En brev roman om livet hun har levd og hva nå, videre ......
Dette er en roman i brevform, hvor Wencke Mühleisen har skrevet til sin mann, en venn og venninne som hun savner der hun sitter og tenker over livet sitt. Hun bor delvis i Stavanger med en pendlertilværelse som professor ved Universitet i Stavanger, borte fra mannen som bor i Oslo. Hun reflekterer over det livet hun har levd, hva som har endret seg og kanskje kunne mye vært gjort annerledes....
Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen:"Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" Den boka var fantastisk og den burde man kanskje lese for å skjønne mer av hvem Wencke Mühleisen er som menneske og hva som har preget mesteparten av hennes liv.
Brevene er skrevet over en periode på litt over et år frem til mars 2014. De har blitt skrevet i Stavanger og fra Italia dit hun dro for en fri-periode, da alt ble litt turbulent for henne. Flotte scener fra livet der: savnet, ensomheten, den ønskede forandringen, pusen hun blir glad i osv...
Brevene til mannen er preget av kjærlighet til han, tviler hun litt av og til på hva den kjærligheten er? Dette er en vakker og spesiell kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv.
Hun sliter med å finne seg til rette i Stavanger, tilpasse seg, en desperasjonen og ønske om endringer i livet. Etter et opphold i Oslo, kommer hun tilbake til hybelen og kontoret sitt.
Sølvgranen utenfor kontoret er vekk, hun ser rett inn i et annet vindu. Sølvgranen som skjermet. Hun kunne drømme seg vekk ved å se på den i vinden og den fanget lyset og stemninger i henne. Nå er den vekk!
En dag skulle hun på et radio-intervju og får ikke til å snakke, jeg som har vært en snakkemaskin hele livet, sier hun.
Hva skjer i kroppen min, jeg har blitt eldre! Det må jeg legge fra meg og betrakter seg selv på en humoristisk måte, men føler seg ørkesløs og gammel over bunker med oppgaver som skal rettes. Hun søker om permisjon og drar til Italia for å skrive og lese.
Hun ser tilbake på livet sitt og reflekterer over så idealistisk og lykkelig hun var 1985 da de hadde brutt med AAO-kollektivet, etter nesten 10 år og flyttet inn i et bofellesskap i Oslo.
Etter bruddet hvor vi ville være som alle andre, med egen leilighet.
Så kom hverdagen, slithetens tid, hvor vi følte oss ensomme. Vi var ti år forsinket med livsfasene, og vi skulle gjøre alt samtidig; være foreldre, ha familie, utdanne oss, forsørge oss, være sosiale og kulturelle. Vi skulle hastet fra barnehage, skole, lekser til mareritt og drømmer...
Hun er lykkelig for å ha et fast holdepunkt i livet i mannen og hjemmet sitt i Oslo. Hvor mye han betyr for henne og hvor glad hun er i han og at de er to enda er sammen. De har opplevd mye sammen, de var i AAO kollektivet. Det dukker også opp et møte fra den gang i brevene. Friheten hun fant på hytta, ute i båt og på sykkel på Jæren.
Da hun kommer tilbake fra sitt Italia opphold og sitter på universitetet i Stavanger og føler seg fanget, innesperret. Alt er ved det samme. Ingen ting er likt. Hvorfor kom jeg hit og har vært her i sju år?
Hjemme hvor barna har flyttet ut og vi har blitt de aldrene. Vi viste at de ville flytte ut en dag, men alle årene, vi var familie, nå er det tosomheten ....
Slitet hun hadde med moren på slutten av hennes liv. Hun har skrevet en bok om dette som kom ut i 2010. Den boka gleder jeg meg til å få fra biblioteket, "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over"
Denne boka har vært vanskelig å skrive noe om, jeg har følt den så nær ikke fordi jeg har levd et slikt liv hun har gjort, med refleksjonen hun gjør seg. Jeg satt med tårefulle øyner og leste om hennes refleksjoner som var så like mine, tøft og ærlig flott!
En fantastisk bok for meg, en moden kvinne som jeg har blitt....
Wencke Mühleisen ble 62 år i 2014, når disse brevene ble skrevet.
Jeg er akkurat i samme situasjon som henne angående jobb, om jeg skal slutte og alle tankene om å gå av med AFP. Mange av de samme tankene om jobb, livet og lei det hele og ønsker forandring. Hun får virkelig satt ord på dette.
Wencke sier opp stillingen sin i boka og faktisk slutter jeg når skoleåret er over. Det har vært en prosess jeg trodde skulle være enkel, men den var vanskelig. Mine papirer er levert og jeg jobber ut skoleåret på videregående skole, hvor jeg har jobbet i mange år. Nå har jeg barna til tidligere elever, så da får det være nok.....
TAKK FOR EN FANTASTISK BOK, nydelig skrevet som traff meg midt i hjertet!
Boka er utgitt på Gyldendal, Lese- eksemplar
Utkom 2017
160 sider
Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .
Kjenner du ikke til henne ta en titt på mitt innlegg: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" .
