Marit Eikemo " Vi er brødrene Eikemo"

En sjarmerende familie fortelling, om fem gutter som vokste opp på1940-50 tallet.

Eikemo familien vokste opp i Sauda, der faren jobbet på smelteverket.  De var fem gutter som vokste opp i det store huset i tre etasjer som faren deres bygde i 1947. Faren falt ned fra Pakk-hustaket i 1951 og døde, da ble den eldste sønnen Per Eikemo husets herre bare 14 år gammel. Det var et hardt slag for moren Ragnhild som ikke klarte å ta seg av de fem viltre guttene alene. Det hjalp ikke at Per allerede som 17 åring hadde steget i gradene og fått kontorjobb og dress. Det var etterkrigstid og harde tider. Per hadde ikke bare arvet ansvar for huset, men brødrene og mora også. 

Forfatteren Marit er datteren til Per, som fremdeles bor i huset. Han har blitt mange og åtti år. Han har løpt 35 maratoner og hatt tre hjerteoperasjoner, men gir ikke opp.

Historiene kommer som morsomme små fortellinger om hvem de var og hvordan det gikk dem i livet. De fem gutten var Per, Martin, Reidar, Kåre og Einar Eikemo. De levde ganske ulike liv, og ingenting kom på sølvbrett til dem, de var noen viltre menn med masse pågangsmot og stå på vilje. 

Martin dro til USA og klarte å lage alt mulig, en handy-mann, men flyttet etter noen år tilbake til Norge. Han laget f.eks.: en bil og en båt. 

Reidar ble født under krigen, de hadde ikke mye penger til mat, og Reidar fikk hjelp og bodde en tid i Sverige som liten, ble foret opp. Han ble en skogens mann, historisk interessert han seg i alt gammel av hus og historier, og elsket Hardangervidda.  

Kåre, som vant mange maratonløp over brødrene sine, som skilte seg å flyttet hjem til mora, osv

Einar var bare 4 år når faren døde, han. Han giftet seg for tredje gang, med Maj som bare sovnet inn kort tid etter, og han ble alene igjen... 

En fargerik bok om de fem guttene som drev med maraton løping (42km) og fikk sett seg rundt i ferden, før det var vanlig å dra på turer til utlandet. De hadde de underligste måtene å trene på, noe utradisjonelt som jeg ikke har tenkt på før.  

Jeg likte boka godt og sier mye om familiesamhold og sterke båndene de hadde til hverandre, og slekta. Et familieforhold jeg husker og vokste opp med, folk kom innom og noen ganger slektninger jeg aldri hadde hørt om før.  Et tankekors: Hvem stopper opp nå til dags når man er på tur et sted? Oy, se der bor en tante og der ei kusine, men stopper mann? Nei, nå til dags uten at man blir invitert eller har gitt beskjed god tid på forhånd. Vi kjører bare forbi og sier vi får ringe neste gang og si vi skal forbi, men blir det noen stopp neste gang, Nei! Man stopper heller på en bensinstasjon og tar en kaffe, og kjører videre. Hvorfor har vi det så travelt?

Boka er en hyllest til tiden som har vært, fortalt på en nøktern og fin måte uten å gå alt for langt inn i hver enkelt person. Det ble kanskje litt mange navn etter hvert, men slik blir det jo etter fem menn hvor flere skilte seg og noen fikk flere kull med unger. Veldig underholdene, og fint fortalt historisk, samtidig som den skildrer tidsbildet fra arbeider-stedet og livet i Sauda godt. Som en film man kan se for seg, fra etterkrigstiden og fram til i dag, hvordan folk og familier har endret seg.     

Lydbok fra Book bites, 7t 42 min, lest av Silje Breivik, veldig bra.  

Edvard Hoem "Husjomfru"

Yngstedatteren til felemakeren, Julie og hennes liv.  

Vi blir kjent med yngste datteren til felemaker Lars Olsen Hoem, i Kristiansund. Julie Elisabeth var bare 11år gammel når moren døde. Julie hadde et spesielt godt forhold til faren sin og var opptatt av å hjelpe han til han døde i 1852. Hennes gode venninne Stella hadde giftet seg med Lars, og flyttet til Bergen. Hun hadde lovet Stella å komme og jobb i deres hus som "Enepige" etter at faren dør. Hun tar 18 år gammel dampbåten "Princ Gustav" til Bergen.

Juli sitt liv vet man egentlig lite om, hun bodde på og døde på Nordnes Gamlehjem, 75 år gammel i 1911. Hun hadde oppgitt at hun ikke hadde noen slektninger eller etterlate. Hm - hun hadde jo seks søstre som hadde barn, hvorfor var hun så alene i verden. Man pleide å holde kontakten via brev på den tiden, i alle fall med søsknene sine.

Stella fikk barn, ei jente kom til verden. Stella endrer seg totalt og det samme gjør vennskapet. Klaus kommer og han vil ha henne, men nei. Han skal dra til sjøs og det skal gå mange år før hun treffer igjen han. Bybrannen i Bergen endrer mye i Julies liv. Hun har blitt 20 år og hvor skal hun gjøre av seg....

Julie jobbet flere steder, i Bergen. Det har gått ni år og forfatteren vet ikke hva Julie har gjort i disse årene, så det er bare diktning. Tilfeldighetene gjorde at hun kom i kontakt med enkefru Kroepelin, som drev vinhus, der ble hun Husjomfru og lærte seg mye om vin osv. Før hun søkte seg jobb hos Bucher, som Husjomfru. 

Rasmus var en som likte Julie godt, han ville ha henne med på konsert, men hun takket nei. Fru Bucher ble syk så Bucher ville ha henne med på konserten. De skulle høre på Ole Bull og andre kjente kunstnere, hun fikk lånt en grønn vakker kjole, og Bucher presentert Julie som felemakerens datter. Så begynte en ny tid hos fam. Thesen i 1867. Hos Johan og Ulrikke, hvor Ulrikke ville være husfrue selv. 

Julie ble hos Thesen i 9 år, før hun hun ble med ekteparet Tøsdal til Amerika, i 1876. Med båt til Glasgow og videre til New York, før de kom fram til Silver Lake, i Iowa. Der Tøsdal skulle være prest. Amerika, de så endeløse åkere og et helt annet landskap enn det de var vant til. Magdalene Tøsdal var 30 år og Julie var 41 år når de kom til Amerika. Julie ble der i 5år og lærte mye om et annet land, og fikk et spesielt forhold til lille Aksel.

Hun kom tilbake til Bergen og ble husfrue i Peder Jebsens hjem. Julie var belærende ovenfor Peder, en gang og fikk sparken. Hun hadde heldigvis en venninne Caroline og de kokkelerte i sammen i mange år, på ulike steder og av ulik art utsalgssteder og med mye ulike kunder.  

Fine skildringer av Bergens miljøet og tiden, men jeg følte ikke at jeg ble ordentlig kjent med Julie, hun var en litt for mye "Teflon" dame. Ingenting bet på henne og hva hun egentlig følte, hun ble litt for diffust. Kun et par ganger i begynnelsen av boka ble hun levende for meg, når hun snakket om følelser. Det var nok derfor Caroline og Julie til slutt ble gode samarbeidspartnere, for de var ganske like.

Andre som har blogget om boka er Tine.

Vetle Lid Larssen "De Stjernekyldige"

 

 

En historisk roman som faktisk bygger på faktiske hendelser, fra Wien til Vardø. 

Vi er i år 1767. Jens Finne Borchgrevink, en litt mislykket Botaniker, nordmannen som sammen med Hoff-astronom Maximilian Hell og hans ungarske samarbeidspartner astronom Swainowich, drar ut på en fantastisk lang reise fra Wien til Vardø.

De har fått i oppdrag fra det Dansk Fyrstedømme om reise til Vardø hus, i et astronomisk oppdrag. Det ble en spennende reise både teknisk, og om de rakk fram i tide. En utrolig spennende bok om hvordan folk kan oppføre seg ovenfor hverandre, på en negativ måte. Forholdet mellom disse tre mennene skildres imponerende, også hvordan samfunnet fungerte på denne tiden.

De tre reiste til Vardø, så langt nord og øst, fordi der kunne de observere Venus passasjen. Der vil det være mulig å fastslå jordens avstand til solen. Det vil være mulig en spesiell dag, den 3. juni 1769, og da hadde de 6 timer på seg til å måle og beregne dette ut i fra 4 ulike fastsatte kontaktpunkter. Da måtte alt utstyr og alt annet være i orden, de måtte ordne alt selv. 

De regne med at turen ville ta ca. to år med planlegging, og tid for komme opp dit, og til Vardø for å bygge observatoriet. Det er en ferd på 5000 kilometer en veg.  De to astronomene dro av gårde på hester og kjerrer. De visste det ville bli en vanskelig reise gjennom Norge, og de skulle plukke opp en kjentmann, en  tredje mann i Trondheim. De hadde hørt mye rart Norge og i Vardø. De måtte være forberedt på å møte et ugjestmildt folk, været var forferdelig og det vil bli en strabasiøs tur. 

De to Astronomiske kom seg av gårde fra Wien i 1768, en strabasiøs tur. På vegen stanset de hos Fyrstinnen i København. Fra Wien til Trondheim er det 3000 km. På vegen får vi høre mange morsomme episoder på hva de opplevde på ferden, utrolig fargerikt og morsomt fortalt. Fine beskrivelser av endringer i natur og folke gjennom Tyskland og Danmark. Ferge over Svinesund, Kristiania, langsmed Mjøsa, Gudbrandsdalen og over Dovrefjell til de endelig ankom Trondheim i mai, etter tre måneders reise på dårlige veier. Maximilian Hell var en underlig mann, og hadde med seg en hund, en Kongepuddel på hele turen.

Innimellom hører vi hvordan Jens Finne Borchgrevink fra Røros sin historie hang sammen. Faren hans ville at han skulle bli prest, men selv ville han bli biolog, men mislykkes i det meste. Han ravet rundt i Trondheim og havnet som et fylle-svin. Faren hadde sluttet å underholde Jens så Biskop Gunnerus i Trondheim, vil gi Jens en siste mulighet som en gave fra Gud, at han skulle få bli med på dette eventyret.

Astronomene ble godt tatt imot av Biskopen i Trondheim. Jens sier han har vært flere ganger i Nord. Vi må ha båt til de siste 2000 km, det finnes ikke veier, sier han. Vi reiser ikke om 8 måneder men om 8 dager svarer Maximilian Hell. Båt ble skaffet, og mannskap på 12 mann, forsyninger for et år og alt utstyret deres ble lastet ombord. Det ble mange avskjedsfester i Trondheim, i "Norges Athen" som de kaller byen. 

Ferden vider gikk med båt i august, ut på ishavet hvor de opplevde et fryktelig vær og store bølger. Hell var sjokkert, men «måtte man så måtte man holde det man hadde lovet» svarte de to astronomene i den kongelige i ekspedisjonen.

Det blir mange konfrontasjoner om bord. Noen litt på kanten og noen veldig morsomme historier når de ankommer de ulike stedene oppover nordlandskysten. Eks: Ungareren som skjønte hvert eneste ord kvenene sa, vi hadde jo samme språk.

De kom fram til Vardø. Hvordan skal de få bygget tidenes viktigste observasjon. Isolasjon, vinden, kondens, mugg og kulden. De måtte ut og studerte den lokale byggeskikk. Vardø var ikke noen småby men et sted med ca.100 innbyggere bestående av Nordmenn, lapper, kvener, russere og noen kommandanter og de militære.

Denne boka handler om hvordan folkene gikk hverandre på nervene og ville tråkke på hverandre for ære og stolthet. De snikker i hverandres saker, og hvem skal man tro på, alle juger og dikter opp de villeste historier.

Sognepresten Kaurin som Jens måtte bo hos, legger Jens for hat og kaller ekspedisjonen for katolsk. Fordi ekspedisjonen forlangte å få tømmeret han hadde samlet gjennom flere år til Nykirke, som skal restaureres. Den tørrlagte presten klarte ikke alt dette og havnet på flaska.

Jens fikk bare oppgaver som alle andre kunne gjøre, utføres av soldater osv. Han skulle jo botanisere, men det fikk han liten tid til. Ungareren var bare opptatt av språket.

Jens hadde lovet Sognepresten å holde gudstjeneste den 27 nov. Han gruet seg, men preken ble en braksuksess. Jens forelsker seg i Dorotea, og kvinnehistorier ble det også, som ikke endte så godt. 

Jens drar av gårde og finner diverse blomster, han finner 11 ulike arter og får presset dem. Dette forteller han til M. Hell. Hell svarer bare bra, men du må bidra til byggingen av observatoriet, for det er det som er viktig.

Store konflikter oppstår mellom alle tre. Hell og ungareren er aldri fornøyd med Jens, bortsett fra talen hans. Jens blir en syndebukk for alt som skjer og han blir stadig kastet ut fra bostedene sine, hard og brutalt i vinterkulda. Han finner de utroligste stedene til overnatting. 

 Vardø observatorium skulle bli perfekt, det beste, var visjonen til de to astronomene. Det var 76 punkt rundt om jorda som skulle måle Venuspasasjen, men Vardø var det viktigste. Jens mente han måtte sikte til topps og skaffe seg et navn, slik at han også kunne bli til noe. 

Jens smisker seg inn på Hell, og de blir venner. Plutselig vil Hell slippe Jens fram og de ser stjerner som flykter fra sin egen refleks. Ser du den nye stjernen, den døper jeg "Tripola Borchewinci", sier Hell. De allierer som mot ungareren. Jens er så lykkelig at han nesten svever over å være den perfekte assisten. 

Men det varer ikke lenge for noen har ødelagt botanikksamlingen hans. Alt var ødelagt, knust, trampet på og "Flatstjernen" gnidd på veggen, Herbariet var også ødelagt. Hell sier det må være hunden som har gjort dette......?

 Konfliktene tar seg opp og det blir verre og verre. På ferden til Nesseby en vinterdag går det helt galt. Jens må redde ungareren fra isen og selene i havet. Da ble astronomen og Jens venner og han får nye oppgaver på observatoriet. Ekspedisjonen ble fulgt med argusøyne over hele verden, så brev-dokumentasjon var viktig.

 Observasjonene, fikk de gjort og Jens følte seg lykkelig ved å ha deltatt på dette. Ungareren er rask med å utgi og forelese om resultatene og tar all æren, så her oppstår det enda en Maktkamp om hvem som gjorde hva. I etterordet får vi endelig vite om sannheten som kom for dagen i 1883. 

 En fantastisk historie, utrolig morsomt og beskrivende godt fortalt om tiden, folket og maktkampene om posisjoner som folk tilstrebet den gangen. Har vi blitt så annerledes, og endret oss på det punktet i dag monn tro?

 

Denne har jeg virkelig storkost meg med og Anbefales på det varmeste.

Det ble en litt for lang anmeldelse, men slik blir det når lydboka er lang. Jeg noterer noen fra hendelsen etter å ha lyttet ca. en time. Her er det mye jeg ikke har sagt noe om, så her er det mye å glede seg til av sjalusi, frost, uvær, kjærlighet, slavearbeid, forgiftninger, løgn osv.

Boka utgitt 2023, Bonnier Norsk Forlag 567 sider, og på Book Bites lydbok nesten 16 timer. 

Lest fantastisk bra av Lasse Lindtner. 

"Det hvite kartet" av Cecilie Enger

 

 En sann historie om to banebrytende kvinner fra Haugesund

Bertha Torgersen, vokste opp Haugesund, i en fattig familie. Moren døde og faren giftet seg på nytt og det kom stadig nye søsken. Det var trangt både i huset og økonomisk. Da Bertha var 14 år jobbet hun to dager i uka i en kjøtt og pølse-forretning, og var skoleelev samtidig. 

Da Bertha skulle få ny kjole til konfirmasjon, skulle hun prøve kjolen og hente den. Der treffer Bertha ekspeditrisen Hanna Brummenæs som jobbet i Jacobsen sin forretning. Hanna var en ung kvinnen som kledde seg frekt med herre-hatt og frakk, og hun gjorde et voldsomt inntrykk på henne.

1884, Bertha har blitt 20 år, og  jobbet fremdeles i kjøtt og pølse- forretningen, da en kjøpmann fra Visnes på Karmøy kommer inn i forretningen. De prater og han, som heter Stange tilbyr henne jobb i sin forretning. Hun har en streng far, og det passet fint at Bertha flyttet hjemmefra, Hun tar den to timer lange båt-turen til Karmøy, der hun kommer i snakk med Jostein, han jobber på Visnes.  

Bertha trives som butikk-jente på Visnes, i et maskulint gruvesamfunn. Jostein og Bertha treffes, og de drar sammen til Bergen, der frir han. Hun er ikke klar og avviser tilbudet. Bertha har drømmer om Hanna og på et tegnekurs møter de igjen, de blir venner. 

Så begynner et spennende liv som virkelig var fantastisk og morsomt å høre om. Det var litt av en klassereise de to opplevde. De tok over (kjøpte) forretningen på Visnes, når Stange døde. Den fikk nytt navn "Brummenæs og Torgersen". De selger butikken og starter i Haugesund, med samme navn. Der går det veldig bra og de tjener godt. De bygde seg hus, og et stort  forretningsbygg i Strandgata, i Haugesund.

Hanna sier en dag: Skal vi kjøpe et skip? Det ble ikke bare et skip, men mange skip etter hvert. Det var ikke like enkelt å være kvinne og skipsredere i et mannsdominert miljø, men de drev det godt. Hanna var en sterk, handlings-bevisst og streng sjef. Hun var politisk og kjempet blant annet for stemmeretten for kvinner osv. Bertha var en som hold orden på økonomi og var mer følsom, men de skjuler privatlivet sitt som par. Bertha hadde et stort hjerte for unggutten Peder, som rørte meg. Bertha og Hanna opplevde mange oppturer og noen nedturer, særlig under de to verden-krigene. 

Jeg synes dette var en fin bok, levende og flott fortalt. Forfatteren har fine overganger og skildringer av tidsånd, lukt, fattigdom, moter, samfunnskritikk, lengsler osv. Boka handler om et lesbisk par og jeg synes det er fint at hun ikke har gravd seg ned i det deres følelsesliv for hverandre, men hva de fikk til sammen, i et mannsdominert samfunn. 

 Anbefales!

Hørt som lydbok fra Storytel, 7t. 18m. Utgitt på Gyldendal 2021

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

Gunvor Hofmo " Prosa", red. Jan Erik Vold

En fin samling av skole-stiler, brev og dagbok-tanker, redigert av Jan Erik Vold

Gunvor Hofmo 1921 - 1995

Allerede som ung pike like hun å skrive skolestiler om hvordan hun hadde det. Den første fortellingen i boka en skolestil fra hun er 11 år og bor i en skjev murgård som hun er redd for skal falle ned. Denne murgården var i Ila-dalen en virkelig dal, hvor Lovisenberg sykehus lå på toppen. Gunvor forteller fra 30 tallet, stedet med små hytter og store mur-gårder. Hun skriver at det er de gamle som bor i hyttene, med hager. Gunvor var som jente fast bestemt på å bli gartner, men som 14 åring skjønner hun at det er litt slitsomt, så det ble handelsskole. (Litt morsomt å lese for bestemor bodde ikke langt unna Ila-dalen og vi var mye der. Litt nedenfor Sagene)

Barndommen beskrives som en lykkelig tid sammen med en bror, en søster og hunden Bamse. Fem uker på Snarøya hver sommer, det var paradis. Hun elsket å skrive og ville bli dikter, og det ble hun.

Ungdomstiden og krigen nærmer seg. Det er et kaldt gufs av hat, vold og krig som strømmer imot oss fra alle land, skriver hun. Gunvor mener at de unge får ikke være aktivt med i diskusjoner om fremtiden, mange er bare opptatt av å drive med sport, film, teater, osv. mens vi grublet over Øverlands dikt, sier Gunvor Hofmo. Øverland ble som en profet for henne.

Dagboksnotater fra 1941

Da fire venninner drar på trampen fra Oslo til Trondheim. Fire jenter mellom 18-21 år, det var Mary, Bjørg, Ruth og Gunvor. De drar 9. juni og Gunvor har 30 kr i lomma og ryggsekk. De kom seg fram ved å sitte på med lastebiler. Dette er en morsom historie.

Dag 1. kom de seg til Gjøvik, Vinstra og 3. dagen var de på Kvam, men da var pengene slutt og de måtte jobbe med gårdsarbeid. Etter 14 dager drar Ruth og Gunvor videre og får seg arbeid utenfor Trondheim med å tynne gulerøtter for kost- losji og 2 kr dagen. Etterpå jobber de i Trondheim noen måneder.

NB: Ruth Maier  var Gunvor sin" tvillingsjel», som hun sa. Ruth var jøde og boken om henne som Jan Erik Vold har skrevet er fantastisk flott. Ruth ble ført bort med fangeskipet Donau den 26. november 1942 fra Oslo og fraktet til konsentrasjonsleiren Auschwitch og sendt i gasskammer. De var sammen i 2 år det var Gunvor sine beste og lykkeligste år av livet. Gunvor kom aldri helt over savnet etter Ruth

Dagbok og brev fra Paris 1947.

Gunvor har jobbet på Eldorado kino som kontrolldame frem til hun dro til Paris 1947. Der hadde hun et langt opphold. Hun reise gjennom Tyskland og synes det var en trist opplevelse, det samme med all fattigdommen i gatene i Paris. Hun drømmer om Ruth, men ellers har hun det fint. Flott beretning fra etterkrigstiden i Paris og fra hun feirer julaften alene.

Hun brevveksler mye med Tarjei Vesaas og får diktsamlingen hans "Leiken og lynet", som hun likte så godt. De skriver mange brev til hverandre opp gjennom livet.

Astrid Tollefsen 1898 - 1973, var hennes gode venninne, venn, reisekamerat og tidvis samboer 1949 - 53. De deler hus på Sørlandet et par år og de skriver begge dikt. Astrid tilegner sin første diktsamling til Gunvor og roste Gunvor for all hjelp med utgivelsen.

Gunvor skriver mange brev til ulike personer, de hjem undertegnes med Lillemor. Gunvor og moren hadde et godt forhold. Faren hennes flyttet hjemmefra i 1930.

Brevene handlet stort sett om hva hun så og opplevde når hun var på tur. Flotte beskrivelser.

Hun er også svært opptatt av sin bror Thorolf (1916 - 1977) Han slet mye med nervene og var ut og inn av Dikemark var han mesteparten av 1942-54. Gunvor var en stor støttespiller i hans liv.

Søsteren Synnøve som ble kalt Tutta var også innlagt. Vardåsen Sanatorium for tuberkulose og på Gaustad sykehus fra 64-66.

Gunvor var en kvinne som også var mye ut og inn av sykehus, hun hørte stemmer.

fra 53- 55 var hun innlagt på Ullevål og Gaustad i et og et halvt år. Fra 1960 til 1975 var det bare tre år hun ikke var pasient. Tilsammen 11år tilbrakte hun på sykehus og når hun bodde hjemme levde hun beskjedent og bortgjemt i Oslo. Hun utgav mange diktbøker, men viste seg aldri på forlaget og lite ute blant folk.

Jan Erik Vold har skrevet og ordnet alle brev, artikler osv. kronologisk og oversiktlig. Inspirerende lesning.

Jeg har skrevet og vist et smykke jeg har laget for å hedre Gunvor Hofmo før. Det har jeg solgt, (til en blogg- venninne) så derfor har jeg laget et nytt smykke til henne. Denne gangen med et helt annet dikt og helt annen utforming, merket med Gunvor Hofmo nr.2. Jeg liker diktene hennes så godt, så hun må bare være med på utstillingen min på Hamar i august 2020. Ingen får se smykket før da.

Utgitt på Gyldendal 2018

254 sider

Leseeksemplar fra forlaget

Det siste fotografiet av Thorvald Steen

Familie hemmeligheten som er så skambelagt for moren

Dette er en frittstående roman, men allikevel ser jeg det som en oppfølger til "Det hvite badehuset" Moren er dødssyk, men vil ikke snakke om fortiden og familien. Vi vet at den forrige boka handlet også om morens taushet og skam. 

 Moren som ikke klarte å akseptere at Thorvald ble syk av den arvelige muskelsykdommen "muskelsvinn" han har. Både onkelen og bestefaren fikk denne sykdommen, noe han fant ut av da hans ukjente kusine Eline ringte til han og de fikk snakket sammen. Moren har aldri fortalt om dette, hvorfor har hun tier om det? Skyver han vekk fra seg og er bare bitter når han vil snakke om dette....

Frode, broren til moren ville hun ikke høre om eksisterte, hun klarte ikke å akseptere at han var helt lik faren da han kom hjem fra krigen i 1945. Han giftet seg og fikk datteren Eline, med Anna.

Torvald ble gift med Sunniva og de har datteren Karoline, som nå er gravid. Han vil så gjerne vite mer om stamtreet sitt, for å hjelpe henne og kanskje bli medisinert gjennom moderne medisinsk kunnskap. Men moren tier. 

Hun har løyet for han hele livet om familien. og forakter han der han sitter i rullestolen, snur til og med på venteværelse hos tannlegen, en gang de tilfeldig møtes der. Da hun kommer inn døra sier han "Hei mor!" Da snur hun og går ut.

Moren som han besøker regelmessig er svært sær, Hennes barnebarn Karoline har hun valgt som nærmeste pårørende, men vil ikke akseptere at hun er gravid.

En viktig historie å lytte til, det er mange familier som sliter med familieløgner, skam, fortielse og taushet når det gjelder arvelige sykdommer i familien.

En bok heldigvis ikke berører meg, men som virkelig har rørt meg og et tema  jeg vet det er mye taushet rundt.

Disse bøkene har jeg lest av han og der forteller han i roman form om sin sykdom, veldig fine:

Det hvite badehuset fra 2017, moren og løgnene

Vekten av snø krystaller, fra 2007, han måtte slutte å hoppe

Det lengste svevet, 2008, om barndommen

Historien om Istanbul, 2008 Fantastiske historisk om Istanbul.

Kilde: Lyttereksemplar Lydbokforlaget

Spilletid 2. 53.

Lest av Øystein Røger, lest utrolig bra også denne gangen.

Leine, Kim "Kalak"

Kim Leine sitt voksenliv, etter å ha bitt seksuelt misbrukt som ung av faren sin i årevis.

Kim Leine vokste opp i Seljord, hvor familien var en del av Jehovas Vitner. Moren hoder han i strenge tøyler, mens faren en dansk frisør forlot familien da Kim var 5 år.

Kim rømmer hjemmefra til far i København, han var da 17 år,(våren 1978) hvor var det far bodde? Han var 6 år da han besøkte København sist. Han finner fram og ringer på døra, "Ja, der er du", sier faren som tydeligvis har blitt kontaktet av mor og er ikke overlykkelig for å få besøk av han.

Far er homoseksuell og bor sammen med Svend, Kim får sove på sofaen. Far lar ikke Kim få fred, men lurer han til seksuelle overgrep. Kim tør ikke si ifra og livredd for og ikke tekkes faren sin.

Etterhvert begynner han på vg. skole 17 år i København. Kim får venner og de drikker seg fulle og husker ikke mye. Faren vil at de skal ha fest hjemme hos oss, faren lager Chili con carne og baker loff. Skolekameratene er opptatt av faren og Svend, de beundrer dem, dette er tøft. «Du hadde verdens kuleste fest, og kuleste far" sier alle kameratene mine, de skulle vist.

Kim utdanner seg til sykepleier, han vil vekk - langt vekk, Afrika er en drøm. Ved å bli sykepleier har man mange muligheter til å jobbe hvor som helst, derfor var det et enkelt valg for han. Kim treffer Lærke, de gifte seg og når han er ferdig utdannet skal vi avgårde til Afrika, drømmen!

Årene går de får Johannes og Marie, flytter til Nuuk på Grønland, (1989). Flytter inn i en leilighet på Radiofjellet, som hører med til Kim sin jobb. 

Kim har en strategi om å lære et grønlandsk ord hver dag. Han lærer seg flytende grønlandsk, selv om det er vanskelig. 
Etter seks års ekteskap skjønner han seg ikke helt på Lærke og han finner de grønlandske pikene svært tiltrekkende. (Lærke er ikke sjalu). Han elsker alt som har med Grønland å gjøre. Folket begynner å kalle han Kalak (jævla grønlender, da er man akseptert som grønlender).

Forholdet til faren er fortsatt vanskelig, når de er hjemme i KBH på ferier og når han får brev fra han, det er opprør i han. De flytter til et annet sted på Grønland etter 2 år. Der skaffer de seg hunder og hundespann, lever det grønlandske livet. Kim har nok å gjøre som sykepleier, masse selvmord og folk som skader hverandre i fylla. Han opplever mange utfordringer som sliter på han psykisk.

De flytter tilbake til Danmark pga av barna og skolegangen deres. Vi var for frelste, hadde det for godt der oppe, måtte hjem for å føle virkeligheten. Kim hater jobben som hjemmesykepleier og får lov av Lærke å dra et halvt år til Grønland. 
De kjøper et hus i Danmark, han tar nattevakter i København og Oslo for å tjene penger, så Nuuk igjen, han klarer ikke være i Danmark, må vekk!

Livet på Grønland, med sex og dop sliter også på han og til slutt ryker ekteskapet med Lærke.

Han innser at han har blitt pillemisbruker, noe som eskalerer etterhvert, mer og mer for døve smertene etter, all depresjonen med far som har misbrukt han, religionen hans og alt ved han. Bor alene og doper seg.

Passer jobben, han regnes som en dyktig sykepleier og har et godt lag med pasientene på Grønland.  Kommer hjem og verden raser, ensomhet, kjedelige jobber, dop. han har lovet og ordner alt til Maries konfirmasjon, han er glad i barna og det ordner seg.

Får i 2002 jobb igjen på sykehuset i Nuuk, sønnen Johannes er med han. Kim sitt pillemisbruk blir oppdaget og han blir sendt til avrusning til KBH. Urinprøvene blir hans stolthet, for han skal slutte og han blir rein for dop.

2004, tilbake på Grønland, forteller ingen om at han har vært misbruker til de andre på jobben. Tilgangen til dop og alle de vonde tankene blir for mye og han starter igjen. En dag banker en kollega på toalettdøra, han legger han igjen sprøyta og kanylen "Et rop om hjelp".

Bortvisning fra Grønland, mister autorisasjonen sin og livet blir snudd på hodet.

Hans forhold til faren blir verre og verre og i brevs form ber han om at han aldri vil se han mer, men brevene fra far kommer, han leser dem ikke, brenner dem. Hatet til faren blir voldsomt!

Dette var en utrolig sterk biografi. Det er ikke bare kvinner som rammes psykisk av langvarig seksuelt misbruk, det er helt sikkert. Nå skjønner jeg hvorfor den siste boka jeg leste av han var så troverdig- Avgrunnen. Hans kjennskap og kunnskap om dop, seksuelle legninger osv. kan han.

Boka kom ut på Cappelen 2007

309 sider. Lånt på biblioteket

Kim Leine skriver alle romanene sine på dansk også på norsk.

Dette var hans første bok, erindringsroman.

Han har skrevet mange fine bøker etter at han ikke kunne være sykepleier mer, både barnebøker og voksenbøker. Han skriver utrolig bra og fengende.

Andre bøker jeg har lest av han:

Profetene i Evighetsfjorden,2012, Fikk nordisk rådslitteraturpris 2013.

Avgrunnen 2015

Rød mann/sort mann 2018.(Ikke lest enda) Fikk han P2 lytterprisen for nå 3. mars 2019

Steen Thorvald "Det hvite badehuset"

En viktig historie om familier som sliter med løgnene, skammen, fortielsen og tausheten om familiens arvelige sykdom.

Denne boka er skrevet som en roman, men bygger på forfatterens egne erfaringer. Han må ha opplevd dette for å kunne skrive så bra om dette temaet.

Jeg har lest flere bøker av Torvald Steen og vet om sykdommen han lider av.

Som 15-åring fikk han-forfatteren diagnosen «progressiv muskeldystrofi fascio-scapula» det vi kaller "muskelsvinn". 

I denne boka forteller han åpent om fortielsen, skammen og den arvelige sykdommen. Den skulle man ikke snakke om og moren som har jugd til han hele livet, hun er nå død.

Fra boka:

Når man er lenket til rullestol, må man hele tiden ha kontroll på hvor telefonen er. Vi nærmer oss jul og han får en telefon fra en ukjent kvinne som ikke får tak i moren hans. Han spør hvem hun er så han kan gi beskjed og hun sier at hun er kusinen Eline. Han blir frustrert for han har ingen kusine, men Eline vet mer.

De treffes og Eline er sjokkert over hvor lik han er faren henne, Frode. Av henne får han vite mye om sin familie og faren hennes hadde samme sykdom som deg, forteller hun. Han blir frustrer over at moren ikke har fortalt om dette. Bestemoren og bestefar ble skilt på 30 tallet. hvorfor? 

Tankene begynner å svirre i hodet hans, han vet ingenting om bestefaren, han har spurt, men fått til svar at han drakk. Hvorfor satt han alene hos bestemor når hun døde, mor kom ikke på sykehuset? Hvorfor kom hun ikke?

1.søndag i advent. Han drar hjem til moren og konfronterer henne med at broren er å dø. Hvorfor har du ikke snakket med meg om onkel Frode og fortalt om Eline? Vi bor i samme by og jeg vet ikke om dem, slekta mi?

Hun nekter å fortelle noe om familien, hun føler det som et forhør. Finner på alt mulig annet å snakke om og avviser han. 

Han er hjemme alene. Kona, Sunniva er på jobbreise på Svalbard og datteren Karoline er på tur med kjæresten i Berlin. Han faller på gulvet og kommer seg ikke opp og får tatt telefonen for den ligger på bokhylla. Fra den stillingen forteller han om oppveksten, ungdomstiden, forelskelsen…. 

Forholdet til faren, som sikkert var truet til taushet av mor. Far dro han på lange slitsomme skiturer og han støttet han i å hoppe på ski. Han sa aldri noe om sykdommen, selv ikke da han fikk hoppforbud av legen, Hvorfor? 

Når han ble eldre vil han klare seg selv, men han hatet kroppen sin og snakket aldri til noen om sin frustrasjon i ungdommen. Han var livredd for å forelske seg, men Sunniva vil ha han. Hun vil bære frem barnet selv om det kunne ha arvelige sykdommer. 

To uker etter drar han på nytt besøk til mor. "Så du kommer tilbake, sier hun". Da har hun nok tenkt seg litt mer om og er litt mer medgjørlig. Hun har løyet for han hele livet om foreldrene, broren, skolen hun gikk og mye mer... "Dette har vært så smertefylt for oss alle, sier hun".

Han finner i by arkivet mange opplysninger som sjokkerer, men også bilder. Dette vil jeg ikke skrive om, les det selv.

Tematikken som beskrives her i denne boka er virkelig flott beskrevet. Hvordan kromosomfeil eller arvelige sykdommer hos en familie kan utvikle seg til et slikt løgnaktig helvete, uff! 

Heldigvis har vi kommet lenger, nå. Vi kan teste oss!

Ja, det kan vi. Men, på slutten av boka forteller han om det lykkelige livet han tross alt har opplevd å leve og alle hjelpemidlene med elektrisk rullestol osv. Det var utrolig rørende og vakker avslutning på boka. Ja, vill vi virkelig ha et sortering samfunn?

En velskrevet og ikke sentimental bok, svært godt fortalt om hva fortielse og skam kan føre til!

ANBEFALER ALLE å lytte eller lese denne boka på kun 180 sider med mye visdom. 

Les den flott omtale og intervju med forfatteren i Dagblader, han ventet med å skrive denne boka til mor var død, hun bar på skammen over å være bærer av sykdommen. Dette er ingen roman som går ut på å klandre mor, men for å forklare, åpne opp alle myter og misforståelser.

Produsert av: LBF             LYDBOKFORLAGET  Lest veldig fint av Øystein Røger
Først utgitt: 21.09.2017
Spilletid: :03:036
ISBN Lydfil: 9788242166265
Målform: Bokmål
Sjanger: Roman

Disse bøkene har jeg lest av han og der forteller han i roman form om sin sykdom, veldig fine:

Vekten av snø krystaller, fra 2007,
Det lengste svevet, 2008

Historien om Istanbul, 2008 Fantastiske historisk om Istanbul.

Mühleisen Wencke " All gjeldende fornuft"

                                                     

En brev roman om livet hun har levd og hva nå, videre ......

Dette er en roman i brevform, hvor Wencke Mühleisen har skrevet til sin mann, en venn og venninne som hun savner der hun sitter og tenker over livet sitt. Hun bor delvis i Stavanger med en pendlertilværelse som professor ved Universitet i Stavanger, borte fra mannen som bor i Oslo. Hun reflekterer over det livet hun har levd, hva som har endret seg og kanskje kunne mye vært gjort annerledes....

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen:"Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" Den boka var fantastisk og den burde man kanskje lese for å skjønne mer av hvem  Wencke Mühleisen er som menneske og hva som har preget mesteparten av hennes liv. 



Brevene er skrevet over en periode på litt over et år frem til mars 2014.  De har blitt skrevet i Stavanger og fra Italia dit hun dro for en fri-periode, da alt ble litt turbulent for henne. Flotte scener fra livet der: savnet, ensomheten, den ønskede forandringen, pusen hun blir glad i osv...

Brevene til mannen er preget av kjærlighet til han, tviler hun litt av og til på hva den kjærligheten er?  Dette er en vakker og spesiell kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv.
Hun sliter med å finne seg til rette i Stavanger, tilpasse seg, en desperasjonen og ønske om endringer i livet. Etter et opphold i Oslo, kommer hun tilbake til hybelen og kontoret sitt.

Sølvgranen utenfor kontoret er vekk, hun ser rett inn i et annet vindu. Sølvgranen som skjermet. Hun kunne drømme seg vekk ved å se på den i vinden og den fanget lyset og stemninger i henne. Nå er den vekk!

En dag skulle hun på et radio-intervju og får ikke til å snakke, jeg som har vært en snakkemaskin hele livet, sier hun.
Hva skjer i kroppen min, jeg har blitt eldre! Det må jeg legge fra meg og betrakter seg selv på en humoristisk måte, men føler seg ørkesløs og gammel over bunker med oppgaver som skal rettes. Hun søker om permisjon og drar til Italia for å skrive og lese.

Hun ser tilbake på livet sitt og reflekterer over så idealistisk og lykkelig hun var 1985 da de hadde brutt med AAO-kollektivet, etter nesten 10 år og flyttet inn i et bofellesskap i Oslo.
Etter bruddet hvor vi ville være som alle andre, med egen leilighet.  
Så kom hverdagen, slithetens tid, hvor vi følte oss ensomme. Vi var ti år forsinket med livsfasene, og vi skulle gjøre alt samtidig; være foreldre, ha familie, utdanne oss, forsørge oss, være sosiale og kulturelle.  Vi skulle hastet fra barnehage, skole, lekser til mareritt og drømmer...

Hun er lykkelig for å ha et fast holdepunkt i livet i mannen og hjemmet sitt i Oslo. Hvor mye han betyr for henne og hvor glad hun er i han og at de er to enda er sammen. De har opplevd mye sammen, de var i AAO kollektivet.  Det dukker også opp et møte fra den gang i brevene. Friheten hun fant på hytta, ute i båt og på sykkel på Jæren. 

Da hun kommer tilbake fra sitt Italia opphold og sitter på universitetet i Stavanger og føler seg fanget, innesperret. Alt er ved det samme. Ingen ting er likt. Hvorfor kom jeg hit og har vært her i sju år? 
Hjemme hvor barna har flyttet ut og vi har blitt de aldrene. Vi viste at de ville flytte ut en dag, men alle årene, vi var familie, nå er det tosomheten ....

Slitet hun hadde med moren på slutten av hennes liv. Hun har skrevet en bok om dette som kom ut i 2010.  Den boka gleder jeg meg til å få fra biblioteket, "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" 

Denne boka har vært vanskelig å skrive noe om, jeg har følt den så nær ikke fordi jeg har levd et slikt liv hun har gjort, med refleksjonen hun gjør seg. Jeg satt med tårefulle øyner og leste om hennes refleksjoner som var så like mine, tøft og ærlig flott!

En fantastisk bok for meg, en moden kvinne som jeg har blitt....

Wencke Mühleisen ble 62 år i 2014, når disse brevene ble skrevet. 
Jeg er akkurat i samme situasjon som henne angående jobb, om jeg skal slutte og alle tankene om å gå av med AFP. Mange av de samme tankene om jobb, livet og lei det hele og ønsker forandring. Hun får virkelig satt ord på dette.

Wencke sier opp stillingen sin i boka og faktisk slutter jeg når skoleåret er over. Det har vært en prosess jeg trodde skulle være enkel, men den var vanskelig. Mine papirer er levert og jeg jobber ut skoleåret på videregående skole, hvor jeg har jobbet i mange år. Nå har jeg barna til tidligere elever, så da får det være nok.....


TAKK FOR EN FANTASTISK BOK, nydelig skrevet som traff meg midt i hjertet!


Boka er utgitt på Gyldendal,  Lese- eksemplar  
Utkom 2017
160 sider

Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .

Andre som har lest boka er Tine