En bok om arbeiderkvinnenes kår, på begynnelsen av 1900tallet.
Vi møter
jentene på en konfeksjonsfabrikk, hvordan de blir sett ned på av de sosialt
velstående i byen og hvordan sy jentene på konfeksjonen hadde det. Det er Karen
Anna "Karna" som er hovedpersonen i boka, hun er ca. 30 år og blir
kald "Is-jomfrua". Hun bor sammen med sin syke pietistiske mor.
Jentene har lange arbeidsdager, 9 timer om de klarer akkorden, om ikke må de sitte lenger, for ferdig må de bli. Når det kommer til høytidsdager, har de ikke arbeid eller lønn, feriepenger er et ukjent begrep. De overordnende mennene kaller syerskene for "tuppa min", når de snakker til dem.
Det er et sterkt vennskap mellom jentene, mange kommer til stedet for å jobbe, mye av fritiden er de også sammen. Rachel er en av jentene som forelsker seg i Edvin Vold, han er en skikkelig ekkel fyr, som driver med mye snusk.
Rachel blir gravid, men abort var forbudt hva gjør man da? Karna hjelper henne og får Ladi til å hjelpe henne. Ladi har vært på tukthus og den nye syersken husker Ladi derifra og det går ille…. Rachel bryr seg bare om bønn og møter, etter det som skjedde.
Karna må dra i onkelens begravelse, langt av gårde og ut i havgapet. Det blir litt av en reis, med tog, dampbåt og en lokal hjelp for å komme fram det siste stykket, ut til Utvær. Der møter hun fattigdom som var verre, enn den hun var vant med. Store barneflokker, dårlige hus, lite klær og de tjener lite osv. Denne nøden og fattigdommen blir en vekker for henne, når hun ser hvordan nøden til slekten sin. Barnefødsel og hardt arbeid, sliter kvinnene ut.
De sosiale motsetningene er enormt store også på Karna sitt bosted, men kan ikke samles. Hun går på en måte for å høre Randem sin tale om hvor viktig det er å organisere seg, for bedre lønn og større rettigheter på arbeidsplassen. Karna fikk med seg 20 av syerskene som ville organiserte seg, men fikk hun det til? Var det så enkelt? Det røper jeg ikke, men en bok som forteller utrolig godt hvordan kvinnekampen var på begynnelsen av 1900 tallet. Denne boka var vel verd å lese.
Ninni Roll Anker og Katti Anker Møller var jo to av de store kvinneforkjemperne den gangen, og denne boka sier mye om hva de kjempet for. Den må ha vært som en rød klut den gange den kom ut i 1935.
Jeg leste den i storskriftserien, men den tok ikke lang tid å lese. Klassiker. Lånt på Biblioteket.
Under meg over hva som må til for at vi skal stå på barrikadene med en "rød klut". Flott omtale Ingunn, jeg noterer meg tittelen :)
SvarSlettVi har oppnådd mye, så heldigvis har vi ikke så mye å sloss for mer. Det er godt å vite. Men, tenk hvor modige Katti og Nini var den gang. Ha en fin lørdag :)
SlettViktig å ta frem disse damene som kjempet for at vi i dag har mye bedre forhold. Men det er skjørt, det ser vi tendenser til, så jeg håper de unge er på vakt og skjønner verdien av fagforeninger og demokrati når det gjelder å ta vare på det som er kjempet fram i arbeidslivet. Ser dessverre ut som det går gale veien. Når det gjelder likestilling har vi kommet langt, men det er fortsatt en del igjen, Leste btw en artikkel i dag om at kvinnehelsa fortsatt er meget sterkt underrepresentert i forskning blant annet.. Helt vanvittig. Ca 10 % av Forskingsrådets midler går til forskning på kvinnehelse sto det i Klassekampen i dag. https://klassekampen.no/utgave/2022-02-12/lite-oremerkes-kvinner
SvarSlettHa en fin helg:)
Ja, jeg er enig med deg. Tenk bare på de statene i USA som har forbudt abort. De går baklengs inn i fremtiden, synes jeg. Ang. forskning er jeg klar over det.
SlettDet som også er sprøtt er jo at forskning på hanndyr er på sammen måte, det forskes neste aldri på hun hunder f.eks. (dette har jeg fra en veterinær)
Ja, ikke sant..
SlettRart det er likedan med hundyr. Det sitter dypt i strukturene rundt verdi i av kjønn..
Men når det gjelder mennesker så vet vi jo at det er mange kvinnesykdommer som kan komme av slitasje/store belastninger i jobber med omsorg, både på jobb og i tillegg hjemme som pårørende feks.. Disse diffuse lidelsene som legene ikke har noe råd for.. Som fibromyalgi o.l.
Visste at det var forskjell på området ang forskningsmidler og forskning, men at de fortsatt er så lavt prioritert er i grunn ganske sjokkerende.
Interessant! Alt kvinnene som gikk foran har måttet kjempe mot og for! Så viktig at vi husker på dette!Og fremdeles sliter våre medsøstre i andre land fpr å gi oss billige klær!
SvarSlettDet er rart å lese om dette akkurat nå når jeg har skrevet et innlegg på bloggen om Bjørn Tomren fra Tomrefjord. Tomrefjord utviklet seg til en større bygd rundt konfeksjonsfabrikken Tomren fabrikker. Min far som hadde utdannelse fra handelsskole, begynte å arbeide på kontoret der da han og mor giftet seg. Mor sydde gylf til dressbuksene hjemmefra. Her hadde de tenkt å bygge seg hus og det var meningen at vi barna skulle vokse opp der i bygda. Konfeksjonsfabrikken var regnet som en trygg og god arbeidsplass. Men vi havnet på Østlandet og alle konfeksjonsfabrikkene i Romsdalsområdet gikk konkurs pga. at klærne våre blir sydd av underbetalte syersker i andre land. Sånn kan det gå!
Det var litt av en tilfeldighet. Jeg sitter faktisk akkurat nå i kveld og syr meg en ny kjole. Kjolestoffet kjøpte jeg i Kina da vi var der for 17 år siden, det er så eksklusivt at jeg ikke har kommet på hva slags kjole jeg skulle sy av dette stoffet. Nå skal Maribel gifte seg (til sommeren) så nå blir det rosa silke kjole på meg. En helt rett kjole, måtte sy en prøve først av en gammel gardin for å få tilpasset mønsteret. Morsomt å sy, jeg gjør det alt for sjelden, men hadde besøk på utstillingen min sist søndag av en elev jeg førte fram til svennebrevet. Så da kom jeg på at jeg måtte sy en kjole til meg selv.
SlettEllers har jeg faktisk bare kjøpt med to klesplagg det siste år, jeg har faktisk nok i skuffer og skap. Nå skal slite det jeg har jeg bestemt meg for, kjøre litt grønn linje.
Ha en fin helg! :)