 2017

VM klær i svart, nei få frem fargene!


Jeg satt og så på premieutdelingen på VM og ergret meg over de svarte store gammeldagse og triste jakkene utøverne stod med på seierspallen. I går var jeg og mannen ut og gikk tur. Jeg måtte ta et bilde av han for å vise hvor mye mer kult det er med litt farger. Det som var morsom var at Tove med Bloggen Fargene forteller har reagert på de jakkene uten at jeg har fått det med meg.
Klikk og les linken over

 I går var det skikkelig surt, vind og trist, men det er alltid farger i naturen, så hvorfor svarte klær?

Litt komisk men novemberkaktusen min på hytta blomstret igjen i går.
Svart er fint som bakgrunn, men ikke forgrunn!


onsdag 1. mars 2017

Alcossebre, Spania del 2



Vinterferie i Norge, men er det badetemperatur i Alcossebre?
Denne mannen i netto syns det var litt kaldt enda, men han koste seg i sola.(Til politiet kom)

Fantastisk flotte strender

Skarvene koste seg i sola og det gjorde vi også. Det var turen opp til Hermita Santa  Lucia vi skulle 

Hermita Santa  Lucia er et ikonisk sted fra 1100tallet. Det er arkeologiske utgravinger som går tilbake til ca. 4000 år siden rundt og på nedsiden av dette byggverket. Det er også funnet vegger og rester av tårn som stammer fra islamsk tid, eldre en kirken. Kirken ligger praktfullt på toppen og har nok vært en borg fra skikkelig gamle dager, et forsvarsverk. På klare dager ser man helt til Mallorca, men det fikk vi ikke gjort denne dagen pga dis.

Prangende vakker inngangsdør, med Ingema og Ragnhild. Utsikten nedover i dalen var også flott.

Et skikkelig frodig landskap, vi er i Valencia fylke. Jordbruk av alle slag så langt øyet rekker.

Man ser disen som ligger over havet. Et fantastisk flott sted hvor mange mennesker kom, noen gående og andre i bil med hele familien på søndagstur.


Det blomstret over alt med mandeltrær og andre ting som var langs veg, der vi kjørte omkring.


Der kunne jeg tenkt meg å bo, det hadde vært fantastisk!

 Litt spesielt at både blomstrene og mandlene er på samme tre, da er nok ikke mandlene plukket.

Andre frukter som ikke er plukket og en stolt fugl i vannkanten

 Vårt første lunch måltid var dagens rett med 6 ulike retter med artiskokk.
Det var ulikt tilbehør fra de tre forrettene, mellomrett, hovedrett og dessert. 
Fantastisk!

 
Vi kom oss hjem til leiligheten og rødvin i solnedgang.

Del 3, fra middelalderbyen Peniscola.........kommer


Del 2: Alcassebre, der vi bodde
Del 3: Peniscola. Middelalderby ved kysten
Del 4: Morella. Middelalderby inne i landet.

mandag 27. februar 2017

Mühleisen Wencke " All gjeldende fornuft"

                                                     
En brev roman om livet hun har levd og hva nå, videre ......

Dette er en roman i brevform, hvor Wencke Mühleisen har skrevet til sin mann, en venn og venninne som hun savner der hun sitter og tenker over livet sitt. Hun bor delvis i Stavanger med en pendlertilværelse som professor ved Universitet i Stavanger, borte fra mannen som bor i Oslo. Hun reflekterer over det livet hun har levd, hva som har endret seg og kanskje kunne mye vært gjort annerledes....

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen:"Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" Den boka var fantastisk og den burde man kanskje lese for å skjønne mer av hvem  Wencke Mühleisen er som menneske og hva som har preget mesteparten av hennes liv. 



Brevene er skrevet over en periode på litt over et år frem til mars 2014.  De har blitt skrevet i Stavanger og fra Italia dit hun dro for en fri-periode, da alt ble litt turbulent for henne. Flotte scener fra livet der: savnet, ensomheten, den ønskede forandringen, pusen hun blir glad i osv...

Brevene til mannen er preget av kjærlighet til han, tviler hun litt av og til på hva den kjærligheten er?  Dette er en vakker og spesiell kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv.
Hun sliter med å finne seg til rette i Stavanger, tilpasse seg, en desperasjonen og ønske om endringer i livet. Etter et opphold i Oslo, kommer hun tilbake til hybelen og kontoret sitt.

Sølvgranen utenfor kontoret er vekk, hun ser rett inn i et annet vindu. Sølvgranen som skjermet. Hun kunne drømme seg vekk ved å se på den i vinden og den fanget lyset og stemninger i henne. Nå er den vekk!

En dag skulle hun på et radio-intervju og får ikke til å snakke, jeg som har vært en snakkemaskin hele livet, sier hun.

Hva skjer i kroppen min, jeg har blitt eldre! Det må jeg legge fra meg og betrakter seg selv på en humoristisk måte, men føler seg ørkesløs og gammel over bunker med oppgaver som skal rettes. Hun søker om permisjon og drar til Italia for å skrive og lese.

Hun ser tilbake på livet sitt og reflekterer over så idealistisk og lykkelig hun var 1985 da de hadde brutt med AAO-kollektivet, etter nesten 10 år og flyttet inn i et bofellesskap i Oslo.

Etter bruddet hvor vi ville være som alle andre, med egen leilighet.  
Så kom hverdagen, slithetens tid, hvor vi følte oss ensomme. Vi var ti år forsinket med livsfasene, og vi skulle gjøre alt samtidig; være foreldre, ha familie, utdanne oss, forsørge oss, være sosiale og kulturelle.  Vi skulle hastet fra barnehage, skole, lekser til mareritt og drømmer...

Hun er lykkelig for å ha et fast holdepunkt i livet i mannen og hjemmet sitt i Oslo. Hvor mye han betyr for henne og hvor glad hun er i han og at de er to enda er sammen. De har opplevd mye sammen, de var i AAO kollektivet.  Det dukker også opp et møte fra den gang i brevene. Friheten hun fant på hytta, ute i båt og på sykkel på Jæren. 


Da hun kommer tilbake fra sitt Italia opphold og sitter på universitetet i Stavanger og føler seg fanget, innesperret. Alt er ved det samme. Ingen ting er likt. Hvorfor kom jeg hit og har vært her i sju år? 

Hjemme hvor barna har flyttet ut og vi har blitt de aldrene. Vi viste at de ville flytte ut en dag, men alle årene, vi var familie, nå er det tosomheten ....

Slitet hun hadde med moren på slutten av hennes liv. Hun har skrevet en bok om dette som kom ut i 2010.  Den boka gleder jeg meg til å få fra biblioteket, "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" 


Denne boka har vært vanskelig å skrive noe om, jeg har følt den så nær ikke fordi jeg har levd et slikt liv hun har gjort, med refleksjonen hun gjør seg. Jeg satt med tårefulle øyner og leste om hennes refleksjoner som var så like mine, tøft og ærlig flott!

En fantastisk bok for meg, en moden kvinne som jeg har blitt....


Wencke Mühleisen ble 62 år i 2014, når disse brevene ble skrevet. 

Jeg er akkurat i samme situasjon som henne angående jobb, om jeg skal slutte og alle tankene om å gå av med AFP. Mange av de samme tankene om jobb, livet og lei det hele og ønsker forandring. Hun får virkelig satt ord på dette.

Wencke sier opp stillingen sin i boka og faktisk slutter jeg når skoleåret er over. Det har vært en prosess jeg trodde skulle være enkel, men den var vanskelig. Mine papirer er levert og jeg jobber ut skoleåret på videregående skole, hvor jeg har jobbet i mange år. Nå har jeg barna til tidligere elever, så da får det være nok.....



TAKK FOR EN FANTASTISK BOK, nydelig skrevet som traff meg midt i hjertet!


Boka er utgitt på Gyldendal,  Lese- eksemplar  
Utkom 2017
160 sider

Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .

Andre som har lest boka er Tine

lørdag 25. februar 2017

Næss Christopher Jan "En familie om høsten"





Når tilliten brister i en liten familie på tre......

Far Henrik, mor Tonje og deres datter Pernille på 17år, drar på høstferie til Rødehavet. Deres mål er både for å feier moren 40 års dag og være sammen som familie. Planen er å slappe av, være sammen og dykke etter koraller og fisker, men det ligger noe murrer i alle tre, hva er nå det?

Det er en familie som sliter og er i ferd med å splittes. Henrik prøver så godt han kan og være hyggelig, legge til rette for å få det hyggelig, mens Pernille er litt avvisende og tilbakeholdene oven for foreldrene,  hun skjønner at noe har skjedd eller er i endring.

De har ikke tillit til hverandre og dette senser Pernille. Hun treffer en del ungdommer ved bassenget og de er som ungdommer flest og vil prøve å utfordre seg selv og foreldrene. Hun drikker alkohol og kommer ikke hjem til avtalt tid. Spesielt er far redd eller irritert på henne fordi hun har blitt kjent med den innfødt kelner Rafael, som snakker flytende norsk fordi han har vært og jobbet i Norge.
Det går litt trengt i 1.ste del av boka.

Del to løfter boka litt, for her begynner det å skje litt mer. Det blir faktisk veldig, så turbulent for noen og enhver og spenningen øker......
Vi blir nærmere kjent med familien og familieforholdet.Tonje og Henrik kommer fra to svært ulike familier. Mor fra det akademiske og far fra bondeslekten, noe som har ligget og skurret i hele ekteskapet.
Far, Henrik er lærer og har har tar seg mest av Pernille i oppvekst, mens mor har hatt en krevende jobb som er det viktige for henne, så familien går litt på tå for henne. Innerst inne er mor egentlig sjalu på far- datterforholdet. Derfor blir dette en ekstra stor belastning for familien når ting skjer.
Det skjer mange ting på hjemmefronten og det blir store endringer for Pernille som sliter med noe annet.....dette røper jeg ikke for mye om.

Ikke noen høydare innen sjangeren, men spennende nok som ungdomsbok.
Det har vært litt for mange bøker om samlivskrise i det siste og her faller denne litt igjennom, synes jeg.


Utgitt på Gyldendal,   Lese-eksemplar
Utgitt 2017                    
176 sider

torsdag 23. februar 2017

En liten kort Spania hilsen



Jeg er på tur til Spania, med mine venner (Ingema og Ragnhild) fra Kunstnergruppa Taiga. Vi er så fornøyd med hvordan utstillingen vår på Norsk Skogmuseum ble, den sto oppe fra 15okt -15jan. Dette feirer vi nå med en tur ned til Ragnhild sin leilighet i Alkossebre, det er ca to timer sør for Barcelona. Her nyter vi deilige sommerdager og blomstring.


Vi reiste fra vinter og kulde, bilde fra Gardermoen


Her sitter Ingema og Ragnhild og tar en siste kaffe i hjemlandet.


Vi leide bil og dro fra Barcelona og kjørte ca to timer sør over, mot fantastiske farger og blomstring.
Bildet er tatt i fart


Utsikten fra terrassen!


Neste innlegg blir fra toppen, Hermita Santa  Lucia........